Kunne du ha tilgitt?

[Gjest Gjest_Meg_*]

Se for deg at du er gift, har et barn og hus og bil og alt det der. Ekteskapet har haltet litt i årevis, men det har gått på et vis. Så forteller han deg at han ikke elsker deg lenger, og at han kanskje aldri har elsket deg skikkelig, at han er totalt forelsket i en annen og at han vil forlate deg for henne.

Så blir det til at han ikke forlater deg likevel, men bestemmer seg for å prøve en gang til for barnets skyld. Kunne du tilgitt denne mannen og fortsatt ekteskapet når du vet at han ikke elsker deg, og bare tenker på denne andre kvinnen?

[Gjest StockDama]

Nei.

[Gjest Dolce]

Slik som jeg ser det nå, og slik jeg håper at jeg alltid vil se det: Nei, absolutt ikke.

[Gjest Gjest]

Om du tror på at han helhjertet vil gi det et forsøk, så ja, da skylder du ikke bare barnet deres det, men dere selv og gi det et skikkelig forsøk. Idag er det alt for mange som gir opp "for lett" et ekteskap. Om du derimot ikke tror han vil prøve 110% for og få det til og funke må man vurdere om det er verdt det. Kjenn på det, og se på om du stoler på han, de fleste som har vært sammen lenge har kjent på følelsen av og være tiltrukket / forelsket i en annen, det er naturlig, ikke gi opp for lett.

[lulle]

Tror mennesker som er forelsket i en annen, har vanskelig for å prøve 110% å få ektesakpet sitt til å fungere. Under de forutsetnngene som TS beskriver kunne jeg ikke fortsatt. Spes anår den ene parten er usikker på om han har elsket henne skikkelig noen gang. Det er sterke ord gitt...

[Gjest puselabb]

Usikker på om han noen gang har elsket henne skikkelig? Hadde det vært meg som ble fortalt dette hadde jeg blitt så såret, så sint, jeg hadde følt meg så lurt. Og ikke istand til å tilgi. Hvis han i utgangspunktet ikke har elsket henne slik han burde, er jo ekteskapet på sett og vis bygd på en slags løgn. Dette er ille nok i seg selv, og når han på toppen av det hele har gått hen og forelsket seg i ei annen, er det da noe som helst grunnlag for å prøve videre? Det eneste er barnet.. Det er den beste grunnen for å prøve som best man kan, men under disse omstendighetene vil jeg si at alle vil få det bedre hvis mor og far går fra hverandre. Det ekteskapet er etter min mening forbi enhver reparasjonsmulighet.

[Gjest Evie]

Ja, det tror jeg at jeg hadde kunnet.

Har selv opplevd å bli forelsket i en annen i løpet av et langt forhold, og det med varme følelser er ikke noe man kan styre. (Det man KAN styre, er om man lar den andre parten få vite om det eller ikke. Det beste er om man klarer å holde tett. Og man kan avvæpne situasjonen ved å fortelle mannen om forelskelsen.)

[LilleLy]

Nei, og det er vel sånn at det ikke er verdt en hver pris å forsøke heller... om det allerede har haltet i mange år.. det må vel gå an å lage en god løsning for barnet uansett!

[Kalorina]

Se for deg at du er gift, har et barn og hus og bil og alt det der. Ekteskapet har haltet litt i årevis, men det har gått på et vis. Så forteller han deg at han ikke elsker deg lenger, og at han kanskje aldri har elsket deg skikkelig, at han er totalt forelsket i en annen og at han vil forlate deg for henne.

Så blir det til at han ikke forlater deg likevel, men bestemmer seg for å prøve en gang til for barnets skyld. Kunne du tilgitt denne mannen og fortsatt ekteskapet når du vet at han ikke elsker deg, og bare tenker på denne andre kvinnen?

Nei

[hjertesukka]

Nei.

Det er akkurat dette som er grunnen til at jeg selv ble skilt. Jeg kunne ikke fortsette samlivet med en som tydelig ga uttrykk for at han ikke elsket meg, og egentlig aldri hadde gjort det. Utrolig sårende.

Nå er dette en stund siden, og jeg har tilgitt ham nå- først og fremst for min egen del- jeg vil ikke gå rundt og være bitter og hatefull, selv om jeg kunne ha grunn til det.

Jeg giftet meg jo av fri vilje med denne mannen. Sannheten er at han elsket meg ikke nok til å ville jobbe for forholdet. Jeg ønsker ham og den nye familien hans alt godt.

Endret 22. desember 2007 av hjertesukka

[Gjest Peachbud]

Ja, jeg tror jeg hadde kunnet forsøke med mannen en gang til.

Men det om at han ikke hadde elsket meg noen gang hadde jeg slitt stort med. Det er så grusomt gjort mot partneren å gifte seg med henne hvis en ikke har de rette følelsene.

Men følelser går gjerne i bølger. Det var noen som sa: Når en er forelsket, tror en at den første forelskelsen er den siste,og den siste den første.

Så når en er forelsket, føler en gjerne at en aldri har vært det like sterkt før. Forelskelsen i den andre kvinnen vil gå over hvis han lar den gjøre det, og han vil kunne få følelser for konen igjen. (I scenarioet du, ts, legger fram).

[Cata]

Nei, ikke med den begrunnelsen. Et sidesprang tror jeg nok jeg kunne tilgitt, men hvis han ville komme tilbake med begrunnelsen "jeg har egentlig aldri elsket deg, men vil prøve igjen for barnas skyld" så hadde det vært stengt dør her i gården.

[Gjest Tulipa]

Jeg kunne tilgitt utroskap og jeg kunne tilgitt en forelskelse - men kun om mannen virkelig elsker meg ..

.. jeg kunne aldri fortsatt et ekteskap med en mann som sier rett ut at han muligens aldri har elsket meg .. DET hadde jeg ikke taklet.

[Gjest =tentacle=]

Jeg ville ha forsøkt å tilgitt en forelskelse, hvis han hadde vært trofast mot meg til tross for følelser på vidvanke. Med trofasthet mener jeg da mer enn å ikke gå til sengs med den andre kvinnen, jeg mener at han beskytter forholdet vårt mot samvær med den andre.

Om jeg kunne tilgitt om han klenget seg oppi henne og forsøkte å gå så langt som mulig med forelskelsen sin, er umulig å forutsi.

Det fulle scenarioet, med at han aldri har elsket meg, ville vært dødsstøtet mot et levende forhold mellom oss. Tror det hadde blitt altfor vondt å fortsette, jeg hadde jo mistet ham som partner idet han sa at han ikke ville ha meg. Høres veldig trist og ensomt ut å ikke være ønsket i familien av sin egen ektefelle, hvis man ikke har resignert på ønsket om kjærlighet for lenge siden og er fornøyd med et praktisk arbeidsfellesskap og sporadisk sex.

[Gjest Heloise]

Se for deg at du er gift, har et barn og hus og bil og alt det der. Ekteskapet har haltet litt i årevis, men det har gått på et vis. Så forteller han deg at han ikke elsker deg lenger, og at han kanskje aldri har elsket deg skikkelig, at han er totalt forelsket i en annen og at han vil forlate deg for henne.

Så blir det til at han ikke forlater deg likevel, men bestemmer seg for å prøve en gang til for barnets skyld. Kunne du tilgitt denne mannen og fortsatt ekteskapet når du vet at han ikke elsker deg, og bare tenker på denne andre kvinnen?

Nei.

[Gjest Gjest]

Jeg kunne tilgitt utroskap og jeg kunne tilgitt en forelskelse - men kun om mannen virkelig elsker meg ..

.. jeg kunne aldri fortsatt et ekteskap med en mann som sier rett ut at han muligens aldri har elsket meg .. DET hadde jeg ikke taklet.

Er veldig enig med deg her.

Dersom mannen aldri/for lenge siden følte at han elsket meg, men ikke hadde gjort det på flere år så hadde jeg ikke kunnet fortsette. For meg blir det feil å leve i et forhold pga unger og hvor partneren ikke har de rette følelsenen for meg.

[Gjest Blondie65]

Jeg må nok si som de andre her at det er en ting å bli forelsket i en annen og noe helt annet å si at man aldri har elsket sin partner. Det siste der er dessverre det som er vanskeligst å leve med. Men det var vel sagt i en setting der han ønsket å gå ut av ekteskapet, og er noe som ikke passer sammen med ønsket om å leve videre sammen.

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men er nok veldig enig med =Tentacle= her.

[Cienna]

Jeg kunne nok ikke det nei...jeg ville automatisk stengt hjertet mitt for ham...

[Gjest Gjest_Nissemor_*]

Jeg hadde gitt ham ett år på å finne ut av hva han vil. Kan jo hende han er forblindet av følelser og ikke tenker klart. Ofte trenger man en tid for å sortere ut hva man virkelig føler. Men jeg hadde klart satt betingelser for det året, bla at han ikke har noe samvær med henne, at han helhjertet prøver å få ting til å fungere og gir forholdet en fair sjanse til, at han behandler meg med respekt og ikke går bak min rygg med ting. Er han ikke villig til å gå med på disse betingelsene kan han bare gå, for da er det ørliten sjanse for at forholdet fortsatt kommer til å fungere, barn eller ikke barn. Jeg hadde ikke orket å "gå for lut og kaldt vatn" i årevis. Synes faktisk jeg hadde fortjent bedre. Men ett år, ja det kunne jeg ha gitt for hans og barnets skyld.

[Kosemose]

Det hadde nok kommet an på hvor jeg selv var, hva mine følelser og drømmer var og hvor bra jeg syntes at vi hadde det og hvordan jeg hadde sett på å skulle bli alene.

Ellers mener jeg som andre her; forutsatt at jeg elsket mannen og hadde det godt i forholdet, kunne jeg tilgitt utroskap og forelskelse. Men jeg hadde aldri kommet over at han aldri hadde elsket meg, og en slik uttalelse hadde betydd kroken på døra, kanskje ikke med en gang, men jeg hadde nok kommet inn i en løsrivelsesprosess der det kun var èn utgang...