Vurderer å flytte fra ham..

[Gjest Fernanda]

Akkurat nå er alt bare kaos.... Samboern min og jeg er så utrolig forskjellige på flere viktige ting at det er vanskelig å skjønne at det kan bli oss to.

Han har full jobb og driver firma på si. (firmaet tar ca 2-3 timer hver ettermiddag + maange helger) Han har derfor ikke mye fritid.

I tillegg har han alltid minst ett "prosjekt" m gutta. Feks å lære seg en kampsport et år (2-4 treninger i uka), eller som nå, delta på et stort idrettsarrangement og bruke nesten alle helger + 3 kvelder i uka på å trene m kompiser. Greit nok om det er sånn en periode, men jeg vet at så snart idrettsarrangementet er over så kommer neste "prosjekt".

Jeg er ikke den som sitter hjemme og sturer. Har mange venner, trener, en jobb jeg liker mm. Og ønsker ikke et forhold der jeg holder typen i hånda hele tida, men syns min kjære har dratt det for langt andre veien siste halvannet året. Jeg syns feks det er hyggelig å kunne ta felles venner. Vi har begge mange venner som har partnere, men siden han bare er m gutta, treffer jeg aldri kjærestene deres. Og det er bare etter mye masing at jeg får ham m på ting m mine venninner m typer, så det blir ytterst skjelden det også. Han er heller ikke interessert i eller tid til å reise på hytta mi eller treffe familien min, selvom han vet at jeg er veldig knyttet til dem.

Har kommet til et punkt der jeg har fått nok kjenner jeg. Har ligget og grått i hele natt. Frem til påske har vi nå en helg sammen, og han kommer til å være opptatt minst 4 av 5 ukedager frem til påske også. Han har heller aldri tid eller ork til sex (3 uker siden sist nå).

Samtidig er jeg jo glad i ham.....

Hva ville dere gjort?

[Gjest Gjest]

Jeg ville nok pakket sakene mine og gått. Dette forholdet er ikke tilfredsstillende for deg, det ser ikke ut til å være en forbigående fase, og du har prøvd å ta det de opp med ham. Så lenge dette forårsaker så mye frustrasjon tror jeg du har det bedre som singel og alene enn i et forhold og alene. Høres for meg ut som om han har degradert deg til en å dele husleia med. Regner med at dere ikke har barn, men dersom det ligger i kortene for dere i framtiden tror jeg frustrasjonen vil øke dersom han viser så liten vilje til å prioritere deg nå.

[Gjest Gjest]

Det trenger ikke være enden på visa? Kanskje fyren din rett og slett er litt sløv, at han tenker på hjemmet sitt som trygt og godt, men der slutter han å tenke, og investerer heller tid i fritida si.

Du må forklare ham det du skrev i tråden. Han er kanskje ikke så bevisst på at han må investere i deg, og i forholdet deres, og ikke ta deg for gitt.

Hvis du har snakket med ham mange ganger før om dette, og ingenting endrer seg, så er det verre. Mange menn (og damer, forøvrig) har så mye energi og initiativ og hobbyer at det går ut over familielivet, uten at det betyr at de ikke er glad i partneren sin. Denne mannen må få klar beskjed. Kanskje damene til kameratene hans har det litt på samme måten som du også?

[Rosalie]

Har du prøvd å formidle til han det du skriver i første innlegg? Hvis ikke, så kan det være en oppvekker for han. Hvis du har prøvd, men ikke nådd fram, vill jeg uten tvil ha gått. Det er verre å være alene i et forhold enn å være alene som singel...

[Gjest Mysticgirl]

Jeg ville heller ha vært singel enn å hatt det sånn.

Sett grenser for hva du tolerere. Han må da kunne møte deg på halvveien?

Hvis han ikke er villig til det, så hadde jeg ikke giddet å kaste bort mer energi på han

[Gjest huff]

Min eks ble fryktelig prosjekt orientert og travelt opptatt når han forsto at han ville ut av forholdet. Han ville ikke bryte, men trakk seg unna slik at vi naturlig nok etterhvert fant det nødvendig.

Det er vondt når noen som har vært så nær trekker seg unna en.

Jeg foreslår (med den lille info jeg har) at dere tar en timeout før dere sliter hverandre ut. Da har dere mye større muligheter for å møtes igjen!

Drøfter det gjerne videre med deg!

[Gjest Fernanda]

Takk for gode svar:-) Jeg sitter alene her fredagskveld og reflekterer. Har hatt en prat med samboern siden sist, og prøvd å si ordentlig ifra. Har sagt fra tidligere også. Da har han skjerpet seg en periode, men så falt tilbake til gamle vaner. Regner vel med at det blir det samme denne gangen. Føles noen ganger som om han har hukommelse som en gullfisk. Senest i høst hadde vi samme diskusjon, og likevel ble han overrasket da han skjønte at jeg ikke har det bra i forholdet nå.

Virker jo som om vi er på helt ulike plan når det gjelder hvordan vi vil ha det sammen... Han hater generelt familieting, og syns parkvelder-ferier osv er kjipt. Vi er 28 og 32, og før han møtte meg for 2,5 år siden hadde han aldri vært på middag m kjæreste og vennepar. Så han syns det er masse om vi ser venner sammen 2 ganger i halvåret....

Lurer bare på om dette er noe vits nå. Vi er jo glade i hverandre, men jeg tror ikke han kommer til å endre seg, og jeg vet at iallfall jeg blir lykkeligere med en som kan tenke seg å dele litt mer av fritiden sin m meg.... Det er ikke morsomt å få tildelt en helg i måneden etter at alt annet er planlagt, føler meg helt nederst på priorieringslisten. Blir tatt for gitt liksom.

Han har også vært usikker på hva han vil (comittmentangst) tidligere, så derfor blir det så ekstra leit når han trekker seg unna. Denne gangen var det ikke usikkerhet heldigvis. Men likevel.. kjipt..

[Kosemose]

Regner med at dere ikke har barn? Hvis det er noe som er aktuelt i framtiden, ville jeg kanskje tenkt litt på hvordan det vil bli da. Jeg har venninner som har samboere/menn som er litt som din (han høres ganske ekstrem ut, men vennene mine har barn, så kanskje mennene deres skjerpet seg pga det?) og jeg ser hvor leit det er når de alltid kommer alene på ting som er familie/barn relatert fordi mannen prioriterer "guttetingene sine".

Du sier at du har tatt det opp med ham, men hva med å komme med konkrete krav? Finne et minimum som du kan leve med, et slags kompromiss? For eksempel at han ikke skal bort med gutta mer enn 2 helger på rad? At dere skal ha i allefall 1 eller 2 ukekvelder sammen hver uke? Gjøre forventningene dine litt mer konkrete. Tror kanskje det kan gi dere begge to noe mer håndfast. Å "skjerpe seg" og å "prioritere deg/dere mer" er så ullent. Og kanskje han trenger noen "regler" for å endre seg nok til at du syns samlivet er levlig?

[Gjest lissi32]

Takk for gode svar:-) Jeg sitter alene her fredagskveld og reflekterer. Har hatt en prat med samboern siden sist, og prøvd å si ordentlig ifra. Har sagt fra tidligere også. Da har han skjerpet seg en periode, men så falt tilbake til gamle vaner. Regner vel med at det blir det samme denne gangen. Føles noen ganger som om han har hukommelse som en gullfisk. Senest i høst hadde vi samme diskusjon, og likevel ble han overrasket da han skjønte at jeg ikke har det bra i forholdet nå.

Virker jo som om vi er på helt ulike plan når det gjelder hvordan vi vil ha det sammen... Han hater generelt familieting, og syns parkvelder-ferier osv er kjipt. Vi er 28 og 32, og før han møtte meg for 2,5 år siden hadde han aldri vært på middag m kjæreste og vennepar. Så han syns det er masse om vi ser venner sammen 2 ganger i halvåret....

Lurer bare på om dette er noe vits nå. Vi er jo glade i hverandre, men jeg tror ikke han kommer til å endre seg, og jeg vet at iallfall jeg blir lykkeligere med en som kan tenke seg å dele litt mer av fritiden sin m meg.... Det er ikke morsomt å få tildelt en helg i måneden etter at alt annet er planlagt, føler meg helt nederst på priorieringslisten. Blir tatt for gitt liksom.

Han har også vært usikker på hva han vil (comittmentangst) tidligere, så derfor blir det så ekstra leit når han trekker seg unna. Denne gangen var det ikke usikkerhet heldigvis. Men likevel.. kjipt..

Min var også sånn, naturlig forklaring var også en depresjon. Jeg forklarte han gang på gang hvor viktig dette var for meg, familie osv. Han trakk seg unna og jeg trodde det var av egoisme. Etterhvert (etter et år i isolasjon) våknet han opp. Da fikk han tid og lyst til å møte folk igjen. Nå er vi sammen med min og hans familie ofte, samt inviterer venner på middag. Til sommeren skal vi til syden til leiligheten vår og ha med oss venner og familie i flere uker:O)

Det kan være håp, men her høres det jo ut som om han velger å gjøre helt andre ting enn å være sammen med deg. Min ville bare ikke gjøre annet enn å være sammen med meg. Jeg tviler på det er depresjon hos din, han er jo en aktiv mann kan man si! Vanskelig, vanskelig. Jeg hadde ikke taklet dette, da jeg elsker å dra på turer sammen med venner. :O) Du får snakke med han og si at du seriøst tenker å bryte ut av forholdet. Kanskje han ikke vil miste deg, og er det det han forsøker på, så får du kanskje vite det også.

Uansett skjønner deg godt. Å leve med mye frustrasjon er vondt. Heldigvis for min del var det midlertidig:O)

[Trollmamma]

Jeg ville vist han hva du har skrevet i første innlegg jeg, og hørt hva han tenker om saken.

Det er nok greit å sette av litt tid til å velge hvorvidt dere ønsker å investere i dette forholdet eller ikke, både ift eventuelle fremtidige barn, og ikke minst med tanke på at man faktisk "kaster bort" tiden på noen som en ikke har en fremtid med.

Jeg har vært der selv, så jeg skjønner hva du mener. Følelsen av å være siste prioritet er forferdelig. Jeg trakk meg ut av forholdet og har ikke angret en dag. Selvsagt litt sorg i starten, men i ettertid er det ikke tvil om at det var et riktig valg.

Lykke til!