Sint - har vi ikke kommet lengre?

[Gjest H.I]

Jeg ante ikke hvor jeg skulle legge dette, det kunne passet inn under mange kategorier så jeg la det her:

Jeg sitter og skummer av raseri. Jeg er i permisjon fra jobb og studier (fødselspermisjon), og den opprinnelige planen var at jeg skulle fortsette studiene full tid fra 1. januar 2008 (og at samboeren min da skulle gå ut i permisjon de siste 3,5 mnd av permisjonen). Dette hadde han gitt beskjed om til arbeidsgiver allerede før fødselen.

Pga at samboeren min gikk over i ny stilling som innebar en del lederansvar, og at det skulle være store endringer i avdelingen høst 07 og vår 08 ble vi enige om at han skulle ta ut gradert permisjon (jobbe 2-3 dager i uka) slik at han kunne være til stede på jobb. Det ville innebære at jeg mistet forelesninger de dagene han jobbet, samt lesetid, men det var viktig både for hans "karriere" i firmaet og firmaet at han var til stede. Også dette ble formidlet til hans overordnede.

For noen dager siden skulle sambo levere inn søknad om permisjon til arbeidsgiver (hos dem går det igjennom arbeidsgiver som deretter søker refusjon fra NAV), og diskutere med sin overodnede hvilke dager han skulle jobbe. Sjefen sa da til han at han (sjefen) og firmaet helst ikke ville at sambo gikk ut i permisjon i det hele tatt. Han sa til sambo at dette var et dårlig tidspunkt å være borte på, at de hadde tenkt på sambo til "flere oppgaver" osv. Sambo ble smigret fordi de tydeligvis setter pris på han, men også oppgitt fordi dette har vært gitt beskjed om for lenge siden, og fordi han synes det er dårlig av sjefen å prøve og gi han dårlig samvittighet fordi han tar ut permisjon.

Jeg er ingen husmor, for å ha det sagt. Jeg vil komme meg ut i jobb igjen å fortsette på studiene mine, og er ikke villig til å sette min karriere og mitt liv på vent for sambos firma. Jeg føler selv at jeg strakk meg langt ved å "ofre" forelesninger på et hardt studium for at han skulle kunne dra på jobb.

Så til sakens kjerne: Er dette vanlig? Er det virkelig slik at kvinner forventes å ta hele permisjonen, mens menn forventes å kunn ta ut "fedrekvoten" og ellers stille opp i ett og alt for jobben?

Hvordan løser man i så fall en slik situasjon, uten å lage "bråk" på jobben? Sambo trives svært godt på jobben sin, og det ville være trist om noe som i allfall jeg ser på som svært naturlig, permisjon for å være hjemme 3,5 mnd med barnet sitt, skulle ødelegge for det. Spesielt siden det har vært "hintet frampå" om at det er stor sannsynlighet for å avansere i dette firmaet (som er et stort, globalt firma) for hans del.

Jeg vil ikke være kjip, men hvorfor skal det være automatikk i at det er jeg som skal ofre (selv om det er midlertidig) min karriere og mine ønsker?

[Gjest =tentacle=]

Jeg vil ikke være kjip, men hvorfor skal det være automatikk i at det er jeg som skal ofre (selv om det er midlertidig) min karriere og mine ønsker?

Det skal det ikke. Det er selvsagt komfortabelt for samboerens sjef å kunne manipulere frem sin vilje, men din samboer kan gå tilbake til sjefen og minne om at dette er avgjort for lenge siden, og at det er to personers karrierer som skal ivaretas i familien.

[victor78]

Her syns jeg samboeren din skal "stå på krava".

Det er flere grunner til det. Det ene ar at dette er noe han har legitim rett til i Norge. Det andre er at dette er et stort firma. Det ville vært annerledes i en tremanns-bedrift. Det tredje er at i dagens hete arbeidsmarked vil jeg tro han sitter trygt. Antar han har en eller annen utdanning som gjør ham skikket til jobben, og da er han trolig ettertraktet på arbeidsmarkedet (som veldig mange av oss).

Jeg vil også tro arbeidsgiver vet å verdsette en ansatt som vet hva han vil og klarer å gjennomføre det. Alternativet er jo at samboeren din viser at han lett lar seg styre av ytre påvirkninger (arbeidsgiver).

Arbeidsgivere og timer på jobben får man alltids nok av, men tid med sine små er en knapp ressurs, plutselig er de blitt store. Jeg har tilgode å høre noen skrive i en nekrolog "Og vi husker alle at han rakk veldig mange møter..."

Jeg håper mannen din er enig i at dette ikke er et forhanslingsspørsmål. Når han så har fått gjennom dette, og det er blitt avtalt hvilke dager han skal være på jobb, kommer neste utfordring; nemlig å IKKE være på jobb de andre dagene. Det blir ikke en god permisjonsperiode hvis tiden hjemme blir fylt opp av telefoner og eposter fra jobb som skal besvares. Man må passe på seg selv og egen tid!

[Cata]

Så lenge dette har vært avtalt i forkant så får arbeidsgiveren bare finne seg i det uansett hvor dårlig det passer. Så lenge far har rett til permisjon så skulle et bare mangle at han ikke skulle få ta den. Det er heller ingen grunn til at du skal måtte sette din utdanning "på vent" mer enn du har gjort, når tingene er slik de er.

[Gjest Gjest]

Åh, blir så irritert av å høre om slike arbeidgivere! Var selv nettopp i samtale med sjefen, der hun klagde litt over at så mange ble gravide. Og sa at de gikk glipp av forfremmelser, at det var en hun hadde tenkt å forfremme og så ble denne personen gravid, og da måtte forfremmelsen gå til noen andre. Jeg tok det nesten som en slags advarsel.

Hadde ikke hjerte til å fortelle at etter mange år som singel har jeg endelig kommet i et seriøst forhold - hvem vet hva som kan skje i min situasjon etter noen få år....

Jeg tror at mannen din faktisk vil tjene på å holde seg hard og ta permisjonen. For det første viser det litt integritet, at han klarer å stå imot press, og velge fornuftig. Sjefen må jo skjønne at dette er en god egenskap, når han får rukket å ta det inn over seg. Skulle man tro.

[Gjest Blondie65]

Din samboer må og bør være klar over at han har all makt her. De vil gjerne ha han, liker han godt og har "tenkt på han" til flere oppgaver. Hvis de har tenkt det i dag kan de også greie å vente de månedene han tar ut permisjon.

Hvis de begynner å true med at oppgavene ikke venter til han er ferdig med permisjon eller at det er nå eller aldri så er ikke dette stedet for en familemann å jobbe. Det er også et ettertrykkelig brudd på arbeidsmiljølovens rettigheter i forbindelse med svangerskapspermisjon, og jeg kan ikke se at det står noe i loven om at disse bestemmelsene ikke gjelder for fedrekvoten.

Jeg hadde sendt inn søknaden om permisjon som om det var den selvfølgeligste sak av verden og kommer det dritt fra dem så se arbeidsmiljølovens §12 (tror det er det) og utover angående diskriminering av personer i permisjon.

Jeg forstår godt at du (og han ... går jeg ut fra?) er irriterte på dette.