Når far ikke tar sin del i helgene..

[Gjest mortil2]

Hei.

Dette er første gang jeg skriver her på kvinneguiden, har lest noen av innleggene som er her, og har sett at dere er flinke til å svare

Jeg leste nettop et innlegg som var om foreldre bytter på å stå opp i helgene, og det er egentlig der mitt problem ligger. Samboeren min står ALDRI opp i helgene slik at jeg kan få sovet litt, i minste slappe av litt. Vi har to barn, ei jente på snart 4 og en gutt på 1 år. Begge går i barnehage, jeg også er i full jobb, har vert det siden November. Mange ganger i helgene kommer han ikke å legger seg før sent på natt, mellom 2 og 4. I går kveld spurte jeg om han kunne stå opp med ungene slik at jeg kunne få sove litt,da fikk jeg bare "Hvorfor gidder du å spørre". Han sier selv at han ikke klarer å stå opp. Det seneste han har stått opp en helg er kl 16. Men pleier vanligvis å stå opp mellom 13 og 14. Jeg er rett og slett DRIT lei det, og har sakt at han får gå til legen sin, kanskje de han finne ut av om det er noe som feiler han, men han sier bare at de ikke kan gjøre noe for han, og at han var hos legen med dette før vi ble sammen, og det er np 7 år siden.. Da velger jeg å tro at han rett og slett ikke gidder. Vi bodde et år i Irland, og der var han ikke slik, da stod han opp med ungene en gang i mellom, jeg synes det er greit å stå opp tidlig, så det gjør meg ikke noe, men innimellom trenger jeg å slappe av litt også. Jeg gjør stor sett alt husarbeid, siden han ikke er hjemme før kl 19 i ukedagene pga lang reisetid til og fra jobb. Men jeg synes dette begynner å bli så slitsomt, og merker at det går inn på meg psykisk. Er det noen her som har noen forslag til hva jeg kan gjøre? Han sier selv at jeg bare skal la han være, og la han stå opp når han selv vil, og bare reise å gjøre ting med ungene, så kanskje han ser at han må gjøre noe med det.. Men jeg synes så synn på ungene, spessielt hun eldste, hun spør hele tiden om ikke pappa skal være med, og sier til folk at pappa sover lenge lenge lenge han.. og det er så flaut.

Hva skal jeg gjøre? Jeg vet at det hadde spart meg for masse sinne og sorg hvis jeg hadde flyttet, men jeg vil jo ikke det heller.. Jeg er jo glad i han, og vi har det bra ellers.. Blir glad for alle innspill.

[bella domina]

Han står opp og går på jobb i hverdagene, men "klarer det ikke" i helgene? Det holder ikke med legeundersøkelser da - det er nok viljen det skorter på er jeg redd. Ingen med små barn kan sove så lenge, og de færreste med små barn kan være oppe til 2-4 om natten. Selv skulle jeg gjerne sovet lenge om morgenen og ranglet om natten, men det er helt uaktuelt.

At han sier du skal dra uten han er bare tull - det ville han sikkert syns var superdeilig. Først sove lenge og så stå opp til tomt hus uten forpliktelser.

Det høres ærlig talt ut som han ikke er særlig sammen med familien sin? Hjemme 1900 på hverdager og sover bort helgene - ikke mye tid til barna da. Ettermiddagene i helgene er vel det eneste som blir igjen?

Dersom det ikke er slik at det er du som har presset gjennom barna uten hans vilje ville jeg satt hardt mot hardt og krevd at han deltok. I starten ville jeg krevd at han stod opp sammen med resten av familien. På sikt kan han kanskje stå opp med barna alene av og til. Det høres ikke ut som han noen gang har gjort det - kanskje er det en frykt i det også. Og det er slett ikke sikkert barna ville akseptert at du ble liggende og han stod opp, og med hans vilje til dette, ville de fått vekke deg raskt.

Nei, krev at han står opp, minst en dag i helgen. Om han ikke gjør det, flytt leken inn på soverommet hans med fullt lys på. Varsle dagen i forveien, så han kan komme seg i seng på kvelden. Og regn med en sur mann et par uker frem til han (forhåpentligvis) ser gleden av et familieliv.

[Rosalie]

Reis på "husmorsferie" en helg, med begrunnelsen at du trnger å puste ut. Da må han. Og barna merker at det er fullt mulig å stå opp uten at mamma er der. Ellers vet jeg venninner som har begynt å "slenge" barna inn i sanga til far, og heller lagt seg på gjesterommet eller et av barnerommene når det har vært sånn. Ikke særlig populært, men etterhvert har far skjønt at han ikke slipper unna.

For øvrig er det alltid mamma som sto opp med meg og broren min, men det er fordi hun våkner grytidlig i helgene uansett, mens pappa gjerne sover til i 9-tida. Men heller ikke han har fått sove til langt på dag, altså - kl 10 skulle vi på butikken, og da hadde han værsågod å være klar til det. Min mor trampet rundt i høye hæler på parkettgulvet når det nærmet seg tidspunktet pappa måtte opp, og kunne sikkert funnet på å både støvsuge og skifte sengetøy på foreldresoverommet med pappa sovende der inne.

[Gjest Gjest-M-]

Jeg bodde selv sammen med en sånn mann, og det ergret meg grønn!! Å aldri stå opp i "normal" tid i helgene, gjorde at jeg følte at jeg var alenemor, til tross for at vi var samboere.

Alltid måtte jeg reise ut på ting med ungene alene, og det syns jeg var stusselig. Fikk aldri noen ordentlig familiefølelse.

Tror mennesker som oppfører seg sånn, og ikke er villig til å prøve å gjøre en endring, er veldig egoistiske. Det eneste som hjelper, er en skikkelig "lærepenge", f.eks. at du reiser bort en helg alene, slik at han må.

Hva ville skjedd hvis du ble syk og ikke maktet å stå opp med ungene verken på helg eller hverdag?

Hvis ingenting hjelper, må man bare sette hardt mot hardt.

[Gjest Gjest_Tia_*]

Det her kjenner jeg veldig godt igjen.

Det er faktisk verre å være i et sånt forhold enn alene med barn fordi man hele tiden har forventninger om at partneren skal bidra.

Det ødelegger parforholdet for hvem blir blid og imøtekommende når man bor i sammen med en egoist? Gradvis så vil dette slite mer og mer på.

Jeg opplevde at far kom skamfull til byen en 17. mai. Selv om jeg prøvde å få ham opp så nyttet det ikke. Jeg måtte dra alene med ungene. Selv den gangen gjorde ikke at han endret seg.

Jeg satte hardt mot hardt, vi ble enige om arbeidsfordeling, hadde skriftlige avtaler og var hos familevernkontoret.

I dag er jeg lykkelig singel. Jeg slapp en stor belastning da jeg gikk til det skrittet å flytte fra ham. Det er tøft som alenemor, men allikevel bedre. Nå vet jeg hvem som skal gjøre hva og slipper skuffelsen hele tiden. Jeg har en person jeg stoler på slik at ting blir gjort. Nemlig meg selv!

Jeg flyttet fra ham slik at han skulle forstå alvoret og se hva ham mistet. Oppdaget ganske kjapt at vi ikke var verdt nok. Levemåten har han fortsatt med noe som har gjort at han har begrenset kontakt med ungene sine.

[Gjest Gjest]

Det her kjenner jeg veldig godt igjen.

Det er faktisk verre å være i et sånt forhold enn alene med barn fordi man hele tiden har forventninger om at partneren skal bidra.

Det ødelegger parforholdet for hvem blir blid og imøtekommende når man bor i sammen med en egoist? Gradvis så vil dette slite mer og mer på.

Jeg opplevde at far kom skamfull til byen en 17. mai. Selv om jeg prøvde å få ham opp så nyttet det ikke. Jeg måtte dra alene med ungene. Selv den gangen gjorde ikke at han endret seg.

Jeg satte hardt mot hardt, vi ble enige om arbeidsfordeling, hadde skriftlige avtaler og var hos familevernkontoret.

I dag er jeg lykkelig singel. Jeg slapp en stor belastning da jeg gikk til det skrittet å flytte fra ham. Det er tøft som alenemor, men allikevel bedre. Nå vet jeg hvem som skal gjøre hva og slipper skuffelsen hele tiden. Jeg har en person jeg stoler på slik at ting blir gjort. Nemlig meg selv!

Jeg flyttet fra ham slik at han skulle forstå alvoret og se hva ham mistet. Oppdaget ganske kjapt at vi ikke var verdt nok. Levemåten har han fortsatt med noe som har gjort at han har begrenset kontakt med ungene sine.

Er du meg?

Det er min erfaring også. En mann som ikke ønsker å prioritere familien sin, kan man like godt kvitte seg med. Det er bedre å være alene om alt, og å vite at man er det, enn å bli skuffet gang på gang.

[Gjest snazaroo]

Det her kjenner jeg veldig godt igjen.

Det er faktisk verre å være i et sånt forhold enn alene med barn fordi man hele tiden har forventninger om at partneren skal bidra.

Det ødelegger parforholdet for hvem blir blid og imøtekommende når man bor i sammen med en egoist? Gradvis så vil dette slite mer og mer på.

Jeg opplevde at far kom skamfull til byen en 17. mai. Selv om jeg prøvde å få ham opp så nyttet det ikke. Jeg måtte dra alene med ungene. Selv den gangen gjorde ikke at han endret seg.

Jeg satte hardt mot hardt, vi ble enige om arbeidsfordeling, hadde skriftlige avtaler og var hos familevernkontoret.

I dag er jeg lykkelig singel. Jeg slapp en stor belastning da jeg gikk til det skrittet å flytte fra ham. Det er tøft som alenemor, men allikevel bedre. Nå vet jeg hvem som skal gjøre hva og slipper skuffelsen hele tiden. Jeg har en person jeg stoler på slik at ting blir gjort. Nemlig meg selv!

Jeg flyttet fra ham slik at han skulle forstå alvoret og se hva ham mistet. Oppdaget ganske kjapt at vi ikke var verdt nok. Levemåten har han fortsatt med noe som har gjort at han har begrenset kontakt med ungene sine.

Nøyaktig den samme opplevelsen jeg også.

Herregud så godt det er å vite at jeg aldri skal trenge å ha det sånn mer.

At levemåten fortsetter, kanskje er enda verre, gjør at det blir mindre tid med barna. Tulling.

Til hovedinnlegger;

Jeg VET det er vanskelig å sette hardt mot hardt. Men som du ser av flere her, inkl meg selv; dette blir ikke bedre om du ikke gjør noe.

Jeg prøvde også å sette barna inn til han. Han sov bare videre. Så jeg gadd ikke gjøre det flere gager, for det gikk jo bare utover ungene. Dessuten klarte ikke jeg å sove videre, når jeg visste at ungene var uten tilsyn. Men hvorvidt du vil prøve det selv, bestemmer jo du.

Du har 2 små barn og 1 stort barn. Han er barnslig og umoden. Dette vet du også.

Tilslutt blir du gal av det. Håper du finner styrken til å gjøre opp med han.

Hvis han ikke er interessert i leve som en familiefar, så får han klare seg selv da. Du har jo nok med barna, ikke sant?

Du blir sliten i hodet og hjertet av å ha det slik. Jeg kjenner meg så igjen.

Masse lykke til!

[Gjest Mysticgirl]

Jepp det er sånn det har vært i alle mine tre samboerforhold. Jeg står opp med barna mens mennene sover til klokken to-tre i helgene. Så det blir nok jeg som må ut og gjøre noe med ungene ja. Ellers blir det ikke gjort!

Spesielt ille er det når barna er babyer og du er så trøtt at du sovner mens du går!!

[Annie]

Oi som jeg kjenner meg igjen... Akkurat det er en av grunnene til at vi ble skilt..

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på noe. Snakket dere om slike ting før dere fikk barn? Og hvordan delte dere på husarbeidet før dere fikk barn?

Jeg håper at dere får avlastning og at fedrene åpner øynene snart. Det må være tungt å ha det slik.

[Gjest mortil2]

Takk for alle svar. Det tok meg litt tid å logge på å se svar.

Joda, vi snakket om det når jeg ble gravid med nr 1. og han var flink å stå opp, og hjelpe til, han var ikke slik når vi bodde i irland, da kunne han finne på å stå opp med henne, eller stå opp meg oss og spise frokost, og være ivrig etter å gjøre noe sammen.

Natt til i går var han våken hele natten, gud vet hva han drev med, han lovet at han skulle rydde huset siden vi skulle få besøk av hans kamerat til middag, kl 15 da jeg var på vei til barnehagen for å hente ungene etter 8 timer på jobb, hadde han akurat ståt opp og ikke ryddet noe som helst, dog han hadde begynt å rydde på kjøkkenet når vi kom hjem, så det ente med at jeg måtte rydde ferdig, lage mat og varte opp. Ikke F... om jeg gjør det igjen. Etter han hadde kjørt kameraten sin til togstasjonen, ville han ikke legge seg, men sitte oppe og se en film, jeg sa da at jeg syntes det var dårlig gjort at han ikke kunne legge seg til "normal" tid og heller stå opp sammen med oss i morgen og kose oss, siden det blir veldig liten tid sammen ellers. Joda, han lovet å stå opp før kl 10 i dag, lørdag. Nå er klokken 1228 og han sover fortsatt. Pappa var her nettop for å hente den eldste jenta vår for å ta henne med på en tur, han ga seg over. Han vet jo hva som foregår.

Det er jeg er redd for da, er å se han med noen andre. Dele ungene, alt det økonomiske, alle tingene, hvordan jeg skal klare det. Jeg er utrolig glad i han, og han er "perfekt" ellers. Men dette "lille" problemet, tærer så veldig på forholdet, og han vil ikke være med til familieterapi. Han sier jeg skal gjøre som han sier, bare la han sove til han står opp av seg selv, men hvordan kan jeg gjøre det når vi har to barn SAMMEN? Det er VÅRE barn. Og det er rett som dere sier, jeg er på en måte alene med barna.

Og hvis jeg er syk, må jeg pent stå opp, for da er han også syk...

Jeg hadde omgangs syken rett før jul, den første dagen fikk jeg ligge litt, mens den andre dagen måtte jeg bare stå oppl, for da følte han at han hadde fått det og, han hadde ikke kastet opp, ikke flydd på do, han hadde ikke feber, men jeg som faktisk hadde feber, og kastet opp måtte stå opp med begge ungene.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke vil leve slik som dette. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre, fordi jeg vil ikke gå fra han heller..

Jeg hater de følelsene,

[Saeria]

Jeg synes han er en stor egoist og problemet deres er ikke lite. Han setter rett og slett sine lyster og behov foran familiens ønske om litt tid sammen og ditt ønske om litt hvile av og til.

Du har prøvd. Han har ikke hørt, men vil at han fortsatt skal få gjøre som han vil. Du sier du er glad i han og jeg tviler ikke. Men kan det hende at du er glad i den han en gang var? Den gangen dere hadde det fint og hvor han deltok mer i ungenes liv?

Hva er best for deg og ungene? Bo med han slik at du sliter deg ut med å være mamma for de små og han, eller bo alene og slippe skuffelse gang på gang?

Hvis det siste, så vil du nok klare det fint.

Endret 19. januar 2008 av Saeria

[Karry]

Høres for meg ut som om dere må litt til bunns i hva denne atferdsendringen egentlig skyldes. Noe må jo ha inntruffet siden han har vist at han kan og vil og så plutselig ikke? Er han deprimert eller noe? Trenger han hjelp?

Og skjønner han egentlig hva slags situasjon han befinner seg i? At du er på vei ut pga dette? Forstår han virkelig alvoret?

Det var en dame her en gang som riktignok ikke hadde et helt likt problem, men mannen jobbet utrolig mye og deltok lite i familielivet. men istedetfor å bli sur og lei seg, så satte hun seg ned med han og tok en alvorlig prat hvor hun uten å anklage spurte han rett ut hva han ønsket å bidra med i hjemmet, og hva han ville være med på. svaret var vel noe i retning av minst mulig, men istedet for å si han i mot sa hun ingenting og lot han få det som han ville. deretter startet hun et systematisk arbeid med å gjøre akkurat det han hadde sagt han ville, og ekskluderte han fortløpende fra alt familien gjorde. hun fant på masse morsomme ting med familien og levde rett og slett som om han ikke eksisterte. til å begynne med skjønte han ikke hva som foregikk, og etterhvert ble han helt desperat etter å være med. men ble vennlig avvist i starten. tror det her pågikk noen uker altså, så hvis du skal prøve må du være tålmodig. Konklusjonen ble i allefall bra, antakelig fordi han ikke ble tvunget/kjeftet på men plutselig oppdaget at den situasjonen han hadde bedt om ikke var særlig hyggelig når det kom til stykket.

Lykke til i allefall! Hjemme hos oss har vi siden barna vært små tatt en dag hver i helgen, og det har vi da avtalt på forhånd.

[lolita90]

jeg vet ikke om dette er det beste å gjøre, men hvis du og barna kunne bodd hos foreldrene dine litt, så kunne faren tin barna savne dere...

men jeg signerer svaret over...

[Gjest mortil2]

Det hørtes ikke dumt ut Karry,

Jeg vet bare ikke om det er for sent.

Jeg gikk opp til han istad for å komme med et forslag om at hvis han ville sove lenge, får han si i fra før helgen, og han får ikke begge dagene, og hvis det er slik at han ikke står opp, tar jeg ikke spessielt hensyn til det hvis jeg skal gjøre rent, legge inn klær etc. hvis det er noe vi skal, kan jeg gå opp til han og spørre om han vil være med, og kommer han ikke innen vi er klare, bare reiser vi, så får han gå glipp av tiden sammen med ungene.

Synes hun dama du fortalte om gjorde det ganske riktig med å spørre han hva han kunne tenke seg å bidra med i hjemmet, skal spørre sambo om det, høre hva han sier. Hvis det ikke er for sent.

Nå nekter han å snakke med meg, og gidder ikke svare meg når jeg snakker til han. Han mener han skal sove borte i natt, så vi får se.

Takk for tipsene

[Saeria]

Får inderlig håpe han innser hva han går glipp av. Hvis ikke: Kick him to the curb. Da er han jaggu ikke verdt dere.

[Karry]

Det hørtes ikke dumt ut Karry,

Jeg vet bare ikke om det er for sent.

Jeg gikk opp til han istad for å komme med et forslag om at hvis han ville sove lenge, får han si i fra før helgen, og han får ikke begge dagene, og hvis det er slik at han ikke står opp, tar jeg ikke spessielt hensyn til det hvis jeg skal gjøre rent, legge inn klær etc. hvis det er noe vi skal, kan jeg gå opp til han og spørre om han vil være med, og kommer han ikke innen vi er klare, bare reiser vi, så får han gå glipp av tiden sammen med ungene.

Synes hun dama du fortalte om gjorde det ganske riktig med å spørre han hva han kunne tenke seg å bidra med i hjemmet, skal spørre sambo om det, høre hva han sier. Hvis det ikke er for sent.

Nå nekter han å snakke med meg, og gidder ikke svare meg når jeg snakker til han. Han mener han skal sove borte i natt, så vi får se.

Takk for tipsene

Oj. da, Det der hørtes ikke hyggelig ut. Det hadde i det minste hjulpet om du fikk noen konstruktive svar, men å true med å sove borte er jo ikke spesielt modent. For han hadde vel ikke tenkt å ta med seg barna hvis han skulle sove borte da eller? Uff så leit det hele ble da. Du må holde oss orientert her om hva som skjer videre.

[Gjest Gjest]

Det hørtes ikke dumt ut Karry,

Jeg vet bare ikke om det er for sent.

Jeg gikk opp til han istad for å komme med et forslag om at hvis han ville sove lenge, får han si i fra før helgen, og han får ikke begge dagene, og hvis det er slik at han ikke står opp, tar jeg ikke spessielt hensyn til det hvis jeg skal gjøre rent, legge inn klær etc. hvis det er noe vi skal, kan jeg gå opp til han og spørre om han vil være med, og kommer han ikke innen vi er klare, bare reiser vi, så får han gå glipp av tiden sammen med ungene.

Synes hun dama du fortalte om gjorde det ganske riktig med å spørre han hva han kunne tenke seg å bidra med i hjemmet, skal spørre sambo om det, høre hva han sier. Hvis det ikke er for sent.

Nå nekter han å snakke med meg, og gidder ikke svare meg når jeg snakker til han. Han mener han skal sove borte i natt, så vi får se.

Takk for tipsene

Det var ingenting i det du sa til ham som var urimelig. En ting er hva han gjør når du lar ham slippe unna med det, men når du tar det opp direkte, mener han virkelig at han:

Skal få sove lenge hele helgen, mens du tar arbeidet med barna.

Forlanger at du går stille med dine nødvendige gjøremål for ikke å forstyrre ham.

Forventer at dere ikke drar ut på noe før han kan være med.

I så fall er det virkelig ingen vits i å fortsette dette. Han ser ikke deg som en partner, men som en tjener. Det er ikke noe forhold.

[*Mina*]

Jeg hadde stått opp, laget frokost, kledd på meg selv, tatt ungene med inn til han, sagt i fra at nå går jeg i butikken, latt ungene være igjen på rommet hans og rett og slett gått ut.

Men du må da være sikker på at han tar ansvar for dette, og det kan du teste med å stå utenfor døren en liten stund. De fleste tar da ansvar, for de må ta ansvar. Når du diller og daller osm du gjør, vil han aldri forstå dette.

Handling sier mer enn tusen ord, og det at han faktisk får to barn rett i fanget vil nok få han til å forstå. Kanskje

[Gjest Pupsilure]

Uff, dette høres slitsomt ut for deg! Jeg tror det eneste du kan gjøre er å virkelig få snakket med han. Tenk nøye gjennom hva du skal si, kom gjerne med eksempler fra andre ting, som gjør at han begynner å tenke litt, og skjønner hvor idiotisk dette er. Hvor urettferdig det er.

Si til han at du faktisk ikke orker å leve sånn. Og spør om han syntes det er rettferdig. Ikke krangle med han, eller vær sur, men snakk åpent, ikke skrem han, ikke anklag han. Bare snakk rolig med ham om hvordan han mener situasjonen deres er. Og kommer du fortsatt ikke gjennom vil jeg be deg gå fra han. Det er også mulig at han skjønner hvor ille det er for deg når du faktisk går. Og at litt tid alene får han til å tenke.

Og husk, DET SKAL IKKE VÆRE SLIK! Mange menn hjelper til. Ikke finn deg i det.