Dyr som familiemedlemmer

[Gjest Gjest]

Hei!

Har lest mange innlegg her den siste tiden. Merker meg at det til stadighet er noen som trekker frem at man skal behandle dyr som familiemedlemmer og tolker dyrene utifra et menneskelig synspunkt.

Jeg reagerer meget sterkt på dette. Dyr er dyr og skal behandles og tolkes utifra premissene til det dyret de faktisk er.

Og for eksempel behandle en hund som et menneske gjør hunden bare forvirret og frustert, den har ingen mulighet til å tolke vår menneskelige væremåte.

Har lang erfaring med dyr og har gang på gang sett hvor frustrerte, usikre og stresset dyr som blir behandlet som et familiemedlem.

Alle dyreeirer burde sette seg inni sitt dyrs innstinkter og væremåte. Når man legger vekt på dette under håndtering av dyret så får man straks et dyr som kan forstå mer og har det bedre.

Et dyr er et dyr og skal forståes og behandles på sine premisser. Et dyr skal aldri og vil aldri bli et likeverdig familiemedlem!

[Gjest Tnita]

Jeg tror nok at mange mener at dyrene føles som en del av familien men at de behandles som dyr for det. Slik er det her hjemme. Katten er som en del av familien, ville aldri gitt henne bort eller noe slikt, men behandler henne ikke som et menneske for det.

[Tabris]

Jeg er helt enig med deg, TS. Det virker av og til som om noen tror de har fått en firbent baby eller en levende kosebamse, og ikke et tamt rovdyr.

[la Flaca]

Hvordan i all verden finner du at det er en motsetning mellom å anse et dyr som et fullverdig familiemedlem, og se dyret ut i fra forutsetningene til arten? Hvor er logikken? Man behøver da ikke tillegge dyr menneskelige egenskaper for å stille opp for dem på linje med andre medlemmer i familien. Gi dem like mye oppmerksomhet og ta like mye hensyn til dem? Du har misforstått noe grådig der.

Kjærlighet og omtanke går ikke automatisk hånd i hånd med uvitenhet og misforståtte virkelighetsoppfatninger.

[Tabris]

Slik jeg forsto TS, så reagerte han på å behandle dyr som familiemedlemmer når det innebar at man behandlet dem omtrent som mennesker og tilla dem menneskelige egenskaper. Ikke at man verdsatte dyr på lik linje med andre familiemedlemmer. Det blir noe annet (ikke at jeg tror så mange egentlig gjør det, da).

[Gjest ts]

Slik jeg forsto TS, så reagerte han på å behandle dyr som familiemedlemmer når det innebar at man behandlet dem omtrent som mennesker og tilla dem menneskelige egenskaper.

Det var det jeg mente ja

[Gjest Wolfmoon]

Etter den oppklaringen er jeg helt enig med TS og Tabris. Dyr bør behandles (så langt det går i vår moderne verden) etter de behov rasen har, både fysisk og ikke minst psykisk.

[Gjest Gjest_ylva_*]

Dyr bør behandles (så langt det går i vår moderne verden) etter de behov rasen har, både fysisk og ikke minst psykisk.

Er helt enig i det du skriver. Dette innebærer at man ikke gir dem like mye oppmerksomhet som et annet familiemedlem, men man skal selvsagt ikke overse dem.

Dyr er vant til rang ordninger.

[Leo]

Hvordan i all verden finner du at det er en motsetning mellom å anse et dyr som et fullverdig familiemedlem, og se dyret ut i fra forutsetningene til arten? Hvor er logikken? Man behøver da ikke tillegge dyr menneskelige egenskaper for å stille opp for dem på linje med andre medlemmer i familien. Gi dem like mye oppmerksomhet og ta like mye hensyn til dem? Du har misforstått noe grådig der.

Kjærlighet og omtanke går ikke automatisk hånd i hånd med uvitenhet og misforståtte virkelighetsoppfatninger.

Enig! Når man har påtatt seg det ansvaret det er å ha dyr, så synes jeg man også skylder å gi dem respekt og omtanke. Mine dyr er i hvert fall fullverdige familiemedlemmer i den forstand at deres behov for riktig ernæring, helsestell/hygiene og fysisk/mental stimulans står høyt på prioriteringslisten. (Hvis jeg f.eks. hadde måttet velge mellom ett veterinærbesøk eller en sekk hundefôr av god kvalitet og ett par nye støvletter til meg selv, hadde det ikke vært tvil i min sjel for å si det slik). Hva som er riktig ernæring, godt helsestell/hygiene etc. er det imidlertid stor forskjell på i mine øyne. Dyr er dyr og mennesker er mennesker og behovene er forskellige. Ingen dyr har heller de egenskapene som er nødvendige for å lede en moderne familie, så det sier seg selv at de pent må finne seg i en hel del ting som lederen bestemmer for gruppen. At dårlig lederskap og at dyret selv opplever seg som leder, er jeg selvfølgelig enig i at fører til utrygge dyr.

En annen ting er at jeg godt kan skrive eller si f.eks. at hunden min blir sur. Da forstår alle hva jeg mener, selv de som ikke vet bak frem på en hund, og jeg slipper å forklare i det vide og det brede om hunders adferd for å illustrere et poeng. At hunder ikke blir sure er jeg fullstendig på det rene med og jeg behandler heller ikke hunden slik jeg ville ha gjort med et menneske i samme situasjon. Slik tror jeg mange andre gjør også. Å tillegge dyr menneskelige egenskaper er m.a.o. noe jeg tror man gjør langt oftere i skrift og tale fordi det ofte er morsomme historier, enn i virkelighetens verden.

[Leo]

Hvis trådstarter sikter til hunder som blir båret i bager i stedet for å løpe i skogen og se naturprogrammer på TV som kveldskos mens de spiser biff med bernaise etc., så er jeg selvfølgelig også enig .

[NovaFlare]

Jeg er helt enig. Dyr må få være dyr. En liten hund har også fire bein, pleier jeg å si. Mine katter får ikke lov å tigge ved bordet og de får ALDRI menneskemat. De har sine egne senger, ikke min, og slike ting. Og hvis de leker litt brutalt, går jeg ikke inn og avbryter, de ordner opp selv. Og jeg mater alle på en tallerken, den som får minst, får da lære seg at hvis han ikke tar for seg, får han heller ikke noe. Slik som det er i naturen. Og de får pent spise det de får servert, nytter ikke være kresen. Spiser de ikke, går de sultne, de spiser til slutt. Men nå er jeg heldig å ha katter som eeelsker tørrforet sitt da

Siden jeg har innekatter, må jeg tilrettelegge slik at noe bevares litt naturlig. Jeg har klatrestativer som når til taket slik at de kan klatre og herje så mye de vil, og når jeg ikke er hjemme, lar jeg ikke et eneste lys være på, slik at dagslyset selv kan regulere døgnrytmen deres, dessuten ser de godt i mørket.

[Gjest Gjest]

Alle dyreeirer burde sette seg inni sitt dyrs innstinkter og væremåte. Når man legger vekt på dette under håndtering av dyret så får man straks et dyr som kan forstå mer og har det bedre.

Et dyr er et dyr og skal forståes og behandles på sine premisser. Et dyr skal aldri og vil aldri bli et likeverdig familiemedlem!

Det er stor forskjell på å behandle et dyr som et familiemedlem og å behandle et dyr som et likeverdig familiemedlem.

Dyra skal være en del av flokken, men de skal alltid være under menneskene på rangstigen. Med et godt lederskap er hunden aldri i tvil om rangordningen i familien. Da er de trygge og fornøyde og har ikke behov for å klatre i rang.

F.eks menneskeliggjør man ikke dyra ved å dele seng med dem. Særlig for hunder er det viktig å være en del av flokken. Det er mer naturlig for en hund å sove sammen med flokken enn å sove alene i et bur i gangen. Nettopp ved å leve tett på dyra lærer man å sette seg inn i deres instinkter og væremåte.

Har lang erfaring med dyr og har gang på gang sett hvor frustrerte, usikre og stresset dyr som blir behandlet som et familiemedlem.

Kan du presisere hva du mener med dette? Jeg har også lang erfaring med dyr og min erfaring er at f.eks hundegårdshunder er mer frustrerte, stresset og usikre enn de som går fritt inne og tilbringer mye tid sammen med eierne sine.

[Gjest hundeeier]

F.eks menneskeliggjør man ikke dyra ved å dele seng med dem. Særlig for hunder er det viktig å være en del av flokken.

Dette er ikke riktig. Det er ikke naturlig for hunder å ligge i samme seng som mennesker. Hunder/ulver i flokk ligger aldri opphøyet sammen med lederhunden/ulven.

Slikt skaper tvil om hvem som er øverst på rangstigen, og kan føre til utprøving av grenser da spesiellt ovenfor barn som ofte blir sett på som det svakeste ledd av hunden.

Skal man absolutt gjøre mennesketing som å dele seng med hunden så skal dette kun skje etter spesifik invitasjon og aldri alltid.

Å ha hunden på soverommet men ikke i sengen er noe helt annet!

Mangel på klare grenser på områder som lederhunden ville vært klar på som for eksempel sengen fører til at hunder blir frusterte og man får uønsket oppførsel som for eksempel "humping".

"Humping" handler faktisk om testing av dominanse, ikke om sekualitet som mange tror.

[rangi]

Det er stor forskjell på å behandle et dyr som et familiemedlem og å behandle et dyr som et likeverdig familiemedlem.

Dyra skal være en del av flokken, men de skal alltid være under menneskene på rangstigen. Med et godt lederskap er hunden aldri i tvil om rangordningen i familien. Da er de trygge og fornøyde og har ikke behov for å klatre i rang.

F.eks menneskeliggjør man ikke dyra ved å dele seng med dem. Særlig for hunder er det viktig å være en del av flokken. Det er mer naturlig for en hund å sove sammen med flokken enn å sove alene i et bur i gangen. Nettopp ved å leve tett på dyra lærer man å sette seg inn i deres instinkter og væremåte.

Kan du presisere hva du mener med dette? Jeg har også lang erfaring med dyr og min erfaring er at f.eks hundegårdshunder er mer frustrerte, stresset og usikre enn de som går fritt inne og tilbringer mye tid sammen med eierne sine.

Det er jo ikke dermed sagt at hunden behandles som et menneske, selv om den går inne med familien. Min hund slanger seg i sofaen den, men jeg kunne aldri drømt om å ha henne opp senga!! Det er jo forferdelig uhygienisk....

At noen velger å ha hunden i senga er vel heller et tegn på at hunden er i overkant bortskjemt...

Disneyfisering av dyr er en skummel ting!

[Cienna]

Har hatt katt og ilder og soverommet var forbudt område...de måtte gjerne luske rundt på kjøkken, gang, stue etc, men vårt soverom var adgang forbudt...de lærte seg også å leke stille om nettene og mjauing eller skraping mens vi sov var ikke tillatt.

De var babyene mine, men de var dyr og det var aldri noen tvil om at jeg var sjefen. Jeg trengte aldri å røre dem, det var nok med "sinte" stemmen eller "rose" stemmen....

[jannamor]

Hei!

Har lest mange innlegg her den siste tiden. Merker meg at det til stadighet er noen som trekker frem at man skal behandle dyr som familiemedlemmer og tolker dyrene utifra et menneskelig synspunkt.

Jeg reagerer meget sterkt på dette. Dyr er dyr og skal behandles og tolkes utifra premissene til det dyret de faktisk er.

Og for eksempel behandle en hund som et menneske gjør hunden bare forvirret og frustert, den har ingen mulighet til å tolke vår menneskelige væremåte.

Har lang erfaring med dyr og har gang på gang sett hvor frustrerte, usikre og stresset dyr som blir behandlet som et familiemedlem.

Alle dyreeirer burde sette seg inni sitt dyrs innstinkter og væremåte. Når man legger vekt på dette under håndtering av dyret så får man straks et dyr som kan forstå mer og har det bedre.

Et dyr er et dyr og skal forståes og behandles på sine premisser. Et dyr skal aldri og vil aldri bli et likeverdig familiemedlem!

Vel jeg ser ditt poeng, og jeg mener en gyllen mellomting er bra. Hunden er ikke nødvendig vis det du sier bare fordi man behandler den som et medlem (hva definisjonen av det er er jo nødvendigvis ikke det samme)

Jeg har hunden i sengen og koser avogtil, snakker med han og kaller han både babyen og gutten min og mammas venn. susser han i panna. Han er med i selskaper og sammenkomster. Han er kosegutt som kan ligge og få kos i mange timer. Jeg er og konskvent i regler og prinsipper. Vi går tur (chihuahua) løper, trener agility, har hundleker, ikke klær, han spiser hundmat på gulvet, drikker vann, får kanskje våtmat en gang i mellom. Han er hund og ikke menneske, men det betyr ikke at vi ikke gir han kjærlighet.

Han er en fantastisk hund med et kjempelynne. alle skryter av han. Det ville du og gjort.

Så mitt spørsmål er; hva er å behandle som et familemedlem????

[jannamor]

Dette er ikke riktig. Det er ikke naturlig for hunder å ligge i samme seng som mennesker. Hunder/ulver i flokk ligger aldri opphøyet sammen med lederhunden/ulven.

Slikt skaper tvil om hvem som er øverst på rangstigen, og kan føre til utprøving av grenser da spesiellt ovenfor barn som ofte blir sett på som det svakeste ledd av hunden.

Skal man absolutt gjøre mennesketing som å dele seng med hunden så skal dette kun skje etter spesifik invitasjon og aldri alltid.

Å ha hunden på soverommet men ikke i sengen er noe helt annet!

Mangel på klare grenser på områder som lederhunden ville vært klar på som for eksempel sengen fører til at hunder blir frusterte og man får uønsket oppførsel som for eksempel "humping".

"Humping" handler faktisk om testing av dominanse, ikke om sekualitet som mange tror.

Dette er jeg så! enig i. vår hund kommer opp isenga, når vi ber han, eller når han spør og får ja. Da er det alltid for kos før han selv går ned på gulvet og legger seg og sover i sengen sin..

og til alt det uhygeniske? hva med å vaske hunden, så de ikke stinker død og helvete? og skifte sengetøy. vår hund blir skylt ofte og vasket ordentlig en gang i uka. nå er han 3 kg da, og lett å kose med i senga, uten at det er ekkelt