Han skyver meg vekk når han har det vondt

[Gjest TS]

Hver gang kjæresten min har det vondt så skyver han meg bort. Det gjør så forferdelig vondt at jeg ikke får være der for han når han har det vanskelig. Nå har hunden hans blitt alvorlig syk. Vi hadde planer i dag som jeg har gledet meg enormt til. At planene faller i vasken er en ting, det gjør ikke noe. Men at han skyver meg vekk og ikke vil være med meg i det hele tatt det gjør vondt. Jeg er også glad i hunden og har lyst til å være med den, men det får jeg altså ikke lov til.

Han har vært alvorlig deprimert i flere mnd og vi har hatt en vanskelig tid. Dette var første lørdagen vi skulle tilbringe sammen siden mai. Nå har jeg det dobbelt så vanskelig, fordi hunden er syk, fordi vi ikke skal være sammen i dag likevel og fordi han skyver meg bort og jeg ikke får være sammen med han og hunden.

Hvordan han reagerer kan man ikke kontrollere og han må få lov å reagere som han vil og gjøre det som er rett for han. Men hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg reagere, hva skal jeg gjøre? Føles så vondt og vanskelig og bli stengt ute. Skjønner at han trenger å være med hunden sin, men synes det er merkelig at jeg ikke får sørge og tilbringe tid med hunden også.

Jeg har hunder selv, så jeg vet akkurat hvordan det er. Og jeg ville ikke nektet noen andre det de trengte å få lov til av kontakt med hunden om det var en av mine som ble syke.

Kan noen være så snill og fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg for å gjøre det enklest og best mulig for oss alle sammen? Om du reagerer på samme måte som min kjæreste i sånne situasjoner er jeg glad for å høre fra deg også. Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest_Tove_*]

Jeg er sånn som kjæresten din. Jeg trekker meg tilbake når jeg sliter veldig. Vil helst være helt alene og slippe å forholde meg til andre. Slippe å ta på en maske. Bare være meg. Er sånn også mot kjæresten.

Mine nærmeste venner vet dette. De stiller få "krav" til meg i slike perioder. Jeg vet at de er der når jeg trenger de. Har litt dialog på sms, men ikke mer.

Gi ham rom nok. Bare vis at du er der når han trenger deg/er klar.

Kanskje vanskeligere for menn å vise at man er sårbar og har det tungt? Da er det lettere å trekke seg tilbake.

[Gjest TS]

Ja, skjønner at jeg må gi han rom og tid og vise at jeg er der for han når han er klar. Det er sånn det har vært i alle disse mnd.

Det er vondt og vanskelig å bli utestengt sånn hele tiden og det er også vondt og vanskelig at jeg alltid må ta hensyn til han og at han aldri tar hensyn til meg. Jeg er sterk, men noen ganger trenger jeg å få noe også. Men jeg gjør aldri det.

Elsker han av hele mitt hjerte så jeg får vel bare bite i det sure eplet og lide i stillhet og vente. Igjen....

[Gjest Tigress]

Eg trur du må seie til han at du også har det vondt når han har det vondt, men når det er sagt trur eg du bør skygge banen og la han få arbeide med det tunge på sin måte. Kan hende er du nøydd å lide i stillhet, men han bør i alle fall få sleppe å ta seg av deg i tillegg, viss du skjønar?

[Gjest Gjest]

Uff, dette er slitsomt. Han er lei seg, du blir lei deg fordi han er lei seg. Og han blir lei seg fordi du er lei deg. Bare negativ sirkel.:/

[Gjest Gjest]

Uff, dette er slitsomt. Han er lei seg, du blir lei deg fordi han er lei seg. Og han blir lei seg fordi du er lei deg. Bare negativ sirkel.:/

Kjæresten min også er sånn, men jeg har funnet ut hva jeg skal gjøre for å komme nærmere han..

Selvføgelig, man skal ikke trenge seg på. Når han trekker seg unna, så må han få lov å gjøre det, fordi dette er hans måte å hådtere depresjon og vanskelige tider.

La han få tid til å finne ut av ting, men vis han at du er der for han.

Send han en lang fin sms, hvor du forteller han hva som er bra med han, hva som gjør at du liker han så godt, og hva du kan gjøre for han i denne vanskelige tiden, minn han på fine ting.

Etterhvert som han merker at han kan "bruke" deg i vanskelige perioder, så trekker ikke han seg så fryktelig unna lenger.

[Gjest Gjest]

Siden han er hjemme med syk hund så stikk innom med ferdig middag til ham. Bare lever den og gi ham et kyss og gå igjen.

Eventuelt så kan du spørre om du skal handle for ham.

[Gjest Gjest_Berta_*]

Uff, dette er slitsomt. Han er lei seg, du blir lei deg fordi han er lei seg. Og han blir lei seg fordi du er lei deg. Bare negativ sirkel.:/

Trenger ikke overdramatisere fullt så mye, da. Det er fullt mulig å akseptere at kjæresten er den typen som må ha litt fred og ro når han ikke har det bra, uten at man skal bli lei seg i hytt og gevær.

Jeg er sånn selv (er jente, da), når min verden faller i grus må jeg få være i fred. Nytter ikke snakke med kjæresten når det er på sitt verste, og sånn er det bare. Det må han tåle. Etter en dag eller to eller tre, så går det over.

Mine tips er å:

1) Respektere ønsket om å være i fred, men en koselig sms eller kjapp telefon med "Går det bra?" er jo hyggelig.

2) Ikke påfør dårlig samvittighet.

Skjønner det er vanskelig å føle seg utestengt, men jeg tror ikke du trenger å ta det personlig på noen som helst måte. Det er nok bare sånn kjæresten din er skrudd sammen, og det er dumt å lage et større problem utav det enn det trenger å være.

til deg!

[Gjest Gasse]

Han har kanskje erfaring med at en han stolte på i ettertid har brukt mot ham at han følte seg trist og svak.

[Gjest TS]

Tusen takk for alle svar.

Jeg er inneforstått med alle de tingene dere sier og har også vært sånn hele tiden. Det var det at jeg ikke fikk være med når det på en måte angår meg også, som er ekstra vondt. Og det fløt vel bare litt over når jeg hadde gledet meg sånn til denne ene lørdagen som vi endelig skulle ha sammen. Det er tøft når man gir og gir og gir i mange mnd og ikke kan være sammen en eneste helg og ikke en gang får lov til å sove på armen til man våkner av seg selv. Jeg har aldri presset meg på han når han trenger tid for seg selv, og jeg har heller aldri prøvd å påføre han dårlig samvittighet med vitende og vilje.

Kan dessverre ikke gå hjem til han med mat for han er ikke hjemme og jeg aner ikke hvor han er. Han er aldri hjemme når han har det vondt, da rømmer han og jeg aner aldri hvor han er, hva han gjør og evnt hvem han er sammen med.

Takk for at dere orker å svare. Jeg har det forferdelig vondt nå. Og nei, jeg har ikke tenkt å fortelle han at jeg også har det vondt, det gjør det hele verre det vet jeg. Har grått mine modige tårer alene i mange mnd nå, og kommer til å fortsette med det.

[Gjest Gjest_Berta_*]

Huff, jeg skjønner at du er lei deg.

Og jeg må modifisere innlegget mitt litt. Eller, det stemmer det som står der, men så har vi det veldig bra til vanlig, og jeg er ikke spesielt "vanskelig" på noen måte ellers.

Når jeg leste det siste svaret ditt, så fikk jeg inntrykk av at forholdet er litt vanskelig til vanlig også? Ikke at det er hans feil, men at dere har lite tid til å treffes osv. Eller at han trekker seg unna ofte? I så fall blir det jo ikke bare et problem for deg, men et problem for hele forholdet. Jeg vet ikke jeg, men når du skriver at du har grått i flere måneder, så høres det ikke særlig lystelig ut...?

[Gjest TS]

Huff, jeg skjønner at du er lei deg.

Og jeg må modifisere innlegget mitt litt. Eller, det stemmer det som står der, men så har vi det veldig bra til vanlig, og jeg er ikke spesielt "vanskelig" på noen måte ellers.

Når jeg leste det siste svaret ditt, så fikk jeg inntrykk av at forholdet er litt vanskelig til vanlig også? Ikke at det er hans feil, men at dere har lite tid til å treffes osv. Eller at han trekker seg unna ofte? I så fall blir det jo ikke bare et problem for deg, men et problem for hele forholdet. Jeg vet ikke jeg, men når du skriver at du har grått i flere måneder, så høres det ikke særlig lystelig ut...?

Som jeg skriver i det første innlegget mitt så har han vært alvorlig deprimert i mange mnd. Da har han vært nede i mange uker i strekk og da skyver han meg vekk. Så kan han ha noen gode dager, men de varer som oftest ikke mer enn 3-4 dager, max en uke og det er sjelden. Nå hadde han endelig hatt noen uker (ca 3) som hadde vært ganske bra, og jeg så endelig et håp i tunnelen. Når dette skjedde nå så ble jeg fullstendig knust. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får aldri noe, jeg bare gir. Og merker at akkurat nå ble det altfor tøft. Fordi jeg også vil være med hunden, jeg er utrolig glad i dyr også hunden hans. Føler meg utestengt. Og jeg vet ikke hvor lenge jeg takler dette mer.

Jeg kommr ikke til å gi opp. Han er kjæresten min og jeg elsker han over alt.

[Gjest TS]

Jeg skjønner ingenting. I går kveld ble hunden verre og han og datteren reiste til veterinæren igjen. Nå har han vært hos henne siden i går kveld og er der ennå. Han sier han må være for seg selv og ta seg av hunden. Hvorfor kan han da være hos datteren? Og skyve meg bort? Jeg skjønner ingenting og dette gjør det bare ennå vondere. Både bekymret for hunden - som jeg ikke får treffe - og det plager meg at han kan være hos henne, men ikke hos meg?

[Gjest TS]

Strålende. Han gidder ikke ringe en gang. Og nå har hunden min blitt dårlig og. Og jeg... Jada, fint liv... blææææh

[Gjest Gjest]

Jeg er også slik når ting er veldig tunge, eller bare når jeg er sur også faktisk. Da vil jeg aller helst være i fred, og orker ikke åp kommunisere med noen og om jeg prøver vil det bare lede til krangling fordi jeg akkurat da tar allt i verste mening og ting blir da bare enda verre. Det som hjelper for meg er at jeg for lov til å være i fred til det roer seg litt, da kan jeg snakke om det om jeg enda har behov for å snakke. Noen ganger har jeg det mens andre ganger var det kanskje mer filleting og jeg har ikke behov for å snakke mer.

Det er ikke noe som er vondt ment mot mannen min, jeg setter pris på at han ønsker å hjelpe, men den eneste måten han kan gjøre dette på er å la meg være i fred. Jeg setter veldig pris på at han tillater meg akkurat dette, for jeg vet at det må være vanskelig. Jeg ser ikke på dette som å stenge ham ute eller å sette ham på sidelinjen, dette er bare min måte å takle ting på og det er desverre ikke noe han kan gjøre uansett for å gjøre saken lettere akkurat der og da. Jeg har nok med meg selv i akkurat den situasjonen, og orker ikke å måtte forholde meg til fler.

Kanskje er det slik også for kjæresten din, at han ikke har tanker til overs til å makte å forholde seg til fler akkurat nå. Kanskje vet han at han vil ende opp med å være irritabel og ufin og at det derfor er best å holde seg unna deg akkurat nå. Datteren har han ikke dette valget med, og man har gjerne et annet forhold til sine barn slik at dette blir lettere å makte enn å ha deg der også.

Hadde jeg vært deg hadde jeg nå latt ham være i fred og så snakket om dette ved en annen anledning når ting hadde roet seg. Du kan få ham til å forklare hvorfor han har det på denne måten, og du kan forklare at det er vanskelig for deg å bare måtte se på at han har det vondt. Kanskje han da kan lære seg å sette pris på at du ønsker å hjelpe, mens du forstår hvorfor han ønsker å være i fred. Dersom han nå har gitt ganske klare signaler om at han ønsker å være i fred og du fortsetter å mase skjønner jeg godt at han blir litt irritert og ikke tar telefonen. Du må kunne respektere hans grenser og heller ta dette opp med han en gang han ikke har det så vondt.

[Bee]

Synes at du er tåmodig og forstår veldig godt at du har det vondt!!

Det er ikke lett å sitte på sidelinja når en av de du er mest glad i lider...

Støtter "Gjest" som skriver at du heller bør ta dette opp med ham ved en anledning han ikke har det vondt. Han har gitt tydelig beskjed om at han vil være alene, og da er nok det det beste du kan gjøre for ham.

Har du prøvd å ta opp disse tingene med ham på en av "de gode" dagene?

[Gjest TS]

Hadde jeg vært deg hadde jeg nå latt ham være i fred og så snakket om dette ved en annen anledning når ting hadde roet seg. Du kan få ham til å forklare hvorfor han har det på denne måten, og du kan forklare at det er vanskelig for deg å bare måtte se på at han har det vondt. Kanskje han da kan lære seg å sette pris på at du ønsker å hjelpe, mens du forstår hvorfor han ønsker å være i fred. Dersom han nå har gitt ganske klare signaler om at han ønsker å være i fred og du fortsetter å mase skjønner jeg godt at han blir litt irritert og ikke tar telefonen. Du må kunne respektere hans grenser og heller ta dette opp med han en gang han ikke har det så vondt.

Jeg har ikke ringt, og ikke mast. Bare sender en melding i ny og ne og spør hvordan det går med hunden. Skjønner at jeg ikke må mase nå og at jeg ikke kan ta opp ting nå. Problemet er at hunden er så dårlig at han kan dø. Og om han dør og jeg ikke får sagt farvel til han så får jeg det ennå verre etterpå. Synes det er dårlig gjort å stenge meg ute på denne måten fordi han har behov for det. Akkurat i en sånn alvorlig situasjon burde han kanskje være litt mer egoistisk et øyeblikk og tenke på meg også. Synes jeg. Alltid ellers lar jeg han være og har det vondt uten å tenke så mye mer på det. Dette er bare annerledes synes jeg.

Synes at du er tåmodig og forstår veldig godt at du har det vondt!!

Det er ikke lett å sitte på sidelinja når en av de du er mest glad i lider...

Støtter "Gjest" som skriver at du heller bør ta dette opp med ham ved en anledning han ikke har det vondt. Han har gitt tydelig beskjed om at han vil være alene, og da er nok det det beste du kan gjøre for ham.

Har du prøvd å ta opp disse tingene med ham på en av "de gode" dagene?

Har prøvd å ta opp ting på de gode dagene. Han vil ikke snakke om det, aldri. Han bare lukker øyne og ører og vil ikke høre. Noen få ganger har jeg følt at det jeg sier når inn, men det varer bare et kort øyeblikk. Ikke sånne ting som at han må være hos meg selvom han ikke orker og sånn, bare prøvd å si at jeg trenger noen få ting. Som f.eks at han når han er deppa husker at jeg lider med han og at om jeg skal klare å holde ut må jeg få en melding som kanskje kan si at han bryr seg ørlite grann. Synes ikke det er så mye forlangt.

Takk for svar. Jeg vet at jeg er sippete og dustete akkurat nå. Men selv for ressursmennesker blir det for mye av og til. Uff, jeg er fæl

[Sarah_83]

Huff det er en vanskelig situasjon, men jeg er også av den typen som skyver bort kjæresten når ting blir for vondt. Det er ikke det at jeg ikke vil at han skal være der, jeg bare takler det ikke. Innerst inne ønsker jeg at han skal holde rundt meg og være der, men jeg takler det dårlig. Det er desverre vanskelig for den som blir skøvet bort også. Du får bare være der for han og la han komme til deg når han er klar for det. Gi han tid. Så ville jeg heller i etterkant når ting er over snakke med han om hvordan du føler det i slike situasjoner så han kan forstå deg også. Men ikke nå, midt i den vonde tiden. Da har han nok med å takle ting som skjer nå.