Barnet mitt lyver til meg

[Gjest Utlogget nå]

Barnet er 6 1/2 år.

H*n har alltid hatt en livlig fantasi- og har tidvis problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet.

Første gang var jo egenlig ganske humoristisk; H*n var innbitt overbevist om at Kaptein Sabeltann var storebroren, og fortalte dette til alle i barnehagen!

Barnet har som sagt en meget livlig fantasi- og er har alltid vært veldig flink til å aktivisere seg selv i ulike rollespill. Altså veldig flink til å leke på egenhånd.

Men, flere ganger nå har jeg tatt h*n i direkte løgn. Første gang (alvorlig) var da h*n fortalte at h*n hadde lekt med en klassekammerat da h*n var hos pappaen en helg. Pappaen bor 10 mil fra oss, så det var jo litt rart. Men det forklarte h*n med at bestefaren bodde ved siden av pappa. H*n fortalte i detalj hva de hadde lekt.

Helt tilfedlig pratet jeg med pappaen en ukes tid seinere- hvor jeg kommenterte at det var gøy at h*n hadde lekt med klassekammeraten. Noe som da viste seg å ikke stemme i det heletatt!

Barnet og jeg snakket mye om dette- og om hvilke konsekvenser løgner kan få (altså ikke trusler om "straff", men det at andre ikke vil stole på h*n).

Endel andre "småtilfeller" også- som når gjør at jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal tro på av det h*n sier.

Som foreksempel nå i kveld- hvor h*n uoppfordret viser meg noe h*n har fått av en klassevenn. Men- siden vi har en del sånne "ting" her hjemme hadde jeg virkelig vondt for å tro det- og etter å ha pratet litt sammen- innrømmet h*n at h*n hadde tatt det fra badet (hvor vi har disse tingene (pynt).

Jeg sa (som tidligere- og sant er) at jeg har problemer med å stole på barnet- at h*n må fortelle sannheten. At jeg ikke blir sint fordi h*n har tatt gjenstanden for å leke med den- men fordi h*n lyver om at h*n har fått det av noen.

Uff, har ikke noen god følelse nå- vet virkelig ikke hvordan jeg skal gripe dette ann på andre måter enn det jeg har til nå. For det ser jo ut til at h*n skjønner alvoret når vi snakker sammen- men alikevell gjentar dette seg til stadighet.

Noen som har noen gode råd?

Med hilsen fra en litt fortvilet mamma

Ps: Barnet er ellers kjent for å være veldig grei å ha med å gjøre. Høffelig, sosial, veltilpasset, hjelpsom, lite i opposisjon. Vi "krangler" ytterst sjeldet. Barnet er av typen som gjerne snakker om både positive og negative opplevelser.

[snexi]

Jeg har vert igjennom en sånn periode med begge eldste mine som nå er 10 og 8 år gamle. Det har vert alt fra små løgner til større løgner og såkalte "ønske-løgner"

Har brukt mye tid på og forklare dem at sånn går ikke an og hva konsekvenser kan bli.

De har og måtte "ordne opp" selv, altså eventuelt bedt om unskyldning til utenforstående om de har vert involvert, og det har ikke vert spesielt gøyt for barna mine.

Tror ikke de lyger om større ting nå i alle fall, altså om de tar hvite løgner klarer jeg vel ikke alltid og gjennomskue, men jeg slo i hvertfall hardt ned på det da det stod på.

Har tredjemann som kommer hakk i hæl nå og er obs på henne også.

[Gjest Gjest]

Det høres ikke ut som det er ondsinnete løgner det er snakk om? Som du sier så er det mange barn som kan ha problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet, så kanskje han ikke lyver, men snarere sier det som faller ham inn.

[Heart]

Det høres ikke ut som det er ondsinnete løgner det er snakk om? Som du sier så er det mange barn som kan ha problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet, så kanskje han ikke lyver, men snarere sier det som faller ham inn.

Mange barn har svært livlig fantasi, og av og til bobler det over av trang til å fortelle en fantastisk historie, som har svært lite med sannheten å gjøre. Min erfaring fra noen år i skolefritidsordningen er at dette er ganske vanlig, og de mener ikke noe galt med det.

En gang satt jeg sammen med noen barn som fortalte om ting de hadde opplevd i ferien. En 7 år gammel jente ble helt revet med av alle disse historiene, og til slutt sa hun "en gang så... altså, det kan godt hende jeg finner på dette, men..." Og så fikk vi høre en fascinerende og spennende historie som var oppspinn fra begynnelse til slutt.

Etterpå sa jeg at det var en spennende historie hun hadde laget, og at det var veldig fint at hun sa at hun hadde laget den selv, for da ble det som en fortelling fra en bok.

Endret 5. januar 2008 av Heart

[Brunhilde]

Etterpå sa jeg at det var en spennende historie hun hadde laget, og at det var veldig fint at hun sa at hun hadde laget den selv, for da ble det som en fortelling fra en bok.

Det syns jeg var flott sagt av deg!

Til TS så vet jeg ikke helt om jeg har noen råd, men du nevner at han en gang løy og å ha lekt med en klassekamerat, en annen gang om å ha fått noe av en klassekamerat. Kan det være at barnet ditt ønsker seg bedre innpass i klassen, at han føler seg litt alene i skolesituasjonen? Som sagt, jeg aner jo ikke, men jeg syns det kanskje kunne virke slik.

I stedet for å si at han ikke må lyve, kan du kanskje forsøke å spørre om det han forteller er noe han ønsker veldig?