Problemer med mamma nå :(

[Gjest Gjest]

Trenger litt hjelp til å se ting klarere nå, jeg sitter jo midt oppi situasjonen.

Saken er som følger i korte trekk:

Jeg har et nært forhold til min mor, men savner at hun er min mor og ikke bare bestemor til mine barn. Vi bor ganske nær hverandre, og hun ser barnebarn ofte og snakker med meg hver dag.

Jeg har hele mitt voksne liv dessverre hatt en tendens til å rote til livet mitt både følelsesmessig og økonomisk. Mamma har hjulpet meg stort når det gjelder det økonomiske, dvs. vært der for å hjelpe men ikke betalt noe for meg. Jeg skylder henne ikke penger heldigvis.

Siden skilsmissen min for 2 år siden har jeg også fått en del hjelp med barna for å få hverdagen til å gå i hop. Dette fordi barnas far ikke er særlig inne i bildet, og han er aldri der som avlastning.

Jeg er absolutt ikke feilfri, men de siste to årene har jeg også virkelig tatt tak i livet mitt og gjort mange forandringer som har hjulpet meg stort. Jeg har blant annet gått til psykolog for å få hjelp til å "bli voksen", dvs. ta ansvar for eget liv. Og nå har jeg selv tatt over det meste av det økonomiske. For barna har jeg alltid vært der, og alle andre enn mamma sier jeg er en veldig flink mor som alltid er der for ungene mine.

Har hatt en del problemer med eldstemann etter at han begynte på skolen. Dette er også ting som tar tid. Det er ikke store problemer, men problemer som involverer flere enn skole og oss som familie. Derfor har det vært en del møter. Samtidig er jeg i full jobb og blir alltid liggende på etterskudd hva gjelder jobb. Jobb må jeg ta igjen de gangene ungene er hos faren, og mangler da sosial kontakt med andre voksne. Derfor føles det alltid frustrerende når de tilmålte 48 timer er slutt og jeg ikke har fått gjort alt jeg gjerne ville.

Tilbake til min mor og meg. I jula har jeg virkelig merket dette. Det at jeg skal bukke og skrape, aldri si i mot og aldri ha egne meninger. For hun har tross alt hjulpet meg masse. Det er følelsen jeg sitter med. Hun kommenterer det alltid når det er noe jeg irettesetter barna for, om jeg har brukt penger på noe hun mener er unødvendig eller det at jeg nå har fått meg kjæreste. Det er sjelden positiv respons å få. Jeg savner nok faktisk å få en respons fra min mamma om at jeg gjør en god jobb som mor jeg også, og at jeg klarer det bra tross alt. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått, og det forteller jeg også. Men jeg har ikke lyst til å "stå med lua i hånden" hver gang vi treffes.

I dag toppet alt seg, og jeg sa klart i fra. Har prøvd tidligere, men det har bare hjulpet en stund. Deretter har det blitt som før. I dag sa jeg bare at jeg tror vi trenger pause. Jeg hadde egentlig bedt henne og samboeren på middag i morgen, men avlyste det. Samtidig har det vært andre småkonflikter innad i familien i jula, og det har ikke vært noe morsomt. Men det er nok småting som de involverte parter løser ganske fort, de gjelder ikke meg. Jeg fikk beskjed da fra mamma om at jeg måtte tenke over hvordan jeg virker på andre også. Ja selvfølgelig må jeg det, og det er ting jeg jobber med. Dette vet hun! Men i går så hadde jeg virket for stille. At jeg var sliten og trøtt spilte visst ingen rolle. Ei heller ikke at når jeg gikk fra selskapet så var det av hensyn til ungene som jeg merket var overtrøtte. De hadde kommet hjem tidligere på dagen fra faren, og da er de alltid i 150. Og de bruker et døgn på å roe seg. Lært nå til neste år, ikke få dem hjem julaften Men jeg gikk tidlig fordi jeg merket at ungene trengte å legge seg, de var i seng hjemme her 20.30 og sovnet med en gang. Men da fikk jeg høre at jeg ikke var noen bra mamma som valgte å legge ungene julaften, for da skulle de få være oppe så lenge de ville. At jeg kjenner ungene mine best blir ikke tatt hensyn til. Nå har jeg på nytt begynt å leke med tanken om å flytte, starte på nytt. Selge leiligheten og få betalt all gjeld jeg har etter eksen og det lille som er igjen av mitt. Flytte en stykke unna (ikke så langt, har jo jobb i området). Men hvertfall såpass langt at det ikke er gåavstand.

Har også kommet til konklusjonen om at jeg må komme meg tilbake til psykologen min. Jeg må få selvtillit nok til å ta et skikkelig oppgjør slik at jeg klarer å forholde meg til henne på en normal måte. At jeg nå har fått meg kjæreste er hun også uenig i. Det er bare feil ved det og hun kan ikke se at det skal gå. Neivel, men la meg finne ut det selv da. Han er dessuten helt annerledes enn de menn jeg har rotet meg borti tidligere, og faktisk så føler jeg vel at forholdet kan utvikle seg til noe mer seriøst. Men vi er enige om å ta det med ro slik at forholdet får modne.

Hjelp, hva gjør man når man er i konflikter med sine foreldre?

[Gjest lissi32]

Man lærer seg å leve med at man er forskjellig. At foreldre ønsker vi skal leve som dem. At vi ikke klarer å endre foreldrene våre, så godta dem som dem er. Lar dem få ytre alle sine meninger, men lærer seg å si fra om man er uenig, at slik gjør jeg det, sånn gjør du det. Det passer deg fint, dette passer meg fint.

Jeg har hvertfall bare funnet meg i at slik er min mor, og slik vil hun nok være. Kritikk er noe de føler de har rett til å levere, når de ønsker. Hvordan du tar det er hele saken her:O)

Mamma lurte på hvorfor jeg ikke har vita hjertego smør, det pleier hun å kjøpe. Jeg sier så enkelt fordi jeg liker soft light, og foretrekker det smøret, ferdig med det. Hisser man seg opp hver gang noen mener forskjellige ting, blir det bare dårlig stemning.

[Kosemose]

Tror alle døtre(?) kommer i en sånn løsrivningsprosess i fht foreldre/mødre. Du er jo en voksen kvinne som selv har barn, men likevel er du følelsesmessig og praktisk avhengig av moren din på en måte som kanskje ikke er den sunneste for deg og forholdet deres. Det virker som om hun fortsatt er i rollen sin som oppdrager for deg, og at du fortsatt er i rollen din som "barn" i forhold til henne.

Hva som totalt sett er best for deg og dine barn, er umulig for oss her å vite, men det kan høres ut som om det kunne vært sunt for deg å få litt mer avstand. Men viktigere enn den fysiske avstanden er kanskje den mentale avstanden? At du på en eller annen måte må få bedre selvtillit i forhold til din mor, og ikke la det gå inn på deg at hun har sine "gode råd" og meninger om ett og alt. Kanskje dette er noe du kan be psykologen din om å hjelpe deg med?