Dårlig forhold

[Gjest Gjest_Bambi_*]

I 3 år var jeg sammen med kjæresten før jeg gjorde det slutt. For å gjøre en lang historie kort, var han ekstremt kontrollerende og bruke avvising, taushet, ubegrunnet sjalusianfall som "straffe"metoder, for å manipulere meg til å gjøre det han ville.

Han fornektet seg ikke noe mens vi var sammen. Både åpenlyst fløret m andre kvinner, de satte seg på fanget han, mens han unngikk meg totalt. F.eks han kunne gå rett forbi meg, og hente en drink til en annen dame han hadde møtt, eller frese til meg "gå vekk" hvis jeg prøvde å holde ham i hånden eller sette meg vedsiden av ham i sofaen.

Jeg eksisterte ikke for ham når vi var på fest. Men straks en annen fyr slo av en uskyldig prat med meg, brøt helvete løs, med store drama-scener, der han ville storme ut av døra, overhøvle meg for å være løs på tråden og gudene vet hva osv. Så ble jeg oftest stående igjen og se ut som en himmelfallen idiot.

Tilslutt ble dette så pinelig, at t.o.m hans kompisser, kamerater, og andre felles bekjente, våget ikke å snakke med meg, i redsel for å bli utskjedt av ham. Alle mine forsøk å snakk m ham om dette, ble latterliggjort og bagatallisert av ham.

Etter 3 år, greide jeg å komme meg unna ham. Men opplevelsene har slått ut i en kronisk sterk sosial angst (jeg fungerer i jobben min. Kjenner og stoler på mine kollega) men ellers trekker jeg meg unna andre mennesker. Er livredd å havne i et slikt helvete igjen. Så jeg unngår folk. Det er en ond sirkel.

Dette har tæret hardt på min selvtillitt (er like null for øyeblikket). Jeg har mistet meg selv.

Har noen råd til hvordan jeg kan komme meg ovenpå igjen?

[Wildy]

Så bra at du kom deg unna!

Ta små skritt, sett deg overkommelige mål.

Om det er greit å omgås kollegaer, kanskje går det ann å være litt sosial også utnom arbeidstid? Har du en hobby eller har du lyst til å begynne med noe? Kanskje er det kurs som kan være aktuelle? Trener du? Helsestudio kan være en grei plass å slå av en liten prat med folk uten at det forplikter til noe mer.

[Gjest Gjest]

I 3 år var jeg sammen med kjæresten før jeg gjorde det slutt. For å gjøre en lang historie kort, var han ekstremt kontrollerende og bruke avvising, taushet, ubegrunnet sjalusianfall som "straffe"metoder, for å manipulere meg til å gjøre det han ville.

Han fornektet seg ikke noe mens vi var sammen. Både åpenlyst fløret m andre kvinner, de satte seg på fanget han, mens han unngikk meg totalt. F.eks han kunne gå rett forbi meg, og hente en drink til en annen dame han hadde møtt, eller frese til meg "gå vekk" hvis jeg prøvde å holde ham i hånden eller sette meg vedsiden av ham i sofaen.

Jeg eksisterte ikke for ham når vi var på fest. Men straks en annen fyr slo av en uskyldig prat med meg, brøt helvete løs, med store drama-scener, der han ville storme ut av døra, overhøvle meg for å være løs på tråden og gudene vet hva osv. Så ble jeg oftest stående igjen og se ut som en himmelfallen idiot.

Tilslutt ble dette så pinelig, at t.o.m hans kompisser, kamerater, og andre felles bekjente, våget ikke å snakke med meg, i redsel for å bli utskjedt av ham. Alle mine forsøk å snakk m ham om dette, ble latterliggjort og bagatallisert av ham.

Etter 3 år, greide jeg å komme meg unna ham. Men opplevelsene har slått ut i en kronisk sterk sosial angst (jeg fungerer i jobben min. Kjenner og stoler på mine kollega) men ellers trekker jeg meg unna andre mennesker. Er livredd å havne i et slikt helvete igjen. Så jeg unngår folk. Det er en ond sirkel.

Dette har tæret hardt på min selvtillitt (er like null for øyeblikket). Jeg har mistet meg selv.

Har noen råd til hvordan jeg kan komme meg ovenpå igjen?

Dette er akkurat det samme som jeg har opplevd, bortsett fra at det det var (eks)dama mi som oppførte seg slik. Ser fram til gode råd!

[Gjest Gjest]

I 3 år var jeg sammen med kjæresten før jeg gjorde det slutt. For å gjøre en lang historie kort, var han ekstremt kontrollerende og bruke avvising, taushet, ubegrunnet sjalusianfall som "straffe"metoder, for å manipulere meg til å gjøre det han ville.

Han fornektet seg ikke noe mens vi var sammen. Både åpenlyst fløret m andre kvinner, de satte seg på fanget han, mens han unngikk meg totalt. F.eks han kunne gå rett forbi meg, og hente en drink til en annen dame han hadde møtt, eller frese til meg "gå vekk" hvis jeg prøvde å holde ham i hånden eller sette meg vedsiden av ham i sofaen.

Jeg eksisterte ikke for ham når vi var på fest. Men straks en annen fyr slo av en uskyldig prat med meg, brøt helvete løs, med store drama-scener, der han ville storme ut av døra, overhøvle meg for å være løs på tråden og gudene vet hva osv. Så ble jeg oftest stående igjen og se ut som en himmelfallen idiot.

Tilslutt ble dette så pinelig, at t.o.m hans kompisser, kamerater, og andre felles bekjente, våget ikke å snakke med meg, i redsel for å bli utskjedt av ham. Alle mine forsøk å snakk m ham om dette, ble latterliggjort og bagatallisert av ham.

Etter 3 år, greide jeg å komme meg unna ham. Men opplevelsene har slått ut i en kronisk sterk sosial angst (jeg fungerer i jobben min. Kjenner og stoler på mine kollega) men ellers trekker jeg meg unna andre mennesker. Er livredd å havne i et slikt helvete igjen. Så jeg unngår folk. Det er en ond sirkel.

Dette har tæret hardt på min selvtillitt (er like null for øyeblikket). Jeg har mistet meg selv.

Har noen råd til hvordan jeg kan komme meg ovenpå igjen?

Ta tiden til hjelp. Det er det eneste som virkelig hjelper når selvtilliten blir brutt ned. Jeg har samme erfaring som deg, men på et helt annet område. Man mister litt troen på folk og da gjelder det å finne den igjen.

Slik angst skyldes overdreven fokus på seg selv og sine egne feil - selvfølgelig grunnet at han har plukket på deg og fått deg til å føle deg mindre enn du er.

Dermed virker andre mennesker mer perfekte og det blir vanskelig å se at du noen gang kan leve opp til deres 'suksess'. Men dette er feil tankegang - alle mennesker har sine problemer, og alle mennesker føler seg usikre i blant. Man får altså feil bilde av verden og krav som stilles til det enkelte menneske.

Noen tips:

- la aldri eks-forholdet mellom dere få konsekvenser for hvordan du ser på deg selv sammen med andre mennesker. Fyren var sprø, greit nok. Det er mange som har sprø ekser, og dette gjør ikke at folk ser ned på deg.

- oppsøk mennesker du føler deg trygg på og jobb med tilliten til dem, slik at du er sikker på at ikke din følelse av angst er i veien. Snakk med dem om det, om det er slik. Folk er mer forståelsesfulle enn du tror, og om de liker deg så er det ingen ting i veien for å være ærlig. Om angsten blir et problem i forhold til det 'imaget' du vil vise frem har du fordoblet problemet. Ingen vil være pasient, det er klart. Men ref. det at de fleste sliter med et eller annet, så ....

- lytt til andre mennesker så forteller de deg sine problemer, og da kan du sammenligne litt. Flinke lyttere er gull verdt som venner uansett.

- folk i en tilfeldig gruppe legger sjelden merke til deg på den negative måten. F.eks. buss/t-bane eller andre forsamlinger. Man skal virkelig skille seg ut for at folk skal ta stilling til deg på den måten. Positivt er det derimot mye lettere å 'bli husket' og lagt merke til. Unngå å 'utfordre' folk du møter ved å holde blikket deres for å 'se om de legger merke til noe rart'. Om du merker at noen stirrer på deg er det 99% sjanse for at det er positivt ment, så slapp av og spill med.

- for å hevde deg i forsamlinger, som jo kan være litt stress når man ikke føler seg på topp, bør du ta deg tid til å tenke før du snakker om du kjenner panikken sette inn. Fight it og vær cool. Verden raser ikke ned om det blir stille fordi man venter på det du skal si. Om du snakker før du tenker babler du, og sannsynligheten for at du sier noe som forsterker følelsen av 'annerledeshet' er større enn om du slapper av.

- barn er medisin. Å omgås barn er veldig sunt og beroligende, og barn skjønner ikke den noe kunstige forestillelsesverden vi voksne (ofte) lever under. Barn aksepterer deg som du er. Eller aksepterer deg ikke, om du er en kjedelig kjiping

God jul og lykke til!

[Gjest Gjest]

Må bare si til gjest over; FANTASTISK SVAR! Skal printe dette ut og lese det mange ganger! TAKK FOR GODE RÅD!

[Gjest Gjest_Bambi_*]

Ta tiden til hjelp. Det er det eneste som virkelig hjelper når selvtilliten blir brutt ned. Jeg har samme erfaring som deg, men på et helt annet område. Man mister litt troen på folk og da gjelder det å finne den igjen.

Slik angst skyldes overdreven fokus på seg selv og sine egne feil - selvfølgelig grunnet at han har plukket på deg og fått deg til å føle deg mindre enn du er.

Dermed virker andre mennesker mer perfekte og det blir vanskelig å se at du noen gang kan leve opp til deres 'suksess'. Men dette er feil tankegang - alle mennesker har sine problemer, og alle mennesker føler seg usikre i blant. Man får altså feil bilde av verden og krav som stilles til det enkelte menneske.

Noen tips:

- la aldri eks-forholdet mellom dere få konsekvenser for hvordan du ser på deg selv sammen med andre mennesker. Fyren var sprø, greit nok. Det er mange som har sprø ekser, og dette gjør ikke at folk ser ned på deg.

- oppsøk mennesker du føler deg trygg på og jobb med tilliten til dem, slik at du er sikker på at ikke din følelse av angst er i veien. Snakk med dem om det, om det er slik. Folk er mer forståelsesfulle enn du tror, og om de liker deg så er det ingen ting i veien for å være ærlig. Om angsten blir et problem i forhold til det 'imaget' du vil vise frem har du fordoblet problemet. Ingen vil være pasient, det er klart. Men ref. det at de fleste sliter med et eller annet, så ....

- lytt til andre mennesker så forteller de deg sine problemer, og da kan du sammenligne litt. Flinke lyttere er gull verdt som venner uansett.

- folk i en tilfeldig gruppe legger sjelden merke til deg på den negative måten. F.eks. buss/t-bane eller andre forsamlinger. Man skal virkelig skille seg ut for at folk skal ta stilling til deg på den måten. Positivt er det derimot mye lettere å 'bli husket' og lagt merke til. Unngå å 'utfordre' folk du møter ved å holde blikket deres for å 'se om de legger merke til noe rart'. Om du merker at noen stirrer på deg er det 99% sjanse for at det er positivt ment, så slapp av og spill med.

- for å hevde deg i forsamlinger, som jo kan være litt stress når man ikke føler seg på topp, bør du ta deg tid til å tenke før du snakker om du kjenner panikken sette inn. Fight it og vær cool. Verden raser ikke ned om det blir stille fordi man venter på det du skal si. Om du snakker før du tenker babler du, og sannsynligheten for at du sier noe som forsterker følelsen av 'annerledeshet' er større enn om du slapper av.

- barn er medisin. Å omgås barn er veldig sunt og beroligende, og barn skjønner ikke den noe kunstige forestillelsesverden vi voksne (ofte) lever under. Barn aksepterer deg som du er. Eller aksepterer deg ikke, om du er en kjedelig kjiping

God jul og lykke til!

Tusen takk. Dette skal jeg også printe ut og henge opp på kjøleskapsdøra mi:-)