ganske oppegående nå.

[Gjest Eva.]

Jeg er i begynnelsen av 30 årene, har 3 barn og er alene med barna. For snart 3 år siden skjedde det ganske mye i livet mitt på ganske kort tid. Kjeresten min ble satt inn, jeg ble ranet og banket opp på åpen gate mitt på dagen, et nært familiemedlem går vekk og faren min kutter ut ungene og meg. Da møtte jeg veggen skikkelig. Og da alt dette skjedde så åpnet underbevisstheten døra, da var jeg i en annen verden. Jeg bare gråt og det kom damer fra forskjellige etater som ville hjelpe. Barna er trygge og harmoniske Eva, men vi ser at du har fått mye å hanskes med nå, la oss få sette barna i beredsskapshjem så du får hvile noen dager, dette tåler ungene dine for dem er så harmoniske og rolige. Jeg takket nei, for jeg måtte ha den lille familien jeg hadde igjen rundt meg. Jeg ba heller barnevernet om hjelp med barnehage og SFO. Barna trenger ikke å gå oppi en deprimert mor når de kan ha det kjekt en annen plass uten å ta ansvar for meg. Da alt dette ble ordnet så kom det enda mer fram fra forgagne tider. Kort og godt jeg ble så utsatt for grov omsorgssvikt med både psykisk og tildels fysisk mishandling da jeg var liten. Vi er mange søskenog alle har vært til en eller annen behandling, innlagt, medisinert, alkoholbelastet,pillebruk i store doser, nerver mm. Fengselsstraffer på noen, noen har mista ungene sine til barnevernet.

Ja det er en lang vond historie som kom opp. Den ene av foreldrene mine giftet seg om da jeg var liten med en person som hele tiden fant feil på meg som igjen resulterte i kjeft,lusinger og husarrest.

Ganske greit var det når det bare var drekking og slåssing hjemme, for da ble jeg sett på som snill jente som lagde mat på natta og tørka opp blod etter slåsskamper. Da var jeg snill og alle likte meg.

Etter å ha gått til behandling i laaaaaaaaang tid og brukt medisiner som jeg ikke gjør lenger nå så begynner folk rundt meg å stille spørsmål om jeg snart skal ut i jobb. Du har så godt av det, treffe mennesker, lære noe nytt, kom deg ut av hjemmet, tjen penger selv osv. Jeg har heller aldri vært i arbeidslivet pga angst og redsel for at mennesker skal være stygge. Jeg har funnet tryggheten her hjemme,lager middag vasker klær, hjelper barna med lekser hver dag,tegner og maler med dem, griller middag selv om det er midt i uken, jeg er en flink mor det vet jeg. Men hvorfor kan ikke samfunnet og folk rundt meg godta meg som jeg er, JEG HAR GODTATT MEG SELV. Blir jeg ikke fullkommen om jeg ikke fyller samfunnets krav om hva som er best for meg. Samfunnet som ikke gjorde noe for meg da jeg var barn har selv vært med å forme meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg er ikke lat eller trøtt og ikke sånn at jeg ikke gidder å stå opp om morgenen, jeg vil bare være hjemme der det er trygt. Kan jeg ikke få lov uten å bli sett ned på. Det er jo jeg som har vært oppi dette ikke alle forståsegpåere. Hilsen Eva.

[Gjest dorian]

Heisann!

Ja, du har et poeng i at det kan virke tryggest hjemme.

Og barndommen din tilsier kanskje at du vil prøve å gi barna dine en trygghet du ikke fikk selv som liten?

Men det er et par ting du burde tenke over.

For det første: det virker som om du ser på deg selv som et fiks ferdig resultat av det livet du har levd/hatt, og at den personen ikke kan forandres mere?

Husk at vi forandres hele tiden, livet i dag er ikke det samme som for 5 år siden. Du er i tredveåra og har mange år foran deg - livet ditt om fem eller ti år (og den personen du har utviklet deg til da) er neppe det samme som i dag.

Forandring er en del av det å leve, og forandring/utfordringer er en del av menneskets natur - også din

Prøv det! Du vil ikke angre.

Og barna dine trenger også en mor som utvikler seg, dette er viktig for deres utvikling og syn på verden rundt seg.

Pass på så du ikke bruker dem som unnskyldning for å slippe å gjøre noe med livet ditt - det vil være å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Som forelder skal du jo være et eksempel for dem på alle områder, og barn som vokser opp med et bilde av verden som et utrygt sted med slemme mennesker blir ikke lykkelige.

For verden ER ikke et utrygt sted med slemme mennesker, selv om du nok har det inntrykket akkurat nå.

Omtrent sånn fordeler det seg:

Ti prosent liker deg, ti prosent liker deg ikke, resterende åtti prosent er ganske uinteresserte og må jobbes litt med

Det er i alle fall min erfaring.

Når det gjelder arbeidslivet byr det på utfordringer som får deg til å vokse, og som gir deg både selvtillit og gode venner.

Verdt et forsøk, og sjansen er der for at du om fem år tenker tilbake på dagens situasjon og ikke skjønner hvordan du i det hele tatt kunne tenke på denne måten.

Begynn å tenke på det seriøst. Forandring begynner alltid med tanken, så kommer resten av seg selv etterhvert.

Det er nok av muligheter til å gjøre det gradvis, slik at det blir håndterbart. Hjemmestudier, deltidsjobb, vikarbyrå, organisasjonsarbeid - du trenger ikke trå til med fulltidsjobb med en gang.

Lær deg å stole på folk igjen.

Ta vare på de første ti prosentene, drit i de ti neste (who cares anyway?) og jobb med de resterende åtti når du gidder.

Klem!

dorian

[Sandman]

Et kvalitetssvar, dorian!

Kom til å tenke på en replikk av Ambjørnsens "Elling"...

"Jeg skjønner ikke hva man skal med en leilighet, hvis man skal drive å gå ut av den, hele tiden?"

[Gjest embla i.i.]

Et kvalitetssvar, dorian!

syns jeg og

[Tusenfryd]

Jeg stemmer i med at dorian har gitt deg det beste svaret. Har ingenting mer å tilføye. Bare ta de ordene til deg, og lykke lykke til.

[Gjest Vega]

Et kjempefint svar fra Dorian.

Men vil kanskje anbefale deg å ta førerkort som et første skritt, dersom du ikke har. ? Da kommer du deg mer ut blant folk, selvtilliten øker, og i mange jobber kreves det bil/sertifikat. Det finnes egne kjørelærere for folk med angst (i Oslo i alle fall), men du kan jo være åpen mot kjørelærer i den situasjonen, da tar du brodden fra angsten.

Vet ikke om du har trygd (på både attføring og uføretrygd kan du søke trygdekontoret om støtte til kjøp av bil pga angst og isolasjon, og også om dekning av førerkort - slik at du lettere kan komme deg blant folk og også i arbeid etterhvert. Kontakt legen din, han/hun er behjelpelig med å søke.).

Dette vil komme både deg og ungene dine til gode ... høres ut som du gjør en kjempebra jobb med dem.

Men ta det i små steg. Kanskje teorien først (før 1.juli nå trenger du ikke kurs, men kan lese selv og stille opp på biltilsynet (tre dager i uken), for å avlegge testen. Der søker du først vandelsattest. Testen koster 220,- men blir dyrere etter 1.juli.) Dersom du har noen som kan øvelseskjøre med deg, kan du jo ta par timer først på kjøreskole - for å bli "satt i gang" - og så øvekjøre. Lykke til i alle fall!

[Rapitap]

syns jeg og

Yes, er enig!! Flott svar!

[Gjest Eva.]

Jeg er ikke ferdig med å utvikle meg det vet jeg, men det får gå i mitt tempo. Førerkort har jeg og bil også, så jeg kommer meg en liten tur ut å handler hver dag. Ungene bruker jeg ikke som unnskyldning og kommer aldri til å bruke det heller. De er mitt liv og jeg skal gi dem den kosen og tryggheten jeg klarer. De er utadvendte, snille barn som er flinke på mange plan. Jeg er ikke blind for hva som skjer i samfunnet, jeg følger med skjønner dere. Et par ganger er jeg så engasjert i saker at jeg satt inn innlegg i avisen. Eldstemann på 15 trener 4 ganger i uka,jobber 5 dager i uka etter skolen, røyker og drikker ikke og har data som interesser. Jeg tror nok ikke at ungene mine merker at mamma sliter, jeg har humøret mitt og gir ikke opp. Jeg tror nemlig at siden jeg klarte å godta meg selv og mitt liv, så er jeg roligere, har fått mer tro på meg selv. Og når det gjelder arbeidslivet, så får vi se hva fremtiden bringer. For alle dere som alltid har hatt det trygt , så vet jeg at dere mener det godt og alt det der, men tryggheten er like viktig som at man får luft å puste inn . Jeg mener ikke å rakke ned, men det må nesten ha opplevd litt for å forstå hva jeg mener. De fleste må ut i jobb fordi de takler ikke å være hjemme, blir dere hjemme så går det utover humøret og psyken. Sånn har jeg det også, men jeg vil så gjerne få lov til å være hjemme å ta vare på den tryggheten jeg for første gang i mitt liv har.

[Rapitap]

Et kjempefint svar fra Dorian.

Men vil kanskje anbefale deg å ta førerkort som et første skritt, dersom du ikke har. ?

Bare en kommentar til denne. Ehm....det er veldig dyrt å ta førerkort, og etterpå bør du jo ha en bil.....det 'kosta monitos'.....

[Tusenfryd]

Liten kommentar - barn merker alltid at foreldrene sliter. De viser det kanskje ikke, men de vet det. Tro aldri noe annet.

Jeg sier ikke dette for å si at det er nødvendigvis en dårlig ting, jeg vil bare gjøre deg oppmerksom på det.

[Gjest Eva.]

Liten kommentar - barn merker alltid at foreldrene sliter. De viser det kanskje ikke, men de vet det. Tro aldri noe annet.

Jeg sier ikke dette for å si at det er nødvendigvis en dårlig ting, jeg vil bare gjøre deg oppmerksom på det.

Du trenger ikke å gjøre meg oppmerksom på det, jeg er fullstendig klar over det, og det hørtes litt dumt ut. Her har jeg skrevet mye om min bakgrunn som barn og jeg har ikke glemt åssen det var og åssen jeg oppfattet ting hjemme, forskjellen er at jeg ba om hjelp og har fått det til å komme videre fra der jeg var. Jeg vet at unger får med seg fryktelig mye, men ungene mine merker ikke noe av det lenger, jeg er lever for første gang i et trygt hjem, med trygge rammer og jeg klarte noe som mine foreldre ikke klarte med ungeflokken sin, mine barn er trygge og harmoniske med et smil om munnen hele tiden og hadde de vært plaget, så snakker de om det og jeg svarer på det de spør om, her i huset er ingen ting fy fy eller hysj hysj. Så jeg vet så inderlig godt hva barn ser og ikke ser, men jeg vet også at jeg gjør noe med det, det er noe jeg ikke kan si om foreldrene mine.

[Tusenfryd]

Jeg tror nok ikke at ungene mine merker at mamma sliter' date=' jeg har humøret mitt og gir ikke opp. [/quote']

Det var denne kommentaren jeg svarte på. Den overrasket meg litt, siden du virker så bevisst på alt annet, så derfor skrev jeg det jeg gjorde. Fint at jeg misforstod.

[Gjest Linepia]

Jeg har det på samme måte som Eva. Var nesten som å lese om meg selv.

Her hjemme er jeg trygg ogfungerer. Og jeg stenger meg ikke bare inne, men for folk som jobber vil det virke slik. Men jeg unngår nesten alle situasjoner som gir meg angst. 17. mai-toget f.eks. overlater/overlot jeg til besteforeldrene, som ikke har noe i mot det.

Det er ingen "feil" med min familie, så jeg har en del kontakt med dem. Det har hjulpet mye, for jeg har vært litt bekymret for min isolasjon. Jeg har et par venninner, og det er jo ikke alltid de har tid til å renne ned dørene her. Da barna var små, kjente jeg et par andre med småbarn, men de flyttet og vi mistet kontakten.

Jeg er også over tredve og har også tenåringsbarn. Kanskje vil jeg komme i jobb en gang, men jeg vet ikke, og jeg må få gjøre ting i mitt eget tempo. Nå er jeg bare hjemme, har vært det for det meste i alle år, med unntak av par korte vikariat for en god del år siden. Men jeg lager middag hver dag, baker brød, har god tid til barna, og de får lov å ha mye besøk, så ofte de vil, noe som er populært.

Og de virker trygge. Datainteresserte, trener er aktiv og har venner.

Jeg vil ikke spise piller mot min angst. Jeg handler i butikken tidlig på morgenen når det er få der, og har sagt i fra på skolen at jeg ikke stiller opp på slike "masseforeldremøter". Men ellers stiller jeg opp, også på avslutninger, men da får jeg noen i familien til å bli med.

Jeg har alltid vært engstelig av natur. Men angsten fikk jeg senere, etter å ha eksprimentert med narkotika i slutten av tenårene. Det er kanskje uopprettelig.

Til daglig er jeg blid, tålmodig og har et lyst sinn. Jeg har lært meg å sette pris på småting, og føler at jeg er en trygg omsorgsperson, som kan sette grenser på en rolig måte - og som alltid har tid (det er jo sånn mangelvare i dag). Og som følger med, både innenfor data, samfunn og ellers.

Jeg er ikke mer deprimert enn andre. Jeg er jo vant til å leve på denne måten. Men hvis jeg skulle stresse og forsøke meg på jobber jeg ikke kan greie, ville jeg fått både søvnproblemer, blitt irritabel (blir fort sliten av å være med mange mennesker), fått mer angst (angsten har en tendens til å sitte litt når den kommer) og sikkert bekymret meg svært for hvordan jeg skulle klare det.

Men kanskje noen vil se ned på slike som meg. Det er bare så lett å dømme når man aldri har opplevd det selv. Og jeg unner ingen å rammes på samme måte. For det er mye jeg går glipp av, men jeg har etterhvert innfunnet meg med at det er sånn.

[Gjest Anonymous]

Hei Eva.

Du er flink !

Det er stort det som du gjør for dine barn. De kommer til å sette pris

på det.

At du har kommet så langt i dag er god jobbing.

Lysten til å jobbe ute kommer når du blir moden til det.

Det burde ikke være som et ekstra press fra omgivelsene. Dem hvet

ikke hvor mye krefter du har brukt på å komme der du er i dag.

Nyt at du er kommet så langt som du har og drit i hva andre sier å mener.

Fiola

[Gjest Tusen Takk.]

Hei Eva.

Du er flink !

Det er stort det som du gjør for dine barn. De kommer til å sette pris

på det.

At du har kommet så langt i dag er god jobbing.

Lysten til å jobbe ute kommer når du blir moden til det.

Det burde ikke være som et ekstra press fra omgivelsene. Dem hvet

ikke hvor mye krefter du har brukt på å komme der du er i dag.

Nyt at du er kommet så langt som du har og drit i hva andre sier å mener.

Fiola

[Fiola]

Eva

Ta det til deg.

Det er klart det varmer når andre kan se hva du har fått til.

Det er flott at du ser det selv også.