Samboeren min er syk.

[Tankefull]

Godt nyttår.

Jeg vet ikke om dette går under debatt, men kanskje det er nok takhøyde er til at mitt innlegg får plass. Misforstå meg rett, jeg skriver ikke dette for å få medfølelse eller sympati, gjerne mer for å få luftet mitt eget hode. Satt det ned på papiret.

Det to siste årene har vært en av livets lengste berg og dalbane turer. Tror nok den slår både Tusenfryd, Liseberg og Disneyland ganske langt ned i støvlene når det gjelder å knuse G-krefter på både godt og vondt.

Nå har min samboer eller vi sammen kjempet mot kreft i skjelettet i snart to år. Det har vært enormt mange nedturer men kanskje like mange oppturer. Vi trodde at ting gikk bedre. Men fikk på fredag vite at det igjen var full spredning i skjelettet. Den som egentlig var på vei tilbake noen måneder før årsskiftet.

Det er vondt å sitte her nå. Jeg sitter i ett rom, på ett av landets største sykehus, med lyseguler vegger, noen blader slengt utover bordet, en dårlig film på tv i bakgrunnen, en kaffeautomat, noen brosjyrer og tomme kaffekopper. Typiske brune stoler av plast og en sliten sofa i hjørnet. Noen dører lenger bort ligger min samboer å sover i tung medikamentrus. Jeg trenger bare å sitte litt alene. Forbi meg haster en av tre, fire sykepleiere forbi, på jobb en lørdagsnatt på en kreftavdeling med så mye smerte og så mye fortvilelse. Men også noen høydare innimellom.

Det river i hjertet mitt og hodet mitt hver gang jeg går inn til henne. Sykehuset har vært flinke. Dem har ordnet det slik at jeg kan sove sammen med henne, så lenge jeg vil. Vi har fiksa det sånn at senga mi er så nært den kan være hennes uten komplikasjoner med alt det fance utstyret. Den lille glippen på ca 15 cm som er mellom sengene våres, kan kjennes som en sydpol mellom oss. Kanskje fordi jeg er så nær henne, men så redd for at hun skal bli borte for alltid. Jeg ser på henne, kan røre ved henne, kjenne pusten og varmen fra henne, slik det var før. Men jeg kan fortsatt se at hun er den samme inni seg, fylt med den samme varmen, kjærligheten og omsorgen. Det er bare utenpå hun er annerledes. Det gjør ikke noe. Hun er fortsatt den nydligste jenta jeg veit om. Den jeg ble forelska i og den jeg fortsatt elsker.

Det er vondt å se at hun lider. Det er beundringsverdig å se at hun kjemper, uten å klage. Å være tapper for andre, hvordan hun klarer det skjønner ikke jeg. Når man inni seg kjenner at smertene river og sliter, man vet at ting ikke kommer til å slik man håpte på. Man må forberede seg på å ta farvel. Slik er virkeligheten. Det er utrolig vanskelig å tenke på at snart vil hun ikke lenger være her. Det er godt å tenke på at hun skal få fred. Hvem unner vil det kjæreste man har å leve i smerter.

Å være mamma og pappa til to smårollinger (3 og 5) i dette er kanskje det verste. Å ha to små nydelige barn som ikke forstår at mammaen deres snart må reise på en lang tur, å ikke kommer tilbake. Samtidig tror jeg dem forstår mer enn pappa liker å innse. Sammen må vi være sterke for mamma, slik at hun ikke blir lei seg sier jeg. "Ja, pappa, du må huske å henge opp klær'a sånn at dem itte blir krøllete" sier han på fem da. "mamma hater krøllete klær og pappas skitne bukser" sier hun på tre da. Det er barna sin ærlighet og kjærlighet som er styrken i alt godt.

Det er merkelig hvordan pappaen ikke lenger slenger arbeidsbuksene utover alt selv om mammaen ikke er hjemme for å irettesette. Eller pappaen som henger klærne opp med en gang det piper i maskinen. Eller som setter alt inn i oppvaskmaskinen etter å ha skylt det. Alt blir annerledes, tilogmed kjærligheten. Den blir mer sår og mer varm, men samtidig sterkere, i alle fall for oss.

Vi feiret jul på ett sykehusrom, med ett ekte juletre av plast, gaver og julemat blandet med intravenøst, sykehuslukt og annet som hører julen til. Men det ble en stille og verdig stund.

Jeg lurer på hvordan det blir å være pappa når mamma ikke er der. Jeg lurer på om pappa greier å være sterk, sterk som mammaen er. Flink, organisert, ryddig, ansvarsfull, alt det som mammaer og mødre er, som vi menn ikke alltid ser. Jeg lurer på om jeg kan gi mine barn den sterke kjærligheten som bare en mor kan. Ikke ta hennes posisjon, men gi den samme betingelsesløse kjærligheten og omsorgen ett barn trenger og kanskje bare kan få fra en mamma. Jeg lurer på om mine barn kan forstå at verden ikke er rettferdig, men heller ikke vond selv om mammen måtte forlate dem.

Tiden renner fra oss, men tiden vi har igjen, den skal brukes til å være sammen, være her, kjenne og føle på kjærligheten. Jeg kan aldri godta at hun skal forsvinne, men jeg må akseptere og respektere at slik er livet.

Jeg beklager den noe usammenhengende innlegget. Men takk for at du leste.

[Kristaa]

Vet ikke helt hva jeg skal si... Er oppi noe av det samme nå...

[Gjest Helen Parr]

Du fikk meg til å begynne å gråte, Tankefull.

Utover det har jeg ikke ord, bortsett fra at jeg ønsker at livet skal komme tilbake til deg en dag.

[Gjest Gjest]

:cry:

Så utrolig sterk lesning!

Det er vel ikke så mye jeg kan si akkurat, annet enn at jeg syns det høres ut som du takler det med barna kjempebra, og de er heltdie som har hatt en mor som de har hatt, og at de har en far som deg.

Jeg er sikker på at du kommer deg igjennom dette, men det blir sikkert utrolig tøft...

til hele familien...

[Tankefull]

Du fikk meg til å begynne å gråte, Tankefull.

Utover det har jeg ikke ord, bortsett fra at jeg ønsker at livet skal komme tilbake til deg en dag.

Livet er nå. Jeg har ikke mistet det. Det faktisk i denne situasjonen vi føler vi må leve. For livet er sårbart. Det hjelper at andre bare lytter. Det er rart å føle seg så alene og sårbar. Men man merker virkelig hvor høyt man kan elske noen. Det er godt og vondt på samme tid.

[fuerza]

Dette var veldig trist lesing Det er lurt å få ting ned på papiret slik du gjør her, sette ting i perspektiv i stedet for å brenne inne med en million tanker og bekymringer. Det finnes ikke en ting jeg kan si for å forbedre situasjonen din. Jeg ville bare si at din samboer og dine barn er veldig heldig som har en så god person i livet som du virker å være. Ta vare på alle gode minner og øyeblikk dere fremdeles har foran dere. Minnene kan ingen ta fra deg. Din samboer virker å ha et beundringsverdig pågangsmot. Ta vare på deg selv og på hverandre alle sammen

[Gjest Helen Parr]

Livet er nå. Jeg har ikke mistet det. Det faktisk i denne situasjonen vi føler vi må leve. For livet er sårbart. Det hjelper at andre bare lytter. Det er rart å føle seg så alene og sårbar. Men man merker virkelig hvor høyt man kan elske noen. Det er godt og vondt på samme tid.

Selvfølgelig. Det var klønete formulert av meg.

Du fikk meg virkelig til å tenke på at livet er skjørt.

[Kanutten]

Hei.

Ville bare starte med å gi deg en riktig god

Dette var utrolig trist å lese.

Ord blir så fattige i en sådan stung. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

DU har beskrevet og skrevet utrolig godt. Jeg sitter her med frysninger.

Igjen beklager at jeg ikke har mere fornuftige ting å si.

Annet enn at jeg ønsker og håper alt går bra for dere.

Maye

[Arkana]

Det er ikke engang et år siden jeg selv fulgte et nært familiemedlem inn i døden pga kreft. Beskrivelsen din traff så godt og jeg innrømmer at det falt en liten tåre. Livet er aldeles urettferdig, men vi må ta vare på og unytte hvert eneste dyrebare sekund. til dere begge og de små.

[Tankefull]

På en måte er det jeg som skal være ydmyk. Jeg har virkelig erfart, og tenker mye på hvor lite mange menn setter pris samboeren, kjæresten, ektefellen osv, hvor mye de "småt" tinga kvinnen gjør som mannen stort sett ikke gjør betyr.

Det er virkelig viktige ting som vi kanskje ikke alltid setter pris på. Jeg er så forferdelig flau over at jeg ikke har sett alt dette før. Virkelig, mødre og kvinner generelt er virkelige hverdagshelter som holder ting sammen. Men det visste dere vel...

Dere trenger ikke si noe, si det dere føler for, eller ikke noe, jeg tåler alt. Apropo det, hadde besøk av en god venn i går, som kom inn: "jeg veit ikke hva jeg ska si jeg ass, så jeg setter mer her å tenker gode tanker for dere" så satte han seg ned i en stor å tidde bom stille... Det er ærlighet og det som teller

Endret 13. januar 2008 av Tankefull

[mamut75]

Det er utrolig mange som får kreft for tiden , var nettopp i begravelsen til en som hadde hatt lungekreft hvor diagnosen først ble stilt bare få måneder før han døde .

Har tidligere vært inne på denne linken på KG http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...mp;hl=fighteren - vet ikke om du ,i deres situasjon ,får noe ut av denne typen lesning , men tråden rørte meg da jeg leste den .

Lykke til i perioden du og din familie har foran deg .

[Gjest Gjest]

Selv om dette ikke er noe som "går utover meg", så ble jeg kjempe lei meg av å lese det du skriver.

og det gjør meg bare enda mer lei meg å sitte med følelsen av å så gjerne ville gjøre noe for å kunne hjelpe, men ikke kunne gjøre noe..

verden gir mennersker så ofte følelsen av å være hjelpesløs... det er helt jævlig..

jeg håper at du takler dette så bra som du klarer..

lykke til

[Usikker]

Kjære deg. Utfra det du skriver - måten du skriver på, så er jeg helt overbevist om at du vil klare å ta deg av dine to små barn på en flott måte.

Sørg for å ha et støtteapparat rundt deg - som kan avlaste deg innimellom. Du trenger også hvile, tid for å sørge, tid til å gjøre andre ting, - tid til å være deg sjøl.

Verden er en urettferdig plass noen ganger, og det du gjennomgår nå, det skulle ingen behøve å oppleve.

Ta vare på deg sjøl - og dine to små skatter.

Nyt tiden dere har igjen - og ta vare på alle gode minnene.

En stor klem fra meg

[mamut75]

Noe dere også må huske er at legene ikke alltid har rett og det er mange som lever i flere år lengre enn det legene sier at de kommer til å gjøre .

[aquata]

triller noen tårer for dere her nå. Kan ikke annet enn å sende en og noen varme tanker.

[Tankefull]

Noe dere også må huske er at legene ikke alltid har rett og det er mange som lever i flere år lengre enn det legene sier at de kommer til å gjøre .

Det har du helt rett i. Det håper vi også på i det lengste. Nå er det slik at legene har jo tatt feil en gang før, medio mai i fjor. Men nå er desverre behandlingen som vi da hadde avsluttet, fordi man ikke ser at hun har krefter nok til å gå igjennom noe så krevende.

Men samtidig kan man jo tro og håpe at kroppen vil det annerledes, man kan som du sier aldri vite. Så vi får tro og håpe.

[mamut75]

Det har du helt rett i. Det håper vi også på i det lengste. Nå er det slik at legene har jo tatt feil en gang før, medio mai i fjor. Men nå er desverre behandlingen som vi da hadde avsluttet, fordi man ikke ser at hun har krefter nok til å gå igjennom noe så krevende.

Men samtidig kan man jo tro og håpe at kroppen vil det annerledes, man kan som du sier aldri vite. Så vi får tro og håpe.

Tror det viktigste er å ikke gi opp håpet om å leve helt ...

[Gjest Nini]

Min dypeste medfølelse til deg og din familie i denne vonde tiden.

[Kalorina]

Masse styrke sendes til dere alle fire.

Masse kjærlighet å lese om her, nydelig! Så flink du er med barna dine!

Mange varme tanker fra meg

[Gjest ¤bella¤]

Har liksom ingen fornuftige ord å skrive, så det får bli med en klem, og gode tanker for deg, kjæresten din, og deres to barn.