Fra kvinnemunn

[Gjest David John jr]

Fra et debattinnlegg i Dagbladet - til ettertanke og etter min mening treffer det spikeren på hodet:

---------------------------------------------------------------------------------------------

Kanskje dette kunne være en tanke:

Skrevet av Leisha Camden 04.01.2008 kl. 13:04

Normen etter samlivsbrudd settes som eneomsorg for en av foreldrene med samværsrett for den andre. Dette blir hovedregelen man skal ta utgangspunkt i, *ikke* delt omsorg da det i all sannsynlighet ikke er det beste for barnet/barna å bo på deltid først i ett hjem og så i et annet.*

Utgangspunkt for fordeling av omsorgsrett og samværsrett blir hvilken av partene som velger å avslutte forholdet. Den som tar det aktive skritt å forlate sin familie får *ikke* omsorgen. (Dette selvsagt med forbehold om at ingen av partene diskvalifiseres av ytre forhold (rusproblematikk, voldsbruk etc).)

Kanskje det kunne være en tanke. Jeg synes det er veldig provoserende å se kvinner gjøre slutt på ekteskap eller samboerskap med utgangspunkt i sine egne følelser - 'forholdet vårt har blitt så kjedelig', 'jeg er bare ikke forelsket i ham lenger', 'alt er bare rutine' - mens partner kanskje ønsker å få det til å fungere, og så ender kvinnen jaggu opp med ungene selv om det var hun som ville ut av familieenheten. (Før noen spør: ja, jeg er kvinne selv.) Det er helt urimelig at det skal være sånn. Hvis det ble 'den som ble forlatt' (kanskje ikke det beste uttrykket, men) som sannsynligvis fikk omsorgen for barnet/barna, så ville kanskje folk tenke seg om litt mer før de gikk også. For en god del forhold i dag tar slutt av grunner som IMO er for overfladiske.

Dette virker kanskje på noen som en 'straff' for foreldrene ... det kan jeg være enig i, men hva så? Den som ødelegger sine barns hjem og familie kan godt bli straffet litt.

I situasjoner hvor begge er enige om å avslutte forholdet, vel, der er jeg ikke helt sikker på hvordan man skulle løse det. :-) Det er altså bare en tanke.

*Grunnen til at jeg sier at det å ha to hjem ikke er det beste for barna er at alt jeg kjenner til, fra egen erfaring til forskning, tilsier at det å bo på to forskjellige steder ikke er det beste for *noen*. Det har ikke noe særlig med alder å gjøre, det er rett og slett ikke bra for et menneske å dele seg opp på den måten.

De aller aller færreste foreldre ville finne seg i å la barna bli boende i det opprinnelige hjemmet og så veksle på å bo der sammen med dem, først far en uke (eller to), så mor det samme, så far igjen, ovs. Det ville være for uhensiktsmessig, for slitsomt, for mye stress, etc. Men barna, som er langt mer sårbare enn oss voksne, de regner vi med skal gjøre dette og tåle resultatene. :-(

----------------------------------------------------------------------------------------------

[Gjest Mysticgirl]

Enig i at delt omsorg ikke er å foretrekke, men å overlate omsorgen til den som bryter forholdet blir for enkelt.

Det er jo helelr ikke bra for ungen å skulle forholde seg til foreldre som har det dårlig sammen.

Så å straffe den som bryter vil virke mot sin hensikt om han/ hun gjorde det til barnets beste.

[Gjest =tentacle=]

Fra et debattinnlegg i Dagbladet - til ettertanke og etter min mening treffer det spikeren på hodet:

Jeg synes ikke den treffer i nærheten av spikeren engang.

Mange kvinner ER familieenheten og ser seg nødt til å kvitte seg med dødvekt som bare er en ekstrabelastning. At en part ikke går fra hjemmet, er ikke ensbetydende med at h*n bidrar med sin del av den pakten de en gang inngikk.

Vil du at partene skal plage den andre til å gå først fordi den siste som blir får ha barna?

Det er også en straff til kvinner for at kvinner har behov for nærhet i forholdet sitt. Hvorfor er mannen bedre egnet til å være forelder fordi han er fornøyd med at det bor en dame der som vasker, lager mat, passer unger og har sex, og ikke er interessert i å ha et likeverdig, respektfullt og emosjonelt forhold til henne? (Som han i enkelte tilfeller ser som behov han kan tilfredsstille med sin elskerinne)

Det er massevis av mennesker av begge kjønn som blir skilte ufrivillig fordi de ikke har gjort sin innsats i forholdet. Såpass mange at det blir meningsløst å gi den gjenværende part omsorgsretten automatisk.