Frustrert.. over framtiden

[manducabulla]

Hei. Et lite innlegg pga min frustrasjon.

Jeg og kjæresten min bor fra hverandre, han flyttet til Trondheim for å studere. Greit, jeg overlevde avstandsforholdet. Men.. jeg føler alltid at uansett hva vi snakker om så er "han og sitt studie det viktigste". Jeg syns studier er framtiden og alt det, men jeg føler at jeg gir avkall på hele livet mitt for å flytte opp til han for at vi skal bli samboere. Og jeg føler at han aldri ville gitt avkall på noe i sitt liv for meg. Jeg får den følelsen av at alt i livet hans er viktigere enn i mitt liv. Hvis dere forstår.. Vi elsker hverandre sinnsykt mye, og vi har et fantastisk forhold. Det er bare dette.. som forholdet tar skade av. Det og det at han ikke klarer å være romantisk over avstand.

Uansett, i påskeferien planla vi å reise til Roma, men plutselig har han ikke penger til det. Og han vil heller dra dit senere, men nå er jeg bare så skuffa. Jeg orker ikke snakke med han. Det var min drøm, for vi har aldri reist noen steder sammen og jeg har aldri reist noen steder egentlig. Det skulle være en romantisk ferie, bare oss to.. Og jeg vet at når jeg begynner å studere, så vil ikke jeg ha råd til å reise bort.. Og da begynner han med "Ja, kanskje jeg bare skal droppe studiet mitt og rane en bank da".. Det er så vondt, for vi krangler nesten aldri, bare når det kommer til.. ja, jeg vet ikke. Jeg syns ikke at det er så mye styr med å reise til Roma, at han må gi avkall på studiet sitt... (?).. Og han vil finne seg jobb, det er fint det, men da føler jeg at han ikke kommer til å ha tid til meg lenger.. Alt er en stor knute nå.

Jeg har på en måte ikke lenger lyst til å gi avkall på mitt liv her i Oslo, bare fordi han ikke kunne tenke seg å gi avkall på sitt. Det er ikke det at han skal flytte til Oslo, bare.. jeg trenger å vite at han kunne gjort noe sånt for meg. Kanskje ikke nå, men senere i livet. Jeg føler meg skikkelig nedfor. Noen som vet hvordan jeg skal løse dette?

[Gjest Gjest]

Hvis du føler at han ikke er villig til å ofte noe for forholdet hadde jeg nok tenkt meg om både en og to ganger før jeg selv ofret noe. Å flytte så langt er ganske drastisk så jeg hadde ventet og sett det an, hvis jeg var deg.

At menn ikke greier å være romantiske på avstand tror jeg desverre er ganske vanlig.

[Gjest Gjest]

Hvis du føler at han ikke er villig til å ofte noe for forholdet hadde jeg nok tenkt meg om både en og to ganger før jeg selv ofret noe. Å flytte så langt er ganske drastisk så jeg hadde ventet og sett det an, hvis jeg var deg.

At menn ikke greier å være romantiske på avstand tror jeg desverre er ganske vanlig.

Det skulle selvsagt stå OFRE, ikke ofte.

[Gjest *nurket*]

Akkurat det med at han ikke har råd til å reise til Roma i påsken, er jo en fair greie da. Selv om det er din drøm, så er det ikke alltid pengene strekker til og man kan gjøre som man ønsker der og da. Dere kan ta igjen Roma turen når dere får bedre råd begge to. Du sier jo selv at du ikke har råd til å reise når du studerer, men du forventer at han skal ha råd. Det blir jo litt for dumt...

Nå aner ikke jeg hvor gamle dere er (for meg virker dere 20-21 pga studier), eller hvor lenge han har igjen å studere. Men hvorfor MÅ du flytte dit. Kan ikke han flytte ned til Oslo igjen når han er ferdig med studiene?

Man er nødt til ofre noe for ethvert forhold på et eller annet tidspunkt. Om noens liv er viktigere enn den andres... vel. Nå er jeg i et avstandsforhold med barn involvert på hver kant, og han kommer ikke til å flytte fra ungene sine som er det viktigste i livet hans, så da må jeg "ofre" meg og flytte dit han bor. Ser ikke dermed sagt på hans liv som viktigere enn mitt.

[manducabulla]

Jeg nekter å ha et avstandsforhold i 5 år til. Det kommer ikke på tale. Så derfor føler jeg at jeg må flytte opp dit. Det med Roma. Jeg spanderte en ferie på han i sommer, og jeg spanderer gjerne Romaturen, men han vil jo ikke at jeg skal gjøre det, så hva skal jeg gjøre? Uansett, det var han selv som gikk med på at vi skulle til Roma, og da kommer du ikke to uker senere og sier at du ikke har råd. det vet man der og da.

[Gjest Gjest_smiley_*]

Jeg nekter å ha et avstandsforhold i 5 år til. Det kommer ikke på tale. Så derfor føler jeg at jeg må flytte opp dit. Det med Roma. Jeg spanderte en ferie på han i sommer, og jeg spanderer gjerne Romaturen, men han vil jo ikke at jeg skal gjøre det, så hva skal jeg gjøre? Uansett, det var han selv som gikk med på at vi skulle til Roma, og da kommer du ikke to uker senere og sier at du ikke har råd. det vet man der og da.

Hvis det er slik at han synes avstandsforhold er greit, men ikke du, er det jo du som burde flytte på deg, siden det er du som ikke takler nåværende situasjon.

Men, det har jo litt å si hva du holder på med. Studerer du? Jobber du? Kan du gjøre det hvor som helst? Hva studerer han?

Det er mange forhold som spiller inn her.

Jeg bodde selv i Trondheim, og min kjære i Oslo, og jeg flyttet ned dit for å være sammen med han, selv om jeg hatet Oslo. Det er jeg veldig glad for i dag. Hvis ingen vil ofre noe, ja, da er jo forholdet dødfødt da. Hvis det blir en maktkamp om hvem som skal ofre noe og ikke blir det utrolig slitsomt i lengden og nærmest umulig etter min mening.

Når det gjelder Roma-turen. Skjønnar at du ble skuffet, men å ikke ha råd er en grei sak. Om grunnen er at han har festet bort alle pengene hadde jeg blitt skuffet, men har han rett og slett ikke råd må du jo godta det. Mulig han sa ja først for å glede deg selv om han visst han ikke kunne, og så etter å ha tenkt litt på det innså han at det ikke gikk. Når du i tilegg ikke vil han skal jobbe, ja da skjønner ikke jeg helt hvordan du forventer at ting skal gå. Studielånet er ikke fett, og kan han ikke jobb, hvordan skal han da få penger til ferier med deg? At han ikke ønsker du skal spandere hele tiden skjønner jeg også veldig godt.

Jeg synes du er litt urimelig og kravstor, samtidig som jeg kan skjønne hva du er redd for.

Hadde jeg vært deg hadde jeg flyttet opp til Trondheim om det ikke gikk negativt ut over dine studier/jobb, og vært glad for at han skaffet en jobb, så lenge det ble noe tid igjen til dere. Husk at du ikke skal kvele han da, da blir han bare lei og stikker.

[Gjest Gjest]

Du sa at du følte at du måtte flytte opp dit. Hvis du oppfører deg som at hans liv er viktigere enn ditt, gjør han det også. Kanskje du burde begynne å sette litt krav.

Om du føler at du gir avkall på hele livet ditt, kommer du ikke til å bli kvitt den tanken senere heller. Bare ikke gjør noe du vil angre på om det skulle bli slutt om en stund.

[manducabulla]

Han syns ikke avstandsforhold er greit heller. Jeg har jobb og går på skole i Oslo, og flere ganger har jeg gitt avkall på begge deler bare for å tilbringe tid med han. Det er ikke en maktkamp, men jeg tror ikke at du, Gjest_smiley_* hadde flyttet ut så lett hvis du ikke følte at den personen kunne ofret noe for deg. Jeg trenger ikke deg til å kalle meg urimelig og kravstor, for det syns jeg ikke at jeg er. Han blir ikke akkurat kvelt av meg på noen måter. Dette er bare en ting, og vi krangler ikke akkurat mye. Første krangelen vår siden november, så jeg syns ikke at noen skal uttale seg om det. Jeg spør bare om råd til hvordan jeg skal løse følelsen av at jeg ikke vil flytte dit.

Ang Roma turen - Man har alltid råd til det man vil ha råd til. Det betyr at man kan godt la være å dra ut på byen et par helger, så har man plutselig råd til det man vil ha råd til. Og det at jeg vil spandere, er ikke verdens undergang. Jeg vil heller slite ræva av meg for å tjene penger som vi kan bruke sammen enn å bare bli sittende her i Norge. Norge er ikke akkurat så interessant i lengden..

Og til deg Gjest: Takk. For det er nettopp det. Du flytter hele livet ditt opp til en annen by, så blir det plutselig slutt. Og hva står jeg igjen med da? Derfor er den "bekreftelses"-tingen jeg sliter med så viktig for meg. Jeg vet at jeg til slutt kommer til å flytte opp Trondheim, men jeg vil vite at han hadde flyttet til Oslo for meg.. For det gir ikke meg særlig mer lyst til å flytte fra mitt liv dersom jeg vet at han ikke hadde flyttet fra sitt for meg. Sånn fungerer det i mitt hode

Endret 14. januar 2008 av manducabulla

[Gjest Gjest_smiley_*]

Han syns ikke avstandsforhold er greit heller. Jeg har jobb og går på skole i Oslo, og flere ganger har jeg gitt avkall på begge deler bare for å tilbringe tid med han. Det er ikke en maktkamp, men jeg tror ikke at du, Gjest_smiley_* hadde flyttet ut så lett hvis du ikke følte at den personen kunne ofret noe for deg. Jeg trenger ikke deg til å kalle meg urimelig og kravstor, for det syns jeg ikke at jeg er. Han blir ikke akkurat kvelt av meg på noen måter. Dette er bare en ting, og vi krangler ikke akkurat mye. Første krangelen vår siden november, så jeg syns ikke at noen skal uttale seg om det. Jeg spør bare om råd til hvordan jeg skal løse følelsen av at jeg ikke vil flytte dit.

Ang Roma turen - Man har alltid råd til det man vil ha råd til. Det betyr at man kan godt la være å dra ut på byen et par helger, så har man plutselig råd til det man vil ha råd til. Og det at jeg vil spandere, er ikke verdens undergang. Jeg vil heller slite ræva av meg for å tjene penger som vi kan bruke sammen enn å bare bli sittende her i Norge. Norge er ikke akkurat så interessant i lengden..

Og til deg Gjest: Takk. For det er nettopp det. Du flytter hele livet ditt opp til en annen by, så blir det plutselig slutt. Og hva står jeg igjen med da? Derfor er den "bekreftelses"-tingen jeg sliter med så viktig for meg. Jeg vet at jeg til slutt kommer til å flytte opp Trondheim, men jeg vil vite at han hadde flyttet til Oslo for meg.. For det gir ikke meg særlig mer lyst til å flytte fra mitt liv dersom jeg vet at han ikke hadde flyttet fra sitt for meg. Sånn fungerer det i mitt hode

Hmm...hvis du ikke tåler å høre andres meninger dersom de ikke støtter ditt bør du kanskje ikke spørre om råd....? Slik jeg ser det syter du og er litt urimelig:

Du vil ikke flytte dit for hans skyld om ikke han er villig til å ofre det samme, du har ingen forståelse for at han ikke har råd til Roma tur, du vil ikke at han skal få seg jobb for da blir det mindre tid på dere..........

Du ønsker tydelig å kun se det fra din side, så da får du bare gjøre det da. Alt handler jo om hva du vil: du vil jobbe og spandere - da er det det viktige. At han kanskje ikke ønsker å ta imot masse turer fra deg spiller ingen rolle.

OM han ikke kan ta sitt studie i Oslo synes jeg ikke han bør ofre sin utdanning for din skyld. Da er det rett og rimelig at du flytter opp. Lengre ned i gata ofrer sikkert han noe for deg tilbake.

Kan han ta sitt studie i Oslo er saken en annen.

Når det gjelder meg, så ville ikke min kjære ofre livet i Oslo og flytte opp til Trondheim. Men jeg flyttet nedover likevel, fordi argumentene for å gjøre det var flere enn omvendt. Og da seiret fornuften istedet for staheten............

[Supramundane]

Uten å gi noe råd, har jeg lyst til å fortelle deg om min erfaring.

Jeg flyttet fra Trondheim til Skottland i 2006 for å ta fatt på en veldig spennende jobb. Etterhvert steg jeg i gradene og skulle overflyttes til Dublin for å jobbe videre. Dette var hos verdens største IT-selskap, IBM. Det sier seg selv at mulighetene var uante.

I løpet av tiden jeg bodde i Skottland kom jeg i kontakt med en flott sørlending. Han bodde og studerte i Bergen. Vi møttes for første gang, etter å ha kommunisert siden Oktober, i Februar 2007, og før det hadde gått to måneder, flyttet jeg til Bergen.

Jeg sa opp jobb, leilighet og solgte alt jeg hadde, og flyttet mer eller mindre på dagen. Jeg kom til Bergen uten jobb, uten skoleplass, uten at vi hadde noen plass å bo. Alle disse tingene ordnet vi imidlertid sammen - og jeg har ikke angret et sekund.

Jeg innså veldig fort at jeg ikke ønsket alle de tingene jeg hadde der borte, eller å fortsette på det jeg hadde startet, fordi det mistet all sin verdi i forhold til hva jeg ser i min fantastiske samboer. Det var så tydelig for meg at jeg ønsket å være der han var, så jeg hoppet i det! For oss var det naturlig at jeg flyttet, i og med at han nærmet seg slutten av studiene, og ikke hadde reelle jobbmuligheter der jeg var. Her i Bergen har jeg vært heldig og fått en enda bedre jobb enn jeg hadde - men det visste jeg ikke på forhånd. Samtidig visste jeg at det betydde like mye for samboeren min, som det gjorde for meg.

Det jeg prøver å si er at DU må føle etter hva som er rett for DEG.

Det jeg tenkte var at "hvis det ikke går som jeg ønsker, så flytter jeg bare tilbake".

[Rosalie]

Ang Roma turen - Man har alltid råd til det man vil ha råd til. Det betyr at man kan godt la være å dra ut på byen et par helger, så har man plutselig råd til det man vil ha råd til. Og det at jeg vil spandere, er ikke verdens undergang. Jeg vil heller slite ræva av meg for å tjene penger som vi kan bruke sammen enn å bare bli sittende her i Norge. Norge er ikke akkurat så interessant i lengden..

Jeg må bare svare på denne...

Du har tydeligvis aldri vært student, du. For nei - man har ikke råd til alt man har lyst til da. En Roma-tur koster raskt det samme som man har å bruke på mat og moro en hel måned, minst, om ikke mer. Og du bør også respektere hans ønske om ikke å bli spandert på.

Påsken er også et dårlig tidspunkt å reise bort på når man er studenter - eksamen kommer oftest raskt etter at påsken er slutt, og selv brukte jeg påske"feriene" på universitetet, hvor jeg leste til eksamen eller gjorde ferdig semesteroppgaver.

Jeg har selv vært i et langdistanseforhold, og ja - det er tungt. Jeg ble sammen med samoeren min sommeren før jeg var ferdig med studiene, og det året treftes vi kanskje hver sjette uke. Da jeg var ferdig, var det naturlig at jeg - som da ikke hadde noen faste bindinger flyttet til Oslo, der han hadde fast jobb. Det var kjipt å reise fra "mitt sted" og mitt miljø, men jeg gjorde det for at vi skulle kunne være sammen. Og ja - der og da føltes det ikke som om kjæresten min ofret like mye som meg. Men det var verdt det.

[manducabulla]

Det er ikke stahet i det hele tatt. Har du aldri følt deg stuck i et veikryss og ikke kommet deg noen steder? Han kan like godt ta studiet sitt i Oslo, det er jo ikke noe problem det. Men når han sier til meg at hvis jeg ikke kommer inn i Trondheim på det jeg vil, at da kan jeg bare studere noe annet til jeg kommer inn i Trondheim, da blir jeg litt.. furten.

Jeg har forståelse for at han ikke har råd, men jeg forstår ikke det at man takker ja til en Roma-tur, og kjæresten din bruker to uker på å planlegge alt, også skal du komme og si at du ikke har råd. Da hadde du også sytet for å være ærlig.

Jeg ser det ikke bare fra min side, men jeg syns godt at han kunne gjort noe mer for dette forholdet. At han kan gi meg mer lyst til å bo i Trondheim enn å bare lene seg tilbake og si at "Jeg blir ikke lykkelig i Oslo".. Når jeg sitter her og sier at, greit, jeg blir lykkelig med han uansett hvor jeg bor, om jeg bor i Kina for den saks skyld, men at JEG ikke føler meg klar til å flytte så langt når han ikke kan bli lykkelig pga bosted..

[Gjest Bond]

Jeg har forståelse for at han ikke har råd, men jeg forstår ikke det at man takker ja til en Roma-tur, og kjæresten din bruker to uker på å planlegge alt, også skal du komme og si at du ikke har råd. Da hadde du også sytet for å være ærlig.

Hva med dette forstår du ikke? Det var jo ikke at han sa du skulle bruke 2 uker å planlegge? Det er ofte sånn at mennesker diskuterer om noe og da blir den ene veldig opptatt med planlegging da den andre egentlig har ikke gitt 100% svar ennå.

Det at han ikke har råd skulle jo ikke være noe å klage over? Hvis du ikke har det, da har du ikke det. Punktum. Ingenting å syte over.

[manducabulla]

Samma det. Roma saken er ikke det som er viktigst. Hvorfor henger alle seg opp i det? Jeg forstår meg seriøst ikke på brukere her inne. Man kommer for å spørre om råd, så får man høre at man syter og ditt og datt. Patetisk. Kanskje jeg syter, men jeg prøver å forandre på følelsen jeg har inni meg, men det var jo virkelig bortkastet tid å prøve på her inne.

[manducabulla]

Samma det. Roma saken er ikke det som er viktigst. Hvorfor henger alle seg opp i det? Jeg forstår meg seriøst ikke på brukere her inne. Man kommer for å spørre om råd, så får man høre at man syter og ditt og datt. Patetisk. Kanskje jeg syter, men jeg prøver å forandre på følelsen jeg har inni meg, men det var jo virkelig bortkastet tid å prøve på her inne.

[Gjest Bond]

Kanskje du hører det fordi det er det du gjør? Roma-saken er jo bare en måte å vise hvordan du oppfører deg i forholdet.

Så bare fordi mennesker ikke skriver at 'å stakkars deg, ja du har rett, han er helt forferdelig', så er dette patetisk?

Ja da, den siste reaksjonen visste jo ganske godt hvordan du oppfører deg med bare litt konfrontasjon?

Du ser ut til å trenge litt mindre 'meg, meg, meg' og litt mer tanker om hva det betyr å være i et forhold. Ja, kanskje kjæresten din er urimelig, men måten du oppklarer deg, virker jo at du er ganske meg-meg-meg-meg i forholdet ditt.

Endret 15. januar 2008 av mrs_bond

[manducabulla]

Meg meg meg? Jeg tror ikke du vet hvordan jeg er i forholdet mitt i det hele tatt. Jeg gjør alt for kjæresten min. Og du vet hvis du bare gir og gir, så blir man litt sliten av å gi i lengden, og da vil man gjerne ha litt tilbake. Så jeg ville dra til Roma. Er det en synd? Og han er enig i at han er dårlig på å gi (dette er på avstand), så det er ikke bare meg meg meg. Det er bare han han han for min del.

Jeg trenger ikke noen som forteller meg "å stakkars deg, han er drittsekk". Men du kunne kanskje prøvd å gi meg råd om hvordan jeg skal bli kvitt følelsen av at jeg ikke har lyst å flytte vekk og at jeg føler meg skuffet istedenfor å si at jeg syter og ditt og datt? Det var vel egentlig det jeg spurte om.

Endret 16. januar 2008 av manducabulla

[Gjest Bond]

Jeg sa ikke at jeg vet - jeg sa direkte at det er hvordan du fremlegger saken, hvordan du har beskrevet situasjonen her, som gjør at en får inntrykk av megmegmeg .

Det hele med at han ikke hadde råd, men du framla saken som om det ikke var noe grunn for å kansellere reisen, du hadde jo så store forventninger. Hvis en ikke har råd da hjelper det lite med forventninger. Det er sånne ting som gjør at en kan enkelt få inntrykk at det er mye egoisme i dine handlinger. Du virker overrasket at alle hang seg på Roma-saken, men det er jo nesten halvparten av din første innlegg!

Ellers - har du snakket med HAM om den følelsen du får? Det en ikke vet kan en ikke korrigere - hvis han ikke vet at du føler som om livet ditt er mindre viktig enn hans, da kan jo ikke han gjøre noe med det heller. Det er ikke det samme enn å diskutere hvem som skulle flytte - det er faktisk å sitte ned og snakke om hvordan hans oppførlser får deg å føle og at sånne følelser er ikke akseptable i et forhold. Hvis det er tungt å snakke - skrive det i et brev eller noe.

Jeg blir ofte forundret over hvor mange mennesker skriver først på en forum i stedet å snakke med den andre delen i problemet, menn er ikke tankelesere, DET er jeg temmelig sikker på

[Supramundane]

Meg meg meg? Jeg tror ikke du vet hvordan jeg er i forholdet mitt i det hele tatt. Jeg gjør alt for kjæresten min. Og du vet hvis du bare gir og gir, så blir man litt sliten av å gi i lengden, og da vil man gjerne ha litt tilbake. Så jeg ville dra til Roma. Er det en synd? Og han er enig i at han er dårlig på å gi (dette er på avstand), så det er ikke bare meg meg meg. Det er bare han han han for min del.

Jeg trenger ikke noen som forteller meg "å stakkars deg, han er drittsekk". Men du kunne kanskje prøvd å gi meg råd om hvordan jeg skal bli kvitt følelsen av at jeg ikke har lyst å flytte vekk og at jeg føler meg skuffet istedenfor å si at jeg syter og ditt og datt? Det var vel egentlig det jeg spurte om.

Jeg kommenterer ikke "meg-meg-meg"-biten, den syns jeg mrs bond forklarte på en brilliant måte.

Men jeg tror ikke du kan få noen gode råd her om hvordan du skal bli kvitt den følelsen. Den eneste måten du kan forandre mening, og å faktisk få lyst til å flytte, er å snakke med kjæresten din. Det er jo han som er nødt til å go deg den følelsesmessige biten du mangler for å føle at det er riktig å flytte. Hvis du føler han er egoistisk, og at det er flere faktorer som gjør at du ikke vil flytte - så kan ikke noen her gi det noe råd på hvordan du skal "overvinne" den følelsen. Da må du vel bare ta den til etterretning.

[Gjest regine ii]

Hvis du skal flytte, så må det være din beslutning.Du kan ikke basere det på hva du tror /håper e.l. kjæresten din skal gjøre/mene. Du er ansvarlig for deg og ditt, og dermed også for om du vil flytte eller ikke.

Hvis du mener at det er et for stort "offer" for deg å flytte, så lar du være. Og jeg mener ikke du er verken mer eller mindre ego ved ikke å flytte, poenget er bare at du må finne ut hva du vil.

Hva skjer hvis du flytter - du mistrives, du må studere noe du ikke hadde tenkt etc. Tror du det er noe særlig for utviklingen av forholdet til kjæresten din?

Det er selvsagt ikke enkelt, men jeg tror du både må tenke over hva du selv mener er riktig og snakke med kjæresten din. Det går an å ha et avstandsforhold, det går an å se ting an mht. å flytte sammen/til samme by etc. Jeg har hatt avstandsforhold over flere år selv, og vet at det ikke nødvendigvis er helt lett, men det er ikke verdens undergang heller.

Du kan ikke forvente at kjæresten er tankeleser, og du kan heller ikke forvente at så lenge du ikke er tydelig på hva du ønsker deg, så skjønner han hva du mener.

Lykke til!