Begravelse=påkjenning

[Gjest Gjest_Blue_*]

Jeg har nok en ganske ukonvensjonell holdning til begravelser, men vil høre andres mening om det!

Når en av dine nærmeste går bort, er den aller værste dagen begravelsen. Personen dør, og "det viktigste" er å komme seg til et begravelsesbyrå for å legge planer! I begravelsen sier presten ALT for å få de pårørende til å knekke sammen. Etter bisettelsen står kjente i kø for å kondolere, noe som ihvertfall ikke har noen hensikt!

Jeg ville mye heller vært sammen med den døde (hvis mulig), så lenge som mulig (blåst i begravelsesbyrået, planlegging av sanger og div. "dill"). Jeg ville hatt mine NÆRMESTE rundt meg, minnet den avdøde og ikke trengt å bekymre meg for begravelsen. Jeg hadde ikke behov for "å vise ALLE min store sorg i en fullstappet kirke". Det er ikke meg i det heletatt, jeg driter i hva andre tenker, og vet at mange i etterkant kommer med utsagn som: "han gråt så mye" "hun gråt ikke engang" bla bla bla. Jeg vil ta farvel på min måte, uten tilskuere, og uten press. Vet at mange mener at begravelsen er et siste farvel, men hvorfor skal denne denne dagen følge en "oppskrift"? Og hvorfor skal det være et siste farvel??? De blir jo ikke glemt etter denne dagen og jeg tror heller ikke det er den SISTE farvel........

Er jeg snodig?

[Gjest Tulipa]

Veldig mange velger å la begravelsen foregå i stillhet - med kun de nærmeste tilstede. Da slipper man "fesjå" ...

[Miel]

Jeg er ganske enig med deg. Hater begravelser... Jeg er så lettrørt også, så jeg har det med å knekke fullstendig sammen, og det er en forferdelig påkjenning for meg å gråte foran så mange mennesker. Det er liksom så veldig privat for meg, og jeg foretrekker å sørge alene, eller sammen med de aller nærmeste.

Også synes jeg det er direkte motbydelig hvordan avdøde alltid skal fremstilles nesten helgenaktig - jeg kjenner ingen som er så tvers igjennom fantastiske. Den "beste" begravelsen jeg har vært i sånn sett var for bare noen måneder tilbake, da begrenset presten seg til å si noe veldig kort om avdødes familie og oppvekst, ellers snakket hun om sorg generelt.

[Gjest Blondie65]

Grunnen til at begravelse er så "ritualisert" er at det er trygghet i rutiner. I en svært vanskelig tid er det å gjøre sånn, for deretter å gjøre sånn og så gjør vi sånn en måte å komme gjennom det på. Hvis man ikke har bruk for disse rutinene så bør man ikke ha dem heller.

Forøvrig tenker jeg ALDRI etter om den eller den gråt mye eller lite. Det eneste jeg ville reagert på var om noen kom totalt upassende kledd - f.eks. overdrevent sørgende med hatt og slør eller i blomstrete sommerkjole.

[LilleBille]

Vi har hatt "private" begravelser/minnestunder hvor en i familien har holdt minnetale - dette bl.a. fordi det ikke var noen å "begrave" pga donasjon til forskning.

På en måte var dette riktig - men vi vi forstår jo ogsp at at venner og andre hadde ønsket en mulighet til å ta avskjed de også.

Etter å ha mistet en del venner - er begravelsen ofte en sted å kunne være litt sammen i sorgen - selv om man ikke nødvendigvis er helt nærmeste familie.

Desverre er det en del prester som prater så mye svada at det er helt pinlig. (Har tom vært med i en begravelse hvor presten fremhevet at datteren ville savne henne - og hun hadde ingen barn)

Heldigvis har det blitt flere muligheter til enten å holde minnetale selv - eller få feks. en fra HEF til å gjøre det - men det er jo veldig opp til familiene å gi input så den som skal holde talen har noe å snakke om,

[Gjest =tentacle=]

Begravelse tillater at ikke bare de aller nærmeste (for de pårørende) tar del i seremonien. Mine nærmeste betyr også mye for mange mennesker som jeg ikke kjenner godt til å føle nærhet til i en begravelse (eller kjenner i det hele tatt), og de skal også ha muligheten for et farvel. Privat minnestund for de nærmeste kan arrangeres med det som før het svøpningsandakt og nå heter noe annet.

[Gjest Lykkeliky]

Greit nok at andre som kjente avdøde også vil ta farvel, men de kan da ta farvel ved f.eks. gå på graven. Syntes det er dumt at alle er så opptatt av "tradisjoner" når det gjelder begravelser. I en slik situasjon syntes jeg de pårørende burde gjøre akkurat hva de føler for! Det er så vondt, så jeg syntes ikke det er riktig å "presse" de nærmeste til en begravelse bare for at "nabokjærringa" og resten av bygda skal få ta farvel...

[petzl]

Jeg ville hatt mine NÆRMESTE rundt meg, minnet den avdøde og ikke trengt å bekymre meg for begravelsen. Jeg hadde ikke behov for "å vise ALLE min store sorg i en fullstappet kirke". Det er ikke meg i det heletatt, jeg driter i hva andre tenker, og vet at mange i etterkant kommer med utsagn som: "han gråt så mye" "hun gråt ikke engang" bla bla bla. Jeg vil ta farvel på min måte, uten tilskuere, og uten press.

Hvis du bekymrer deg for hva andre tenker om reaksjonene dine, så stemmer det vel ikke at du "driter i hva andre tenker". Da ville du jo bare gjort som du følte for, så det at du synes det er ubehagelig er kanskje nettopp problemet?

[Gjest Gjest]

Den dagen jeg skal begraves vil jeg la mine nærmeste bestemme hvordan begravelsen skal være. De må velge det som føles best for dem. Samme for meg om det blir en tradisjonell begravelse hvor kirken er fylt med mennesker som ikke egentlig kjente meg, eller om de kun vil ha en stille markering for mennesker de vil sørge sammen med.

For meg betyr det mye mer at barna mine får en god avskjed med meg enn at nabokona (av plikt eller nysgjerrighet) følger i begravelsen.

[Gjest Gjest]

Hva er galt med tradisjoner, hva er galt med det utradisjonelle? Alt skal til enhver tid under lupen og analyseres...Vi er så redde for å gråte, vise seg sårbar, det skal liksom være det værste i begravelsen...at andre ser deg.

Å si at man driter i hva andre tenker...noe så tankeløst..du er en egoist.

Jeg oppfatter deg som et bittert og hardt menneske..

Lev vel..

[Gjest Min erfaring]

Jeg har nylig vært i en begravelse til et veldig nært familiemedlem. Faktisk den første begravelsen jeg har vært i. Det var jeg som måtte ta alle avgjørelsene fra sted til kiste til salmer. For meg var det en trygghet i at dette var i forhold til tradisjoner.

Greit nok at dette var en person som var meg indelig kjær, men jeg kunne da ikke frata andre mennesker det å kunne delta i en begravelse, det å se den døde osv. Det var ikke bare jeg som sørget. Aller helst ville jeg være alene i kapellet under begravelsen. Det følte jeg sterkt på i starten. Jeg ville gjemme bort min sorg. Jeg er glad for at tradisjonen gjorde det slik at jeg mente jeg ikke hadde et valg. Jeg kunne ikke gjøre det her alene.

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle holde ut den begravelsen. Som den nærmeste til avdøde så var jeg på en måte ansvarlig for sermonien. Må bare innerømme at jeg fikk beroligende av legen. I kirken så hadde jeg mer enn nok med meg selv og å være der for ungene mine. Eller, de var nok mer der for meg. Jeg syntes det var godt å prate med de som møtte opp i begravelsen. Alle hadde de minner om den avdøde. Flere av de var mennesker jeg hadde hørt mange historier om, men kanskje ikke møtt.

Jeg valgte en enkel begravelse slik den avdødes liv hadde vært. Det var ingen falske ord fra presten. Ingen minnetaler eller noe. Bare enkelt og stillferdig.

Før begravelsen så ønsket jeg å være helt alene i selve begravelsen. Jeg ville ikke ha andre mennesker rundt meg i sorgen og at mine tårer ble så synlige. I etterkant så kjentes det bare godt.

Den avdøde hadde sagt til meg at etter begravelsen skulle folk ha mat. Nesten ordrett det her. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare det. Både det å organisere og å være til stede. Det ble en veldig positiv opplevelse for meg. Både der og da og at jeg har fått bedre kontakt med noen i slekta. Akkurat som om avdøde visste hva h*n gjorde. Båndene til slekta ble styrket og jeg er faktisk ikke helt alene.

[Alice Ayres]

Er jeg snodig?

Nei, du er ikke snodig. Du har din mening, andre sin. For meg er en begravelse en vakker ting. En anledning til å minnes vedkommende og ta farvel - sammen med andre som var glad i vedkommende. For meg er det en flott ting om "hele bygda" kommer.

Men som sagt, du har din mening og jeg min. Og ingen av meningene er gale eller snodige.

[Gjest meg..]

Syns ikke du tenker rart..

jeg har heller ikke behov for at mange skal se hvor vondt de nærmeste har det.. men på en annen måte er jeg glad for at så mange viser omtanke og ønsker å gi den døde et siste farvel.. det viser verdighet..

Jeg har mistet fem meget nære personer.. pluss en oldemor, som jeg ikke kjente kjempe godt..

Da jeg var sju år døde tante, jeg nektet gå i begravelsen fordi jeg var redd for å vise folk at jeg gråt!!

da jeg var ni døde oldemor.. husker ikke begravelsen i det hele tatt..

da jeg var 15 var det begravelse til farfar.. jeg hulket meg igjennom begravelsen.. og aner ikke hvem som i det hele tatt hadde møtt opp utenom familen.

da jeg var 16 var det begravelse til morfar.. samme episode der..

da jeg var 21 døde farmor.. midt i begravelsen lå hodet mitt på skuldra til broren min, jeg så ingenting, øynene var fulle av tårer.. jeg var med å bar kista denne gangen.. det er tyngste skritta jeg har tatt.. at folk snakket etterpå om at jeg hadde det vondt tror jeg nok.. jeg gråt sånn..

nå er jeg 26 å for noen uker siden døde mormor.. jeg hikstet nok engang gjennom en begravelse.. denne gangen klarte jeg å se bittelitt opp på vei ut av kirka.. de på bakerste rad gråt også..

det sa meg noe om at alle stiller opp for å vise sin medfølelse.. og det syns jeg er godt å riktig ovenfor den døde..

MEN kondolanser ved graven syns jeg ikke noe om.. det blir så feil.. kondolere er det verste ordet jeg vet om..

dette innlegget var kanskje noe utenom trådstarter.. men jeg hadde så mange tanker i hodet nå.. da mormor døde.. så gikk jeg gjennom alt på nytt.. nå har jeg ingen besteforeldre lenger

det er trist..

[Anglofil]

Jeg synes heller ikke at det du tenker er rart, men jeg er ikke nødvendigvis enig. Begravelse er og blir en privat ting som jeg personlig mener den nærmeste familie må finne ut av sammen. Selv synes jeg det er flott og vakkert å ta farvel sammen med annen familie og venner, enn kun mine nærmeste, fordi da føles det ut som jeg slipper å stå i sorgen alene.

Det var veldig trist da farfar døde for ett år siden, men var veldig glad for at vi alle var samlet. Nå er vi en stor familie og det var godt å ha dem rundt meg. Sermonien etterpå, da familiet samlet seg etter begravelsen, var også veldig fin. Det høres kanskje skikkelig rart ut, men vi koste oss veldig etter begravelsen - slik jeg er helt sikker på at farfar ønsket det. Vi hadde middag, kaffe og kaker og hele slekta var plutselig med ett samlet. Vi gråt og smilte om hverandre og det var godt å kjenne samholdet oss i mellom som familie og pårørende.

Mvh Yvonne

Endret 18. april 2008 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg for min del syntes ikke begravelsen av min far var det værste.

Jeg ble overassket av det selv, for jeg kvidde meg jo enormt.

Men det var akkurat som jeg følte at det var ikke pappa som lå der. Det var bare kroppen hans. Han var et helt annet sted, og hadde det bra.

Så når kisten sank, det var klart vondt. Men det var vondere i dagene før syns jeg. Når han døde og sånn...

Men dette er forskjellig. Mamma var feks helt i fra seg da kisten sank....