Vi elsker hverandre, men kan ikke være sammen...

[Gjest Lei Meg]

Det er så trist så trist...

At når du elsker en person, og han elsker deg, og dere (i hvert fall jeg) har prøvd alt for at forholdet skal lykkes, men allikevel innser at det aldri vil fungere i praksis i lengden, da vet du hverken ut eller inn. Og alt føles så utrolig trist og urettferdig!

Føler at jeg må ofre og gi opp store deler av meg selv og mitt barn dersom jeg skal "fortsette".

Hva skal jeg velge, meg selv og mitt barn, eller ham - så får alt rundt tilpasse seg?

Han stiller sterkere enn meg, med flere barn, stort hus, god jobb, stor familie og jeg har ikke noe av det, (men jeg er allikevel økonomisk selvstendig).

Det har alltid vært forventet at jeg og mitt barn kommer på besøk til ham og stiller opp og deltar på det de gjør hjemme hos seg der og da.

I det siste har vi kommet sjeldnere på besøk, pga konflikt mellom barna hans og mitt. De har rett og slett begynt å hate meg og mitt barn, da de frykter at vi skal flytte inn. Og jeg vil ikke tvinge mitt barn å omgås hans barn som er direke ekle, voldelige og fryser barnet ut. Jeg har fortalt ham dette, men han har vist liten vilje til å ville snakke med /kreve noe som helst av barna sine, kun litt, og de blir aldri avkrevd å unnskylde seg.

Problemet er at han og jeg passer veldig godt sammen, og har en utrolig kjemi.

Men vi har totalt ulikt syn på barna oppdragelse.

Hadde han vært uten barn hadde alt vært 100% perfekt tror jeg.

Men nå må vi antagelig avslutte forholdet, da han ikke vil akseptere at vi ses så sjelden. Vel og merke kommer han meget sjelden å besøk til oss da, så jeg synes vel han er litt vel kjapp med å dømme meg der. Han vil heller ikke akseptere at vi treffes kun alene han og jeg uten barna en stund.

Han vil på død og liv ha et familie liv, om enn så "falskt".

Er jeg blind og forelsket som ikke ser at jeg gjør alt for en mann, og at han ikke gjengjelder det?

Jeg kan ikke forstå at en mann kan velge å la vær å tvinge sine barn til rimelig oppførsel, hvis han dermed risikerer forholdet.

Eller, beviser bare dette at han ikke elsker meg like mye som jeg elsker ham?

Sukk og Smerte!

[Duracella]

Jeg var en gang i et forhold der vi begge 2 elska hverandre, men hadde store problem på så mange områder til slutt, at vi bare måtte glemme hverandre. Vi prøvde og prøvde de to siste årene(var sammen i 2 år, 8 mnd), men skjebnen var nok bestemt for lenge siden.

Jeg kjenner meg igjen i mange av tankene dine som du deler, og jeg tviler ikke på om ditt problem aldri vil forandre seg. Du får vri hodet ditt å finne ut hva som er rett for deg og barnet ditt(noe jeg forstår du virkelig gjør). Å elske er ikke alltid nok.

Endret 17. januar 2008 av Duracella

[amles]

Som Duracella sier, så er ikke det å elske noen nok..

Om dere hadde vært uten barn så hadde dere vært 100% match, men det er dere ikke. Dere har barn begge to, og derfor er det vanskeligere å matche hverandre(barna skal også..)

Det at han ikke tar opp problemstillingen med barna, sier jo også litt. Ser han det andreledes enn deg? Hvis dere skal klare dette sammen må dere jobbe for det, mot et felles mål.. Det blir feil å si at hvis alt hadde vært anderledes.

Jeg har vært i ganske lik situasjon, og hos meg ødela konfliktene tilslutt kjærligheten. Situasjonen hadde nok vært anderledes hadde vi møttes "i en annen tid, ett annet sted..."

Trist!