Etterspill når unger krangler

[:-) anna]

I helga hadde vi besøk av en av mine beste venninner og sønnen hennes som er bestevenn med sønnen min.

Ungene kosa seg sammen, men lørdagskvelden) når de var trøtte og slitne og sultne) begynte de å krangle om en filleting. (Hvem som skulle starte først i et spill.)

Begge gutta ble kjempesinna, og var like slemme mot hverandre. Men kompisen sa temmelig stygge ting til sønnen min. Han sa at han aldri ville komme på besøk mer, at han ikke ville være venner med ham mer, at han aldri ville leke med ham, at sønnen min aldri fikk komme til ham mer og flere lignende ting.

Jeg snakka med sønnen min etterpå, og han gikk og bad vennen sin om unnskyldning for krangelen. Så spiste vi, og etter det lekte ungene fint sammen igjen. Men etter at de hadde reist var plutselig sønnen min kjempebetutta. Da viste det seg at kompisen ikke hadde bedt om unnskyldning for de stygge tingene som han sa, og sønnen min var veldig lei seg for det. Han tror at siden vennen ikke bad om unnskyldning så mente han at han ikke ville være venner lengre. De bor ganske langt unna, men han kjent hverandre veldig lengre, og kompisen er en viktig venn for sønnen min nettopp fordi han alltid har vært der.

Jeg har naturligvis forklart sønnen min at kompisen bare sa disse tingene fordi han var sint. (Og det har han bare godt av å lære, for han kan godt si ting han ikke mener i sinne selv) Men nå er jeg usikker på om jeg skal snakke med venninna mi om det eller ikke. Har ikke lyst til å lage noe styr av det, for den ene ungen var ikke bedre enn den andre. Men jeg vil jo ikke at sønnen min skal gå rundt og tro at han har mista en venn?

[Gjest Iris83]

I helga hadde vi besøk av en av mine beste venninner og sønnen hennes som er bestevenn med sønnen min.

Ungene kosa seg sammen, men lørdagskvelden) når de var trøtte og slitne og sultne) begynte de å krangle om en filleting. (Hvem som skulle starte først i et spill.)

Begge gutta ble kjempesinna, og var like slemme mot hverandre. Men kompisen sa temmelig stygge ting til sønnen min. Han sa at han aldri ville komme på besøk mer, at han ikke ville være venner med ham mer, at han aldri ville leke med ham, at sønnen min aldri fikk komme til ham mer og flere lignende ting.

Jeg snakka med sønnen min etterpå, og han gikk og bad vennen sin om unnskyldning for krangelen. Så spiste vi, og etter det lekte ungene fint sammen igjen. Men etter at de hadde reist var plutselig sønnen min kjempebetutta. Da viste det seg at kompisen ikke hadde bedt om unnskyldning for de stygge tingene som han sa, og sønnen min var veldig lei seg for det. Han tror at siden vennen ikke bad om unnskyldning så mente han at han ikke ville være venner lengre. De bor ganske langt unna, men han kjent hverandre veldig lengre, og kompisen er en viktig venn for sønnen min nettopp fordi han alltid har vært der.

Jeg har naturligvis forklart sønnen min at kompisen bare sa disse tingene fordi han var sint. (Og det har han bare godt av å lære, for han kan godt si ting han ikke mener i sinne selv) Men nå er jeg usikker på om jeg skal snakke med venninna mi om det eller ikke. Har ikke lyst til å lage noe styr av det, for den ene ungen var ikke bedre enn den andre. Men jeg vil jo ikke at sønnen min skal gå rundt og tro at han har mista en venn?

Jeg tror det er lurest av deg å la guttene ordne opp selv. Det er viktig at barn lærer seg å løse sine egne problemer for å få erfaring til senere i livet.

Men det kommer jo selfølgelig ann på alderen også da. Du forteller ikke hvor gamle disse guttene er?

Men jeg mener også at det hadde sikkert vært fint for disse guttene at dere som mødre og bestevenninner prater sammen om dette.

Kanskje dere sammen kommer fram til en bra løsning.

Et tips! Gå litt forsiktig fram så ikke venninnen din tror du mener at det er noe galt med oppdragelsen hennes. Som du og mange andre mødre er "temaet" veldig følsomt.

Lykke til*s*

[Serene]

Jeg vet ikke om sønnen din har søsken, men dette er faktisk ganske vanlig blant søsken som det ikke er alt for mange år mellom. Mine kan si akkurat det samme til hverandre; som "du får ikke komme i bursdagen min" osv "jeg skal aldri snakke med deg", ting som blir litt umulig å få igjennom, men likevel er ganske så sårende og fører til tårer og tenners gnissel (mine er litt mindre, 4 og 6). Jeg orker ikke å blande meg, dette er slik livet er, de møter motstand og slik skal det være. Noen ganger vil man treffe venner som man stadig "kolliderer" med. Sønnen min har en slik venn som er verdens beste venn og så verste uvenn etter en øyeblikk. Jeg tror de lærer mer av å finne ut av dette på egen hånd, det er vel en forberedelse til livet, det som så mye annet. Ikke alt de skal skånes for, noen følelser må føles.

[epsilon]

Jeg har ikke barn, men har vært barn selv og gutt. Som nevnt er disse linjene "du får aldri komme i bursdagen min" o.l. ganske vanlige å bruke for barn. Uansett om det høres aldri så ille ut så er det jo tull, og jeg føler meg rimelig trygg på at guttene er perlevenner neste gang de treffes.

(Med mindre en av dem er en pøbel da, men det virka ikke sånn...)

Poenget mitt er altså, noe kronglete fremlagt: Unge gutter finnes ikke langsinte!!!

Mange gutter utvikler heller aldri denne noe tvilsomme egenskapen.

[Gjest Mayamor]

Jeg har en gutt som er fæl med dette aldri-alltid fenomenet...

Men jeg ser jo at det samme er vennene hans, og andres barn - så jeg tror at du må bare må forklare gutten din at alle sier ting de ikke mener men om han ønsker det kan han jo ringe vennen sin selv (stor avstand geografisk?) og snakke med ham. Min gutt kan en dag si at han aldri skal være med den og 3 dager senere er den vennen med ham hjem fra skolen...

[LukaFrost]

I yngre år ble det innimellom krangling mellom meg og bestevenninna mi. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg gav henne beskjed om at jeg aldri skulle leke med henne mer for så å rase hjemover. Som regel gikk det ikke mer enn et par timer eller til dagen etter før vi lekte sammen. Så krangling går som regel over.

[Gjest Gjest]

Når man er helt ung går det jo over fort, som alle her sier. Men når man blir litt eldre kan det lett stikke dypere. Jeg hadde perioder på noen uker hvor jeg ikke snakket med bestevennen min, husker jeg.

Man kan kanskje si til dem at det ikke er nødvendig å ta i så hardt når det egentlig ikke krangles om noe viktig? Skjønt, ingen sa det til oss, og det ble folk av oss også.