Jeg takler ikke situasjoner med menn

[Gjest Lei!]

Jeg har ett problem som jeg tror hemmer meg ganske mye i situasjoner hvor man kan ha en sjanse til å treffe menn..

Jeg blir så utrolig sjenert og flau at jeg blir litt "apekatt". Om en fyr gir meg et kompliment så tøyser jeg det vekk. Når en fyr sier at jeg er sexy så kan jeg svare; du trenger ikke å si slikt for å få meg i seng (bare så det er sagt,de får meg ikke ofte i seng..)

Jeg kan avbryte kyssing for jeg blir så flau og føler meg egentlig som verdens styggeste.

Jeg kan komme med lyder ( jeg er klar over at jeg lager dem..) slik at fyren kan le og vi ler bort hele "stemninga" slik at jeg slipper å ta stilling til den..Om noen skjønner...

Og så da,når en fyr virkelig viser sin interesse ved å kontakte meg i hverdagen så blir jeg jo helt gal,og jeg mener gal! Jeg takler det ikke,tør ikke logge meg på msn,er redd for at han skal tro jeg logger meg på bare fordi jeg er intr. i han. Jeg bir sittende lenge å lure på hva jeg skal skrive på statuslinja mi slik at jeg fanger intr. hans. Jeg planlegger nesten samtaler på forhånd og jeg har trøbbel med å komme meg igjennom hverdagene for jeg blir så nervøs av det hele. Jeg planlegger/dagdrømmer i hytt og pine samtidig som jeg tenker at jeg er jo så fæl og helt uten ambisjoner at menn kommer aldri til å falle for meg uansett.

Og jeg er liksom 25år??? Seriøst! Jeg oppfører meg som en dust..voen som kjenner seg igjen?

Eller som har noen råd?.. Dette sliter meg seriøst ut.

[Gjest Cataliina]

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det med usikkerheten, MSN og all dagdrømmingen.. Jeg tror det hjelper dersom du finner en fyr som har mye humor, har selvtillit og som du har masse å snakke om med. Da vil samtalene flyte lettere, humor gjør stemningen løsere og du vil ikke tenke så mye over om det du sier er passende/for teit/for rart.

For meg har jeg alltid vært slik at jeg ble interessert i gutter, de ble interesserte i meg, og først da så jeg masse "feil" ved dem og skøv dem bort. Skikkelig luremus (ikke oppfordret til sex, men ga jo forhåpninger). Kjenner flere som har samme problemet som det.

Så møtte jeg drømmegutten, aldri har MSNsamtalene gått lettere, vi er fullstendig på bølgelengde og jeg kunne si hva jeg ville uten å tenke over det først. Det hjalp skikkelig... Har utrolig telefonskrekk, iallfall når det kommer til gutter, har ikke turt å ringe, hva skal man snakke om liksom? Er jo mye enklere på MSN, der man bare kan si "brb", finne på noe nytt og si og så komme tilbake. Ikke at jeg gjør det nå lengre, men jeg gjorde det mye før.

Nå kan jeg snakke i flere timer på telefon med gutten min, fordi vi kjenner hverandre så godt og det er så lett å snakke sammen.

Det med tøysingen og avbrytingen vet jeg ikke helt hva jeg kan hjelpe med... Kanskje det er et råd å bli litt bedre kjent før dere gjør noe fysisk? Sånn at du stoler litt mer på han og føler deg litt mer trygg. Virker jo som om du har litt draget da, så får bare best mulig prøve å bygge opp selvtilliten din og vite at du ikke trenger å tulle bort romantiske situasjoner.