Selvopptatte foreldre

[cilipili]

Må bare få ut litt frustrasjon..

For noen år tilbake hadde jeg en veldig traumatisk opplevelse. Da trengte jeg foreldrene mine aller mest.

Men de stilte aldri opp for meg. De synes nok hendelsen er for vond å snakke om, men de burde bare bitt tenna sammen og ikke latt meg gå igjennom dette alene.

Det siste året har jeg stilt opp for dem når de trengte det. Ofte var dette tre-fire telefoner til dagen pga. en familiekrangel. Besøk hos dem tre ganger i uka for å høre på dette "forferdelige" de opplevde.

Moren min er litt sånn at hvis hun brekker en negl så har hun det verst av allleeeee! Faktisk alle i hele verden

Sist uke ringte jeg faren min for å spørre om jeg kunne komme ned for å snakke litt med dem. Det var ingen problem!

Jeg ville da fortelle om hvordan jeg følte det i forhold til at de ikke stilte opp den gangen jeg trengte det.

Kl. fire får jeg en melding på tlf. Der står det at de ikke vil diskutere noe. Jeg får bare ordne opp selv.

Da ringer jeg for å si litt hva jeg skal snakke om, og får komme ned alikevel.

De skal da sende meg en sms når de er hjemme.

Jeg venter, venter, venter.. Hører ingenting hele kvelden. Dagen etter konfrontrere jeg moren min med det jeg ville fortelle.

Hun forsvarer seg alt hun kan, men gir meg motvillig en unnskyldning. Og sier de glemte meg dagen før fordi broren hennes hadde sagt noe drit igjen. Så de måtte diskutere dette istedet.

Hører etter det ikke noe mer. Dagen etter konfronterer jeg moren min igjen.

Da sier jeg at jeg synes det er forferdelig at de bare glemte meg. Den ENE dagen jeg trengte å snakke med dem. Da blir hun dritsur, forsvarer seg osv..

Ringer henne litt senere og beklager for at jeg kanskje var litt hissig, men at jeg bare ville ha et ærlig unnskyld for at de glemte meg og i tillegg ikke ringte meg dagen etter.

Da legger hun på!

På fredag fikk jeg en melding der hun skrev at vi skulle ta oss en tur i parken på mandag. Hun skulle lage niste osv.. Og vi skulle få snakket om dette.

I dag er det visst tirsdag, og har ikke hørt NOE!!!

Faren min har ikke gitt lyd fra seg siden jeg spurte om jeg kunne snakke med dem..

Dette er fem dager siden!

Kjenner jeg dem rett er de sinte på meg og mener jeg krever for mye..

Tror jeg bare gir dem opp, jeg..

Vet ikke hva jeg skal gjøre med dem.. De er selvfølgelig fantastiske på å kritisere andre, men tåler ingen kritikk selv.

[Gjest gone]

Du må bare finne ut hva du orker å bruke av tid på dette problemet. Dine foreldre kommer ikke til å endre seg og derfor er det kun du som kan endre ditt syn på om du skal ergre deg eller finne andre å prate med i stedet.

Jeg har prøvd å få mine foreldre i tale vedrørende problemer i oppveksten men det vil de ikke høre om for alt var perfekt da, og det er jeg som er problemet som ikke skjønner at vi hadde det perfekt. Så jeg har gitt opp og har i stedet helt nøytrale samtaler om naboens nye gardiner o.l. Velg dine kamper og glem dem som kun tærer på deg.

[cilipili]

Tusen takk for rådet

Trr kanskje det er det eneste som vil funke.

Og du har helt rett.. De vil aldri forandre seg!

[Tabris]

Huff, det høres forferdelig slitsomt og tungt ut. Jeg er litt enig med gjest, at du rett og slett må forholde deg til dem slik de er og heller ha mindre med dem å gjøre i såfall. Dessverre.

[Gjest Støtter]

Jeg må også si meg enig. Man kan velge sine venner, men man kan ikke velge sin familie. Og noen ganger består familien av råtne egg, som ikke kommer til å forandre seg.

Ofte er det best å skjerme seg fra mennesker som sårer deg. Og ingen sårer og skuffer så mye som våre nærmeste!

Noen må bryte kontakten for å "overleve", andre kan gjøre som innlegger nr. 2 som snakker om naboens nye gardiner og sånt.

Du må finne ut av hva du orker å forholde deg til. Skuffelsen vil du kanskje alltid bære med deg... men det viktigste er å finne den avstanden som er riktig for deg, og leve videre. Velg heller å snakke med mennesker som støtter og styrker deg, og unngå mennesker som bryter deg ned - selv om de er foreldrene dine.

[Gjest barelillemeg]

Enig i at du har all rett til å trekke deg unna. Trenger ikke å bryte tvert, men være mer selektiv i forhold til hva du gidder å gå inn i - både vedrørende deg selv og deres konflikter. Det går an å si på en ordentlig måte at 'dette får dere ordne opp i selv, jeg er ikke så interessert i å bruke energi på deres konflikter. Jeg har nok med å forholde meg til utfordringer i mitt eget liv...'

[cilipili]

Tusen takk for svar

Skal nok klare å finne den avstanden! Har heldigvis en mann og svigerfamilie som er fantastisk!

[La Guapa]

Hei

Det høres ut som om det ikke blir til at du får den mammaen og pappaen du så inderlig ønsker deg.

Jeg tror du gjør lurt i å ikke forvente noe som helst av dem.

Bruk mannen din som en støttespiller...kanskje du har en svigermor være en slags mamma-figur om du skjønner hva jeg mener.

Det er ingenting som er så skuffende for et barn (uansett alder) som å bli bortprioritert/skuffet/glemt av sin mamma og pappa.

Ikke la deg utsette for flere skuffelser.Ta det som en gledelig overaskelse hvis moren din bestemmer seg for å dukke opp med den nistekurven.

Kanskje får hun en oppvåkning når du blir mamma, hvem vet.

Min mamma gjorde det.

Hun stiller hvertfall 100% for sine barnebarn.

Som mamma var hun desverre ikke mye å skryte av.

Veldig selvopptatt og direkte slem til tider.Mannen min ble så sint over oppførselen hennes at han snakket med henne....uten at det jalp noe særlig.

Men barnebarna er hun en super bestemor for, og det hadde jeg aldri ventet.

La graviditeten din bi en overgang til en ny fase i livet.Nå er det du som skal være mammaen til noen.Nå vet du akkurat hva som er sårende og vondt for en datter / sønn.

Du kan bli den mammaen du ønsker at du hadde!

Lykke til

Klem fra La guapa.

[cilipili]

Hei

Det høres ut som om det ikke blir til at du får den mammaen og pappaen du så inderlig ønsker deg.

Jeg tror du gjør lurt i å ikke forvente noe som helst av dem.

Bruk mannen din som en støttespiller...kanskje du har en svigermor være en slags mamma-figur om du skjønner hva jeg mener.

Det er ingenting som er så skuffende for et barn (uansett alder) som å bli bortprioritert/skuffet/glemt av sin mamma og pappa.

Ikke la deg utsette for flere skuffelser.Ta det som en gledelig overaskelse hvis moren din bestemmer seg for å dukke opp med den nistekurven.

Kanskje får hun en oppvåkning når du blir mamma, hvem vet.

Min mamma gjorde det.

Hun stiller hvertfall 100% for sine barnebarn.

Som mamma var hun desverre ikke mye å skryte av.

Veldig selvopptatt og direkte slem til tider.Mannen min ble så sint over oppførselen hennes at han snakket med henne....uten at det jalp noe særlig.

Men barnebarna er hun en super bestemor for, og det hadde jeg aldri ventet.

La graviditeten din bi en overgang til en ny fase i livet.Nå er det du som skal være mammaen til noen.Nå vet du akkurat hva som er sårende og vondt for en datter / sønn.

Du kan bli den mammaen du ønsker at du hadde!

Lykke til

Klem fra La guapa.

Tusen takk for støttende ord!

Så fantastisk at mammaen din er en bra bestemor. Da trekkes ikke barna inn i det samme som du opplevde/opplever. Selv om det fortsatt nok er vanskelig.

Har prøvd å overse disse tingene de gjør i mange år, men nå gidder jeg ikke mer!

Har allerede en sønn på fem, og prøver sterkt å bli den mammaen jeg vil være.

Det hjelper faktisk. Bare det å finne ut at en er ikke foreldrene sine er en ganske fin oppdagelse.

Men som bestemor og bestefarer er de veldig varierende. Enten er de veldig tilstede, men da liker de å "plage" sønnen min litt. Liker å se ham sint. Og kjefter/skriker veldig fort til ha.

Selvfølgelig er de gode med ham også.

Ellers er de ikke tilstede. Selv om de bor ett minutt fra oss. Faren min er aldri innom for å hilse på barnebarnet sitt. Kan gå uker og mnd mellom hver gang.

Men nå er de jo sånn!

Som sagt, svigerforeldrene mine er den totale motsetning! Farfaren til sønnen min er 100% tilstedet når sønnen min er der. Han gjør ikke annet enn å leke med ham Og de ber jo om å passe ham ofte.

Rart hvor forskjellige de egentlig er!