Faren min skal gifte seg.....

[Montezuma]

Jeg trenger bare å lufte ut litt, kanskje noen vil høre på meg....?

Pappa skal gifte seg. Og han skal gjøre det utenlands, uten oss barna altså. med en forlover som jeg heller ikke kjenner.

Jeg er glad han er glad, og det er helt klart det viktigste! men jeg synes det er kjipt at han ikke gjør det hjemme, at han ikke vil dele den dagen hvertfall med oss barna! Tenk hva han hadde sagt om jeg giftet meg uten han tilstede! det hadde blitt baluba!

Vi har lyst å reise til vielsen uten å si noe. jeg vil IKKE ikke være med han på den dagen.....

En annen ting jeg ikke har turt å spørre om, er om samboeren hans skal ta pappas etternavn.... Det ville være vanskelig for meg..... Fru Pappa; det er liksom fortsatt mamma det.......

Dere som reiser utenlands for å gifte dere; hva er grunnen? er det for å "slippe unna" folk og familie? eller er det andre grunner? Og hvis det er noen her som skal gifte seg for andre gang; er det helt annerledes da? kan dere se grunnerr for at pappan min gjør som han gjør nå?

Det viktigste er at pappan min er lykkelig, så jeg må bare glede meg på hans vegne. Men jeg trenger litt hjelp til å forstå og akseptere måten man velger å gjøre bryllup nr 2. Det virker dessuten for meg som at mamma og pappa skilte seg "igår". Vi har alltid vært kjernefamilien over alle kjernefamilier, og det var en bombe da de skilte seg etter nesten 30 år sammen........

veldig glad for tilbakemld på dette her........

[Amalie_85]

Min pappa har gjort noe av det samme. Bare på en båt. Ringte dagen før han og fortalte det Og det var fordi dem ville det sånn, dem ville ikke ha noen familie der (bortsett fra lillesøsteren min da som nesten måtte være med for ho var ganske liten) Men etter de hadde kommet tilbake var vi alle sammen i oslo å spiste, altså han og stemor og alle 3 barna. Det var kjempekoselig

Jeg skjønte heller ikke da hvorfor han ikke ville ha oss der, men i ettertid så kan jeg også forstå det litt. Og da skal ikke jeg være den som irriterer meg over at jeg ikke fikk hvert der og heller bare være gla for dem. Og nå når jeg har lyst å gifte meg selv kjenner jeg at jeg har også lyst å "stikke av" og gifte meg.

Slipper jo en masse oppstyr

[Gjest *Emma* ikke innlogget]

Vi giftet oss i utlandet fordi min mann ikke liker store forsamlinger der han er midtpunkt. Han orket ikke styr, mas, stress, prester, masse gjester, taler, vals og alt annet som følger med. Nå inviterte vi riktignok nær familie og vanner til å bli med (hvis de ønsket det...de måtte betale selv, derfor forventet vi aboslutt ikke at noen skulle svare ja.)

Jeg kan se for meg at mine onkler og tanter er sure (vi har ikke fått noen gaver fra dem, men har fått fra hele mannen min sin familie. Min familie har sgat flere ganger..,.,,å ja det har vi jo helt glemt...det må vi ordne...men så har det ikke kommet noe. Jeg tenker at det kanskje er fordi de er sure?!)

For å være ærlig syns jeg det er barnslig og egoistisk å ikke ønske at folk skal få den bryllupsdagen de selv ønsker. Vi giftet oss for OSS, for at vi skulle være mann og kone og for at det skulle være "ordnede forhold" for barna våre. Vi giftet oss ikke for å vise frem kjolen min til fjern familie eller underholde andre...Om noen blir sure for at vi valgte å reise bort sier jeg bare sorry...men det var VÅR dag!

Skjønner ikke hva du mener med at du har lyst til å reise til vielsen men ikke dele dagen med han???

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns du burde respektere deres avgjørelse, selv om det er sårt. Hvis du hadde laget en tråd om hvorvidt du og kjæresten kunne gifte dere i utlandet uten foreldre til stede, er jeg sikker på at mange hadde sagt at dette var deres dag, dere måtte tenke på dere selv osv. Jeg syns det samme burde gjelde selv om man er foreldre.

Egentlig høres det ut som om du generelt syns det er vanskelig at faren din har funnet seg en ny, etter å ha skilt seg fra moren din, og at denne skuffelsen over bryllupet bare er et slags symptom på det hele? Mulig jeg tar feil, altså. Det er noe med noen foreldre når de skiller seg - det virker som om noen kan bli litt fjerne for barna i tiden etter skilsmissen, spesielt hvis de blir opptatt med nye partnere, siden de er forelska for første gang på flere år osv.

Har du snakket med faren din om dine følelser rundt hans nye forhold? Han har selvsagt sine fulle rett til å innlede nye forhold, men jeg syns samtidig du har lov til å lufte dine tanker overfor ham. Man trenger ikke oppføre seg som en femåring fordi om det kommer en ny partner inn i bildet, men jeg syns samtidig det er lov til å ikke være helt komfortabel med situasjonen, og være ærlig på det.

Kanskje ikke helt svar på spørsmålet ditt, men.

[Gjest Gjest]

Da jeg giftet meg var ikke mitt særkullsbarn eller min mann sine særkullsbarn tilstedet. Det var kun oss to, i en by i et annet land. Slik ville vi ha det. Det var en, for oss, en privat stund og vi ville ha noen dager sammen alene. Dette _skal_ respekteres men folk bestemmer selv om de vil like det....

La din far få ha sin dag i fred om han vil det. Dette er sikkert en spesiell setting for han i og med at han har vært gift før og har voksne barn. Hans samboer ønsker sikkert også å ha _en_ eneste dag med sin mann som bare er viet dem selv og kjærligheten. Du har strengt tatt ingenting der å gjøre.

[Gjest lailaila]

Jeg kan se for meg at mine onkler og tanter er sure (vi har ikke fått noen gaver fra dem, men har fått fra hele mannen min sin familie. Min familie har sgat flere ganger..,.,,å ja det har vi jo helt glemt...det må vi ordne...men så har det ikke kommet noe. Jeg tenker at det kanskje er fordi de er sure?!)

Vi giftet oss for OSS, for at vi skulle være mann og kone og for at det skulle være "ordnede forhold" for barna våre. Vi giftet oss ikke for å vise frem kjolen min til fjern familie eller underholde andre...Om noen blir sure for at vi valgte å reise bort sier jeg bare sorry...men det var VÅR dag!

jeg skjønner ikke at man både skal få 'være i fred' OG få gaver... gavene er noe du får fordi du steller i stand en fest der folk får god mat og drikke.. uten dette=ingen gave.

Hvis noen av mine venner/slektninger giftet seg uten at jeg ble invitert så ville de heller ikke fått noen gave..ikke fordi jeg blir snurt over å ikke bli invitert men fordi det ikke er naturlig for meg å likevel skulle gi gave i en slik situasjon. Samme med folk som reiser vekk på bursdagen sin, osv.

[Gjest Veronica Mars]

--

Endret 2. april 2008 av Gjesten

[*Emma*]

jeg skjønner ikke at man både skal få 'være i fred' OG få gaver... gavene er noe du får fordi du steller i stand en fest der folk får god mat og drikke.. uten dette=ingen gave.

Hvis noen av mine venner/slektninger giftet seg uten at jeg ble invitert så ville de heller ikke fått noen gave..ikke fordi jeg blir snurt over å ikke bli invitert men fordi det ikke er naturlig for meg å likevel skulle gi gave i en slik situasjon. Samme med folk som reiser vekk på bursdagen sin, osv.

Vi ventet oss i utgangspunktet INGEN gaver. Det sa vi også om noen spurte oss om ønskelister (for det gjorde faktisk veldig mange). Likevel endte vi altså opp med gaver fra hele mannens familie og alle vennene våre.

Det jeg syns er rart m min familie (dvs mine onkler) er at de begge uoppfordret har sagt at de har jo ikke kjøpt gave og type "oi oi oi det må vi jo få gjort noe med!" uten at de gjør det. En annen ting er at ingen av dem kostet på seg så mye som en sms engang for å gratulere oss enda de godt visste når bryllupet var. Som sagt tror jeg de er snurt for at de ikke fikk komme. Det er ikke bare gavene. Og igjen - vi ventet oss ingen gaver !

[Gjest Gjest_Petra_*]

jeg skjønner ikke at man både skal få 'være i fred' OG få gaver... gavene er noe du får fordi du steller i stand en fest der folk får god mat og drikke.. uten dette=ingen gave.

Hvis noen av mine venner/slektninger giftet seg uten at jeg ble invitert så ville de heller ikke fått noen gave..ikke fordi jeg blir snurt over å ikke bli invitert men fordi det ikke er naturlig for meg å likevel skulle gi gave i en slik situasjon. Samme med folk som reiser vekk på bursdagen sin, osv.

Jøss - så du fikk bare gave fra de som var tilstede, du?

[Gjest Blondie65]

Når noen jeg kjenner eller er i slekt med gifter seg så får de en gave, enten jeg er invitert eller ikke, om de har fest eller ikke, etc. Jeg har ALDRI tenkt på gaven som betaling for festen. Jeg har tenkt på dem som en del av feiringen av deres dag.

Jeg kan forstå at du har lyst å delta på din fars bryllupsdag, men dette er ikke noe jeg ville gjort hvis far har sagt at det ikke er det han ønsker. Jeg forstår også at det er leit å ikke føle seg ønsket der, men det er nok ikke personlig. De ønsker sikkert å ha en dag for seg selv som FrkÅberg sier.

Kanskje du kan overraske dem når de kommer hjem igjen med en hyggelig sammenkomst der du feirer dem og deres bryllupsdag istedet?

[aline]

Jeg synes det er helt ok å dra vekk når man skal gifte seg for andre gang (eller for første gang for den sakens skyld, det er ekteparets dag, ikke gjestenes), om man føler at det er det man ønsker. Tror at mange er ferdige med den store festingen rundt ekteskapet når man gifter seg igjen i godt voksen alder, har gjort ferdig stort kirkebryllup, har barn og familie fra før og alt egentlig gjøres kun for sin egen del.

Selvfølgelig skal de ikke gifte seg i norge bare fordi barna vil det (hvor gamle er dere forresten?), og jeg synes IKKE dere skal dra i vielsen uten å snakke med ham om det. Dette er HANS/DERES dag, ikke din og evt andre barns.

Det er heller ikke deres sak om hans nye kone ønsker å ta hans etternavn eller ikke, hun har likevel sitt fornavn og er seg selv, hun blir ikke Fru pappa, hun blir seg selv med pappas etternavn, siden de to ønsker å ha felles etternavn, dersom de ønsker det begge to.

Men, jeg synes det er helt på sin plass å prate med ham om det, det må være lov til å si hva man tenker, og gi sitt syn på en sak. Ikke som anklager, men bare for å si at du/dere synes det er trist å ikke kunne være der, og at du lurer på dette med etternavn, da du synes det er litt rart. Men du er altså faktisk nødt til å akseptere hans valg, uansett hva de blir.

Dersom du/dere barna, ikke egentlig føler dette er rett, siden dere fremdeles kanskje henger igjen i foreldrenes ekteskap, så KAN det jo være en av grunnene til at de reiser vekk og vil gjøre dette alene, kun sammen med DERES kjente, som tenker på dem som dem, ikke på ham som en del av ett "perfekt" par som ikke lenger er. ;-)

selv om det er naturlig at du/dere husker dette, og henger litt igjen i det, så prøv å se at det ikke er slik det er for ham.

Endret 20. desember 2007 av aline

[Montezuma]

Skjønner ikke hva du mener med at du har lyst til å reise til vielsen men ikke dele dagen med han???

Du misforsto; jeg skrev (noe knotete kanskje) at jeg ikke "ikke ikke vil være der"! ja, det var knotete, ser det selv :-)

Egentlig høres det ut som om du generelt syns det er vanskelig at faren din har funnet seg en ny, etter å ha skilt seg fra moren din, og at denne skuffelsen over bryllupet bare er et slags symptom på det hele? Mulig jeg tar feil, altså. Det er noe med noen foreldre når de skiller seg - det virker som om noen kan bli litt fjerne for barna i tiden etter skilsmissen, spesielt hvis de blir opptatt med nye partnere, siden de er forelska for første gang på flere år osv.

Har du snakket med faren din om dine følelser rundt hans nye forhold? Han har selvsagt sine fulle rett til å innlede nye forhold, men jeg syns samtidig du har lov til å lufte dine tanker overfor ham. Man trenger ikke oppføre seg som en femåring fordi om det kommer en ny partner inn i bildet, men jeg syns samtidig det er lov til å ikke være helt komfortabel med situasjonen, og være ærlig på det.

Kanskje ikke helt svar på spørsmålet ditt, men.

Du traff nok spikeren på hodet der....... .-)

Jeg synes hele greia har vært vanskelig, fordi da foreldrene våre ble skilt, ble vi barna liksom klagemurer, trøstere, støttespillere osv. Det var ikke rom for oss å være barn og sørge slik som vi jo oså hadde behov for. Det ble forventet at vi skulle stile opp for våre foreldre som hadde det tungt og vanskelig; vi barna måtte være sterke, og var ikke lenger barn, men likeverdige voksne. Hvilket vi definitivt ikke følte oss som. Etterhvert så fikk begge våre foreldre nye partnere, brått var alt glemt og de snurret rundt på rosa skyer, og vi barna skulle glede oss sammen dem! Heller ikke da skulle vi få reagere og bearbeide det som hadde skjedd. Vi hadde jo mistet familien vår, på en måte, det ble konflikter og splid, barndomshjemmet vårt forsvant og en stor del av livene våre skulle bare settes strek over.

Så du har nok rett ja, at jeg henger igjen i mye gammelt her, og at hele denne bryllupssaken er et symptom på ting jeg ikke er ferdig med.

Tusen takk for mange gode svar! Jeg har fått litt å tenke på, og det er veldig fint å få hjelp til å se saken fra flere synspunkter!

[Gjest Gjest]

så fikk begge våre foreldre nye partnere, brått var alt glemt og de snurret rundt på rosa skyer, og vi barna skulle glede oss sammen dem! Heller ikke da skulle vi få reagere og bearbeide det som hadde skjedd. Vi hadde jo mistet familien vår, på en måte, det ble konflikter og splid, barndomshjemmet vårt forsvant og en stor del av livene våre skulle bare settes strek over.

Så du har nok rett ja, at jeg henger igjen i mye gammelt her, og at hele denne bryllupssaken er et symptom på ting jeg ikke er ferdig med.

Dette er vel strengt tatt noe du burde snakke emd dine foreldre om? Helt off topic i tråden, men likevel viktig.