Jeg frykter det nærmer seg slutten

[Gjest Nils Ove]

Vi er 26 og 28 år og har en gutt på 1½ år sammen. Har vært samboere i 4 år. Vi har det siste halvåret hatt endel problemer, har nok vart mye lenger, men vi har først tatt tak i det siste halvåret. Vi har fokusert på konkrete praktiske ting, jeg gjør for lite husarbeid, jeg er treig til å stå opp/komme meg avgårde/rekke ting. Jeg tar for mye på henne og maser for mye om sex, jeg snuser selv om jeg har lovet å slutte osv..

Men nå har det tatt en dramatisk vending som jeg syns er veldig skummel. Hun er usikker på om hun faktisk liker meg som person. Altså, ikke praktiske ting jeg kan forandre, men min personlighet, mine verdier, min oppførsel.

Hun beskriver dette som de trekkene hun kan sette fingeren på: Egoistisk, dårlig lytter, usympatisk i fylla , finnes ikke gentleman, rotete som person , dårlig humor, er lite høffelig mot folk vi møter, f.eks hos foreldra hennes at jeg ikke hjelper til å rydde av bordet osv..

Fikk inntrykk av at det var mer som hun ikke greide å uttrykke (kanskje ville skåne meg? eller bare vanske å sette ord på?).

Hun sier også at hvis jeg nå "skjerper" meg på dette er hun usikker på om det hjelper, for da vil det bli veldig påtatt at jeg gjør det først nå, og hun vil alltid føle jeg egentlig ikke er slik.

Så hva gjør man? Lost case??

[mamut75]

Siden dere har satt til verden en liten krabat , syntes jeg du burde foreslå samlivsterapi siden det virker som om det har bygget seg opp endel irritasjons/frustrasjons momenter dere vil ha bedre forutsetninger for å komme dere ut av hvis dere får profesjonell hjelp .

Du er sikkert ganske såret nå over det hun har sagt til deg , og du skal ta dette som en alvorlig trussel mot forholdet deres , men om hun mener dette som at du er mer eller mindre defekt tror jeg ikke er tilfelle .

[Gjest Madre Mia]

Hun sier også at hvis jeg nå "skjerper" meg på dette er hun usikker på om det hjelper, for da vil det bli veldig påtatt at jeg gjør det først nå, og hun vil alltid føle jeg egentlig ikke er slik.

Så hva gjør man? Lost case??

Hun har visst konkrete ting å klage på når det gjelder deg, og hun har sannsynligvis rett. Synes du virker barnslig og umoden som ikke selv ser dine mangler, men må få de påpekt av en annen person. Og enda gidder du ikke å gjøre noe med det?

Jeg kjenner igjen sin situasjon. Sånne perioder har de fleste småbarnsforeldre etter at ting har stabilisert seg igjen etter svangerskap og fødsel og livet går videre. Jeg kan love deg at det hjelper å skjerpe seg. Begynn idag, før hun får deg helt i vrangstrupen.

Endret 2. januar 2008 av Madre Mia

[Gjest Gjest]

Hva gjør du? Jo nå skal du få et godt råd av meg. Sett deg ned sammen henne og fortell henne alt som er galt med henne.

For at et forhold skal gå til ¤%&¤ så må det to til. Ikke alt kan være galt med deg, det virker jo som om hun ikke gjør annet enn å kritisere deg. Selv at du tar på henne er galt.

Nå er det slik at vi alle har feil, men likevel så har hun blitt glad i deg en gang. Hun valgte å få barn med deg og dere er foreldre sammen.

Du får be henne bestemme seg før det dårlige forholdet ødelegger evt. forhold dere må ha til hverandre som foreldre til felles barn etter et brudd.

Men jeg hadde først og fremst funnet frem hennes negative sider og satt henne til veggs. Det ble gjort med meg når jeg var i en slik fase som kan minne om din samboers. Og jeg er kvinne. Vi kom oss ikke gjennom det, men det var gått altfor langt for vår del.

[Annikken]

Kvinner, spesielt de som har små barn, stiller store krav til at mannen skal være _mann_ som tar vare på familien. Altså en som ser de skitne koppene, løfter på ræva for å plukke opp en skrikende unge, viser litt initiativ i hverdagen. Det kan være hun trenger mer av deg nå, men at det sikkert ikke er så mye som skal til! For damer "baller det seg på" lett i hodet når de begynner å gruble over noe som kanskje ikke er helt rett. Mest sannsynlig ser hun på deg mer som en litt for barnslig kar som heller vil pule, snuse og sitte i sofaen og prumpe enn å være en ansvarsfull familiefar. Gleden er at jeg tror ikke det skal så mye til for å få henne til å tenke annerledes. Begynn med to eller tre små ting, som å være mer oppmerksom når dere er til svigers, vær flinkere til å "se" rot i huset og småtteri som må gjøres. Slutt å vær kvalm i fylla, foreslå gjerne samlivsterapi. Men dersom du sier du er villig til å prøve å endre på ting sammen, så holder nok det i massevis.

Nå kommer jeg altså bare med konkrete forslag, uten å si noe om jeg synes hun er for kravstor eller noe. På meg virker det som du selv mener at du er litt for sløv i forholdet deres. Om hun er for kravstor skal jeg ikke kommentere, men om hun opplever ting som urettferdige og dumme, så må du handle deretter om du vil beholde henne. Sta de der kvinnfolka, men litt greie å ha også da

Endret 2. januar 2008 av Annikken

[Kalorina]

Gode råd fra Annikken der.