Overreagerer jeg?

[Duracella]

Jeg VET han elsker meg, og at han har det bedre en noen gang før.

Vi har det fantastisk, er veldig like til sinns, har sunne felles interesser etc.

Men det er en ting som skiller oss veldig, og det er at jeg er veldig flink med komplement til han, - fine ord, oppmuntring og ellers muntlig kjærtegning.

Han derimot er ikke så flink med følelser. Jeg vet alle følelsene som er der, tror jeg i alle fall. - Er ikke lett å vite hva jeg skal tro, om jeg ikke får høre det. Alltid...

Jeg trenger mer psykisk kjærtegn fra han, men han sier han sliter med å få til slikt. Jeg har snakka så dypt og fortroelig med han mange ganger om at jeg trenger dette ! Føler at jeg gir gir og gir, han får får får av hele meg, og han digger det.. hvorfor skal det da være så vanskelig for han å skru på sjarmen og gjøre det samme med meg? Han har jo all verdens inspirasjon, for å si det slik.

[Gjest heihopp]

Jeg trenger mer psykisk kjærtegn fra han, men han sier han sliter med å få til slikt. Jeg har snakka så dypt og fortroelig med han mange ganger om at jeg trenger dette ! Føler at jeg gir gir og gir, han får får får av hele meg, og han digger det.. hvorfor skal det da være så vanskelig for han å skru på sjarmen og gjøre det samme med meg? Han har jo all verdens inspirasjon, for å si det slik.

Først vil jeg si at jeg tror mange menn er sånn, og at du i utgangs punktet ikke har noe å frykte.

Jeg har hatt det på samme måten. Etterhvert sluttet jeg å ha det behovet, klarte å overvinne det. Han prøvde å forbedre seg, men det ble ganske "stivt".

Han er ganske dårlig på å snakke følelser med alle ellers, så jeg slo meg til ro med det.

Men så, da forholdet vårt ved et par anledninger begyne å skrante av helt andre grunner, da kom komplimentene i fleng da han innså at han holdt på å miste meg!!!

Skjønner ikke helt dette, at det er verdt risikoen for disse mennene å ikke gi komplimenter. Men jeg frykter at om vi gir dem for mye selvtillitt ved å gi dem alle disse komplimentene ("jeg behandler deg slik jeg selv vil bli behandlet"), da er de så sikre på at de har oss i boks uansett, så de vil heller risikere å være litt gjerrige på den fronten, og ikke sløse...???

Du kan jo prøve å være litt mindre raus en periode med akkurat komplimenter og se hvordan han tar det?

Vet ikke om det er et godt råd akkurat, men man vil jo finne ut av om han virkelig er den rette etc...

Jeg og min mann har gått fra hverandre nå, følte at han var litt for selvgod på alle fronter, (ingen skrytepave, men alt som gikk feil var liksom min feil) og i grunnen gjerrig med det meste, ikke bare komplimenter!

Men gjelder dette ikke deg, så tror jeg ikke du har noe å frykte, tror det er vanlig at mange nordiske menn er slik satt sammen.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg lever også i et slikt forhold. Det vil si, jeg er på vei ut av det nå. Jeg synes rett og slett ikke det er verdt det. Jeg vil føle meg elsket, begjært og vite med hele meg at mannen min ikke kan få nok av akkurat meg!

I begynnelsen gjorde jeg som deg, ga han masse av det jeg trengte selv. Men det hjalp ikke. Så nå vil jeg heller leve alene.

[Gjest Gjest-M-]

Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Det ble brudd etter 6 år sammen, orket ikke gå der som en del av inventaret lenger.

Så lenge HAN hadde det greit, hadde vi det vel bra??!

Er det en ting jeg har lagt vekt på med mine to sønner, så er det å være åpen, kommunisere og vise følelser. Det er mangelvare blant veldig mange menn jeg kjenner.

[Gjest Gjest_Mocca_*]

Hei.

Jeg lever også i et slikt forhold. Det vil si, jeg er på vei ut av det nå. Jeg synes rett og slett ikke det er verdt det. Jeg vil føle meg elsket, begjært og vite med hele meg at mannen min ikke kan få nok av akkurat meg!

I begynnelsen gjorde jeg som deg, ga han masse av det jeg trengte selv. Men det hjalp ikke. Så nå vil jeg heller leve alene.

Hei. Denne signerer jeg.

Jeg er akkurat kommet ut av et slikt forhold selv. Simpelthen jeg gikk lei av å gi og gi og få ingenting i retur. Jeg syns det er tragisk at kvinnfolka må tigge om hvert eneste kjærtegn.. Mange menn bruker det som et kontroll-middel, og ved å holde tilbake kjærtegn og komplimenter, kan de lettere styre deg og dine følelser. Slike menn er ikke bryet verdt.

[caso]

Jeg VET han elsker meg, og at han har det bedre en noen gang før.

Vi har det fantastisk, er veldig like til sinns, har sunne felles interesser etc.

Men det er en ting som skiller oss veldig, og det er at jeg er veldig flink med komplement til han, - fine ord, oppmuntring og ellers muntlig kjærtegning.

Han derimot er ikke så flink med følelser. Jeg vet alle følelsene som er der, tror jeg i alle fall. - Er ikke lett å vite hva jeg skal tro, om jeg ikke får høre det. Alltid...

Jeg trenger mer psykisk kjærtegn fra han, men han sier han sliter med å få til slikt. Jeg har snakka så dypt og fortroelig med han mange ganger om at jeg trenger dette ! Føler at jeg gir gir og gir, han får får får av hele meg, og han digger det.. hvorfor skal det da være så vanskelig for han å skru på sjarmen og gjøre det samme med meg? Han har jo all verdens inspirasjon, for å si det slik.

Tror jeg er litt som mannen din selv jeg. Vil ikke si at jeg sliter med å gi slike kjærtegn, men jeg oppfatter det litt som et hakk for klissete til at jeg høres ærlig ut. Jeg foretrekker å vise hva jeg føler, fremfor å fortelle det med ord.

Men altså, jeg gir jo komplimentene likevel, fordi jeg vet hun syns det er viktig og ønsker å høre de og trenger å høre det ordrett, og ikke analysere meg.

Ikke at jeg heeelt forstår hvorfor, hun skjønner godt også at jeg bare sier det "på kommando" fordi hun føler seg bedre av det. Men hvorfor ikke, så lenge hun føler seg bra, og det jeg sier er sant

Endret 6. januar 2008 av caso

[Duracella]

Først vil jeg si at jeg tror mange menn er sånn, og at du i utgangs punktet ikke har noe å frykte.

Jeg har hatt det på samme måten. Etterhvert sluttet jeg å ha det behovet, klarte å overvinne det. Han prøvde å forbedre seg, men det ble ganske "stivt".

Han er ganske dårlig på å snakke følelser med alle ellers, så jeg slo meg til ro med det.

Men så, da forholdet vårt ved et par anledninger begyne å skrante av helt andre grunner, da kom komplimentene i fleng da han innså at han holdt på å miste meg!!!

Skjønner ikke helt dette, at det er verdt risikoen for disse mennene å ikke gi komplimenter. Men jeg frykter at om vi gir dem for mye selvtillitt ved å gi dem alle disse komplimentene ("jeg behandler deg slik jeg selv vil bli behandlet"), da er de så sikre på at de har oss i boks uansett, så de vil heller risikere å være litt gjerrige på den fronten, og ikke sløse...???

Du kan jo prøve å være litt mindre raus en periode med akkurat komplimenter og se hvordan han tar det?

Vet ikke om det er et godt råd akkurat, men man vil jo finne ut av om han virkelig er den rette etc...

Jeg og min mann har gått fra hverandre nå, følte at han var litt for selvgod på alle fronter, (ingen skrytepave, men alt som gikk feil var liksom min feil) og i grunnen gjerrig med det meste, ikke bare komplimenter!

Men gjelder dette ikke deg, så tror jeg ikke du har noe å frykte, tror det er vanlig at mange nordiske menn er slik satt sammen.

:-) Nei, han er nok ikke av den gjerrige typen, sånn bortsett fra med komplimenter Hehe.

tror du har rett i at kanskje det vil gjøre saken bedre om jeg i alle fall roer litt ned på behovet mitt, og venner meg til det. Kanskje jeg og han tilogmed møtes på halvveien, med at han blir LITT bedre med komplimenter..? Maybemaybe.

Jeg har også vurdert det om jeg skal gi mindre komplimenter og koseprat til han, så innser han kanskje at han må gi mer for å få

[Duracella]

Tror jeg er litt som mannen din selv jeg. Vil ikke si at jeg sliter med å gi slike kjærtegn, men jeg oppfatter det litt som et hakk for klissete til at jeg høres ærlig ut. Jeg foretrekker å vise hva jeg føler, fremfor å fortelle det med ord.

Men altså, jeg gir jo komplimentene likevel, fordi jeg vet hun syns det er viktig og ønsker å høre de og trenger å høre det ordrett, og ikke analysere meg.

Ikke at jeg heeelt forstår hvorfor, hun skjønner godt også at jeg bare sier det "på kommando" fordi hun føler seg bedre av det. Men hvorfor ikke, så lenge hun føler seg bra, og det jeg sier er sant

GODT sagt det siste der :D Du har forstått det, selvom du ikke forstår hvorfor Hihi

[Duracella]

Men han har en greie med at han aldri helt har klart å busa ut med hele seg selv da. Har ikke vært så flink på komplimenter uansett hva, sier han. Vi har diskutert dette skikkelig 4-5 ganger i løpet av 2 år, og på desse 4-5 gangene har han blitt et lite hakk bedre. Den ligger dypt den nøtten der.

[Gjest Gjest_Era_*]

Hei,

Jeg er i et slikt forhold selv, og desverre kan det se ut som det kommer til å ødelegge vårt forhold. Det er sårt og jeg ønsker å redde det vi har, men jeg orker ikke å måtte bruke hele meg hele tiden for å holde oss sammen. Jeg trenger bare bekreftelse på hva han føler og at han vil være der for meg. Hvorfor må det være så forferdelig vanskelig å gi disse tilbakemeldingene? Er dette et soleklart tegn på at det ikke er oss to som skal leve sammen?

[Duracella]

Hei,

Jeg er i et slikt forhold selv, og desverre kan det se ut som det kommer til å ødelegge vårt forhold. Det er sårt og jeg ønsker å redde det vi har, men jeg orker ikke å måtte bruke hele meg hele tiden for å holde oss sammen. Jeg trenger bare bekreftelse på hva han føler og at han vil være der for meg. Hvorfor må det være så forferdelig vanskelig å gi disse tilbakemeldingene? Er dette et soleklart tegn på at det ikke er oss to som skal leve sammen?

Jeg synes ikke at det behøver være et tegn på at det ikke er dere to som skal være sammen...slik opplever ikke jeg det med meg og min kjære i alle fall

Endret 6. januar 2008 av Duracella

[Gjest Gjest]

Min kjæreste er også slik - helt fjern når det gjelder å gi komplimenter. Men jeg driver med aktiv opplæring. Det er så tidlig i forholdet at jeg tror og håper det har nytte. For eksempel snakket vi om typiske kvinneting, som at vi ofte spør "synes du denne kjolen var fin" eller "synes du jeg er fin med håret slik" el.l., og han syntes dette er en merkelig greie å spørre om (som menn flest). Jeg forklarte at vi ofte spør om slikt pga at menn ikke gir oss de komplimentene og bekreftelsene vi trenger i hverdagen, og dette kan være vår måte å få det på. Når fyren sier at ja, du er fin i den kjolen, så tolker vi det kanskje som at han sier han er glad i oss, og at alt er bra.

Dette har han tatt til seg, og nå har det blitt en slags lek/spøk hver gang jeg har pyntet meg, og spør om jeg ble fin, og vi begge vet hva jeg egentlig spør om, og han gliser og sier "kjempefin" el.l. Og det er bekreftelse nok for meg. Er ikke så veldig kravstor, m.a.o. Og han slipper å lire av seg så mange floskler og klisjeer, som han synes komplimenter er.

Det er mange lignende måter å gjøre opplæringen og det å få bekreftelse til noe morsomt og ikke skummelt. Dette var bare ett forslag...

[Gjest Gjest_Devin_*]

Nå har jeg aldri skjønt hvorfor kvinner er så inni helvete usikre og trenger bekreftelse hele tida på at mannen er glad i dem, synes de er attraktive etc.

Tror du han er sammen med deg for morro skyld?

Og hvorfor skal alt være på deres premisser. Mange menn liker heller å vise i praksis at de er glade i dere. Fikser ting, henter dere når dere har vært ute for lenge, følger dere hjem etc..

Vi har vår måte å vise ting på, dere har ikke monopol på hvordan man skal utrykke følelser - alt trenger ikke å være kommunikativ 24/7.

[Harlekin]

Nå har jeg aldri skjønt hvorfor kvinner er så inni helvete usikre og trenger bekreftelse hele tida på at mannen er glad i dem, synes de er attraktive etc.

Tror du han er sammen med deg for morro skyld?

Og hvorfor skal alt være på deres premisser. Mange menn liker heller å vise i praksis at de er glade i dere. Fikser ting, henter dere når dere har vært ute for lenge, følger dere hjem etc..

Vi har vår måte å vise ting på, dere har ikke monopol på hvordan man skal utrykke følelser - alt trenger ikke å være kommunikativ 24/7.

Alt skal ikke være på våre (kvinnens, altså) premisser - det er det ingen som har påstått. Det bør logisk sett være ca. fifty fifty, mens her er det tilnærmet hundre null i mannens favør! Kvinner (og mange menn) som vil høre at kjæresten/samboeren/ektefellen er glad i dem en gang i blant er ikke nødvendigvis usikre - det er bare godt å høre det.

[Gjest Gjest_Devin_*]

Alt skal ikke være på våre (kvinnens, altså) premisser - det er det ingen som har påstått. Det bør logisk sett være ca. fifty fifty, mens her er det tilnærmet hundre null i mannens favør! Kvinner (og mange menn) som vil høre at kjæresten/samboeren/ektefellen er glad i dem en gang i blant er ikke nødvendigvis usikre - det er bare godt å høre det.

Hva med å bruke øynene av og til. Se på ting han gjør for deg f.eks. Og jo, det er oftest kvinner som klager over mangel på oppmerksomhet. Kjenner det godt igjen fra tidligere forhold og når jeg møter kompiser.

Om du spør, hvordan du ser ut i den (samme) kjolen for nte gang, så er du usikker.

[Gjest Gjest]

Var en gang sammen med en som aldri sa at han var glad i meg. Han viste det riktignok, slik dere menn her skriver, ved å fikse ting og tang, kjøre meg hit og dit etc.. Men en dag var det plutselig slutt. Han trengte en pause.

Så når man aldri hører noen gode ord, eller får noen kjærtegn, så kan man heller ikke forutse når forholdet begynner å halte. Han gjorde jo fortsatt alle de tingene helt til siste dag. Jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn.

[Harlekin]

Hva med å bruke øynene av og til. Se på ting han gjør for deg f.eks. Og jo, det er oftest kvinner som klager over mangel på oppmerksomhet. Kjenner det godt igjen fra tidligere forhold og når jeg møter kompiser.

Om du spør, hvordan du ser ut i den (samme) kjolen for nte gang, så er du usikker.

Den der har jeg ingen problemer med å forstå. Selvfølgelig sier handlinger like mye (om ikke mer) som ord. Men det går utrolig nok an å åpne munnen og si noe hyggelig en gang i blant. Og dersom du kjenner deg igjen fra flere tidligere forhold, så kan du kanskje tenke over om du faktisk gjorde dette.

Jeg har forøvrig aldri spurt om hvordan jeg ser ut i klær (kjole, for en generalisering), det ser jeg best selv.