Er det meg, eller?!

[Gjest anonym akkurat nå]

Jeg har ei "venninne" - hmmm. Hun kjører ikke bil selv, og derfor prøvde jeg i lengre tid å være snill - stille opp for henne og sønnen hennes (som er jevngammel med min sønn). De flyttet hit for litt over et år siden.

Men det er jo et fryktelig styr.

Ei tid, når jeg ringte, hørte jeg mora utbryte: Uff, er det henne - hva vil hun _nå_ da?! når sønnen overleverte telefonrøret til henne. Og da ringte jeg faktisk for å tilby skyss til/ fra div plasser, blant annet butikken (det er langt og tungt å gå). Og div ærend rundt omkring. Flere ganger la hun også på røret. Aldri fått takk en eneste gang.

Og forrige år var ikke mora med på juleavslutninga til sønnen, for det passet ikke.

Sønnene våre trener kampsport sammen en gang i uka, og sønnen sitter på med oss. Vi er selv fire i familien, og blir da fem med sønnen hennes (har 5-seters bil). En gang tilby jeg henne skyss nedover til treninga (sendte sms), for å se på sønnen (det var vel første treninga, det). Da tenkte vi at en av oss voksne + datra skulle være hjemme. Ingen svar.

Så sønnen min ringte for å høre om også mora skulle nedover. Da fikk jeg følgende melding i etterkant av telefonsamtalen: "Vi blir ikke med, dere kan dra sjøl. trøng itj å tilby mæ å være m først å så lat som engenteng ættepå.d e jo tydli at dåkk ska et el ainna.heretter trøng du itj spør oss om å bli med nån stan som helst." ordrett sitat.

Hva?! tenkte jeg, og prøvde tre ganger å ringe henne, hun tok ikke telefonen. Sønnen min var fortvilt, for han trodde det var hans feil. Enden på den visa, var at sønnen hennes ikke fikk bli med på trening. (Men både han og mora har vært med flere ganger i etterkant).

I kveld var det trening først, og så juleavslutning på skolen etterpå. Styr og atter styr. For ei uke sida hadde jeg sagt at jeg kunne kjøre to turer for å hente dem. (Jeg prøver fremdeles å være grei...

Men ungene mine kom hjem derfra i går, og fortalte at hun skulle _gå_ til skolen, hun (ca 2 km), og ikke skulle være med på treninga (gradering, sønnen hennes skulle ta første beltet). I lys av den ufine meldinga hun sendte meg, tenkte jeg "ha-ha" i mitt stille sinn, og gledde meg til å se ungene på treninga og messa.

Well, mannen min ringte og avtalte at gutten hennes skulle komme til oss kl 16, så skulle vi dra ca kl 16.45 (de kunne jo leke litt i mellomtida). Sønnen sa det var greit.

Så kom neste telefon: gutten hennes skulle ikke på trening, men han lurte på om vi ikke kunne hente ham hjemme hos ham før julemessa! Dett passet ikke for oss, og mannen min spurte om ikke han kunne bli med å se på treninga iallefall. Da skulle han plutselig på trening likevel.

(Grunnen var jo at hvis han skulle bli hentet hjemme, ville vi ikke nektet mora å sitte på.)

Men så ringte telefonen, og det var mora. Hun spurte om det var så at gutten skulle komme til oss kl 16. Sønnen min tok telefonen, og sa at ja, det kunne han godt.

Da sa mora at hvis gutten hennes skulle på trening, _skulle_ vi komme og hente ham kl 16.45 som vanlig. Sønnen min ble overraska, men sa ja (de bor rett borti her, ca 3 min gange.) Det er ikke det at det var så vanskelig for oss å hente ham, men det er måten ting blir sagt på!

Gutten hadde ikke med seg drikke på trening, ikke betaling for beltet, ikke inngangsbilletter til julemessa, ikke mat og drikke til seg selv eller andre... Alt dette ble betalt/ besørget av oss. Og mora uteble. I år igjen. Som på mesteparten av foreldremøtene. (tror hun har vært på et møte...)

Jeg må si jeg er lei av dette. Gutten er helt fantastisk, men mora mangler jeg litt kjemi med, for å si det mildt/ villt.

Men si meg, er det jeg som er på jordet her? Nå har dere kun hørt min versjon av sannheten, og jeg er småpissed på dama. Jeg er drittlei henne. Derfor er versjonen farget av meg.

Ikke siter innlegget, er dere greie, jeg tror jeg bør redigere det noe i etterkant...

[Amalie_85]

Vel, noen mennesker er spess. Men det kan hende hun oppfatter det som mas fordi hun ikke vil ha så mye veledighet og skjønner at det er det. Ikke vet jeg :klø:

Jeg syns du hørtes hyggelig ut jeg

[LilleBille]

Vi har alle forskjellige ønsker i forhold til hvordan vi følger opp barn - og hva vi vil bli med på. Og det er ofte mange grunner til det.

Synes det er flott at du har prøvd å tilby moren å sitte på osv. men det er ingen grunn til at du skal stresse og mase og ringe gang på gamg om det. Det er heller ikke alltid like lett å være den som tar i mot.

Tilby sønnen å sitte på til trening osv. - og gi ham tid for når dere kjører hjemmefra. Så om han skal sitte på - møter han opp hos dere til avtalt tid.

Desverre er det synd for noen barn som ikke har foreldre som kan/vil være tilstede - men det er ikke noe du kan gjøre noe med. La det bli opp til moren om hun ønsker å be om hjelp til transport ved en senere anledning.

[Gjest Gjest]

Ikke siter innlegget, er dere greie, jeg tror jeg bør redigere det noe i etterkant...

Som gjest kan du ikke det, vet du... Ellers synes jeg du ikke skulle legge ut så mange detaljer om dama. Lett å ta både fylket og området på dialekten du gjengir henne på, for oss som fulgte med i norsktimene... Ellers: mind your own business, la henne være. Men om du mener sønnen er utsatt for omsorgssvikt, så sier du fra til barnevernet. Hvis ikke. så drit i henne. Du har vel egentlig ikke så mye med det heller...

[Gjest Gjest]

Det er kjempe fint at du vil stille opp, men ikke mas. Gjør som LilleBille foreslår: "Hei, vi kjører til trening kl. 16.45. Om du vil sitte på er det bare å være her da." Ikke bry dere om moren, men vær snill med sønnen fordi han er venn av din sønn. Moren er voksen og bør klare seg selv. Så kan hun evt be om hjelp om hun vil ha. Ikke ring flere ganger, send mange sms o.l. Og ikke la dette bli et stressmoment for deg.

[Far til 2]

En vesentlig del av problemet er jo at dette går mest utover barnet.

Det er barnet som til daglig opplever morens negative holdning til trening, skole, naboer, etc.

Jeg foreslår at du en periode "glemmer moren" og tilbyr barnet å bli kjørt på trening sammen med dere. å den måten blir ikke barnet straffet unødig for morens "litt spesielle holdning", og barnet vil fortsatt føle seg velkommen sammen med dere.

[Frk Johansen]

Jeg ville nok gjort som deg, tilbudt meg for å hjelpe andre, men når hun så tydelig ikke setter pris på det skjønner jeg ikke hvorfor du orker å bry deg mer. Som noen sier her, si et fast klokkeslett til sønnen hennes som han kan komme bort på om han ønsker for skyss til treningen og la det være med resten. Noen er surmaget bestandig, men det kan jo hende at hun også ikke liker tanken på å ta i mot almisser.

[Rosalie]

Jeg tror nok at denne mora føler seg utsatt for et veldedighetsprosjekt, noe hun syns er direkte flaut. Derfor holder hun avstand, og prøver å ta tilbake noe av kontrollen ved å selv prøve og sette betingelsene for veldedighetskjøringa.

Enig med LilleBille - tilby sønnen skyss til og fra trening, og gi han beskjed om når han må være hos dere. Mora er et voksent menneske, og må selv bestemme om hun trenger hjelp. Slik det er nå, har du bestemt at hun trenger hjelp. Ubehagelig å bli umyndiggjort på den måten, og hun ser nok ikke på deg som venninne.