Hvordan uttrykker du glede?

[Gjest smotti]

TS: Reagerer som deg jeg.....

[Gjest difficult]

Jeg viser aldri sterke følelser. Det går ofte ikke an å se på meg at jeg er glad i det hele tatt, selv om jeg holder på å sprekke av glede inni meg. Det er dog resultater av mobbing av slektninger da jeg var liten, de brukte følelsene mine mot meg, så jeg lærte meg å holde dem godt skjult.

Jeg blir bare i godt humør av folk som hopper rundt av glede, jeg. Folk som synes du er barnslig fordi du er veldig synlig glad kan etter min mening dra pokker ivoll, jeg skulle ønske jeg klarte vise at jeg var glad. Folk blir ofte irritert på meg fordi de mener jeg er følelsesløs. De ser jo ikke at jeg er glad. Så begynner de kjefte på meg for at jeg er utakknemlig og ikke vet hvor godt jeg har det, osv. Og så slutter jeg å være glad :s

Huff, jeg har det akkurat sånn selv. Jeg ble både misbrukt og mobbet som barn og som en beskyttelse av meg selv så måtte jeg lære meg å ikke vise at dette gjorde meg vondt. Jeg ble en maske som aldri viste hvordan jeg egentlig hadde det, og det sliter jeg med fortsatt. I tillegg har jeg alltid vært en alvorlig sjel. Jeg jobber med saken og har blitt gradvis bedre selv om mye henger igjen. Jeg viser at jeg er glad på en avmålt måte, og jeg misunner de som viser med hele seg hvordan de har det. Jeg blir nok bedre men som TS blir jeg nok ikke for jeg har jo den alvorlige biten i meg uansett.

Pga. mine opplevelser så er jeg ikke flink til å slippe gråten løs og når jeg egentlig burde gråte så blir jeg istedet først veldig rasjonell mentalt sett og deretter helt utmattet i kroppen, og det har jeg fått mye kritikk for. Det er kun de som tårene spruter ut av og som bryter sammen som sørger ordentlig. Men de som kritiserte meg syntes det var veldig deilig at jeg overtok alt som hadde med begravelsen å gjøre sånn at de kunne sørge i fred, og så ble jeg i stedet helt ødelagt i kroppen etterpå - for det var min reaksjon på sorgen.

Alle kan trygt slippe gleden løs på den måten de måtte ønske uten at noen skal bli kritisert av meg. Det samme gjelder også sorg og skuffelse.

[Gjest puselabb]

Jeg har også en "barnslig" måte å vise glede på. Noen mennesker reagererer faktisk litt på det, de ser litt rart på meg. Men de aller fleste synes det er søtt og blir fort smittet av min glede.

[Gjest *smak*]

Hele meg smiler og så forteller jeg samboeren hvor godt jeg har det.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg blir også hoppende glad og viser det gjerne med å klappe i hendene også

[Gjest Gjest]

JEg er mest glad når jeg er alene, jeg egentlig. Etter det har skjedd noe bra, eller når jeg er ute med bikkja eller noe. Det er bare en glede, eller en takknemlighet som kommer over meg, og da løper og hopper og danser jeg (og ofte slår jul). Heldigvis er det ingen som ser meg, hvis det hadde vært folk tilstede hadde jeg nok vært litt mer tilbakeholden.

[Gjest Gjest]

Hm...ja, slik som Mette-Marit klapper i hendene sine, som hun er blitt så berømt for?

Nja...skeptisk til slike som må leve ut ting så voldsomt. Det er udannet.

Ja, hun er ikke eksempel på noen Mary akkurat.

Syns forøvrig det er noe ustilig og ikke så elegant å braute løs.

[Gjest Gjest]

Jeg viser avmoldt glede, uansett. Jeg er slik og det er naturlig for meg. Selv om jeg hadde vunnet 10 millioner så hadde jeg ikke hoppet rundt på gulvet eller laget så mye som et eneste lite hvin. Jeg ler ikke når jeg er på f.eks et stand-up show, jeg smiler, selv om det er hysterisk morsomt. Det er en pine når noen absolutt MÅ fortelle meg en vits. Jeg ler aldri og det finnes ikke en eneste vist som får meg til å trekke på smilebåndet.

Det eneste som kan få meg til å le slik at jeg nesten tisser på meg og hyler ukontrollerte hvin er situasjonskomikk,-om noen har en skikkelig trynings Om min mann dunker hodet i taket så kan jeg knekke sammen i latter, jeg har en litt stygg humor.

[Gjest Blondie65]

Nå har jeg fått vite at dette er en barnslig måte å vise glede på, og at andre (som er opptatte av å være voksne) kan reagere negativt på denne måten å vise glede på.

Hvordan uttrykker du glede, og bryr du deg om hva andre mener om hvordan du oppfører deg når du er glad?

Da kan de som mener du er barnslig egentlig bare ha det så godt.

Vi er alt for "veloppdratte" vi nordmenn. Vi uttrykker verken glede eller sinne ordentlig. Vi tar det inn over oss istedet.

Jeg prøver å være flinkere til å bli "hoppende glad" selv, og jeg prøver også å bli "hoppende glad" når andre har noe positivt å fortelle. Spesielt gjelder dette når jeg når et mål eller når noen forteller en god nyhet - ingenting er så dølt som å fortelle noen at du fikk god karakter på en eksamen og så få et sånt "å ja fint for deg, kan du sende smøret".

Det handler om engasjement - og det å vise det. Det er dessuten smittsomt. Og jeg tror det er sunt!