Uten venner..

[Gjest Gjest]

En venninne av meg sier at hun litt beundrer folk som ikke har venner. At man må være sterk for å leve uten venner.

Mens jeg mener at de ikke har mye valg... Man legger seg ikke ned å dør uten venner liksom. Synes mange venneløse er rare jeg, virker ikke spes sterke og beundringsverdige.

Hva mener du?

[Gjest imli]

Det kommer vel an på om venneløsheten er selvvalgt eller ikke? Uansett tror jeg man blir litt spesiell av å ikke ha venner. Men er man ufrivillig venneløs kan det nok styrke en på mange måter, eller det kan gå andre veien.

Venneløse er vel som alle andre - forskjellige. Håper ikke det er et problem for altfor mange voksne mennesker.

[Gjest Åse]

Det kommer vel an på om venneløsheten er selvvalgt eller ikke? Men er man ufrivillig venneløs kan det nok styrke en på mange måter

Jeg tror nå heller at de som frivillig er venneløse er sterke. De er selektive, og vil heller være alene enn å henge rundt alskens mennesker som ikke gir dem noe. Mens de som ufrivillig er venneløse, ofte har noe ved seg som andre ikke liker... De prøver kanskje hardt, men er jo langt nede.

[Nikitaa]

En venninne av meg sier at hun litt beundrer folk som ikke har venner. At man må være sterk for å leve uten venner.

Mens jeg mener at de ikke har mye valg... Man legger seg ikke ned å dør uten venner liksom. Synes mange venneløse er rare jeg, virker ikke spes sterke og beundringsverdige.

Hva mener du?

Ja jøss, så folk med venner er mer beundringsverdig da?? Jeg syntes mennesker som DEG er rare jeg, som ikke eier egenskapen til og se andre mennesker. Sitte enkelte type mennesker inn i en katagori, som rar, lite beundringsverdig og ikke sterke mennesker, fordi de ikke har venner? Hvor dumt er ikke det da?

Dette kan være mennesker som slier med seg selv, er usikker på seg selv i forhold til folk rundt seg, selvvalgt. Eller folk som ikke kan beholde venner & ender opp venneløs, pga personeligheten sin!

Du har nok missforstått noe, det er mennesker som er anderledes & rare som er beundringsverdig;) Men A4 mennesker som deg selv... er ikke helt det øye "mitt" beundrer...

Hvis det finnes milliarder av "deg" & 1 av hun vennina di, vil jeg si hun er mer beundringsverdig... Get the point?

[Gjest Gjest]

Jeg tror endel som er frivillig (helt) venneløse er det fordi de er rimelig steile på endel områder, og ikke liker kompromisser eller kritikk av disse områdene. Det er i hvert fall min observasjon. Og endel som er ufrivillig venneløse er det kanskje fordi de ikke fungerer bra sosialt. Synes ikke det er noe spesielt å beundre. Men å takle å være alene over lengre tid, f eks reise langt vekk e.l, er en ok egenskap.

[Nikitaa]

Det kommer vel an på om venneløsheten er selvvalgt eller ikke? Uansett tror jeg man blir litt spesiell av å ikke ha venner. Men er man ufrivillig venneløs kan det nok styrke en på mange måter, eller det kan gå andre veien.

Venneløse er vel som alle andre - forskjellige. Håper ikke det er et problem for altfor mange voksne mennesker.

Legger til: "svake mennesker er de som ikke har evnen til og se andre.

[honey21]

Jeg har vært ufrivillig venneløs de siste 4 årene. Min første venninne på 4 år møtte jeg i sommer.

Grunnen til dette er at jeg har bodd mye i utlandet under oppveksten. Venner har flyttet fra meg, jeg har flyttet fra de. Derfor har jeg hatt det ekstremt vanskelig med å knytte bånd til andre og har dermed vanskeligheter med å få venner. Men det betyr IKKE at jeg er "rar" eller "spesiell". Jeg er en heeeeelt normal jente, som alle andre, men har bare en psykisk sperre mot det å knytte bånd til andre i frykt for å miste de. Det er vondt å flytte fra venner, som dere sikkert forstår.

Så pls, ikke døm andre bare fordi de ikke har venner. Man blir faktisk veldig selvstendig og sterk av det, og det betyr ikke at man er rar

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg har valgt å flytte til stedet der min mann kommer fra,et lite sted utenfor Trondheim, og på den måten mister jeg MYE kontakt med de "gamle" venninnene mine. De har også flyttet eller fått seg nye venner.

På det nye stedet har jeg nesten bare blitt kjent med min manns venner, ofte damene til hans kamerater. Men jeg kan ikke si at noen av dem er nære venninner desverre.

Jeg syns det er trist å ha det slik, men ikke så mye jeg kan gjør med det egentlig. Han har jo alle sine kamerater som han kan besøke når han vil, men for meg blir det vanskelig for å "mase" på de jeg kjenner om besøk ol. De har jo sitt og sine.

Må legge til at jeg har fått mange gode venner gjennom jobben, men de er en mye eldre enn meg og ikke venner jeg treffer på fritiden (bortsett fra om vi går å spiser enn gang i blandt)

Men jeg må vel bare jobbe meg å styrke forholde til de jeg føler kan bli en god venninne, selv om det krever en del. Og jeg vil ikke trenge meg på dem og deres venner. De har jo alle en stor venninne krets allerede.

Men jeg jobber med saken

Og har det på ingen måte vondt, føler meg svak eller noe av den grunn. Har gode samtalepartnere i min mor, far, svigerinne, svigermor

Men må innrømme at jeg savner det gode venninneforholde jeg hadde til mine tidligere venninner. Vi treffes ofte til høytider og i ferierog har det da helt fantastisk og kan skravle i vei i timesvis Skulle hatt mer av det i hverdagen..

[caso]

En venninne av meg sier at hun litt beundrer folk som ikke har venner. At man må være sterk for å leve uten venner.

Mens jeg mener at de ikke har mye valg... Man legger seg ikke ned å dør uten venner liksom. Synes mange venneløse er rare jeg, virker ikke spes sterke og beundringsverdige.

Hva mener du?

En person som har levd livet venneløs, vet ikke hva vedkommende går glipp av. Så sterk..? njash.. "vet ikke bedre" eventuellt.