Hvordan takle partner fra ulik "samfunnsklasse"?

[Gjest Fattig på penger]

Hei.

Det er vel ikke så vanlig å snakke om klasseforskjeller her i rike Norge, men det eksisterer. Jeg kommer fra en familie som alltid har vært fattige. Min far er alkoholiker og jeg har aldri bodd sammen med han. Jeg vokste opp med mamma(og senere stefar). Mamma gikk på sosialkontoret for å ha penger til mat til oss. Det var en vanlig hverdag for meg. Jeg hadde aldri nye ting, og vi måtte snu på hver krone. I voksen alder har jeg klart meg bra. Jeg har tatt utdannelse og tjener helt greit nå. Men jeg er ikke en person som sløser med penger, og materialisme er noe jeg misliker sterkt.

Så er det samboeren min. Han kommer fra en helt annen samfunnsklasse. Familien hans er opptatt av penger, materielle ting og status. De har mye av alt dette og liker å vise det.

Problemet mitt er at dette har brakt fram helt nye sider ved meg. For det første så har jeg store problemer med å omgåes samboers familie. Det er flere grunner til det, blant annet at de ikke anerkjenner mine barn som en del av familien, men også fordi jeg ikke kjenner meg igjen i noen av deres holdninger og det de står for. For det andre så føler jeg meg sint og bitter. Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har et godt liv og er fornøyd med hva jeg har oppnådd. Familien til samboer er veldig glade mennesker. Og hvorfor skulle de ikke være det? Men når vi er sammen tar jeg meg selv i å irritere meg over gladheten(overflatiskheten). Vet de ikke at det er fattigdom og nød her i verden? Helt irrasjonelt, jeg vet!

Denne julen skal samboer og jeg feire jul med våre barn for første gang. Både han og jeg har to barn fra før, og vi har bestemt oss for å ikke få noen barn sammen. Samboer bestemte på egen hånd hvilken prisklasse han skulle legge seg på i forhold til sine barn. Selvfølgelig mye høyere enn det jeg ville valgt til mine. Men nå blir jeg presset til å kjøpe alt for dyre gaver til barna mine og må legge meg høyere i pris på gaver til andre også. I tillegg har jeg tilbudt meg å kjøpe gaver til mine barn fra bestemor for å lette litt på hennes økonomi. Så vi sitter altså og kjøper svindyre gaver til mennesker som har mer en nok fra før, mens min mor ikke vet om hun har penger nok til ribbe i år. Det er noe som blir veldig feil for meg her. Jeg spurte samboer om vi kunne sende henne noen penger, men det hadde vi da altså ikke råd til på grunn av alle de dyre gavene.

Jeg gruer meg også til julaften hvor det ene søskenparet kommer til å få gavehauger på størrelse med Eiffeltårnet. Mine barn får riktignok en liten ting hver fra samboers familie i år, og det er veldig hyggelig.

Uff... jeg kunne skrevet side på side om dette, men lurer i bunn og grunn på hvordan jeg skal takle dette. Det vil jo alltid være sånn at noen bryr seg mer enn andre om materielle ting. Det må jeg bare godta! Men er det noe jeg kan gjøre for at det skal bli lettere å leve med denne situasjonen?

[La Luna]

Mine synspunkter på gaver:

1. Jeg synes ikke han skal gå ned i prisklasse for din skyld, hvis han alltid har forholdt seg til den høye prisklassen, med mindre det er noe han selv foreslår og vil.

2. Tror barna skjønner dette, de veit vel fra før at han har mye penger, så det kommer vel ikke som noe sjokk på dem at han gir dyrere gaver til sine barn enn det du gir til dine. Vi feira med søskenbarna våres da vi var små, og de fikk alltid mye dyrere gaver fra sin "egen" side av familien, enn det vi fikk fra vår "egen" side. Det var da aldri noe stort problem.

Endret 18. desember 2007 av La Luna

[Annie]

Samboeren min har omtrent 3 ganger så høy inntekt som meg. Vi gir likt til ungene. (vi har også hver vår.)

Som regel betaler han for gavene, jeg for f.eks mat osv.

[Gjest Gjest]

Hvis hans familie er glade, hvem er du til å anklage dem for å være falskt glade? Er du og din familie mer ekte glade bare fordi dere vet å verdsette fattigdom og rendyrke gledene ved å eie lite materielt sett?

Det er ikke din kjærestes skyld at du lider av mindreverdighetskomplekser. Jeg håper du ser at han har valgt deg og at du er i stand til å fokusere på det dere mener er bra og grunnene til at dere liker hverandre.

[Gjest lissi32]

Hvorfor kan ikke du bare være så sterk at du står på ditt? Dette syns jeg blir litt dobbeltmoral.

Jeg syns du kan fortelle ungene dine om de ønsker gaver til jul, eller om de ønsker bestemor skal ha mat på julaften. Da kan man sette ting i perspektiv.

Du står da fritt til å sende noen penger til din mor uansett hva din samboer mener? Jeg hadde bare gjort det.

[Tabris]

Jeg synes du er tøff og ærlig som skriver det du gjør her, og jeg kan tildels forstå en del av det du tenker.

Man kan selvsagt være oppriktig glad, og ikke overfladisk, om man har mye penger, men for meg blir det helt feil hvis man ikke kan gi noen penger til mor slik at hun kan få ribbe og en god jul fordi man har gitt så dyre presanger til andre... Men jeg ser ikke bort fra at deres ulike syn der kan komme av nettopp klasseskillene. Han har vel ingen erfaring med at folk faktisk kan være så fattige at julemiddagen står i fare - og er vel derfor heller ikke vant med å tenke på å ha penger til overs til slikt.

Jeg har ingen problemer med å se at klasseforskjellene kan lage problemer, slik du beskriver. Mitt råd (som alltid) er å sette deg ned og snakke med ham om dette. Kanskje det er for sent å foreta noen endringer til denne julen (bortsett fra at jeg er enig i at du kan gi din mor noen penger uansett), men kanskje dere kan komme til en bredere enighet og en dypere, gjensidig forståelse av hverandres tankemåte og situasjon til senere?

[Gjest Badiane]

Jeg syns du kan fortelle ungene dine om de ønsker gaver til jul, eller om de ønsker bestemor skal ha mat på julaften. Da kan man sette ting i perspektiv.

Det synes jeg ikke man skal gjøre. Det er helt uakseptabelt å la barn måtte ta ansvar for bestemors økonomiske situasjon og velbefinnende. Hvis dette er en problemstilling bør dere heller forklare barna at dere har bestemt at de får rimelige gaver slik at bestemor også får litt å rutte med i jula. Det vil barna forstå og godta.

Endret 19. desember 2007 av Badiane

[Gjest Gjest]

Jeg spurte samboer om vi kunne sende henne noen penger, men det hadde vi da altså ikke råd til på grunn av alle de dyre gavene.

Dettte reagerer jeg på! Vi har også en mine, dine og våre barn familie og det kan bli mye gaver å kjøpe i julen. Men aldri noensinne om jeg hadde nektet min mann å hjelpe sine foreldre i julen eller omvendt. Min mann stiller opp for sin far når han har økonomiske problemer. Jeg har selv gitt av mine penger til hans far en periode det var snakk om at de kanskje ville miste huset.....

Synes din samboer er skikkelig smålig som ikke kan hjelpe din mor økonomisk i julen. Det er din mor det er snakk om,-og så skal dyre gaver til egne unger være viktigere?? Synes dette forteller alt om mannens prioriteringer.

Skamme seg! Virkelig en familieorientert mann......

[Gjest TS]

Takk for svar!

Mine synspunkter på gaver:

1. Jeg synes ikke han skal gå ned i prisklasse for din skyld, hvis han alltid har forholdt seg til den høye prisklassen, med mindre det er noe han selv foreslår og vil.

2. Tror barna skjønner dette, de veit vel fra før at han har mye penger, så det kommer vel ikke som noe sjokk på dem at han gir dyrere gaver til sine barn enn det du gir til dine. Vi feira med søskenbarna våres da vi var små, og de fikk alltid mye dyrere gaver fra sin "egen" side av familien, enn det vi fikk fra vår "egen" side. Det var da aldri noe stort problem.

Alle gaver vi gir i julen, er fra oss begge eller hele familien(hans og mine barn). Derfor er det ikke bare for mine barn å "forstå" hvorfor stesøsknene får for flere tusen mer i gaver fra deres far og meg. Jeg kan ikke stå for det overfor mine barn. Derfor føler jeg meg presset.

Min samboer og jeg har ikke masse penger. Vi har normal økonomi og klarer oss helt fint. Men hans bakgrunn gjør at han tenker stoooort og dyyyyrt. Helt annerledes enn det jeg gjør. Dette gjelder ikke bare gaver.

Hvis hans familie er glade, hvem er du til å anklage dem for å være falskt glade? Er du og din familie mer ekte glade bare fordi dere vet å verdsette fattigdom og rendyrke gledene ved å eie lite materielt sett?

Det er ikke din kjærestes skyld at du lider av mindreverdighetskomplekser. Jeg håper du ser at han har valgt deg og at du er i stand til å fokusere på det dere mener er bra og grunnene til at dere liker hverandre.

Dette synes jeg er en unødvendig hånende kommentar. Verdsette fattigdom? Rendyrke gledene ved å eie lite? Du kan umulig ha lest innlegget mitt.

Når det gjelder gladheten til svigerfamilien så var jo jeg den første til å innrømme i det første innlegget mitt, at mine følelser er lite rasjonelle der. Selvfølgelig er de ekte glade. Det tror jeg helt sikkert. Det er vel kanskje grunnen til at de er så glade hele tiden, som plager meg. De setter pris på helt andre ting enn det jeg gjør. Jeg kan vanskelig forstå at man kan vise så overstrømmende pur glede ved det første synes av et nytt gulvteppe: Neeeiiiii guuuuud, så leeeeekkkert! Næææ, det var nyyydelig. Det passet såååååååå godt til veggen/sofaen/stereoanlegget/fyll i det som passer. Jeg: Ehh....

Og sånn fortsetter det hele tiden. Jeg orker nesten ikke å ha de på besøk lenger. De kommer svinsende i sine pelskåper(ja, ekte pels fra dyr) og alt de har å tilføre oss er tips og råd om hvordan vi kan forbedre interiøret. Hva som ville vært "bare såååå lekkert". Hjemmet vårt er selvfølgelig ikke bra nok for dem.

At mennesker lider rundt om verden vil de ikke høre på. Det er ikke viktig. Å donere penger i deres navn som gaver ville ikke blitt sett på som noen gave i det hele tatt. Og ville antagelig bli fulgt av en eller annen sanksjon.

Argh... jeg har mest lyst til å kutte dem ut. Men det kan jeg jo ikke.

[victor78]

At dette kan være et problem i forhold til svigerfamilien kan jeg skjønne. Men du bør kunne snakke med samboeren din slik at det ikke blir et problem dere i mellom.

Har du og samboeren din adskilt økonomi? Ville det ikke vært naturlig at dere i felleskap bidro økonomisk til gaver til deres barn? Hvis han har mye penger og du lite, bidrar han litt på gavene til dine barn. Selvom det er dine og mine barn, må de jo behandles nogenlunde likt når de bor under felles tak.

Jeg tror det viktigste er at du og samboeren din snakker om dette. Vi har alle svigerfamilier vi syns mye om, men jeg tror det er lurt å ikke bry seg så mye med dem. Min erfaring er at holdninger og oppførsel hos en svigerfamilie får man gjort veldig lite med. Familier bygger opp egne kulturer, og da kan ikke en ny inngift/sambo endre på det i en fei. Det som er viktig er at en selv og partneren har en åpen dialog om slike ting.

[Annie]

Takk for svar!

Alle gaver vi gir i julen, er fra oss begge eller hele familien(hans og mine barn). Derfor er det ikke bare for mine barn å "forstå" hvorfor stesøsknene får for flere tusen mer i gaver fra deres far og meg. Jeg kan ikke stå for det overfor mine barn. Derfor føler jeg meg presset.

Skjønner ikke samboeren din dette? :klø:

Da han valgte å flytte sammen med deg, flyttet han sammen med ungene dine også. Sånn er det bare, så kan man like det eller ikke.

Det blir HELT FEIL å skulle forskjellsbehandle ungene, når det står dere begge som givere av gavene.

[messy]

Når det gjelder gladheten til svigerfamilien så var jo jeg den første til å innrømme i det første innlegget mitt, at mine følelser er lite rasjonelle der. Selvfølgelig er de ekte glade. Det tror jeg helt sikkert. Det er vel kanskje grunnen til at de er så glade hele tiden, som plager meg. De setter pris på helt andre ting enn det jeg gjør. Jeg kan vanskelig forstå at man kan vise så overstrømmende pur glede ved det første synes av et nytt gulvteppe: Neeeiiiii guuuuud, så leeeeekkkert! Næææ, det var nyyydelig. Det passet såååååååå godt til veggen/sofaen/stereoanlegget/fyll i det som passer. Jeg: Ehh....

Og sånn fortsetter det hele tiden. Jeg orker nesten ikke å ha de på besøk lenger. De kommer svinsende i sine pelskåper(ja, ekte pels fra dyr) og alt de har å tilføre oss er tips og råd om hvordan vi kan forbedre interiøret. Hva som ville vært "bare såååå lekkert". Hjemmet vårt er selvfølgelig ikke bra nok for dem.

At mennesker lider rundt om verden vil de ikke høre på. Det er ikke viktig. Å donere penger i deres navn som gaver ville ikke blitt sett på som noen gave i det hele tatt. Og ville antagelig bli fulgt av en eller annen sanksjon.

Argh... jeg har mest lyst til å kutte dem ut. Men det kan jeg jo ikke.

Jeg hadde sympati for deg, helt til jeg kom til dette. Det du gjør her viser like liten vilje til å nærme seg dem, som det de gjør for å nærme seg deg. Du tror ikke at grunnen til at de ikke klarer å akseptere dine barn som "en del av familien" er at de merker hvor fientlige holdninger du har mot dem?

Du kommer frem som utrolig skinnhellig- ingen skal få lov til å glede seg over materielle ting, fordi barna sulter i Afrika. Det virker som om du ser på deg selv som "bedre"enn dem fordi du har en "høyere innsikt"/"bedre verdensanskuelse", og hvis de føler seg sett ned på, går de kanskje i forsvarsposisjon.

Jeg og min mor snakker om interiør hele tiden, og det er ikke noe vondt ment med det, vil liker å snakke om ting, se andre løsninger og forskjellige potensial som ligger i rommet- og er ikke nødvendigvis en kritikk av hvordan det faktisk ser ut. Vi kan også glede oss over nye ting i hjemmet, fordi det gjør hjemmet vårt (det huset der vi skal leve, eksistere og samhandle med hverandre) til et koseligere sted. Og det ser jeg ingenting galt med.

[Betsy]

Skjønner ikke samboeren din dette? :klø:

Da han valgte å flytte sammen med deg, flyttet han sammen med ungene dine også. Sånn er det bare, så kan man like det eller ikke.

Det blir HELT FEIL å skulle forskjellsbehandle ungene, når det står dere begge som givere av gavene.

Kunne ikke vært mer enig i dette.

Dessuten - både jeg og min samboer hadde strukket oss laaaaangt for hverandres foreldre dersom de trengte hjelp/penger. Min familie er hans familie, og hans familie er min familie. Synes samboeren din er ganske så kald når han ikke vil prioritere at din mor har litt penger å rutte med i julen!

Og - man kan ikke alltid styre følelsene sine. Dersom man kommer fra litt triste familieforhold, så har jeg full forståelse for at man kan synes det er litt sårt å oppleve andre velfungerende, superduperlykkelige familier.

[Harlekin]

Heisann. Flere ting på en gang, dette! For å ta det "enkleste" først, så synes jeg ikke du trenger å spørre din samboer om å sende penger til din mor. Dette er noe du gjør dersom du har lyst, det er dine penger og din mor.

Jeg er enig i at det er vanskelig når en familie kjøper dyre gaver og den andre billigere - jeg selv føler ofte press, selv om jeg kjemper mot det, til å kjøpe dyrere gaver enn jeg egentlig har tenkt, fordi jeg vet at den andre parten kommer til å bruke mye penger. Men det er egentlig mitt problem, og jeg må rett og slett godta at det er forskjell på folk, hvor mye penger man har og/eller hvor mye man har lyst til å gi. Du bør ikke hindre din samboer i å bruke de pengene han vil (forutsatt at det er hans penger og at det ikke går utover f.eks. husleie), men du har din fulle rett til å bruke så mye penger som du føler er riktig.

Angående at du mener at din "svigerfamilie" er for opptatt av penger og status, så tror jeg egentlig at du må prøve å heve deg over det. Det er ikke opp til deg hva de skal synes og mene, og hvordan de snakker, ei heller er det din samboers' families skyld at du har hatt en vanskeligere oppvekst enn ham. Det gjør dem ikke til dårligere mennesker at de ikke synes det samme som deg.

Men, det er en annen sak om du må like dem, det skal du selvsagt ikke tvinge deg til. Noe kontakt må dere vel ha, fordi de er besteforeldre/slektninger til barna dine, men utover det har du ikke noe ansvar. Selv om det selvsagt gjør familien bedre om du ikke akkurat kan fordra dem ...

Det er jo positivt at de gir gaver til barna dine i år? Jeg tror forresten at verden har godt av positive mennesker som ser lyst på ting. Det betyr ikke at man helt lukker øynene for hva som skjer i resten av verden.

[Gjest _mie]

jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver, om enn fra en litten annen vinkel.

min familie og min manns familie er også utrolig forskjellige.

han kommer fra en familie der det materielle har vært viktig i århundrer. de har alltid hatt penger og de gir alltid masse gaver . både jul, bursdager osv.

min familie har vært mer down to earth. har aldri vært fattig, men vi har aldri blitt bortskjemt og vi fikk aldri så mye at vi ikke visste å sette pris på ting.

jeg merker at jeg har en voldsom prestasjonsagst hva gjelder gaver til hans familie, samtidig som det blir slik at om jeg ksal bruke "like mye " på min familie som vi bruker på hans, ville det bli feil fordi min familie ikke gir enorme gaver som koster skjorta tilbake. de prioriterer annerledes der jeg kommer fra.

min mann har også en tendens til å "le av " gaver jeg får fra mine foreldre. ....herregud , du fikk "bare" en sånn til jul...osv.

men nå ler jeg tilbake.

i hans familie kjøpes det gaver som er for voldsomme. som setter folk itaknemmelighetsgjeld og som ikke minst gjør det vanskelig for andre å gi gaver fordi man føler at ingenting kan måle seg med det folk i den familien får fra hverandre.

jeg har nå tenkt å VÆRE DEN JEG ER!

jeg har noe de ikke har. jeg har kreativitet og omtanke. jeg gir gaver med hjertet og ikke med pengeboka. jeg gir pent innpakkede gaver, som jeg har strikket eller laget selv, eller jeg forsøker å gi minner i form av fotografier og likn. som er personlige.

om de ikke setter pris på gavene mine får det være deres problem. jeg kommer ikke til å bli som dem.

en gave som er gjennomtenkt og som passer til den som skal ha den er i mine øyne verdt mye mer enn enhver annen gave.

ellers syns jeg ikke det blir rett at man skal ha dårlig samvittighet for at man lever godt. det blir feil. jeg tjener mer enn mine svigerforeldre til sammen, men likevel får jeg meg ikke til å bruke enorme summer på gaver....det ligger ikke i min natur.

det er fortsatt tanken som teller.

man skal ikke måtte bevise noe hele tiden.

jeg syns du skal snakke med mannen din om dette. forsøke å forklare at det som skjer nå gjør at du føler som du gjør.

kanskje han kan forstå?

v

[Gjest JennaC]

Hva med å invitere moren din på middag?

[Gjest Gjest]

er det bare jeg som reagerer på at det settes 'prisnivå' på gaver? Skal ikke en julegave (evt. gaver) være en gjennomtenkt gave til den personen som får den. Det spiller da virkelig ingen rolle hva prisen er?

Og til TS, hvis barna dine legger merke til og/eller bryr seg om prisforskjellene på gavene, så tror jeg du har feilet i oppdragelsen..

[Elle Melle]

er det bare jeg som reagerer på at det settes 'prisnivå' på gaver? Skal ikke en julegave (evt. gaver) være en gjennomtenkt gave til den personen som får den. Det spiller da virkelig ingen rolle hva prisen er?

Og til TS, hvis barna dine legger merke til og/eller bryr seg om prisforskjellene på gavene, så tror jeg du har feilet i oppdragelsen..

For å sette det litt på spissen da:

Tror du ikke en ti-åring ville merket forskjell på en laptop og en billig mp3-spiller? Eller en Bergansjakke til 6000 og en jakke fra Sparkjøp?

Dette kommer da helt an på hvilket prisnivå det egentlig er snakk om her?

Er det forresten bare jeg som reagerer på at Ts sine barn er "heldige" som får gave av svigerfamilien? De er en del av familien på lik linje med de andre, og de burde streng tatt fått like mange og like omtenksomme gaver som hans barn. Hva ER det med blodsbånd som gjør at alle andre er utenfor til evig tid? Synes det vitner om at man ikke anerkjenner hennes barn som familie, noe som er veldig trist i tilfellet.

[Antoinette]

Jeg har ikke mye sympati for TS, for det første virker det ikke som hun engang prøver å nærme seg sin svigerfamilie. Man kommer ikke langt når man tror at folk som er opptatt av interiør og livets goder er fullstendig blind for det som skjer i verden.

Det virker ikke som om din trange oppvekst har gjort deg til en som er opptatt av barna i Afrika og de "nære ting", du virker bare sur og bitter.

Jeg har selv fått min andel av syrlige kommentarer fordi jeg sikkert kan være for opptatt av hvordan hjemmet mitt ser ut og hvordan jeg selv ser ut men det gjør meg ikke til en dårlig person.

Det virker som om ts har satt seg fast i et spor og det er bare hun selv som kan endre sin egen oppfattelse av andre mennesker.

[Tabris]

Jeg tror litt av problemet her ikke nødvendigvis er at TS eller hennes svigerfamilie har "feil" - og i hvertfall ikke at de er dårlige personer - men rett og slett at de er for ulike til at klarer å gå særlig bra sammen. Jeg kjenner til lignende situasjoner selv hos meg.

Jeg forstår at noen reagerer på TS' negative ordlag når hun beskriver sin svigerfamilie, men slik jeg forstår så har hun prøvd å snakke med dem, og kanskje og lede samtalen inn på andre ting enn gulvtepper og gardiner, men at interessen for litt videre debattemaer er heller laber. Noe som selvsagt er helt greit, alle har jo rett til å være opptatt av det som interesserer dem, men da skjærer det seg altså litt med TS og hennes interesser. Jo, jeg tror nok hun har prøvd og jeg har ingen problemer med å forstå at det kan være et problem - fra begges sider.