Verpesyk deluxe!

[Venn80]

Hei!

For å si det slik...jeg har trenger rååååååd! Snakk om å være verpesyyyyyk!

Jeg er 28 år og traff en mann for litt over et år siden, alt klaffer, vi bor sammen, har faste jobber med god inntekt, bil og alt iorden. Jeg har fått barn på hjernen og har aldri følt det mer riktig og har aldri vært så OPPHENGT før.

Jeg legger merke til ALT som har med barn å gjøre... jeg ser gravide overalt og får en "følelse" inni meg som er helt ubeskrivelig. Dette er virkelig noe jeg ønsker!!! Tidligere har jeg hatt et langt samboerforhold hvor min tidligere partner og jeg snakket om barn. Vi var ikke helt klare og jeg var aldri besatt av tanken. Nå er det annerledes. Det er slitsomt og helt håpløst!

Mannen jeg nå er sammen med (33) er verdens beste, men skeptisk av natur. Han må overveie og tenke igjennom alle avgjørelser han tar på veien, noe jeg anser som en utrolig bra kvalitet. Temaet barn har nå vært oppe flere ganger, men det er alltid jeg som må bringe det på banen. Han sier han ønsker barn med meg men må bearbeides og "overbevises" på et vis. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre akkurat det. Til tider er jeg redd for å ta opp ting (positive ting) som koselige og morsomme ting i redsel for å MASE. Det er jo det siste jeg ønsker! Jeg vil ha barn med en som VIRKELIG ønsker det og som GLEDER seg til å bli pappa!! Ikke en som blir stille og ikke svarer ordentlig når jeg tar opp ting når det gjelder barn... Det sårer meg. Hva skal til for at en mann VIRKELIG blir bitt av basillen, eller faktisk KJENNER på seg at dette er ønskelig. Hva kan man si og hva bør man IKKE si....??

Jeg trenger noen råd gitt.....

[trallalei]

Hei

Jeg kjenner meg så veldig igjen, er 26 år, har aldri før vurdert seriøst å få barn. Har alltid visst at jeg en gang vil ha det, men det har aldri virka det minste rett å få det enda.

Men nå PLUTSELIG kom det noe over meg, jeg vet ikke hvordan eller hvorfor. Det er noen bekjente som skal ha barn, men jeg har egentlig stort sett alltid hatt gravide eller små barn rundt meg, så jeg tror ikke at det er det som kan være grunnen. Jeg tror mer det er det at jeg har det fantastisk flott med samboeren min, og at det ikke er noen "praktiske" grunner til at det ikke skal være riktig å få barn akkurat nå. Er ferdig med utdannelsen, har jobba i 2,5 år, har god jobb... Så nå tenker jeg omentrent ikke på annet enn at jeg har lyst til å skylle p-pillene ned i do. Jeg ser gravide og barnevogner over alt, og klarer å koble graviditet/småbarn inn i nesten alle situasjoner. Det er en merkelig følelse, nesten som å være forelska, for det presser seg fram i alle situasjoner og medfører humørsvigninger og hele pakka. Dette er heller ikke en totalt irrasjonell følelse, realist som jeg er har jeg satt opp punktlister over fordeler og ulemper og alt som taler for og imot. Dette er et stort valg, og jeg vil ikke ta det uten å være 100% sikker på at det er rett. Noe som jeg er...

Samboeren og jeg har vært sammen i ca 1,5 år. Det er ikke veldig lenge, jeg vet det, og syns egentlig at det er litt for tidlig, men alt føles så riktig og jeg kan ikke se for meg hva som skal endre seg om vi venter 1/2-1 år med å prøve. Hvor lenge må man egentlig være sammen for å vite at det er riktig? Kroppen min skriker i alle fall høyt at den ikke vil vente lenger, at vi to skal være sammen for alltid og at vi kommer til å bli verdens beste familie.

Kjæresten min er veldig lik den kjæresten du beskriver. Helt topp, han vil også ha barn, men må vurdere dette nøye. Han må være heeeelt sikker på at dette 100% rikig, og jeg er jo helt enig, jeg har bare blitt overbevist selv om at dette er riktig. Så han må tenke på det, kjenne på det, osv, og vil derfor vente litt. Jeg tenker ikke på annet, men tør ikke snakke så mye om det, for det siste jeg vil er å på noe vis presse han til å ta en avgjørelse. Det er viktig for meg at han også virkelig vil.

Så min konklusjon er at jeg vil at han skal ta den tida han trenger, bare han blir ferdig i dag... Frustrerende. Hva gjør du? Er det ingen andre som har vært i samme situasjon?