Ensomhet

[Gjest Ensom ulv]

Skremmende mange nordmenn sier at de er ensomme, at de ikke har så mye sosial kontakt som de ønsker, og at de ikke har noen å snakke fortrolig med. I dagens samfunn er det et stort sosialt nettverk og et aktivt sosialt liv som er idealet. Å være ensom betyr at man ikke er populær, at man er sosialt mislykket. Eller som forfatter og journalist Geir Hasle sier det: ”Tross sin utbredelse, er tilstanden blant de mest u-trendy som finnes. Ensomheten er vond og stigmatiserende, og må skjules.”

Hvorfor er det så mange som er ensomme? Er ensomhet et samfunnsproblem? Er de ensomme sosiale tapere? Er alle ensomme sosialt inkompetente? Er du ensom?

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det så mange som er ensomme? Er ensomhet et samfunnsproblem? Er de ensomme sosiale tapere? Er alle ensomme sosialt inkompetente? Er du ensom?

Med den løse strukturen samfunnet har fått er nok ensomhet blitt et økende problmem ja...men jo mer åpen man er om det jo bedre vil det nok bli. Og det er jo mange overfladiske mennesker da - som bare opplyser om ting de tror andre forventer av dem - derfor opplyser de aldri om sin ensomhet. Men det er ille- når selv saksbehandlere i etater som er satt til å hjelpe andre ikke viser forståelse for ensomhet....

[Gjest GossipGirl]

Skremmende mange nordmenn sier at de er ensomme, at de ikke har så mye sosial kontakt som de ønsker, og at de ikke har noen å snakke fortrolig med. I dagens samfunn er det et stort sosialt nettverk og et aktivt sosialt liv som er idealet. Å være ensom betyr at man ikke er populær, at man er sosialt mislykket. Eller som forfatter og journalist Geir Hasle sier det: ”Tross sin utbredelse, er tilstanden blant de mest u-trendy som finnes. Ensomheten er vond og stigmatiserende, og må skjules.”

Hvorfor er det så mange som er ensomme? Er ensomhet et samfunnsproblem? Er de ensomme sosiale tapere? Er alle ensomme sosialt inkompetente? Er du ensom?

Jeg føler meg ikke ensom, men til tider kan jeg føle meg veldig alene, det til tross for at jeg har venner, kjæreste, familie, jobb i tillegg til å være opptatt med studier. Ensomhet, handler for meg, om å føle seg alene om noe.

[Brunhilde]

Jeg føler meg ikke ensom, men til tider kan jeg føle meg veldig alene, det til tross for at jeg har venner, kjæreste, familie, jobb i tillegg til å være opptatt med studier. Ensomhet, handler for meg, om å føle seg alene om noe.

Er ikke det du skriver her en gedigen selvmotsigelse? :klø:

Du sier at du ikke føler deg ensom, men alene og så sier du at ensomhet er å føle seg alene?

Jeg er ofte alene, men jeg er sjelden ensom. Jeg trives i mitt eget selskap og jeg har venner jeg kan være sammen med når jeg ønsker. Føler noen av vennene mine seg ensomme er de alltid velkommen til å være sammen med meg.

Jeg tror allikevel det kan være lett å være ensom i et så travelt samfunn som vårt, og det kan sikkert være vanskelig å komme ut av ensomheten hvis man først er der.

[Gjest Blondie65]

Jeg har vært ensom og det var en grusomt nedadgående og nedtrykkende følelse. Jeg var ensom i mitt ekteskap - som var verst - og jeg var ensom like etter jeg ble singel. Fordelen når jeg ble singel var at da kunne jeg gjøre noe med det.

Jeg synes selvsagt at det er leit med alle de ensomme, men der finnes løsninger på problemet. Dessverre er det som regel en selv som må gjøre noe fordi man mangler det nettverket som "skulle tatt seg av en". Når man har havnet i den situasjonen er det en utfordring å komme ut av den.

Løsningen for meg ble aktivt organisasjonsliv og melde seg på kurs og arrangement i alt jeg kunne tenke meg der jeg trodde jeg ville finne mennesker med felles interesser. Det har fungert, men det krevde at jeg overvant mye av min egen sjenanse.

Endret 4. januar 2008 av Blondie65

[Gjest GossipGirl]

Er ikke det du skriver her en gedigen selvmotsigelse? :klø:

Du sier at du ikke føler deg ensom, men alene og så sier du at ensomhet er å føle seg alene?

Jeg er ofte alene, men jeg er sjelden ensom. Jeg trives i mitt eget selskap og jeg har venner jeg kan være sammen med når jeg ønsker. Føler noen av vennene mine seg ensomme er de alltid velkommen til å være sammen med meg.

Jeg tror allikevel det kan være lett å være ensom i et så travelt samfunn som vårt, og det kan sikkert være vanskelig å komme ut av ensomheten hvis man først er der.

Hei Brunhilde.

Jeg tror det gikk litt kjapt for seg i går kveld, slik går det når en er overtrøtt. Skal forsøke å utdype hva jeg mener:

Jeg tror det kommer an på hvordan en definerer ensomhet. Jeg føler meg ofte alene, men det er ikke så alvorlig at jeg vil kalle det ensomhet. For meg er ensomhet et større problem som vedvarer over tid, slik vil jeg ikke kategorisere mine perioder.

Hvis en til stadighet føler seg alene, (noe jeg ikke gjør), vil jeg påstå at en begynner å nærme seg stadiet ensomhet. Jeg skriver derfor ikke at jeg føler meg ensom, men at jeg periodevis kan føle meg veldig alene. Jeg føler at det ville være et hån mot de som faktisk er ensomme, å påstå at jeg er ensom.

Jeg trives i eget selskap, men til tider føler jeg kanskje at jeg mangler nære venner jeg kan betro meg til. Dette var spesielt vanskelig da jeg bodde for meg selv, merket jeg. Nå bor jeg hjemme for en periode, og jeg synes det er enklere å "bruke" foreldrene mine som terapeauter enn å plage venner med mine mine bekymringer.

[Brunhilde]

Det var ikke meningen å "korsfeste" deg for det du sa, og når du nå utdyper det forstår jeg bedre hva du mener.

Jeg tror allikevel ikke at noen skal ha enerett på begrepet "ensom", føler du deg ensom en dag, ja så er du det der og da, og det er ingen hån mot noen.

[Gjest GossipGirl]

Det var ikke meningen å "korsfeste" deg for det du sa, og når du nå utdyper det forstår jeg bedre hva du mener.

Jeg tror allikevel ikke at noen skal ha enerett på begrepet "ensom", føler du deg ensom en dag, ja så er du det der og da, og det er ingen hån mot noen.

Føler meg absolutt ikke korsfestet, og jeg synes det er bra at du påpeker svakhetene ved det forrige innlegget. Jeg ser jo nå at det jeg skrev lett kan misforstås, så det ble på ingen måte tatt ille opp, snarere tvert imot.

At folk stiller spørsmålstegn ved innleggene mine, på en konstruktiv måte, synes jeg er hyggelig.

Jeg heller mot å være enig med deg i at ingen bør ha enerett på begrepet ensom. Samtidig synes jeg det blir vanskelig å skille mellom hvem som virkelig er ensom, hvis alle bruker begrepet ensom på en tung dag. Jeg føler at det blir litt som ved depresjon, at mange misbruker begrepet deppa, noe som igjen fører til at de som virkelig er deprimert, ikke blir så godt sett som de bør.

Når det er sagt, skjønner jeg godt at du synes det er greit at folk sier de er ensomme. Jeg har flere ganger lest at ensomhet er den nye folkesykdommen, og jeg har inntrykk av at mange kanskje skammer seg over det? Sånn sett er det veldig fint hvis noen tør å stå frem med problemet, slik det ikke er så tabulagt lenger.

Grunnen til jeg velger å kategorisere tilstanden min som at jeg føler meg alene, er fordi jeg har et par venninner som tidvis har slitt med dype depresjoner og ensomhet, derfor ønsker jeg å skille mellom det jeg føler, og det de har opplevd. Jeg ser på ensomhet som noe som utvikler seg over tid, slik har ikke jeg det. Jeg føler meg alene, men jeg er heldigvis ikke ensom.

Jeg synes forresten det er veldig fint at du presiserer at ensomme venner gjerne kan oppsøke deg. Noe av det venninnene mine sliter mest med, er at mange er redde for å ta kontakt med dem hvis de har det tungt. Det synes jeg er synd.

[aline]

enig i det Blondie65 sier jeg, det er trist med økende ensomhet, men det ER tross alt noe vi stort sett må ta tak i selv, jeg klarer ikke helt å se hvordan andre skal kunne løse ensomheten til enkeltindivider.

man må finne noe man kan interessere seg for, også søke etter dette for sånn sett å ihvertfall ha muligheten til å treffe mennesker. Det trenger ikke være fancy kurs med mange påmeldte, men alt fra småting til større greier, bare man finner noe man selv liker å gjøre.

Det å fylle dagen sin med noe annet en å være alene hjemme, tror jeg er en god start.

Selv er jeg veldig aktiv, til tider over på overaktiv, men jeg er fryktelig klar over at hadde jeg ikke vært det, så hadde faren vært stor for at jeg ville vært en ensom. Er litt sånn "ensom ulv" av type, i tillegg til veldig sosial. Men er mest sosial på aktivitetene og ikke like flink til å binde de nære og kjære der, inn i resten av livet. Når jeg så slutter en aktivitet, mister jeg størsteparten av de jeg hadde der, og det er ene og alene min egen feil.

min mor leste en reportasje nå i jula om det med at det ble flere ensomme menn, og at det var en greie om at kanskje det skulle sette istand "herrekvelder", der de kunne komme og møtes. Litt av problemet var at flere av disse ensomme herrene, hadde gått for lenge, så nå var det blitt vanskelig også å omgåes folk... da blir det liksom med en gang enda vanskeligere og man må kanskje inn med psykisk hjelp først (noe som kjent ikke skjer fort i dette landet).

vi har blitt ett samfunn med dårlig tid, der man ikke lenger kan stikke innom naboen (om man i det hele tatt kjenner naboen lenger) eller venner uten å avtale i god tid først, og også da er det tidvis vanskelig å få skviset inn besøkender, dette vil helt klart gå utover noen, alle de som ikke er like aktive vil vel føle seg enda mer utenfor.

men ansvaret må man vel ta selv, så lenge vi sørger for at mulighetene er der og er tilrettelagt også for de som ikke har en hobby som gir aktiviteten selv.

[Gjest GossipGirl]

men ansvaret må man vel ta selv, så lenge vi sørger for at mulighetene er der og er tilrettelagt også for de som ikke har en hobby som gir aktiviteten selv.

På generelt grunnlag er jeg enig med deg. Samtidig vil jeg påstå at jeg velger ensomheten (eller det å være alene som jeg kaller situasjonen min) i større grad enn en av mine psykisk syke venninner som har sosial fobi og sliter med dype depresjoner. Jeg mener at vi som samfunn har et ansvar overfor alle, og kanskje spesielt mennesker som har lett for å falle utenfor.

Jeg har ingen problemer med å se at jeg velger å føle meg alene, jeg kunne jo lett snakket med foreldre, kjæreste eller venner som er der for meg. Med tanke på at min alenetid er ganske kort, og jeg selv kan foreta enkle grep for å forandre situasjonen, blir det for meg riktigere å kalle tilstanden min "å være alene". Det er ingen koselig selvpålagt situasjon, men jeg vet selv at jeg kan forandre på situasjonen, om jeg ønsker det. Men for meg er det sånn at noen tanker ønsker jeg å ha for meg selv.

[Gjest Blondie65]

På generelt grunnlag er jeg enig med deg. Samtidig vil jeg påstå at jeg velger ensomheten (eller det å være alene som jeg kaller situasjonen min) i større grad enn en av mine psykisk syke venninner som har sosial fobi og sliter med dype depresjoner. Jeg mener at vi som samfunn har et ansvar overfor alle, og kanskje spesielt mennesker som har lett for å falle utenfor.

Nå er akkurat dette en stor utfordring, men jeg skjønner ikke helt hvem andre enn din egen venninne som kan hjelpe henne. Du kan selvsagt oppmuntre og en psykolog kan helt sikkert oppmuntre, men den sosiale angsten kan hun kun overvinne selv. Det blir nemlig ikke bedre av seg selv, det er en kamp hun må kjempe og vinne.

[hjertesukka]

Vi tror at alle andre er så sosiale og har et hav av venner. Det er kanskje ikke helt riktig hvis man går litt bak fasaden. Vi er alle ensomme når det kommer et stykke, mener nå jeg. Det er bare måten å takle det på, som er forskjellig fra person til person.

- Noen er så redde for taperstempelet at overflatiske bekjentskaper kalles for "venner", man inviterer folk man egentlig ikke liker, til selskap osv.- Alt dette for å skjule at man egentlig føler seg ensom. Og for å opprettholde en fasade av at man er sosial og populær.

Mens noen takler ensomheten veldig bra.- Jeg beundrer folk som velger å være alene i store høytider som julen feks- men hvis det ikke er selvvalgt, så er det jo litt verre,sjølsagt. Noen gir tydelig og ofte uttrykk for at de føler seg ensomme, og det synes jeg kan virke mot sin hensikt. Jeg skygger hvertfall banen når folk blir klengete og skal være venner etter en halv times bekjentskap.

Jeg vil heller være alene/ensom, kall det hva du vil, enn å ha krampaktige vennskap og mange overflatiske bekjentskaper.

Mulig at jeg trenger mye alenetid. Trives godt på hytta alene, og inviterer ikke hvem som helst dit. Men koselig med besøk innimellom, av folk som jeg føler meg på bølgelengde med.

[Gjest Blondie65]

Selvvalgt alenetid er ikke det samme som ensomhet. Jeg drar på en ukes sydentur alene hvert år og det er ikke slik at jeg gjør det fordi jeg ikke har noen å dra med. Det er frivillig, og det er helt herlig.

Noen ganger ønsker man å være alene andre ganger savner man noen å dele opplevelsen med.

Men jeg tror at en del ensomme mennnesker underbygger sin egen ensomhet ved å stadig vekk minne seg selv om hvor ensom de er uten vilje eller evne til å gjøre noe med det. Jeg gjorde dette selv ... det var lite konstruktivt.

[Gjest GossipGirl]

Nå er akkurat dette en stor utfordring, men jeg skjønner ikke helt hvem andre enn din egen venninne som kan hjelpe henne. Du kan selvsagt oppmuntre og en psykolog kan helt sikkert oppmuntre, men den sosiale angsten kan hun kun overvinne selv. Det blir nemlig ikke bedre av seg selv, det er en kamp hun må kjempe og vinne.

Jeg mener ikke at hun skal sitte stille og at alle skal forandre situasjonen for henne, kun hun kan hjelpe seg selv, i bunn og grunn. Men jeg mener fortsatt at jeg har enklere for å gjøre noe med min situasjon enn hun som sliter med sosial angst. Jeg mener at vi som samfunn har ansvar for å støtte alle som kommer litt skeivt ut. Jeg vet at hun gjerne vil være sosial, men at hun til tider blir så innesluttet og deprimert at hun ikke orker noe som helst. Av erfaring vet jeg at hun blir glad når jeg inviterer henne hjem til meg på pizza eller på shoppingtur en dag. Når hun har det tungt har hun vanskelig for å ta kontakt, men hun blir alltid svært glad når andre tar kontakt med henne.

[aline]

På generelt grunnlag er jeg enig med deg. Samtidig vil jeg påstå at jeg velger ensomheten (eller det å være alene som jeg kaller situasjonen min) i større grad enn en av mine psykisk syke venninner som har sosial fobi og sliter med dype depresjoner. Jeg mener at vi som samfunn har et ansvar overfor alle, og kanskje spesielt mennesker som har lett for å falle utenfor.

Jeg har ingen problemer med å se at jeg velger å føle meg alene, jeg kunne jo lett snakket med foreldre, kjæreste eller venner som er der for meg. Med tanke på at min alenetid er ganske kort, og jeg selv kan foreta enkle grep for å forandre situasjonen, blir det for meg riktigere å kalle tilstanden min "å være alene". Det er ingen koselig selvpålagt situasjon, men jeg vet selv at jeg kan forandre på situasjonen, om jeg ønsker det. Men for meg er det sånn at noen tanker ønsker jeg å ha for meg selv.

ja, det var jeg også innom, men da snakker vi jo ikke i utgangspunktet om bare ensomme mennesker, men ensomme og syke mennesker, det blir en litt annen greie for min del.

Å komme seg ut av depresjon og psykisk sykdom, er også noe man må ta ansvar for selv, selv om hjelpeaparatet burde vært MYE bedre og muligheten til å faktisk få hjelp burde blitt gjort noe med.

Uansett så må man faktisk ta ansvar selv, om man ikke får den hjelpen man føler man trenger, så må man se på andre muligheter, for så å i etterkant av det å gjøre noe med selve ensomheten man sitter i i tillegg til sykdommen.

En annen ting er jo at det ikke er videre sosialt akseptert å VELGE alene-tider heller...

Jeg kunne fint valgt å tilbragt nyttårsaften hjemme hos meg selv, helt alene, uten at jeg ville følt meg ensom eller taper av den grunn. Jeg var sliten og ønsket å ta det rolig, men siden jeg vet at det blir mye forklaringer og mange som ikke forstår det valget, så valgte jeg å reise hjem til min mor istedenfor, så var vi alene sammen, det er mye mer akseptert.

[Gjest GossipGirl]

ja, det var jeg også innom, men da snakker vi jo ikke i utgangspunktet om bare ensomme mennesker, men ensomme og syke mennesker, det blir en litt annen greie for min del.

Å komme seg ut av depresjon og psykisk sykdom, er også noe man må ta ansvar for selv, selv om hjelpeaparatet burde vært MYE bedre og muligheten til å faktisk få hjelp burde blitt gjort noe med.

Uansett så må man faktisk ta ansvar selv, om man ikke får den hjelpen man føler man trenger, så må man se på andre muligheter, for så å i etterkant av det å gjøre noe med selve ensomheten man sitter i i tillegg til sykdommen.

En annen ting er jo at det ikke er videre sosialt akseptert å VELGE alene-tider heller...

Jeg kunne fint valgt å tilbragt nyttårsaften hjemme hos meg selv, helt alene, uten at jeg ville følt meg ensom eller taper av den grunn. Jeg var sliten og ønsket å ta det rolig, men siden jeg vet at det blir mye forklaringer og mange som ikke forstår det valget, så valgte jeg å reise hjem til min mor istedenfor, så var vi alene sammen, det er mye mer akseptert.

Selvfølgelig må alle ta ansvar for sin egen situasjon, men jeg mener at vi som samfunn har et ekstra ansvar ovenfor de som sliter. Arbeidsgiver bør legge forholdene til rette for psykisk syke, som venn strekker jeg meg gjerne ekstra langt i forhold til disse venninnene. Det er klart at en må gå skrittene selv, men det er alltid fint å ha noen som går sammen med en.

Tror for øvrig jeg skal stoppe argumentasjonen her, slik dette ikke ender opp med en debatt om psyke mennesker.

Jeg er forresten helt enig i det du skriver angående alenetid. I noen miljøer er det ikke akseptert å ønske seg tid alene, da jeg var på folkehøgskole stakk folk innom rommet mitt så å si HELE tiden, og jeg merket at jeg holdt på å bli gal. Samtidig følte jeg jo at det sosialt sett virket spesielt å avvise noen som oppsøkte meg. Tidligere følte jeg meg dum hvis jeg ønsket å tilbringe en fredagskveld alene, men nå har jeg heldigvis blitt såpass moden at jeg har innsett at det dummeste er å være tvangspreget sosial fordi det forventes...

Men jeg er helt enig i at det bør bli større aksept for behov for alenetid. I dagens samfunn skjer det jo noe så å si hele tiden...

[Abraxas]

.....

Endret 21. juni 2009 av Abraxas

[Gjest Ensom ulv]

En definisjon på ensomhet er at man ikke har så mye sosial kontakt som man ønsker. I følge denne definisjonen er det å velge å være alene ikke det samme som å være ensom. Er du alene, men raskt kan forandre på den situasjonen ved å møte venner eller familie, mener jeg at man ikke er ensom. Ensomhet er en tilstand som er vond og ikke selvvalgt. Ofte er det knyttet til psykisk sykdom, men friske mennesker kan også oppleve ensomhet.

Blondie65 er en solskinnshistorie, selv om det helt sikkert var tøft og krevde mye å forandre seg. Jeg er helt enig i at den eneste måten å komme seg ut av ensomheten på er ta tak i problemet selv. Men dette flytter også ansvaret over på den som opplever ensomhet. De fleste ensomme vil nok ønske å gjøre noe med det, spørsmålet er hva. Ofte prøver man, men tilfeldigheter, lav selvtillit og andre grunner fører til at man bare får en bekreftelse på at man er mislykket og at ingen ønsker å være sammen med en.

Jeg har selv vært i den situasjonen hvor jeg var noe ”kald” mot en jente som ønsket å tilbringe mye tid med meg. I ettertid forstår jeg at hun var veldig ensom akkurat da, og jeg var en av de eneste hun kjente. I mitt stille sinn tenkte jeg ofte at det må være noe galt med de som er ensomme, kanskje de mangler noen sosiale antenner?

Da jeg selv oppdaget at mitt sosial nettverk var mye mindre enn jeg kunne ønske seg, var det en vond innrømmelse som sendte meg i en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg ble i perioder veldig deprimert, og tilsvarende lykkelig når jeg var sammen med de få vennene jeg har. Samtidig ble jeg enda mer innelukket ovenfor mine eksisterende venner, og potensielle venner og bekjentskaper, for ingen måtte få vite om min ensomhet. Jeg ble overfølsom for avvisninger så jeg torde sjelden å ta initiativ til å tilbringe tid sammen med noen. Nå er jeg i ferd med å akseptere min situasjon og at det er bare jeg som kan forandre på den. Jeg prøver å være mer åpen om min ensomhet, og finne ut av hvordan jeg kan forandre meg. Men det er ikke lett siden jeg har kommet inn ond sirkel med lav selvfølelse og frykt for avvisning. Det fins nok av mennesker der ute som er klar til å stemple meg som en taper. Heldigvis er det også mennesker der ute som forstår problemet og kan være med å hjelpe.

Jeg kjenner så alt for godt skammen som Abraxas beskriver, og skulle ønske samfunnets sosiale jag kunne roe seg. Samtidig håper jeg vi kan begynne å ta litt bedre vare på hverandre. Kanskje spørre noen om hvordan de egentlig har det?

[Cand alt]

Det må være grusomt å være ensom. Fint at du belyser problemet. Jeg tror det er et utbredt samfunnsproblem og jeg tror at vi alle bør engasjere oss. Hva med å stoppe opp neste gang å snakke med nabokjerringa?

[Gjest Gjest]

Jeg tror mange ensomme ulver velger denne tilværelsen. Noen har en indre ro og trives best i sitt eget selskap. Noen er annerledes og passer liksom ikke helt inn i et overfladisk samfunn som er i konflikt med deres verdier. Noen bærer på erfaringer som gjør dem til dype mennesker. Noen har det best alene.