Er så lei meg....

[Gjest Gjestivitas...]

Uff...

Det er egentlig trist å tenke på at jeg kan bli så trist pga at andre blir så glad....Ja, for jeg blir det.

Jeg er prøver på andre året og vi ser ikke ut til å greie dette på egen hånd. Har nå startet på utredning og venter på brev fra sykehuset ang ventetid og div.

Alle rundt meg som er i riktig alder og har vært sammen en stund skal ha barn. Vi er 27 og 29 år og føler det begynner å bli skikkelig på tide å få en liten krabat som kan spre litt glede i heimen vår

Fikk nettop vite at en veninne er gravid, og i dag at en nabo er gravid. Jeg klarer ikke bli glad lenger jeg.... Får bare lyst til å gråte, for jeg vil være en av dem, og kanskje få barn på samme alder osv.....

Mannen har begynnt å snakke om å bli fosterforeldre nå, men jeg er ikke klar for det..... Da heller adopsjon.

Uff, jeg er ei grinepie nå altså....

Hva skal jeg gjøre for ikke å bli så lei meg?

jeg viser det selvfølgelig ikke til de som blir gravide! Spiller glad, og det er jeg jo ogs¨, men det synes bare ikke fordi det overskygges av våre egne vanskeligheter..... Det bunner rett og slett ut i at jeg ønsker meg den lykken de får oppleve.....

[Gjest lissi32]

Du har prøvd i et år, nå startet på nr to?

Det kan være helt vanlig å måtte prøve 1,5 år før man får det til, uten at det trenger være noe galt av den grunn. Dere har jo hvertfall 10 år til å prøve på før klokka begynner å tikke, men skjønner det må være kjempekjipt når man først er i prøvefasen og innstilt på å få barn, og alle andre får barn.. bare ikke dere.

Vær tolmodige og prøv å ikke tenk på det på en stund, da pleier folk å få det til. Prøv å ikke stress så mye slik at det blir en psykisk belastning for forholdet.

Gi det et år til, så er det jo en flott mulighet å gi et annet barn et trygt og godt hjem. De sier man blir like glad i barn man adopterer som sine egne, selv om det sikkert er noe helt spesielt.

Lykke til i allefall. Hadde dratt til utredninger om det ikke skjer noe dette året heller.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar!

Vi har prøvd i over et og et halvt år nå ja. Og kommer til å gå gjennom utredningen. Orker ikke prøve stort lenger og ikke vite. Da vil jeg heller vite at alt er ok og så prøve mer.

Klokka mi har tikket psykisk i fem-seks år allerede, men det er jo slik da at det aldri passer perfekt med barn...

Har prøvd å ikke tenke på det. Det går for en liten stund, men så begynner magene på disse gravide å komme, de snakker bare om det hele tiden. Jeg strikker mye, og jeg må selvfølgelig sitte med disse små antrekkene og strikke for dem, og bli minnet på at jeg selv ikke har noen dag ut og dag inn..

Men nå når vi er i gang med utredningsprosessen kjenner jeg at jeg klarer å legge mer over i andres hender for en periode kanskje. Men det gjør like vondt å høre om andres lykke uansett....

Uff, jeg vet det ikke er noe noen kan si for å gjøre det bedre, men det er bare så godt å få det ut et sted, for det er ingen jeg kan snakke noe særlig med dette om siden mine foreldre og hans foreldre ikke vet noe om at vi har litt trøbbel...

Om ingenting fungerer blir det nok adopsjon på oss etterhvert..

[Gjest lissi32]

Jeg forstår deg så godt. Jeg elsker barn, har vært klar siden jeg var 7 :fnise:

Vi er prøvere fra sommeren av:O) Da er det kanskje jeg som skriver fortvilede tråder her inne. Jeg strikker masse babyklær, for gøy. De blir jeg jo ferdig med i forhold til store klær, og mange av venninnene mine er begynt på runde nr to.

Å få barn er jo noe av det største og vakreste som fins. Får håpe vi får det til en dag:O) Du får lage deg prøvedagbok her inne, så vi kan følge prosessen med støtte, tårer og glede.

Jeg leser mange av dagbøkene og fantaserer i vei:O) Og misunner dem som har fått barn:O)

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg så godt. Jeg elsker barn, har vært klar siden jeg var 7 :fnise:

Vi er prøvere fra sommeren av:O) Da er det kanskje jeg som skriver fortvilede tråder her inne. Jeg strikker masse babyklær, for gøy. De blir jeg jo ferdig med i forhold til store klær, og mange av venninnene mine er begynt på runde nr to.

Å få barn er jo noe av det største og vakreste som fins. Får håpe vi får det til en dag:O) Du får lage deg prøvedagbok her inne, så vi kan følge prosessen med støtte, tårer og glede.

Jeg leser mange av dagbøkene og fantaserer i vei:O) Og misunner dem som har fått barn:O)

Åh, håper dere får det til på første forsøk!

Har en tråd om utredningsstart under langtidsprøvere som jeg oppdaterer når det er noe. Tror ikke jeg orker å fokusere så mye mer på det som man blir nødt til med en dagbok.... Men tusen takk for støtten!! Det varmer altså, selv om jeg ikke kjenner deg. hehe. Rart med det....

Vi får følge med på hverandre da vetu. Jeg kaller meg gjestivitas som regel....

[Gjest lissi32]

Åh, håper dere får det til på første forsøk!

Har en tråd om utredningsstart under langtidsprøvere som jeg oppdaterer når det er noe. Tror ikke jeg orker å fokusere så mye mer på det som man blir nødt til med en dagbok.... Men tusen takk for støtten!! Det varmer altså, selv om jeg ikke kjenner deg. hehe. Rart med det....

Vi får følge med på hverandre da vetu. Jeg kaller meg gjestivitas som regel....

Den er god:O) Jeg er jo her jeg! :O)

[Harlekin]

Hei Gjestivitas! Jeg hadde tenkt å live opp tråden din litt igjen om utredningsstart når vi får svar på prøvene vi har tatt. De skal komme neste uke. Leit å høre at du er så nedfor! Jeg skjønner deg godt jeg - det er ingen i familien som vet om at vi prøver og kanskje ikke får det til. Jeg har ikke lyst til å fortelle det heller, før jeg må. Det blir liksom så virkelig hvis jeg begynner å snakke om det. Da heller snakke med legene, for de kan i alle fall kanskje gjøre noe med saken.

Jeg synes ikke dere skal gi opp - dere har jo bare såvidt begynt! Jeg synes det er godt å vite at ballen har begynt å rulle, vi er i systemet, og det er dere også. Nå skal dere finne ut om noe er galt, og hvis det er noe galt, hva som kan gjøres for å rette på det. De aller fleste som prøver å bli gravide klarer det til slutt, selv om noen av oss trenger litt medisinsk hjelp for å klare det. Dessuten er adopsjon også en mulighet, som du nevner. Men først ville jeg satt min lit til legevitenskapen, og kost meg med mannen min i mellomtiden. Tenk så heldige vi er som har en mann som er glade i oss.

Jeg er sikker på at vi kommer til å lyktes til slutt!

[Gjest Gjest]

Hei Harlekin

Nå kom det en liten tåre her, du skriver så fint, og du har så rett så rett!!!

Tusen takk...

Skal skrive litt mer i tråden jeg og snart, venter på brev... Blir spennende å se hvordan det går med prøvene deres! Håper det ordner seg for dere

Og ja, vi er utrolig heldige som har de mennene vi har, det må vi ikke glemme!!

[X-up]

Ville bare gi deg en

Tror den reaksjonen du har er helt naturlig. Samtidig som man blir glad, så skulle man også ønske så inderlig at det var en selv som var i den situasjonen. Ikke ha dårlig samvirrighet for at du føler det sånn.

Ønsker deg ihvertfall masse masse lykke til!!!

[Harlekin]

Hei Harlekin

Nå kom det en liten tåre her, du skriver så fint, og du har så rett så rett!!!

Tusen takk...

Skal skrive litt mer i tråden jeg og snart, venter på brev... Blir spennende å se hvordan det går med prøvene deres! Håper det ordner seg for dere

Og ja, vi er utrolig heldige som har de mennene vi har, det må vi ikke glemme!!

Ikke noe problem! Vi jenter må jo holde sammen, vet du. Jeg har mine perioder med deprimerthet der alt er bare trist og jeg føler at vi aldri kommer til å få det til og at det ikke er noe vits i å fortsette med alt dette styret. Da er det godt med noen som forstår, og det har jeg ikke ute i det virkelig liv. Fint med forum!