Jeg er et vrak..

[Gjest knust]

For to måneder siden tok jeg endelig skrittet ut av et voldelig samboerforhold for godt.

Fikk god støtte fra krisesenteret med å finne ny leilighet osv.

Men føler meg som et vrak, både fysisk og psykisk.

Har gått ned x antall kilo, holder meg unna venner og støter alle unna meg.

Sitter på nettet og kikker på youtube på pro ana sider, føler at det eneste positive i livet mitt, det eneste jeg kan kontrollere er vekten.

Er konstant slapp, sikkert som følge av lite mat. Og er vanvittig deprimert, kjenner at jeg aller helst vil få lov å slippe nå.

Oppi alt dette har en kollega av meg som har vært her for meg endel, fortalt meg at han er betatt av meg, eller, forelska er vel ordet han bruker. Men jeg klarer ikke å tro på ham. Har hatt et godt øye til ham lenge, men siden jeg har hatt samboer har jeg selvfølgelig ikke gjort noe med det.

De siste ukene har han kommet på besøk for å lage middag til meg og være sammen med meg. De vet hva som har skjedd med meg på jobb (liten arbeidsplass).

Kjenner at jeg begynner å få følelser for ham, og det gjør meg bare ennå mer deprimert. Er så redd for å bli såret.

Eksen tar ikke kontakt etter han fikk besøksforbud.

Dette ble langt og uoversiktlig, men måtte skrive av meg litt for det begynner å bli fullt i hodet og hjertet.

Kollegaen min har bedt meg med på nyttårsmiddag sammen med vennene sine, men er usikker på om jeg tør.

Vil mest bare legge meg ned å ikke våkne igjen.. Tror ikke jeg kan stole på noen igjen.

[Gjest Gjest]

Kjære deg. Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Så bra at du har kommet det ut av forholdet, og så bra at han respekter besøksforbudet og lar deg være i fred.

Dine reaksjoner er helt normale etter det du har opplevd. Det kan ta tid å få tilbake livsgleden, energien og tilliten til andre mennesker. Hodet er fult av tanker som skal fordøyes og arkiveres. Det kan føles slitsomt å forholde seg til andre. Og det føles som en trussel hvis man ikke har full kontroll. Noen får symptomer på PTSD (posttraumatisk stresslidelse).

Hvis kollegaen din en en person du klarer å slappe av sammen med og stole litt på, så synes jeg ikke du skal avvise han. Det kan være godt å ha noen å prate med og noen å krype inntil. Men ikke gi bort hele hjertet ditt til han med en gang. Du er veldig sårbar nå. Du har nok også et stort behov for bekreftelse fra en mann som behandler deg bra. Din vurderingsevne kan være svekket og det er lett å innlede et forhold som er lite gjennomtenkt og som du kanskje angrer på etterhvert.

Jeg vil anbefale deg å prate med fastlegen om dette. Kanskje det også kunne vært godt å prate med en psykolog med kompetanse på vold og traumer?

Jeg ønsker deg alt godt. Lykke til. *klem*

[elmon]

Først vil jeg si at jeg føler med deg, men jeg syntes ikke bør involvere deg i noe nytt forhold før du har fått orden på livet ditt igjen. 2 måneder! Det er alt for tidlig og du må finne tilbake til- og ta vare på deg selv før du kan gå inn i et likeverdig og givende forhold til en ny partner. Det virker som du er i en dyp depresjon og bør vurdere å søke hjelp og som "gjest" sier, ta kontakt med fastlegen i første omgang. Ettervirkningene av et voldelig forhold, uansett hvilken type vold det dreier seg om, kan være vonde og langvarige. Mange sliter med depresjoner og ødelagt selvfølelse det kan være vanskelig å bygge opp igjen. Ta den tiden du trenger. Lykke til

Endret 30. desember 2007 av elmon

[Gjest Blondie65]

Du trenger vennene dine nå. Finn en eller to du vet du kan stole på og få dem til å hjelpe deg. Det er ikke nødvendigvis slik at de trenger å få høre alt, men du trenger å bli sosial igjen. Det å komme seg ut og "lufte vetet" er en bedre medisin enn å sitte hjemme og tenke over livets "herligheter".

La din kollega være en venn, men gjør han oppmerksom på at "brent barn skyr ilden" - at du trenger tid og vennskap først og fremst.

En stor klem til deg!

P.S.: Det krever stort mot og stå på vilje å bryte ut av et voldelig forhold så det står det all mulig respekt av. Det er også naturlig for svært mange av oss at panikken brer seg når man er ute av den farefulle situasjonen. Det er nå du trenger hjelp til sorteringsarbeidet så søk den hjelpen hos profesjonelle og la de vennene du har fungere som sosiale anker.