stebarn vs egne barn, hjelp!

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Noen som har erfaring med stebarn og egne barn, og forskjellig syn på oppdragelse?

Jeg og min partner bor ikke sammen enda, og det er tvilsomt om vi noengang kommer til å bli samboere.

Vi passer fantastisk bra sammen, men hans forhold til sine barn setter en stopper for utviklingen av forholdet vårt.

Barna hans og viljen deres kommer alltid først og de blir hørt uansett hva de sier, og blir aldri irettesatt (kun veldig forsiktig på en måte som de åpenbart ikke respekterer, og kun når jeg ber ham om det).

Altså, min mening er at barna hans ikke respekterer sin far da han ikke våger å oppdra dem. Dette fører til at de heller ikke respekterer meg eller mine barn!!!

Noen som har erfaring med dette?

Hva skal jeg gjøre?

Vi har diskutert dette masse, han gjøre noe, men for lite.

Veldig synd, for jeg tror dette ene og alene snart tar knekken på forholdet vårt!

[Gjest Gjest-M-]

Dette er velkjent problematikk, og jeg tror så og si alle som har prøvd mine-dine-våre barn-greia har erfaring med det.

For at man skal få dette til å fungere, må man kommunisere fullstendig åpent og ærlig om hvordan man vil samlivet skal være. Man må ha de samme kjørereglene i forhold til alle barna, og være helt enig om hvordan ting skal være.

Er man på hver sin planet når det gjelder barneoppdragelse, tror jeg det kan ta knekken på selv det beste forhold.

[Gjest =tentacle=]

Altså, min mening er at barna hans ikke respekterer sin far da han ikke våger å oppdra dem. Dette fører til at de heller ikke respekterer meg eller mine barn!!!

Og i lengden vil ikke du respektere ham heller av denne grunn.

Kan han ikke bli voksen og ta ansvar overfor barna sine, svikter ham både dem, deg og familielivet. Jobb med å få det til å synke inn, men går det ikke, ville jeg trukket meg ut i din situasjon.

[Gjest Gjest_lille meg_*]

For at man skal få dette til å fungere, må man kommunisere fullstendig åpent og ærlig om hvordan man vil samlivet skal være. Man må ha de samme kjørereglene i forhold til alle barna, og være helt enig om hvordan ting skal være.

Ja, vi snakker som sagt mye om dette. Men per i dag så har jeg fortsatt et sett regler for mine barn og hvordan jeg mener de bør gjøre og oppføre seg mot ham og hans barn, mens hans barn bare kjører på med sine interesser og behov, og dertil prøver å "fryse ut" oss nykomlinger best de kan, uten at far eller andre familie medlemmer later til å "merke" noe. De blir bare klappet på hode og rost uansett hva de gjør. Ugh!!! Og jeg er veldig barnekjær og tålmodig av person, men det finnse grenser. Jeg kan jo ikke forsvare hans barns oppførsel overfor mine barn, når de selv blir pålagt helt andre krav om oppførsel?

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Og i lengden vil ikke du respektere ham heller av denne grunn.

Kan han ikke bli voksen og ta ansvar overfor barna sine, svikter ham både dem, deg og familielivet. Jobb med å få det til å synke inn, men går det ikke, ville jeg trukket meg ut i din situasjon.

Ja, det er sant. Jeg tror barna hans er i ferd med å bli lidende av dette.

De tester stadig nye grenser, og fortsetter, da det ingen grenser er,

som jeg ser det.

Veldig synd altså, for jeg er så glad i ham som person, og vi passer så bra sammen vi to når vi er alene!

Har forslått at vi skal forsøke å ha en relasjon kun han og jeg, men han vil visst ha med hele familien på død og liv, koselig på sett og vis at han vil så vel, men et evig slit og ubehag også.

[Gjest =tentacle=]

Ja, det er sant. Jeg tror barna hans er i ferd med å bli lidende av dette.

De tester stadig nye grenser, og fortsetter, da det ingen grenser er,

som jeg ser det.

Veldig synd altså, for jeg er så glad i ham som person, og vi passer så bra sammen vi to når vi er alene!

Har forslått at vi skal forsøke å ha en relasjon kun han og jeg, men han vil visst ha med hele familien på død og liv, koselig på sett og vis at han vil så vel, men et evig slit og ubehag også.

Selvfølgelig vil han involvere deg i familielivet, han har jo barn, og i hans øyne er ikke barneoppdragelse mannfolkarbeid.

[Gjest Gjest-M-]

Kan hende er han usikker i forhold til barneoppdragelse. Veldig mange foreldre i dag, er blitt det som kalles curlingforeldre. De går foran og "koster" vekk alle vanskeligheter og ubehageligheter for barna sine, og tror at det er fornuftig.

Har gjennom jobben vært borti utrolig mange foreldre som er livredd for at ungene deres skal bli sure eller sinte på dem, og dermed gjør de alt slik ungene vil. Dette blir helt feilslått, for barn trenger grenser. Det gjør dem trygge å vite at det er de voksne som tar ansvar for voksenting, for det er ikke barn modne for.

Finner de ingen grenser, vil de utfordre mer og mer, for hvor er nå den grensa....?

Voksne som tar ansvar og viser barna omsorg i form av grenser, vil få trygge og velfungerende barn.

Hva med å prøve en form for samlivsterapi? En objektiv tredjepart som kan hjelpe dere å finne et felles ståsted for barneoppdragelse.

[Gjest Tulipa]

Det er veldig lett å se feil på andres måte å oppdra barn på ... mens man mener at en selv har fasiten på hvordan det skal gjøres. Hvis dette er mannen i ditt liv så må dere gå til en uavhengig og flink samlivsterapeut for å finne ut hva problemet deres er ..

[Gjest Gjest]

Noen som har erfaring med stebarn og egne barn, og forskjellig syn på oppdragelse?

Jeg og min partner bor ikke sammen enda, og det er tvilsomt om vi noengang kommer til å bli samboere.

Vi passer fantastisk bra sammen, men hans forhold til sine barn setter en stopper for utviklingen av forholdet vårt.

Barna hans og viljen deres kommer alltid først og de blir hørt uansett hva de sier, og blir aldri irettesatt (kun veldig forsiktig på en måte som de åpenbart ikke respekterer, og kun når jeg ber ham om det).

Altså, min mening er at barna hans ikke respekterer sin far da han ikke våger å oppdra dem. Dette fører til at de heller ikke respekterer meg eller mine barn!!!

Noen som har erfaring med dette?

Hva skal jeg gjøre?

Vi har diskutert dette masse, han gjøre noe, men for lite.

Veldig synd, for jeg tror dette ene og alene snart tar knekken på forholdet vårt!

Mmmm..... hvordan har du lyst til å sette grenser da? Hvis han vil at du også skal være mamma for ungene hans, har han sagt noe om hva slags grenser du får lov til å sette? Jeg tror du får et problem uansett, fordi det ikke er gunstig å havne i den situasjonen hvor du er den stygge slemme stemoren.

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Det er veldig lett å se feil på andres måte å oppdra barn på ... mens man mener at en selv har fasiten på hvordan det skal gjøres. Hvis dette er mannen i ditt liv så må dere gå til en uavhengig og flink samlivsterapeut for å finne ut hva problemet deres er ..

Tror ikke jeg er for streng egentlig...

Det har nemlig gått så langt at både rusmidler og politianmeldelser er innblandet i hans barns liv (som er langt fra myndige)...

Jeg begynner rett og slett å bli redd for meg og mine barns eget liv og helse pga barna hans.

Ja, en diskusjon med en tredje part er nok eneste løsning. Men jeg er litt redd for at det er for sent. At jeg bare blir sittende igjen som en stygg hurpe for disse barna, i steden for en livredder (noe som egentlig ikke er mitt mål).