Føler meg bare i veien, vil ikke si noe o.s.v

[Gjest Gjest]

Dette tør jeg ikke skrive som registrert bruker hvertfall. Dere kan bare kjefte så mye dere vil på meg, jeg vet dette er helt og holdent min egen feil og jeg som bestemmer det, men problemet er at jeg ikke bestemmer det, det bare skjer.

Det som er er at jeg hele tiden føler at jeg er i veien for folk. Kjæresten min, venner, på jobben, trening o.s.v. Vet ikke hvorfor, jeg bare føler det sånn. Tør liksom aldri å si ifra. Som f.eks som samboeren min har venner på besøk og de er litt høylydte tør jeg aldri å si ifra, jeg velger heller å være stille og late som om det ikk er noe galt. Samboeren min merker dette på meg, men jeg nekter for det uansett. F.eks om jeg skulle ha vondt i hodet og sambo ser på tv litt høyt kunne det aldri falle meg inn å be han skru ned volumet til normalt nivå, jeg velger heller å sitte der eller gå i et annet rom (ikke så lett med stue, soverom og bad bare). Hvis jeg er på trening og jeg gjør noe feil og trener retter på det tenker jeg at jeg nå brukte opp tid han kunne brukt på noen av de andre som fortjener det mer enn meg. Har det veldig mye sånn, samme om samboer spør om han skal gjøre noe jeg vil han skal gjøre, men som han tydeligvis ikke vil så sier jeg nei, at han ikke trenger å gjøre det rett og slett for at jg vil ikke lage bry for han.

Og akkurat nå sitter jeg her og skriver dette fordi jeg er utrolig lei meg og sitter å smugråter/snufser, men vil ikke holde samboer våken. Da syntes jeg det er bedre at jeg sitter her ute enn at han skal holdes våken pga meg.

Jeg syntes selv dette er utrolig irriterende at jeg ikke tør å si ifra, at jeg setter andre foran meg o.s.v, men jeg greier ikke gjøre noe med det. Jeg er redd for at om jeg ber om noe, og det ikke skjer så blir det enda verre. Føler at jeg heller vil gjøre ting selv eller bare forsvinne enn å minne andre på ting. For meg er det nesten et helvette og be samboer henge opp klesvasken eller ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg rett og slett greier det bare ikke. Blir lei meg for ingenting om noe ikke går som jeg vil ha det uten at jeg plager andre med det. Syntes det virker superegoistisk selv. Men hvis jeg først blir lei meg så sier jeg ingenting, jeg viser det ikke. Jeg vil ikke at andre skal vite det. Jeg setter alltid andre foran meg og håper ingen legger merke til meg, og gjør de det blir alt så vanskelig syntes jeg på en måte.

Aller helst vil jeg bare være her, ute av veien for noen. Ikke til bry for noen og bare for meg selv. Aller helst vil jeg bare passe på her hjemme, holde orden for samboeren min slik at han er glad. Men jeg greier ikke det med jobb og hobbyer. Jeg greier ikke vaske, rydde, vaske klær og alle andre husoppgavene jeg syntes jeg burde greier. Jeg glemmer så fort, også må samboer gjøre det og jeg er til enda mere bry. Såklart finnes det en super enkel løsning på dette, men gjør jeg noe sånt tror jeg veldig mange blir lei seg/sure.

Føler meg bare som en byrde. Er kanskje derfor jeg holder meg mest inne. Vil helst ikke være med på kino, fester o.l. Sender som oftest samboer på fest alene selv om han spør meg om vi heller skal finne på noe. Selv om jeg kanskje vil finne på noe, så tenker jeg at han har det mer morro med andre. De er morsommere enn meg, han kan sikkert drikke med de, se på film med de og ha det mer gøy.

På jobben holder jeg meg også mest unna. Gjør litt av hvert der og kvier meg hver gang jeg er ferdig med noe og skal spørre om noe nytt. Vil liksom ikke være til bry for noen jeg. Hater det. Haterå bli lagt merke til på alle slags mulige måter.

Men jeg kan ikke ha det sånn.. Det må vel gå ann å få gjort noe med det? Eller, da må jeg vel bare være til bry for enda flere mennesker..

Men nå må jeg slutte å skrive. Hører samboeren fortsatt ikke har fått sovna, og det er sikkert fordi jeg sitter å skriver på pc'en min.. Huff..

[Gjest Veronica Mars]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, jeg har også tenkt de samme tankene i mange år, føler at alle andre mennesker er mer verdt enn meg, og synes at jeg er plagsom. Jeg har angst og har i perioder vært plaget med depresjoner og for meg har dette stor sammenheng med det. Jeg har gått til psykolog i mange år, og har fått mye hjelp av f.eks gruppeterapi og skjematerapi, selv om det er vanskelig å slutte med slike tanker.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med legen din og fortelle hvordan du har det.

Send meg gjerne PM hvis du vil.

Endret 27. desember 2007 av Veronica Mars

[Gjest Gjest]

Og bare så dere vet det dere to foran - dere er like mye verdt som alle andre.

[Gjest Chimaira]

Og bare så dere vet det dere to foran - dere er like mye verdt som alle andre.

For en tid tilbake var det en norsk spillefilm om invandrerungdom som het "Scphaaa" (tror det staves sånn). Det beyr kult / fett på Pakistansk.

Der er det en linje der han ene duden forteller han andre "Du må lære deg og gi faen, skjønner du det, du må gi faen"!

Classic!!!

Lær deg og gi faen!! (på en måte som er positiv for deg selv, og kansje lit andre også...)

[Gjest Gjest]

Du er deprimert! det er vanlig det i disse juletider. Jeg har lyst å slenge med komplimenter og oppmuntrende ord. Tror samboeren din savner den delen av deg som sier ifra at "her er jeg!". Fortell ham at du er deprimert, at du ikke aner hvorfor. Kanskje du isteden for å smågråte strigråter? rister det litt av deg. Du har en som er gla i deg, det er mye verd. Ta vare på ham ved å ta vare på deg selv.

[Gjest Gjest]

Du har dårlig selvtillit.

Jeg kjenner meg mye igjen, jeg var som deg men gjemte det bort, presset meg selv i privatliv og karriere og det endte med ett brak. Det går ikke å gjemme seg for sånne ting, man måta tak i dem.

Jeg har gått til leger, psykolog og tatt medeciner. Det som hjalp meg var når jeg etter lang tid ble så lei alt. Ble lei meg selv, ble lei av at stadig engste meg, og tenke på hva andre syntes og mente.Vet inte om man får skriva det här men det gick så långt att för mig var det döden eller livet. Döden blev en "tröst", hur än dumt det nu låter. Jag började utmana mig själv, leva eller dö. Min räddning var att jag blev förbannad.

Ska jag låta andra/ andras åsikter styra mitt liv?

Är det så viktigt vad andra menar om mig?

Jag var tvungen att sortera, vem finns där när jag behöver det, vem ger mig något och vem bara tar?

Om de jag bryr mig om bryr sig om mig så är de vänner.

En person som gör allt för alla andra uppfattas inte ens som snäll, men uppoffrande, självraderande, och bekräftelsessökande.

Nej, bli lite arg, få lite ballar og ge lite faen!!

[Gjest Blondie65]

Jeg har vært der du er. Jeg måtte gjøre noe med det selv.

Tror du at kjæresten ser på deg på samme måte som du ser på deg selv? En byrde, en "usynligus", etc? Han har valgt deg har han ikke?

Det jeg gjorde for å bygge opp min egen selvtillit var å skrive ned ti positive ting om meg selv. Disse limte jeg opp ved siden av speilet på badet slik at jeg så dem hver morgen og kunne gjenta dem for meg selv.

En annen ting var at jeg satte meg mål. Denne uken skal jeg ... minst en gang. Siden mitt største problem var beskjedenhet var et av de første målene å ta kontakt med venner minst en gang pr uke. Jeg laget et skjema som jeg krysset av i slik at jeg visste at jeg hadde oppnådd målene mine.

Er det ikke slik at hvis du først sier fra eller går på en tilstelning så blir det greit, det er bare på forhånd du lager deg en mur av at det ikke går? Sånn har jeg det i alle fall og etterhvert som jeg har tvunget meg til å strekke grensen ytterligere oppdager jeg at det blir mindre og mindre vanskelig.

Stor klem til deg. Du er verdifull husk det!

[hjertesukka]

Å sette grenser for seg selv, kjenne etter sine egne behov, sette foten ned, er vanskelig, men det finnes måter å komme seg ut av det på. Har jobbet mye med dette selv, og er kommet et stykke på vei.

Jeg kjenner meg godt igjen i noe av det du skriver, men mye av det er et tilbakelagt stadie for meg. Det viktigste jeg lærte, er at jeg paradoksalt nok, vil få mer respekt og selvfølelse av å sette foten ned. Redselen for å bli forlatt styrte mye av mine handlinger. Jeg var redd at ingen ville være sammen med meg, hvis jeg viste tenner og sa ifra, for å si det enkelt.

Jeg har fått det mye bedre med meg selv etter at jeg skjønte at folk vil respektere meg, SE meg, hvis jeg lærte meg å kjenne etter hva som er mine behov. Og si ifra med klare ord, ikke hinting og skjulte budskap.

Det er ikke alltid like lett å vite hva som er mine behov, men det gjelder om å begynne i det små. Rett og slett tenke etter, trene seg litt hver dag. Jeg har alltid vært redd for å såre andres følelser, noe som igjen har ført til at jeg har latt andre såre meg istedet.

Andre vil gjerne hjelpe deg med praktiske ting, hvis du bare sier ifra på en grei måte. Det er iallefall min erfaring.

Jeg var på vei til å slite meg ut,fordi jeg var elendig til å si ifra, og ut ifra det jeg leser om deg ts, så vil du kun oppnå at du blir tråkket på av andre og havne i en nedadgående spiral av dårlig selvsikkerhet og lite selvfølelse.

Vet ikke om dette var gode råd, men en liten påminnelse om at du er ikke alene som tenker slik. Hvis du oppsøker lege, så håper jeg at du treffer noen som forstår deg og dine tanker.

Husk at du er unik, husk at du har mye å bidra med!

[vilja]

Hei!.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Jeg hadde en perionde i livet mitt der jeg også var redd for å være til bry. Jeg ville og vil ta ansvar for livet mitt selv. Ingen skal bruke opp sin tid på meg.

Jeg var vel ikke akkurat deprimert, men jeg hadde ingen jobb å gå til. Ingen som trengte meg.

Jeg kunne ligge i sengen og ikke stå opp. (Stod opp utpå dagen)

Jeg bruker å si til meg selv at: du skal gjøre en ting som skremmer deg minst en gang hver dag. -Da utvikler du deg selv. I førstningen kan d være nok å ta en telefon, sende en sms. Jeg har begynt med klatring. Jeg er engstelig på toppen, men jeg synes det er gøy og sosialt.

Det hører til at jeg er veldig høflig, lar andre snakke som har beov for det. Dette har ført til at jeg tror at jeg føler på meg stemninger, folk som sliter, og at det er noe som igger under det folk sier. Jeg er flink til å lese mellom linjene.

Du er sikkert oppdratt til "snill pike".

Det er jeg også.

Klem!

[Elle Melle]

Jeg støtter det mange over her har sagt, det hadde ikke vært dumt om du fikk en eller annen hjelp slik at du kan få trent deg på å ta plass og være likeverdig. For du har like stor rett til det som alle andre.

En ting jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt:

Du bør ha litt mer tiltro til folk rundt deg.

Du antar at folk misliker at du tar plass. Det er ikke sikkert de er enig i det hvis de fikk sjansen til å uttale seg.

Du antar at du har makt til å "plage dem" hvis du krever at dine ønsker og behov også skal taes hensyn til. Men folk flest vet å gi beskjed hvis det er noe de ikke vil! De har selv ansvaret for å sette egne grenser, det er ikke din jobb.

Du antar kanskje at folk ikke vil like deg hvis du viste hvem du er. Det kommer alltid til å være noen som setter pris på deg hvis du er deg selv!

Jeg har hatt noen venner med så dårlig selvtillit at de aldri har klart å tro at jeg liker å være sammen med dem. Slikt er sårende!

Folk er nok glad i deg og vil gjerne at du skal ha det bra, og ikke at du skal ofre deg og undertrykke deg selv hele tiden. Jeg hadde ikke likt om en venn lot meg trampe på henne fordi hun ikke ville såre meg...

[Maxine Grey]

du trenger øvelse i å tilfredsstille deg selv

og da må du først vite hva det er som er DINE behov

bli kjent med deg selv - du er noen bakenfor den snille piken du er oppdratt til

*sender opprørsvibber*

[Gjest Blondie65]

Jeg har hatt noen venner med så dårlig selvtillit at de aldri har klart å tro at jeg liker å være sammen med dem. Slikt er sårende!

Folk er nok glad i deg og vil gjerne at du skal ha det bra, og ikke at du skal ofre deg og undertrykke deg selv hele tiden. Jeg hadde ikke likt om en venn lot meg trampe på henne fordi hun ikke ville såre meg...

Akkurat dette fortalte en venn meg da jeg var "nede" og det var til stor hjelp. Jeg innså at jeg under- og nedvurderte mine venner med min tankegang og DET var jo ikke det jeg ville.

[Gjest Pax]

Dette her høres slemt ut, men det var en ting som slo meg. Og det er at du tar på deg offerrollen som en beskyttende kappe. Nettopp fordi det er lettere å gjøre seg til offer enn å aktivt ta grep for å endre hverdagen slik at du kan få det bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg støtter det mange over her har sagt, det hadde ikke vært dumt om du fikk en eller annen hjelp slik at du kan få trent deg på å ta plass og være likeverdig. For du har like stor rett til det som alle andre.

En ting jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt:

Du bør ha litt mer tiltro til folk rundt deg.

Du antar at folk misliker at du tar plass. Det er ikke sikkert de er enig i det hvis de fikk sjansen til å uttale seg.

Du antar at du har makt til å "plage dem" hvis du krever at dine ønsker og behov også skal taes hensyn til. Men folk flest vet å gi beskjed hvis det er noe de ikke vil! De har selv ansvaret for å sette egne grenser, det er ikke din jobb.

Du antar kanskje at folk ikke vil like deg hvis du viste hvem du er. Det kommer alltid til å være noen som setter pris på deg hvis du er deg selv!

Jeg har hatt noen venner med så dårlig selvtillit at de aldri har klart å tro at jeg liker å være sammen med dem. Slikt er sårende!

Folk er nok glad i deg og vil gjerne at du skal ha det bra, og ikke at du skal ofre deg og undertrykke deg selv hele tiden. Jeg hadde ikke likt om en venn lot meg trampe på henne fordi hun ikke ville såre meg...

Enig i hele dette innlegget og det meste andre her skriver. Selvsagt har du rett til å ta plass, og jeg er sikker på at de aller fleste du har rundt deg vil sette pris på å få se mer av deg enn de gjør når du ikke tør å si fra om noe som helst. Du er helt sikkert ikke en ufyselig eller vanskelig person heller.

Jeg har forresten også opplevd å ha venner som ikke har trodd at jeg liker å være sammen med dem, og ikke klart å ha tillit til meg, og skriver under på at det er sårende og vanskelig i en relasjon. I et tilfelle ødela det et vennskap, noe som ikke nødvendigvis er bra for selvtilliten det heller - selv om jeg håper vedkommende så det som at hun "tok grep" om noe.

Jeg kjenner ellers noen som har tatt veldig bevisst grep om slike sider som du beskriver. De fleste har gått til en terapeut - det er sikkert lurt når det er et så omfattende problem for deg. Det behøver ikke være en psykolog, let litt rundt og finn noe du tror passer for deg. Ei venninne av meg "ga faen" som en del av denne prosessen - hun hadde vært veldig pliktoppfyllende og usynlig og sånn som har konstant dårlig samvittighet om hun ikke gjorde noe - hun hadde antagelig en nokså kaotisk periode midt oppe i dette, men fikk samtidig kjent etter hvilke ting hun VILLE, ikke bare gjorde for andres skyld... Det går kanskje an å begynne med enkeltting som er overkommelige - stopp og kjenn etter hva du vil, be heller om litt betenkningstid for å så å si hva du faktisk vil (trenger ikke begynne med de vanskeligste tingene). Gjør ting for din egen del som ikke involverer andre og som du har lyst til, f eks lat deg på sofaen en dag i stedet for å gjøre husarbeid, spis en kake om det er noe som betyr noe, tren, lag god mat etc... Men igjen - jeg tror du kan ha godt av å oppsøke hjelp for dette, for det er antagelig mye å sortere i og kanskje vanskelig å vite hvor du skal begynne

Som en oppmuntring vil jeg si at om du virkelig vil endre deg er dette noe som gjerne er relativt greit å jobbe med. Det er faktisk ikke så umulig å forbedre selvtilliten ved å lære seg å mestre fler og fler situasjoner, på mange måter er det en ball som ruller av seg selv når du først er igang, selv om noen mønstre er vanskeligere å endre enn andre. Men man trenger jo ikke bli perfekt heller.

[Tiit]

Dersom dette er noe du kjenner sterkt på og har kjent på over tid, tror jeg det kunne vært lurt å få profesjonell hjelp til å bryte både tanke og handlemønster, slik at du får til å ta din rettmessige plass i samfunnet og i dine relasjoner.

Har også lyst å si noe som slo meg sterkt når jeg leste innlegget ditt, og som kanskje høres hardt og brutalt. Når du går så sterkt inn for å usynliggjøre deg selv og dine behov er du til mye større belastning for dine omgivelser enn om du tar plass på en naturlig måte. Personlig syns jeg er det mye mer slitsomt å forholde seg til noen som aldri kan si hva de har bruk for/lyst på/krever, enn til de som er åpne om seg og sitt. Eksemplene kan være mange, men noe så banalt som "Vil du ha kaffe?" til en gjest. Så enkelt og greit er det ikke om han da kan si "ja, takk, gjerne" mot å få "nei, ikke lag deg noe bryderi for min del!" Ja, men jeg lager gjerne kaffe til oss, jeg!" "Nei, du skulle ikke...." og så til slutt tar gjesten nærmest motvillig imot litt kaffe, og du føler at DU har vært til belastning for personen med å vise normal høflighet.

[Gjest Gjest]

Dette tør jeg ikke skrive som registrert bruker hvertfall. Dere kan bare kjefte så mye dere vil på meg, jeg vet dette er helt og holdent min egen feil og jeg som bestemmer det, men problemet er at jeg ikke bestemmer det, det bare skjer.

Det som er er at jeg hele tiden føler at jeg er i veien for folk. Kjæresten min, venner, på jobben, trening o.s.v. Vet ikke hvorfor, jeg bare føler det sånn. Tør liksom aldri å si ifra. Som f.eks som samboeren min har venner på besøk og de er litt høylydte tør jeg aldri å si ifra, jeg velger heller å være stille og late som om det ikk er noe galt. Samboeren min merker dette på meg, men jeg nekter for det uansett. F.eks om jeg skulle ha vondt i hodet og sambo ser på tv litt høyt kunne det aldri falle meg inn å be han skru ned volumet til normalt nivå, jeg velger heller å sitte der eller gå i et annet rom (ikke så lett med stue, soverom og bad bare). Hvis jeg er på trening og jeg gjør noe feil og trener retter på det tenker jeg at jeg nå brukte opp tid han kunne brukt på noen av de andre som fortjener det mer enn meg. Har det veldig mye sånn, samme om samboer spør om han skal gjøre noe jeg vil han skal gjøre, men som han tydeligvis ikke vil så sier jeg nei, at han ikke trenger å gjøre det rett og slett for at jg vil ikke lage bry for han.

Og akkurat nå sitter jeg her og skriver dette fordi jeg er utrolig lei meg og sitter å smugråter/snufser, men vil ikke holde samboer våken. Da syntes jeg det er bedre at jeg sitter her ute enn at han skal holdes våken pga meg.

Jeg syntes selv dette er utrolig irriterende at jeg ikke tør å si ifra, at jeg setter andre foran meg o.s.v, men jeg greier ikke gjøre noe med det. Jeg er redd for at om jeg ber om noe, og det ikke skjer så blir det enda verre. Føler at jeg heller vil gjøre ting selv eller bare forsvinne enn å minne andre på ting. For meg er det nesten et helvette og be samboer henge opp klesvasken eller ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg rett og slett greier det bare ikke. Blir lei meg for ingenting om noe ikke går som jeg vil ha det uten at jeg plager andre med det. Syntes det virker superegoistisk selv. Men hvis jeg først blir lei meg så sier jeg ingenting, jeg viser det ikke. Jeg vil ikke at andre skal vite det. Jeg setter alltid andre foran meg og håper ingen legger merke til meg, og gjør de det blir alt så vanskelig syntes jeg på en måte.

Aller helst vil jeg bare være her, ute av veien for noen. Ikke til bry for noen og bare for meg selv. Aller helst vil jeg bare passe på her hjemme, holde orden for samboeren min slik at han er glad. Men jeg greier ikke det med jobb og hobbyer. Jeg greier ikke vaske, rydde, vaske klær og alle andre husoppgavene jeg syntes jeg burde greier. Jeg glemmer så fort, også må samboer gjøre det og jeg er til enda mere bry. Såklart finnes det en super enkel løsning på dette, men gjør jeg noe sånt tror jeg veldig mange blir lei seg/sure.

Føler meg bare som en byrde. Er kanskje derfor jeg holder meg mest inne. Vil helst ikke være med på kino, fester o.l. Sender som oftest samboer på fest alene selv om han spør meg om vi heller skal finne på noe. Selv om jeg kanskje vil finne på noe, så tenker jeg at han har det mer morro med andre. De er morsommere enn meg, han kan sikkert drikke med de, se på film med de og ha det mer gøy.

På jobben holder jeg meg også mest unna. Gjør litt av hvert der og kvier meg hver gang jeg er ferdig med noe og skal spørre om noe nytt. Vil liksom ikke være til bry for noen jeg. Hater det. Haterå bli lagt merke til på alle slags mulige måter.

Men jeg kan ikke ha det sånn.. Det må vel gå ann å få gjort noe med det? Eller, da må jeg vel bare være til bry for enda flere mennesker..

Men nå må jeg slutte å skrive. Hører samboeren fortsatt ikke har fått sovna, og det er sikkert fordi jeg sitter å skriver på pc'en min.. Huff..

Her er det bare en ting som hjelper: sjokkterapi.

Vent til han sitter i stuen og slofser foran fotballkampen, ta på digre Doc Martens eller militærstøvler og ingenting annet, ta fart og spark inn stuedøra.

Uansett hva han mukker, brøler du bare WHAT!!!? Hva sa du?!

Røsk av ham buksa og glefs tak i ballene. Vis mye tenner.

Når du kjenner de myke edelstenene skjelve mellom jekslene ser du ham inn i øynene og sier:

- MÅ SKABB DE BLI ABBRE BOBBER!!

Hvis respons positiv, fortsett. Hvis negativ, løp som faen.

Uansett: forholdet deres blir aldri det samme igjen.

[Gjest glamhudpleier]

Må være fryktelig fælt å ha det sånn. Har ikke så mye mer å tilføye enn det som allerede er skrevet- ville bare si lykke til, stå på og hadde jeg kunnet hadde jeg gitt deg en trøstende klem

[Gjest TS]

Personlig syns jeg er det mye mer slitsomt å forholde seg til noen som aldri kan si hva de har bruk for/lyst på/krever, enn til de som er åpne om seg og sitt. Eksemplene kan være mange, men noe så banalt som "Vil du ha kaffe?" til en gjest. Så enkelt og greit er det ikke om han da kan si "ja, takk, gjerne" mot å få "nei, ikke lag deg noe bryderi for min del!" Ja, men jeg lager gjerne kaffe til oss, jeg!" "Nei, du skulle ikke...." og så til slutt tar gjesten nærmest motvillig imot litt kaffe, og du føler at DU har vært til belastning for personen med å vise normal høflighet.

Slik er jeg ikke. Om noen spør og jeg har lyst på noe så sier jeg såklart ja takk. Har jeg ikke lyst så sier jeg nei. Eneste problemet er at de gjerne fortsetter å spørre selv om jeg ikke har lyst på. Ender som oftest opp med at jeg godtar et glass vann. Og da gjør jeg det ikke fordi jeg ikke vil være til bry, men rett og slett fordi jeg ikke har lyst på kaffe/te/brus.

[Donpedro]

Det virker som du ønsker det beste for de rundt deg.

Hvis jeg hadde vært rundt en som deg, ville jeg blitt veldig lei meg om du ikke klarte å være ærlig med meg. Resultatet er jo at "jeg" hadde overkjørt deg, uten at jeg hadde visst det selv. Jeg liker jo også å gjøre snille ting for de rundt meg, men det er ikke lett med folk som aldri tør be om noe eller ytre sine behov.

Om jeg hadde fått vite at kjæresten min heller satt oppe og gråt alene enn å si ifra til meg for å skåne meg... Jeg hadde virkelig blitt lei meg for at jeg ikke fikk lov til å trøste, jeg hadde følt meg nedvurdert.

mao: det er ingen beslastning å spørre andre om tjenester og ta litt plass!

Endret 29. desember 2007 av Donpedro

[Gjest TS]

Om jeg hadde fått vite at kjæresten min heller satt oppe og gråt alene enn å si ifra til meg for å skåne meg... Jeg hadde virkelig blitt lei meg for at jeg ikke fikk lov til å trøste, jeg hadde følt meg nedvurdert.

Der er også en av problemene. Samboerhar vist om det hele tiden, men han vil gjøre noe med det, men jeg greier ikke forklare hva som er galt og da velger han heller å legge seg med ryggen til og sove. Derfor går jeg ut. Ikke fordi jeg ikke vil ha trøst, for det vil jeg jo, det er noe av det som får meg i bedre humør. Men som sagt det ender som oftest opp med at han ikke gidder ettersom jeg ikke greier å forklare hva som er galt. Jeg greier bare ikke si det. For min del syntes jeg det er litt dårlig gjort av han ettersom han selv er depresiv og jeg dermed har "overlevd med hans problemer" det siste året. Han fortalte meg ikke noe om det og jeg måtte finne det ut selv. Han vet jo selv hvordan det her er og han velger å trekke seg unna enn å trøste.