Vi prøver og prøver....er det noen vits?

[Gjest Gjest nå]

Vi er et par på 34 og 38. Vårt forhold har vart i 7 år, og vi har vært gift i 5 1/2 år. Tilsammen har vi 4 barn - han har to fra før på 15 og 11 (de er hos oss annenhver helg + 1 dag per uke), jeg har et barn på 12 år (som bor hos oss). I tillegg har vi et barn på 5 år sammen.

Forholdet vårt har vært konfliktfylt og preget av uro i mange år. Vi har begge hatt og har krevende jobber, som legger mye beslag av vår tid. Det at vi har "mine, din og våre barn" har også skapt mange konflikter som har vært vonde og opprivende.

Vi ble i høst gravid, men valgte abort. Dette har også medført mye sorg og skuffelse, spesielt hos meg. Jeg klandrer ikke mannen min for dette, men jeg merker at jeg er mye sint på ham. Jeg hadde vel innerst inne ønsket at familieforholdene var tilrettelagt for enda et barn, men hovedargumentet var at vi må ta oss av de barna vi har i dag, og at vi var redde for at vårt ekteskap ikke vil takle enda et barn.

Hverdagen vår er preget av mye krangling om bagateller og beskyldninger. Det går mye på at jeg synes han ikke har noe empati, og på småting som blir store og uoversiktilge problemer. Han synes jeg er sur hele tiden, noe som er riktig uten at jeg helt klarer å si hvorfor. Den minste ting blir som et kjempeproblem for oss, og vi klarer ikke å løse de uten en opprivende og vond krangel, som ofte varer i flere dager. Jeg har etterhvert fått en slags tomhetsfølelse, og følelsene mine for ham er etterhvert blitt svakere.

Han har vel også mistet litt følelsene for meg, for han er mest opptatt av sin egen tilfredsstillelse og har sluttet å gi meg komplementer og kjærtegn.

Konfliktene fører til at feriene våre blir ødelagt, ungene blir innesluttet og trekker seg tilbake eller holder seg for seg selv. Vi blir slitne og deprimerte. Skilsmisse nevnes så og si omtrent hver gang vi krangler, og jeg må innrømme at jeg har kikket etter leiligheter og innimellom drømt litt om å dra min vei. Men hver gang finner vi tilbake til hverandre, og hver gang lover jeg meg selv å prøve på nytt.

Jeg klarer aldri å skjerpe meg, og dersom jeg forsøker legger han ikke merke til dette. Det er vondt å gå rundt å være sliten, tom, og å føle at jeg ikke er noe særlig tess. Selvtilliten er ikke akkurat på topp under slike forhold. Han er også veldig flink til å påpeke hvor mye jeg mislykkes med å forbedre meg.

Jeg har kommet dithen at jeg føler at jeg bør gi opp. Ikke minst for ungene mine sin skyld, som hele tiden opplever en deprimert, trist og utslitt mamma, og en sur, tverr og sint pappa. Men jeg klarer aldri å ta steget ut. Jeg elsker han som han var før, men hvor lenge skal jeg gå rundt å håpe at det skal bli sånn igjen?

Kan noen komme med råd til meg? Hvordan skal jeg endre meg? Hva skal jeg ta tak i for å få tilbake de gode stundene og følelsene? Er det noe håp?

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vært i samme situasjon som du er nå, og jeg valgte å gå. Jeg har siden bruddet hatt det så utrolig bra med meg selv, og han har hatt det bra med seg, og barna deretter. Grunnen til at jeg gikk hang sammen med store økonomiske problemer fra hans side, som jeg forsøkte å ordne opp i i faktisk 9 år. Til slutt innså jeg at det ikke ville bli bedre, ennå jeg hadde forsøkt og forsøkt.

Ser at dere har problemer av en annen art, problemer jeg kanskje kan se at dere kunne fått hjelp med av en familieterapeut. Hvis dere skal prøve å redde forholdet, så er dere begge nødt til å gjøe en innsats. Han er nødt til å gi deg komplimenter i stedet for kritikk, og du likeså. Høres jo veldig klisje ut, men jeg tror jeg ville forsøkt å få han med til terapeut, og at dere sammen løste problemene.

Lykke til!

[Gjest =tentacle=]

Vi ble i høst gravid, men valgte abort. Dette har også medført mye sorg og skuffelse, spesielt hos meg. Jeg klandrer ikke mannen min for dette, men jeg merker at jeg er mye sint på ham.

Det betyr at du klandrer ham.

Jeg lurer på hva du mener når du sier at dere prøver. Er det å vente med å ta en avgjørelse om å gå fra hverandre, eller analyserer dere problemene og hva hver av dere må gjøre for å løse dem?

[Gjest Gjest]

Det betyr at du klandrer ham.

Jeg lurer på hva du mener når du sier at dere prøver. Er det å vente med å ta en avgjørelse om å gå fra hverandre, eller analyserer dere problemene og hva hver av dere må gjøre for å løse dem?

Vi prøver å gjøre noe med problemene. Men enten blir det ikke noe bedre av det, eller det blir ikke lagt merke til og vi gir kanskje opp.

Kanskje vi ikke prøver godt nok noen av oss?

[Gjest StockDama]

Vi prøver å gjøre noe med problemene. Men enten blir det ikke noe bedre av det, eller det blir ikke lagt merke til og vi gir kanskje opp.

Kanskje vi ikke prøver godt nok noen av oss?

Kanskje dere allered egentlig har gitt opp, men vil ikke innse det?

[Gjest Blondie65]

Dere trenger noen som ser dere utenfra og er nøytral. Hvis dere virkelig vil satse på forholdet begge to må det samlivsterapi til.

Du høres forøvrig ikke bare sliten og lei ut, du høres ut som du kan ha en depresjon i tillegg. Kan du gjøre deg selv den tjenesten å få det undersøkt?

Gresset kan være grønnere på andre siden av gjerdet, og det kan godt være at skilsmissen er enden på visen her. Men det er mange barn involvert her og det virker på meg som dere har et kommunikasjonsproblem mer enn noe annet. Så ... Prøv en samlivsterapeut.

[Gjest =tentacle=]

Vi prøver å gjøre noe med problemene. Men enten blir det ikke noe bedre av det, eller det blir ikke lagt merke til og vi gir kanskje opp.

Kanskje vi ikke prøver godt nok noen av oss?

Konkret, kva prøver du og hva prøver han? Og hvordan evaluerer dere slik at dere ser om dere selv følger opp, og hvordan sikrer dere at gode gjerninger ikke blir oversett/at dere selv overser hva den andre gjør? Hvordan viser dere takknemlighet når den andre har gjort noe bra?

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-