Ensomhet

[*melis*]

Jeg er en typisk medlem av "C-generasjonen" (jf en annet tråd på generell debatt) og ser derfor saken fra en 20-årings perspektiv. Jeg er en av de som er bekymret for utviklingen i samfunnet. Jeg er av den mening at en stor del av skylden for ensomheten i verden (i alle fall blant unge) er at vi i stor grad har blitt et samfunn som baserer seg på fasade og vellykkethet.

Med bekymringen min, mener jeg at nettsamfunn som facebook er med på å øke presset på å være sosial og vellykket. Folk som velger å dele informasjon og bilder med folk flest er nesten uten unntak sosiale og utadvendte mennesker med en drøss med venner som legger ut bilder fra sosiale sammenkomster og utenlandsreiser og skriver om alle interessene sine i profilen. Jeg har til dags dato til gode å komme over en åpen profil på facebook hvor vedkommende har maks 30-40 "venner", bildene som er lagt ut er utelukkende av katten og leiligheten og hvor vedkommende har skrevet i profilen at h*n er ensom og ønsker flere venner. Tvert i mot er de jeg kjenner som er ensomme og/eller ikke fornøyde med livet sitt de som velger å ikke registrere seg på nettsamfunn som feks. facebook, nettopp fordi det er med på å understreke deres lave sosiale status og ensomhet. Nettsamfunn som facebook er ikke nødvendigvis med på å bygge opp nettverket til folk, men heller å minne folk på den lave statusen de har i samfunnet, og slik tror jeg mange unge kommer inn i en vond sirkel hvor de havner utenfor.

Jeg er en som sagt et typisk medlem av C-generasjonen. Jeg har profil på facebook og har mange venner der og bilder fra festligheter og reiser. Jeg er nok en person som mange tror er sosial og har mange venner. Jeg er som regel ute i helgene og på fest er jeg ikke den som står i et hjørne, men er derimot sosial og utadvendt. Jeg føler meg sjelden ensom og vet at jeg alltid har folk jeg kan ringe til om jeg skulle føle meg ensom en dag, MEN jeg sitter mye alene. Til tider så mye at foreldrene mine ble bekymret da jeg bodde hjemme. Grunnen til det er delvis at jeg avskyr smalltalk og overflatiske bekjentskaper og sjelden møter folk jeg virkelig kommer godt overens med, og delvis at jeg trives utrolig godt i mitt eget selskap. Dessuten er jeg faktisk ganske reservert mot fremmede mennesker. Som flere andre her opplever jeg også at det ikke er videre sosialt akseptert å være alene, uansett om det er frivillig eller ikke. Derfor tror jeg, som hjertesukka, at veldig mange går rundt og tror at alle andre er så mye mer sosiale og at man selv er unormal i forhold til resten av samfunnet. Sannheten er nok at det er veldig mange (frivillig eller ufrivillig) ensomme mennesker der ute som enten skjuler seg bak en fasade (ved å vise seg offentlig sammen med mennesker man egentlig ikke kjenner så godt eller har noe særlig til felles med o.l.) eller ved å mure seg inne og dermed forsvinne fra samfunnsbildet.

Jeg kjenner selv en som fremsto som verdens mest sosiale vesen. Han var på hils med så godt som alle i bygda, utadvendt, og klassens "klovn". På videregående brøt han sammen og var borte fra skolen en lengre periode, blant annet på grunn av ensomhet.

Det er ingen tvil om at første skritt for å bekjempe ensomhet er å fjerne tabuet rundt både det å være ensom og det å faktisk foretrekke å være mye alene. Bare på den måten kan folk tørre å stå frem og flere folk kan tørre å hjelpe de som er ensomme og som har falt utenfor (det er langt i fra alle som vil bli sett sammen med mennesker som er kjent som "tapere"). Mitt håp for fremtiden er at folk kan slutte å konkurrere med naboen om hvem som har dyrest bil og flest venner og og heller stoppe opp litt og se rundt seg. For det er nok mange flere enn man skulle tro som sitter alene hjemme fordi de heller lever med ensomheten og "æren" i behold enn å gå ut alene og prøve å bli kjent med folk.

[Gjest utlogget kgbruker]

Jeg er en student som av ulike grunner, hovedsaklig skifte av studiested, har måttet prøve å bygge opp et nytt nettverk. Etter et halvt år har jeg kommet et stykke på vei, men erfarer at det faktisk er hardt arbeid. Man får ikke nære bekjentskaper over natten...Jeg er ikke "rar" eller noe, merker bare at det kan føles demotiverende å nesten skulle starte på bar bakke.

Til tider får jeg inntrykket at andre har en drøss med venner de kan kontakte når som helst, og jeg føler meg til tider veldig ensom. Dette går i bølger og jeg har egentlig ikke noe problem med å fylle dagene mine med diverse aktiviteter, men jeg kan f eks ikke når som helst ringe noen føler jeg...

I tillegg føler man seg noe mislykket når man ser for seg at andre er omkranset av venner konstant.

En ting er å bli kjent med folk og gjøre ting sammen, en helt annen ting er f eks å skulle feire nyttår med noen. Det "krever" gjerne at man er mer etablerte i sine vennskap.

Tror jeg er ganske flink til å skjule hvordan jeg har det, bare nærmeste familie har et snev av innsyn i det. Men det er tungt. Jeg kan forresten bekrefte overnevnte påstand om facebook, har fått en del spm om jeg er med der, og ikke lett å finne på unnskyldninger for å si nei...Ikke har jeg lyst til å opprette en profil heller, mister litt motet og orker ikke begynne på 30 venner/bekjentskaper eller noe når andre skilter med 300.....Heldigvis er det flere enn meg som ikke er på facebook, mange sier rett ut at de aldri vil skaffe seg profil der av, bla fordi de ikke synes noe om den type fora....

En siste ting, jeg føler at ensomheten er tabulagt, jeg skjuler den etter beste evne (synd men sant), men håper at med egen innsats så er det "bare" en periode før det bedrer seg.