Hvordan uttrykker du glede?

[Gjest Verdens verste husmor]

Når jeg blir glad blir jeg som en liten unge på julaften...

Det gjelder uansett om det skjer noe gledelig, om det plutselig blir sol etter lang tid med regn, om jeg får noe jeg liker, eller om jeg endelig mestrer noe jeg har slitt med i lang tid... ja, det kan være de minste bagatellene som utløser en slik glede. Det skal ikke så mye til for å glede meg kan man si...

Smilet går fra øre til øre, øynene stråler, jeg klapper, hopper og danser hvis det passer seg slik, og ingen kan unngå å se hvordan jeg føler meg.

Resten av dagen går jeg rundt med etsmil, jeg traller og synger, og viser med hele meg at jeg har det bra.

Nå har jeg fått vite at dette er en barnslig måte å vise glede på, og at andre (som er opptatte av å være voksne) kan reagere negativt på denne måten å vise glede på.

Hvordan uttrykker du glede, og bryr du deg om hva andre mener om hvordan du oppfører deg når du er glad?

[petzl]

Det kommer veldig an på, men så idiotisk å kritisere deg for din måte å reagere på. De har sikkert et kjipt liv.

[Gjest Gjest-M-]

Må vel innrømme at jeg uttrykker glede på samme måte som TS, og har aldri tenkt på at det skulle være dumt eller barnslig.

Vi er så redde for å vise følelser her i landet, at jeg er glad for at jeg har evnen til å vise ekte følelser. Syns det er trist med mennesker som ser likedan ut, om de er glade, triste, sinte eller lei seg.

[Gjest Gjest]

Jeg viser aldri sterke følelser. Det går ofte ikke an å se på meg at jeg er glad i det hele tatt, selv om jeg holder på å sprekke av glede inni meg. Det er dog resultater av mobbing av slektninger da jeg var liten, de brukte følelsene mine mot meg, så jeg lærte meg å holde dem godt skjult.

Jeg blir bare i godt humør av folk som hopper rundt av glede, jeg. Folk som synes du er barnslig fordi du er veldig synlig glad kan etter min mening dra pokker ivoll, jeg skulle ønske jeg klarte vise at jeg var glad. Folk blir ofte irritert på meg fordi de mener jeg er følelsesløs. De ser jo ikke at jeg er glad. Så begynner de kjefte på meg for at jeg er utakknemlig og ikke vet hvor godt jeg har det, osv. Og så slutter jeg å være glad :s

[Gjest Mirina]

Jeg viser glede som deg TS. Mulig det er barnslig, men det bryr jeg meg lite om.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svar.

Det er ikke jeg som har fått denne beskjeden, men en ung slektning av meg som fikk høre fra en voksen i sin nærhet at h*n ble ansett for å være svært barnslig på grunn av måten h*n viste glede på, og at h*n burde være mer opptatte av å bli voksen slik som andre på samme alder.

Det fikk meg til å lure, for denne ungdommen har nesten nøyaktig samme måte å uttrykke glede på som meg selv.

Og det som forundret meg mest, var at det var en voksen som sa det til en ungdom, ikke andre ungdommer...

[estrella]

Jeg er veldig dårlig til å uttrykke mine følelser, men det er pga jeg har lært meg etter 10 år med mobbing å skjule hva jeg følte når de gjorde dette mot meg, og det har jeg ført med meg videre, selv nå 3 år etter mobbingen. Så selv om jeg er utrolig glad, så lar jeg ikke meg selv vise det til noen, samme med hvis jeg er voldsomt trist, sinna, såret o.l, fordi jeg er redd for at det skal bli brukt mot meg. Så jeg er glad at du viser følelsene dine på den måten! Det er mye bedre enn å få høre at en ikke har følelser og ikke eier empati(jeg har begge deler, men problemer med å vise det overfor andre, for da er jeg sårbar i mine øyne).

(nå "øver" jeg meg på å vise følelser da!)

[Anglofil]

Kommer veldig an på. Hvis det er noe jeg blir kjempeglad for, så hender det at jeg ikke klarer å la være å uttrykke det. Kjenner meg derimot godt igjen i det estrella her uttrykker, da jeg også opplevde mobbing i like mange år. Jeg ble mobbet mye for at jeg viste følelser, men har som estrella her lært meg til å uttrykke de mindre. Men glede har jeg nok vansker med å skjule, noen ganger klarer jeg bare ikke å la vær.

Mvh Yvonne

Endret 11. januar 2008 av yvonne

[Lassie]

Jeg er nok av typen "hoppende glad". Jeg klapper kanskje ikke i hendene, men ellers er jeg nok ganske sånn som trådstarter.

Synes bare det viser oppriktig glede, jeg, og jeg har mye mer sansen for folk som kan vise følelser på denne måten enn de som ser "passe fornøyd ut" når de "burde" vært hoppende glad (i mine øyne). Ikke at jeg fordømmer folk for hvordan de viser følelser, men jeg føler jeg vet hvor jeg vet mer hvor jeg har dem som viser følelser mer.

[Gjest Roxie Hart]

Jeg er lik deg, TS. Blir hoppende glad for den minste ting, - særlig i omgivelser der jeg føler meg trygg.

Hopper, smiler, synger og traller

Jeg har nok lagt litt mere bånd på meg selv med alderen, særlig i enkelte situasjoner der en slik oppførsel kanskje blir sett på som "barnslig"...

Uansett er det forferdelig å plage/kritisere noen for å vise følelser, dét har jeg heldigvis sluppet unna.

Edit: Veldig enig med deg, Lassie.

Endret 12. januar 2008 av Roxie Hart

[Gjest Tigress]

Jeg er høylydt lykkelig og glad, klapper i hendene, hviner og hoier og hopper opp og ned og gir fullstendig og totalt faen i hva andre måtte mene om det. Hvis de ikke klarer å bære over med min glede kan de reise til helvete i hurtigfila.

Stå på! Det er nok trøtte tryner i detta landet!

[Gjest Gjest]

Er da bare fint om man er glad, men man burde ta litt hensyn til de rundt seg og. Kanskje en annen som er til stede har fått en trist beskjed eller er deprimert f.eks, da passer det seg ikke å hoppe rundt som en tulling akkurat.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Er da bare fint om man er glad, men man burde ta litt hensyn til de rundt seg og. Kanskje en annen som er til stede har fått en trist beskjed eller er deprimert f.eks, da passer det seg ikke å hoppe rundt som en tulling akkurat.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår deg rett her...

Selvsagt ser en an situasjonen... men det er jo ganske sjelden å føle så stor glede når noen rundt en har det vondt da... gleden føler en jo i en slik situasjon også, men den blir ikke like "entusiastisk" fordi den også er blandet med diverse følelser for den som ikke har det bra.

Eller mener du generelt?

Hvis jeg får en telefon med veldig gode nyheter mens jeg er på handletur, at det da er upassende å gi uttrykk for glede på en måte som er naturlig for meg, fordi det KAN være noen på butikken som er deprimerte?

(Nei, det er ikke naturlig for meg å danse rundt i butikken, men likevel kan ingen unngå å se at jeg "jubler" innvendig)

Jeg vet det er vanskelig å si hva som er vanlig siden alle reagerer forskjellig på forskjellige ting, men det er vel ikke utenkelig at en som sørger synes det er godt å se at hyggelige ting skjer, og at livet tross alt går videre?

Og det er vel heller ikke umulig at en deprimert synes det er godt å se at det finnes ting å glede seg over også, at ikke alt er like svart?

[happyhappy]

Smilet går fra øre til øre, øynene stråler, jeg klapper, hopper og danser hvis det passer seg slik, og ingen kan unngå å se hvordan jeg føler meg.

Resten av dagen går jeg rundt med etsmil, jeg traller og synger, og viser med hele meg at jeg har det bra.

Sånn blir jeg også når jeg blir glad!!!!!!

At noen reagerer på måten du er når du viser glede, må jeg tro er sjalusi!!! Kan ikke fatte noe annet.. Alle rundt meg mener det viser ekte glede og de setter sånn pris på det.. Det er en flott egenskap du har!

[Gjest Elize]

Det kommer ann på hva jeg er glad for.

[Gjest marihan]

Jeg blir hoppende glad! :-D

[Gjest Frk Åberg]

Er da bare fint om man er glad, men man burde ta litt hensyn til de rundt seg og. Kanskje en annen som er til stede har fått en trist beskjed eller er deprimert f.eks, da passer det seg ikke å hoppe rundt som en tulling akkurat.

Det var da en trist holdning. Hvis jeg skulle være nedfor en dag, så ville jeg da ikke at andre skal legge bånd på seg fordi det kunne være at jeg eller noen andre var triste. Da kan man egentlig aldri vise sin glede når man er sammen med andre enn sine nærmeste.

Selv varierer det veldig hvordan jeg reagerer. Det kommer an på hva det er, og hvem jeg er sammen med. Hvis jeg er spesielt glad, er det veldig lett å se, men det er ikke sikkert jeg hopper og danser. Men jeg syns bare det er morsomt med voksne mennesker som blåser i hva som anses som voksent, og gir seg hen. Jeg jobbet tidligere sammen med en dame i 50-årene som var sånn, og det var veldig forfriskende.

[Gjest Gjest]

Jeg klapper, hopper og danser, traller og synger

Hm...ja, slik som Mette-Marit klapper i hendene sine, som hun er blitt så berømt for?

Nja...skeptisk til slike som må leve ut ting så voldsomt. Det er udannet.

[Gjest frulou]

Det kommer litt an på hva det gjelder.Av og til hopper og utagerer jeg, andre ganger koser jeg meg med en stille,indre glede,og har bare et lurt smil på leppene. Jeg syns det er flott at folk tør uttrykke glede, det er ikke det minste udannet.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Smilet går fra øre til øre, øynene stråler, jeg klapper, hopper og danser hvis det passer seg slik, og ingen kan unngå å se hvordan jeg føler meg.

Resten av dagen går jeg rundt med etsmil, jeg traller og synger, og viser med hele meg at jeg har det bra.

Hm...ja, slik som Mette-Marit klapper i hendene sine, som hun er blitt så berømt for?

Nja...skeptisk til slike som må leve ut ting så voldsomt. Det er udannet.

Skal du sitere meg, så siter slik at betydningen blir rett: jeg hopper og danser hvis det passer seg slik! Altså ikke alltid, men på steder og i situasjoner der det er passende.

Mangel på dannelse.... ? Tja, hvorfor ikke.

Nå ferdes ikke jeg i kretser der det nødvendig å vise den typen dannelse til enhver tid heller da, så da skader jeg jo ingen sarte sjeler...

I de kretser der jeg ferdes er normal folkeskikk, respekt, ærlighet og omsorg viktigere enn overflatisk kultivert oppførsel.