Hvis du jobba i butikk, ville du solgt barberblader til

[pollya]

Hvis hun f.eks. fortalte at hun tenkte på å ta livet sitt. Jeg ser det ikke som så veldig sannsynlig at mange ville fortalt hvem som helst at de ønsket å ta livet sitt, men hvis det likevel kom fram, ser jeg ikke noe annet alternativ enn å følge til legevakt.

[/quote

Å være selvskader har ingenting med å være suicidal å gjøre. Bare til opplysning.

Men det må jo sies at det er fint at det finnes folk som bryr seg om hvordan andre har det. Men skal du begynne å "blande deg", i dette tilfellet, så vil jeg anbefale at du har peiling på hva du gjør. Det har ikke "folk flest".

[Gjest Frk Åberg]

Å være selvskader har ingenting med å være suicidal å gjøre. Bare til opplysning.

Men det må jo sies at det er fint at det finnes folk som bryr seg om hvordan andre har det. Men skal du begynne å "blande deg", i dette tilfellet, så vil jeg anbefale at du har peiling på hva du gjør. Det har ikke "folk flest".

Nei, det trenger absolutt ikke å ha det. Jeg snakker om hvis personen sa det selv, siden de som selvskader har større sannsynlighet for å ha selvmordstanker enn andre. Men det var egentlig litt på siden.

Jeg har heller aldri sagt at man skal sette i gang med terapi i butikken, eller at man skal snakke så inngående om problemet. Men jeg ser ikke nødvendigvis noen skade i å spørre hvordan det går dersom det virker naturlig eller å gi dem tips om at de kan få hjelp hvis man begynner å prate om det.

[*Mina*]

Når du sier at man på behandlingshjem lar dem ha selvskadingsobjektene, så er det ikke sånn overalt. Jeg kjenner noen som jobber på ungdomspsykiatrisk, og der låser de bort alt som kan brukes til selvskading.

Merkelig at de velger en slik løsning, når det har vist seg at en slik form for behandling ikke hjelper så veldig mye. Men det finnes mange rare mennesker der ute, også innenfor psykiatrien. Noen ønsker ikke å høre på det andre har opplevd, men skal prøve sin egen metode.

Etter alt jeg har lest om dette emne, så burde ikke slike mennesker få jobbe i psykiatrien. Og ingen av de hadde fått jobbe med noen i min familie. Så får du mene det du vil om akkurat den saken, men av og til kan det være lurt å lese litt omd et selv og ikke stole blindt på folk rundt seg. Det har i alle fall ejg lært, og i de fleste bøkene som jeg har lest så sier de akkurat det samme, man kan ikke fjerne objektene før pasienten er klar for det selv. Og pasienten blir kanskje klar for det den dagen hjelperne har funnet alternative løsninger.

Og du er ikke medmenneske når du nekter en å kjøpe et middel som kan holde liv i personen, da prøver du å leke "Gud" i mine øyne.

Å snakke med ungdom er noe helt annet, men som sagt så vil du ikke være et medmenneske når du nekter noen å få tak i noe som kanskje kan redde livet på den personen akkurat da. Og den personen som eventuelt er på vei for å skade seg selv, ønsker neppe å snakke med en helt fremmed person. Men det kan jo være verdt et forsøk, men da bør du også vite at du IKKE under noen omstendigheter bør nevne sårene du ser på armen. Da er du heller ikke er medmenneske, men bare en som legger seg bort i noe hun ikke har noe med.

Sårene er det du kan se, men det er også det disse ikke ønsker fokus på. Og selv om noen går i en t-skjorte, ønsker de ikke at folk skal kommentere de. Men snakke med ungdommen og høre hvordan det står til kan du gjøre, men nevn for all del ikke sårene og nekt for all del ikke personen å kjøpe det selv om hele deg sier nei. Du hjelper ikke personen ved å gjøre det, men kan faktisk gjøre det verre.

Og siden du er så opptatt av å være medmenneske, kan du være det uten å bli "dommer" for de også.

[Gjest Dolce]

Jeg hadde ikke nektet henne. Vil noen skade seg selv, så finner de alltids en måte å gjøre det på. Det er uansett ikke noe jeg har noe med å gjøre.

[Gjest Gjest]

Nå har vel butikker faktisk ikke lov til å nekte kunder å kjøpe en vare. Du kan ikke si til en kunde at "Nei beklager, jeg har ikke lyst til å selge et brød til deg", ei heller kan du nekte noen å kjøpe barberblader.

[Gjest Frøken Fjong]

Om man velger å selge barberblad til jenta i nevnte situasjon vil da ikke si at man ikke bryr seg Frøken Åberg. Men du som ansatt i butikk har da strengt tatt ikke myndighet til å nekte en kunde å handle det de måtte ønske så fremt kunden ikke er overstadig beruset eller ønsker å handle aldersbetingede varer. Hvertfall ikke på bakgrunn av egen synsing. For meg blir det fullstendig feil, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke bryr meg.

[Gjest Gjest_thea_*]

Men det kan jo være verdt et forsøk, men da bør du også vite at du IKKE under noen omstendigheter bør nevne sårene du ser på armen. Da er du heller ikke er medmenneske, men bare en som legger seg bort i noe hun ikke har noe med.

Sårene er det du kan se, men det er også det disse ikke ønsker fokus på. Og selv om noen går i en t-skjorte, ønsker de ikke at folk skal kommentere de. Men snakke med ungdommen og høre hvordan det står til kan du gjøre, men nevn for all del ikke sårene og nekt for all del ikke personen å kjøpe det selv om hele deg sier nei. Du hjelper ikke personen ved å gjøre det, men kan faktisk gjøre det verre.

Og siden du er så opptatt av å være medmenneske, kan du være det uten å bli "dommer" for de også.

hvorfor er det att man ikke skal si noe om sårne?

[*Mina*]

hvorfor er det att man ikke skal si noe om sårne?

For det første er det ikke der fokuset skal ligge, og en del som driver med selvskading skammer seg over sårene. En person som våger å vise seg frem, har kanskje kommet så langt i behandlingsløpet at de forstår at det ikke er noe å skamme seg over. Men en kan risikere at det kan bli verre, om fremmede mennesker bare må kommentere dette.

[pollya]

For det første er det ikke der fokuset skal ligge, og en del som driver med selvskading skammer seg over sårene. En person som våger å vise seg frem, har kanskje kommet så langt i behandlingsløpet at de forstår at det ikke er noe å skamme seg over. Men en kan risikere at det kan bli verre, om fremmede mennesker bare må kommentere dette.

Må bare berømme deg "Mina". Det gjør godt å lese innlegg fra noen som har peiling.

[Gjest Gjest]

Merkelig at de velger en slik løsning, når det har vist seg at en slik form for behandling ikke hjelper så veldig mye. Men det finnes mange rare mennesker der ute, også innenfor psykiatrien. Noen ønsker ikke å høre på det andre har opplevd, men skal prøve sin egen metode.

Etter alt jeg har lest om dette emne, så burde ikke slike mennesker få jobbe i psykiatrien. Og ingen av de hadde fått jobbe med noen i min familie. Så får du mene det du vil om akkurat den saken, men av og til kan det være lurt å lese litt omd et selv og ikke stole blindt på folk rundt seg. Det har i alle fall ejg lært, og i de fleste bøkene som jeg har lest så sier de akkurat det samme, man kan ikke fjerne objektene før pasienten er klar for det selv. Og pasienten blir kanskje klar for det den dagen hjelperne har funnet alternative løsninger.

Det er ikke så uvanlig som du tror. Jeg jobbet på ungdomspsyk inntil i fjor, og der var det en innarbeidet prosedyre å fjerne ting de kunne bruke til selvskading. Dette var en del av et behandlingsopplegg som sykepleiere, psykologer og leger sto bak. Det virker som det er delte meninger om det.

[Gjest Gjest]

Ett etisk dilemma på en fredags formiddag

La oss si at du jobber i en butikk, og det kommer en jente og legger en pakke barberblader på disken foran deg...Denne jenta har tydelige og "ferske" arr oppover armene etter å ha kuttet seg.

Hva ville du ha gjort?

Jeg ville solgt, det finnes ingen hjemmel for å nekte salg.

[Gjest Gjest]

Det var vanskelig. Jeg ville sikkert bare solgt det. Spør TS på grunn av noe som har skjedd, eller er det bare et generelt spørsmål?

[Gjest Gjest]

Jeg ville nok solgt det, men hatt kjempedårlig samvittighet etterpå, og vært litt lei meg og tenkt over hvor kaldt og upersonlig samfunnet har blitt, der en ikke snakker med hverandre selv om det er åpenbart at noen KAN trenge hjelp, eller har behov for oppmerksomhet og kanskje en vennlig samtale.

På samme måte som jeg kunne funnet på å gå forbi en åpenbart full person som ligger på fortauet, og hatt samme reaksjon etterpå.

[Gjest Gjest]

Jeg ville nok solgt det, men hatt kjempedårlig samvittighet etterpå, og vært litt lei meg og tenkt over hvor kaldt og upersonlig samfunnet har blitt, der en ikke snakker med hverandre selv om det er åpenbart at noen KAN trenge hjelp, eller har behov for oppmerksomhet og kanskje en vennlig samtale.

På samme måte som jeg kunne funnet på å gå forbi en åpenbart full person som ligger på fortauet, og hatt samme reaksjon etterpå.

Noe av det siste jeg hadde trengt i en slik situasjon var noen som snakket til meg utelukkende fordi de syntes synd på meg! Jeg vil ikke bli sett og definert og behandlet kun ut fra arrene jeg har på armene. Det gjør vondt mye mye verre. Det jeg vil er å bli sett på som en person. Jeg vil at folk skal snakke med meg fordi de har lyst til det og synes jeg er en interessant person, -ikke- fordi de synes jeg er stakkarslig og trenger hjelp. Det at folk bare ser arrene mine og ikke ser -meg- gjør meg ikke mindre tilbøyelig til å ville skade meg.

[Gjest Gjest_meg_*]

Hadde jeg vært en som kuttet meg selv ville jeg bare svart "greit" og gått min vei om jeg hadde møtt på en slik "jeg-vet-hva-som-er-best-for-deg" og "jeg-skal-redde-deg" butikkdame.

Dere som mener at man skulle la være å selge barberbladene og spørre om man kunne hjelpe til med å ringe lege, hensiktene deres er nok gode. Men tenk litt da. Tror dere en selvskader bare bryter sammen og betror seg til dere og lar dere (med en kø av andre shoppere bak seg som sikkert lytter) bli sjelesørgeren som skal hjelpe med psykolog og jeg vet ikke hva.

Nei jeg hadde ønsket å bli usynlig om jeg hadde blitt møtt av en slik person og gått til en annen butikk hvor ingen brydde seg.

Det virker kanskje fælt for noen å ikke bry seg. Men i en slik situasjon må du tenke litt mer på den personen du ønsker å hjelpe enn på det at du selv synes det er godt å hjelpe og at det setter deg i et godt lys. Se an situasjon og dette er ikke en situasjon og et riktig sted (for offentlig!!!) til å kunne hjelpe. Du vil bare fremstå som en bedreviter som liksom bryr seg...

Når annen gjest her sa at hun ville fått veldig dårlig samvittighet om hun hadde solgt barberbladet. Javel. Men du skal ikke hjelpe bare for å ha god samvittighet. Du skal hjelpe der hvor det trengs fordi du kan det og fordi det er riktig å gjøre det. I denne situasjonen er det ikke riktig. Det er bare showoff for å vise hvor god man selv er.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg ser jeg står alene ang. dette her, og det er helt greit. Men bare for å presisere litt. Når jeg svarte først, så jeg for meg en 13 år gammel jente, og ikke en voksen person, selv om jeg jo vet at ungdommer ikke er de eneste som skader seg selv. Jeg kan ikke si sikkert hva jeg hadde gjort. Jeg har aldri tenkt på problemstillingen før, og jeg vet ikke hvor sannsynlig den er.

Jeg er helt enig i at man ikke skal hjelpe for å lette sin egen samvittighet eller fordi man ønsker å fremstå som bedre enn andre. Hvis det er den eneste grunnen, bør man la være å gjøre noe. Hvis man derimot er bekymret for jenta, ser jeg ikke nødvendigvis noe galt i å spørre hvordan det går. Dette forutsetter selvfølgelig at det ikke er lang kø bak eller andre tilstede. Da ville man måtte be noen andre om å ta over, og ta jenta til side. Man skal heller ikke leke psykolog eller spørre og grave.

Jeg er også veldig klar over at det at jeg nekter henne å kjøpe barberblader ikke vil gjøre at hun slutter å kutte seg. Det jeg mener er kanskje aller mest at jeg ville spurt henne om hvordan det gikk hvis hun var mindreårig.

Jeg er også enig i at man ikke burde fokusere på sårene, da det ikke er de som er viktige. Men det er nå en gang det man ser, og det som gjør at man skjønner at alt ikke er greit. Hvis man ser at arrene er ferske og hun ønsker å kjøpe barberblader, skjønner man også at dette ikke er et tilbakelagt problem, men at hun sliter nå. Igjen, selv om det at man selvskader absolutt ikke trenger å bety at hun ønsker å ta livet sitt, blir jeg bekymret for det når det er snakk om barberblader (og ikke blyantspisser o.l), siden man vet at noen av de som skader seg selv også sliter med selvmordstanker.

Ja, man kan bry seg selv om man ikke gjør noe. Det jeg snakker om er da kanskje å vise at man bryr seg, da det tross alt er det som teller. Hvis man tror det har noe for seg i denne sammenhengen.

[Gjest Gjest]

Ett etisk dilemma på en fredags formiddag

La oss si at du jobber i en butikk, og det kommer en jente og legger en pakke barberblader på disken foran deg...Denne jenta har tydelige og "ferske" arr oppover armene etter å ha kuttet seg.

Hva ville du ha gjort?

Ville du nekte en med astma/kols å kjøpe røyk?

Ville du nekte en med tydelig alkoholproblemer/skade å kjøpe øl`?

Du har ikke lov å nekte henne det nei....hva vet du vel om henne?

[Lizzee]

Ja, man kan bry seg selv om man ikke gjør noe. Det jeg snakker om er da kanskje å vise at man bryr seg, da det tross alt er det som teller. Hvis man tror det har noe for seg i denne sammenhengen.

Jeg er egentlig ganske enig i det du sier her.

Uansett om jenta går til neste butikk og kjøper barberblader synes hun kanskje at det er litt godt å vite at noen brydde seg. Selv om hun ikke slutter å skade seg selv så kan det hende at du har klart å gjøre et lite inntrykk.

Kan hende hun synes det er godt å bli møtt med noe annet en likegyldighet.

Man skal tørre å vise at man bryr seg. Ikke fordi man tror man kan kurere problemet, men bare for å vise at man er medmennske.

For virkelig å kunne hjelpe noen må den som skal hjelpes ønske det selv også. Hva vet vi om hvilken situasjon andre mennesker egentlig er i? Kan hende denne jenta er klar for å få hjelp - eller kanskje det at noen (du?) bryr seg er det første steget til at hun etterhvert klarer å søke hjelp.

[Gjest Catwoman]

For det første har man ingen rett til å nekte noen å kjøpe barberblader,

For det andre er jeg temmelig sikker på at en selvskader aldri ville vist arrene sine åpenlyst mens hun var i butikken for å kjøpe midler til å skade seg.

Derfor ville jeg trodd i en sånn situasjon at selvskadingen var en tilbakelagt fase, og at barberbladene skulle brukes til barbering.

For det tredje så skal man være litt forsiktig med å blande seg. Kanskje akkurat denne jenta hadde følt det positivt at dama bak kassa brydde seg, men det er like sannsynlig at hun hadde oppfattet det negativt.

Jeg har hatt psykiske problemer selv og hvis dama bak kassa hadde blandet seg med hvordan jeg hadde det, fordi hun av en eller annen grunn kunne se at jeg slet, så hadde jeg følt at selv i butikken kunne jeg ikke være i fred for folk som skulle hjelpe meg og være bekymret for meg osv. Og jeg hadde garantert aldri satt mine ben i den butikken igjen.

Så jeg hadde solgt henne barberbladene, og oppført meg helt likt mot henne som mot alle andre kunder.

[Gjest Korrekt]

Ett etisk dilemma på en fredags formiddag

La oss si at du jobber i en butikk, og det kommer en jente og legger en pakke barberblader på disken foran deg...Denne jenta har tydelige og "ferske" arr oppover armene etter å ha kuttet seg.

Hva ville du ha gjort?

Du har vel ikke lov til å nekte noen å kjøpe noe som helst!

Denne varen er det ingen aldersgrense på heller.

De arrene du snakker om kan like godt være fra noe annet enn barberblad?Kanskje hun jobber med dyr og fått noen kloremerker eller har dyr(katt) hjemme?

Tror du helt ærlig at om hun var en selvskader at hun hadde vist deg arrene samtidig som hun kjøpte kun barberblad dersom skadene var selvpåført? Hun hadde nok skjult dem!

Er du riktig frekk så kunne du henvist til arrene hennes idet du nektet henne varene!