Hvordan redde ekteskapet?

[Gjest Utlogga bruker]

Dette blir litt for personlig, så jeg logger ut.

Jeg er gift på tredje året, er i midten av 20åra. Mannen min er i begynnelsen av 30åra. Vi har ingen barn, men jeg er tre måneder gravid med vår første.

Vi har vært sammen i åtte år nå, men etter bryllupet synes jeg forholdet vårt har forandret seg. Vi koser mindre, kysser mindre, har alt for lite sex, og jeg føler at han bare er en person jeg lever sammen med. Han er ikke kjæresten min lenger.

Jeg har prøvd å snakke med ham om dette. Mange ganger. Jeg har tatt det opp i fredstid, snakket ordentlig om det, og han bare ler av meg. Han har det veldig bra i ekteskapet vårt, han har den friheten han trenger og den nærheten han trenger. Han har noen å sove med, noen å dele regninger med, og er fornøyd med det. Før hadde vi sex fire ganger i uka, nå er vi nede i en om vi er heldig. Kanskje det er spesielt nå som jeg er gravid, men jeg har en stor apetitt på sex. Han hadde det før, jeg vet ikke hva som har skjedd. Og det er ikke bare meg heller, han onanerer ikke lenger.

Graviditeten er han ikke interessert i. Jeg har spurt om han kan smøre ryggen min, det gjør han aldri. Jeg må legge hendene hans på magen min, og han drar de vekk etter noen sekunder. Jeg prøvde nå nettopp å få han med meg i dusjen, han gadd ikke.

Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo ikke gå fra ham, jeg elsker denne mannen, men jeg klarer bare ikke dette lenger... Han sier bare at vi ikke har problemer. Men vi har det. Jeg har det.

[Gjest Mysticgirl]

Dette blir litt for personlig, så jeg logger ut.

Jeg er gift på tredje året, er i midten av 20åra. Mannen min er i begynnelsen av 30åra. Vi har ingen barn, men jeg er tre måneder gravid med vår første.

Vi har vært sammen i åtte år nå, men etter bryllupet synes jeg forholdet vårt har forandret seg. Vi koser mindre, kysser mindre, har alt for lite sex, og jeg føler at han bare er en person jeg lever sammen med. Han er ikke kjæresten min lenger.

Jeg har prøvd å snakke med ham om dette. Mange ganger. Jeg har tatt det opp i fredstid, snakket ordentlig om det, og han bare ler av meg. Han har det veldig bra i ekteskapet vårt, han har den friheten han trenger og den nærheten han trenger. Han har noen å sove med, noen å dele regninger med, og er fornøyd med det. Før hadde vi sex fire ganger i uka, nå er vi nede i en om vi er heldig. Kanskje det er spesielt nå som jeg er gravid, men jeg har en stor apetitt på sex. Han hadde det før, jeg vet ikke hva som har skjedd. Og det er ikke bare meg heller, han onanerer ikke lenger.

Graviditeten er han ikke interessert i. Jeg har spurt om han kan smøre ryggen min, det gjør han aldri. Jeg må legge hendene hans på magen min, og han drar de vekk etter noen sekunder. Jeg prøvde nå nettopp å få han med meg i dusjen, han gadd ikke.

Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo ikke gå fra ham, jeg elsker denne mannen, men jeg klarer bare ikke dette lenger... Han sier bare at vi ikke har problemer. Men vi har det. Jeg har det.

Klassisk eksempel på menn som ikke hører etter når kvinner vil fortelle dem noe som er galt i forholdet. De har det jo bra så da kan vel ikke vi ha det dårlig? Og så sitter de der som er spørsmåltegn når vi forlater dem!

[Gjest Gjest]

Parterapi. Hva annet...??

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Parterapi ja.. skulle gjerne hatt det, men for det første bor vi på et lite sted uten mulighet til det, og for det andre kommer han til å nekte.

"Hvorfor terapi når vi ikke har noen problemer?"

Jeg har prøvd mye, men jeg vil fremdeles kjempe, så jeg setter stor pris på tips og råd fra dere. Det må da være flere enn meg som har det sånn??

Av og til virker det som om jeg når inn, han blir helt stille og hører etter. Men så går det ei uke, og vips er han tilbake i samme gamle mønsteret igjen. Fyren er glad i meg, det tviler jeg ikke på, men han GIR meg ingenting!! Jeg har prøvd å snakke, jeg har grått, hylt og kjeftet. Av og til er det bare kjeftinga som hjelper, det er kun da jeg får nok oppmerksomhet, det er kun da ordene glir inn. Det er bare så synd at det da kommer noen stygge gloser bare for å såre samtidig. Jeg har faktisk sagt til ham at jeg kommer til å gå fra ham før eller senere om han ikke forbedrer seg. Før eller senere får jeg nok, og da finner jeg meg en mann som er villig til å ofre litt av seg selv for at jeg skal ha det bra. Han bare trekker på skuldrene og tror ikke på meg. Han har det med å se nedlatende på meg, han har et "du skjønner ingenting av livet du lille venn"-blikk, og det gjør meg så sint!! Han skjønner ikke at folk er forskjellige, og at mine behov ikke er lik hans. Han gir meg mye av det han trenger selv - alenetid og rom for hobbyer. Men ting han selv ikke trenger gir han ingenting av.

Samtidig går det i bølger. Av og til tar hverdagen oss, og da er det helt greit å bare leve sammen. Men i perioder er jeg veldig misfornøyd med alt, og han skjønner ingenting.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg tror ikke det er så mye du kan gjøre for å få det akkurat slik du vil når han tydeligvis ikke vil det samme som deg. Du har jo virkelig prøvd å si i fra, og han har en helt annen virkelighetsoppfatning enn deg. Har du mulighet til å møte ham på halvvegen? Hvis du firer på dine krav til kos, sex og nærhet, så slipper kanskje han å føle at han må "rømme" fra deg, og kanskje vil han da etterhvert komme deg mer i møte og til og med ta initiativ til mer nærhet og sex. Et menneskes behov for og ønske om nærhet endrer seg gjennom et liv. For at det skal føles bra, må en ønske det, å ha sex mot sin vilje eller å kose og klemme og stryke når en føler seg presset til det, fører ofte til enda større avstand.

Selv om han ikke vil gå i parterapi, så kan kanskje du gå i terapi for å lære mer om hvordan du skal håndtere denne situasjonen. Uten å vte det selvsagt, så tror jeg det er stor sannsynlighet for at situasjonen er mer komplekst og det kreves mer for å løse opp i den enn at noen gir dg noen "råd og tips" og så løser det seg.

Selv om du bor åp et lite sted, kan du gå i terapi. Det trenger jo ikke være hos den lokale psykologen. Finn en i en annen kommune.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er mange fornuftige ord i innlegget ditt, gjest!

Jeg prøver å gi han det han trenger. Han hadde en periode der han var nedfor og lei seg, og jeg maste mye på ham om dette. Jeg merker jo at det ikke fungerer, så jeg lar ham stort sett være i fred. Nå har han en periode der han er veldig fornøyd med livet sitt sier han. Han mekker bil og spiller gitar for seg selv, vi har stort hus der han tilbringer mye tid på "sitt" rom og i garasjen. Det er dager der jeg knapt ser ham, men han får gjort alle sine ting og er veldig fornøyd med det.

Men det går utover meg.. jeg vet at jeg trenger mer oppmerksomhet og nærhet enn han gjør, og kanskje spesielt nå som jeg går gravid. Han bryr seg ikke om barnet og har ikke lagt om livsstilen sin i det hele tatt, tar ikke på magen min og har ikke rørt pappaboka han fikk da jeg fikk vite at han skulle bli pappa. Selvsagt blir jeg skuffet over det, men jeg har ikke sagt noe.

Ang sex så er vi veldig forskjellige og det har vi alltid vært. Han er veldig a4 og vil ha sex under dyna på soverommet og ferdig med det. Jeg er eksperimentell og liker å finne på nye ting, prøve ut alt nytt og være litt på kanten. Men jeg har akseptert han som han er, det gjorde jeg før jeg valgte å dele livet mitt med ham. Det vi har hatt felles er hyppigheten, vi har begge likt å ha mye sex. Nå har vi nesten ingenting. Og dette begynte lenge før graviditeten, han sier selv at det ikke har noe med babyen å gjøre. Når vi har sex dundrer han på og tar ikke akkurat hensyn til at jeg er gravid, så jeg tror ikke han tenker på det.

Er det riktig at jeg skal fire så på mine krav for at han skal ha det bra, at jeg selv går og ikke har det bra? Det er jo det som skjer med oss nå. Han er på topp og jeg er på bunn snart... og han ser det ikke.

Ang terapi så bor vi på et lite sted, det er ikke psykolog eller terapaut her, og den nærmeste er langt unna. Jeg sjekket det opp i fjor en gang, da jeg følte at dette kom til å bli et stort problem. Det blir veldig problematisk å ta fri fra jobb og slikt for å reise mange mil til en terapaut. Jeg vet at det ikke er noen her som kan revolusjonere hele forholdet vårt, men kanskje noen har noen tanker som kan hjelpe.

[Nabodama]

Høres ut som en fastlåst situasjon, dette her. Han har trukket seg unna deg, og trekker seg visst enda lenger unna når du prøver å gå inn i problematikken.

Det har skjedd en endring med ham over tid, men merkbar etter at dere giftet dere. Det er et stort skritt å gifte seg for mange, også det å få barn. Nå er dere gift på 3. året, og han burde ha vent seg til det, men det at du er gravid nå, er han kanskje ikke helt klar for.

Det første so slo meg var at han kanskje var deprimert, i forhold til det at han trekker seg unna deg ved å ikke være sammen med deg, ikke vil snakke, nedgang seksuelt osv. Men så sier du at han er så fornøyd med livet nå. Egentlig tror jeg ikke noe på det, det er noe som skurrer når han ikke i det hele tatt er interessert eller tar hensyn til at dere skal ha barn.

Hvordan var han innstilt til det å få barn før du ble gravid? Var han fullt og helt med på planen, eller var han heller lunken? Kanskje det som plager ham nå er at han ikke er helt klar enda?

Du kan jo ta en prat, uten å bebreide, om hva han føler rundt dette.

[Gjest Gjest]

Det er mange fornuftige ord i innlegget ditt, gjest!

Jeg prøver å gi han det han trenger. Han hadde en periode der han var nedfor og lei seg, og jeg maste mye på ham om dette. Jeg merker jo at det ikke fungerer, så jeg lar ham stort sett være i fred. Nå har han en periode der han er veldig fornøyd med livet sitt sier han. Han mekker bil og spiller gitar for seg selv, vi har stort hus der han tilbringer mye tid på "sitt" rom og i garasjen. Det er dager der jeg knapt ser ham, men han får gjort alle sine ting og er veldig fornøyd med det.

Men det går utover meg.. jeg vet at jeg trenger mer oppmerksomhet og nærhet enn han gjør, og kanskje spesielt nå som jeg går gravid. Han bryr seg ikke om barnet og har ikke lagt om livsstilen sin i det hele tatt, tar ikke på magen min og har ikke rørt pappaboka han fikk da jeg fikk vite at han skulle bli pappa. Selvsagt blir jeg skuffet over det, men jeg har ikke sagt noe.

Ang sex så er vi veldig forskjellige og det har vi alltid vært. Han er veldig a4 og vil ha sex under dyna på soverommet og ferdig med det. Jeg er eksperimentell og liker å finne på nye ting, prøve ut alt nytt og være litt på kanten. Men jeg har akseptert han som han er, det gjorde jeg før jeg valgte å dele livet mitt med ham. Det vi har hatt felles er hyppigheten, vi har begge likt å ha mye sex. Nå har vi nesten ingenting. Og dette begynte lenge før graviditeten, han sier selv at det ikke har noe med babyen å gjøre. Når vi har sex dundrer han på og tar ikke akkurat hensyn til at jeg er gravid, så jeg tror ikke han tenker på det.

Er det riktig at jeg skal fire så på mine krav for at han skal ha det bra, at jeg selv går og ikke har det bra? Det er jo det som skjer med oss nå. Han er på topp og jeg er på bunn snart... og han ser det ikke.

Ang terapi så bor vi på et lite sted, det er ikke psykolog eller terapaut her, og den nærmeste er langt unna. Jeg sjekket det opp i fjor en gang, da jeg følte at dette kom til å bli et stort problem. Det blir veldig problematisk å ta fri fra jobb og slikt for å reise mange mil til en terapaut. Jeg vet at det ikke er noen her som kan revolusjonere hele forholdet vårt, men kanskje noen har noen tanker som kan hjelpe.

Uff, dette høres trist ut. Men poenget mitt er ikke at du skal fire på kravene dine for at han skal ha det bra og ikke du, men at forholdet sonm helhet skal bli bedre. Dessverre er det slik at du ikke kan endre andre, kun deg selv. Det er helt sikkert ikke det du vil høre nå, men jeg tror kanskje det er bedre å prøve å erkjenne det, enn å gå rundt å håpe, gråte, rase og vente på en endring hos en annen som ikke kommer. Da blir du maktesløs. Hvis du prøver å endre din egen måte å håndtere dette på, er du aktiv, og det vil på sikt føles bedre og gi deg bedre selvfølelse.

Som du skjønner, er jeg overbevist om at terapi er veien å gå når en står overfor så store problemer som det kan se ut til at du/dere gjør. Jeg ville nok løyet på meg en fysioterapeut eller noe annet som er lettere å fortelle arbeidsgiver om (en gjennomsikig løgn i mine øyne, dette gjelder viktigere ting enn å være ærlig mot en arbeidsgiver) og faktisk kjøre/ta buss disse milene, jeg, da. Trenger ikke gå så ofte - feks. hver fjortende dag.

Slik du beskriver det nå, høres det ut som om han har vendt seg bort fra deg og barnet som skal komme, på en måte somom det ikke angår ham. Kanskje har han en "pappadepresjon"?

Du sier dette begynte lenge før graviditeten faktisk like etter at dere giftet dere. Og da hadde dere vært sammen i seks år - stemmer ikke det? Kan han ha blitt litt lammet av at dere giftet dere? Kan tanken på at dere er gift gjort at han har fått et behov for å markere sin selvstendighet overfor deg? Har du endret deg etter du ble gift? Har du blitt "konete"? Vær ærlig. Kan det være en idé å spørre han om dette (bruk tid på å finne formuleringene og den rette settingen!)? Kanskje det ligger noe der siden disse tingene har skjedd parallelt?

[Gjest Gjest]

Vi koser mindre, kysser mindre, har alt for lite sex, og jeg føler at han bare er en person jeg lever sammen med. Han er ikke kjæresten min lenger.

Graviditeten er han ikke interessert i.

Han sier bare at vi ikke har problemer. Men vi har det. Jeg har det.

Denne mannen har tydeligvis kommunikasjonsproblemer!

Hvordan klarer du å leve med en beslutningsvegrer og en taus mann som ikke vil høre på hva du sier? :kaffe:

Huff, ønsker deg lykke til...

Kanskje du finner en ny, eldre og mer moden mann som er mer lydhør og forstår og ser deg bedre?

[Nabodama]

Denne mannen har tydeligvis kommunikasjonsproblemer!

Hvordan klarer du å leve med en beslutningsvegrer og en taus mann som ikke vil høre på hva du sier? :kaffe:

Huff, ønsker deg lykke til...

Kanskje du finner en ny, eldre og mer moden mann som er mer lydhør og forstår og ser deg bedre?

Hun er gift og gravid, også foreslår du at hun finner seg en ny mann?

Skal man bare gi opp hvis man har det vanskelig en tid?

Her viser du virkelig at vi lever i et bruk-og-kast-samfunn. Fungerer det ikke som en vil, bare kast ham til side og finn en ny.

[Gjest Tulipa]

Denne mannen har tydeligvis kommunikasjonsproblemer!

Hvordan klarer du å leve med en beslutningsvegrer og en taus mann som ikke vil høre på hva du sier? :kaffe:

Huff, ønsker deg lykke til...

Kanskje du finner en ny, eldre og mer moden mann som er mer lydhør og forstår og ser deg bedre?

Er det mulig? Sannelig ikke rart det er mye skilsmisser når man ser enkeltes holdninger.

Endel mennesker velger heldigvis å kjempe for det de har kjært og ta ansvar for det barnet de venter. Samlivet går i bølgedaler - hele tiden .. jeg har selv vært gift i snart 20 år og har gjennomlevd den ene krisen etter den andre .. Men vi ønsker å være sammen - vi vil ikke begynne på nytt med nye partnere selvom vi ikke tåler den andre til tider .. det er noe alle opplever - og det nytter ihvertfall ikke med en ny partner - man får akkurat samme problemene der og .. Livet er ganske enkelt ingen dans på roser.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Høres ut som en fastlåst situasjon, dette her. Han har trukket seg unna deg, og trekker seg visst enda lenger unna når du prøver å gå inn i problematikken.

Det har skjedd en endring med ham over tid, men merkbar etter at dere giftet dere. Det er et stort skritt å gifte seg for mange, også det å få barn. Nå er dere gift på 3. året, og han burde ha vent seg til det, men det at du er gravid nå, er han kanskje ikke helt klar for.

Det første so slo meg var at han kanskje var deprimert, i forhold til det at han trekker seg unna deg ved å ikke være sammen med deg, ikke vil snakke, nedgang seksuelt osv. Men så sier du at han er så fornøyd med livet nå. Egentlig tror jeg ikke noe på det, det er noe som skurrer når han ikke i det hele tatt er interessert eller tar hensyn til at dere skal ha barn.

Hvordan var han innstilt til det å få barn før du ble gravid? Var han fullt og helt med på planen, eller var han heller lunken? Kanskje det som plager ham nå er at han ikke er helt klar enda?

Du kan jo ta en prat, uten å bebreide, om hva han føler rundt dette.

Jeg skal prøve å prate med ham igjen. Jeg er jo nødt til det. Jeg må bare skrive fra meg litt først, sånn at han ikke får ei skyllebøtte.. da går han i lås og ingenting er oppnådd. Han var helt med på å få barn ja, han har selv sagt at han vil bli pappa før han fyller 35 og da jeg gikk tom for prevensjon for ei stund siden sa han at nå er det på tide. Jeg har prøvd å spørre om tankene hans rundt graviditeten, men han trekker på skuldrene og sier han gleder seg. Det er ikke akkurat så overbevisende. Han virker likegyldig på meg.

Jeg har spurt han flere ganger om hvordan han har det, og når han ikke har det bra bruker han å si det. Men de siste månedene smiler han og virker glad, han sysler med sitt og virker fornøyd med tilværelsen. Han er ikke sur eller innesluttet, og derfor tror jeg på ham når han sier han har det bra.

Uff, dette høres trist ut. Men poenget mitt er ikke at du skal fire på kravene dine for at han skal ha det bra og ikke du, men at forholdet sonm helhet skal bli bedre. Dessverre er det slik at du ikke kan endre andre, kun deg selv. Det er helt sikkert ikke det du vil høre nå, men jeg tror kanskje det er bedre å prøve å erkjenne det, enn å gå rundt å håpe, gråte, rase og vente på en endring hos en annen som ikke kommer. Da blir du maktesløs. Hvis du prøver å endre din egen måte å håndtere dette på, er du aktiv, og det vil på sikt føles bedre og gi deg bedre selvfølelse.

Som du skjønner, er jeg overbevist om at terapi er veien å gå når en står overfor så store problemer som det kan se ut til at du/dere gjør. Jeg ville nok løyet på meg en fysioterapeut eller noe annet som er lettere å fortelle arbeidsgiver om (en gjennomsikig løgn i mine øyne, dette gjelder viktigere ting enn å være ærlig mot en arbeidsgiver) og faktisk kjøre/ta buss disse milene, jeg, da. Trenger ikke gå så ofte - feks. hver fjortende dag.

Slik du beskriver det nå, høres det ut som om han har vendt seg bort fra deg og barnet som skal komme, på en måte somom det ikke angår ham. Kanskje har han en "pappadepresjon"?

Du sier dette begynte lenge før graviditeten faktisk like etter at dere giftet dere. Og da hadde dere vært sammen i seks år - stemmer ikke det? Kan han ha blitt litt lammet av at dere giftet dere? Kan tanken på at dere er gift gjort at han har fått et behov for å markere sin selvstendighet overfor deg? Har du endret deg etter du ble gift? Har du blitt "konete"? Vær ærlig. Kan det være en idé å spørre han om dette (bruk tid på å finne formuleringene og den rette settingen!)? Kanskje det ligger noe der siden disse tingene har skjedd parallelt?

Vi har vært sammen åtte år nå snart *tenke etter* og har vært gift i snart tre. Jeg vet ikke helt om jeg har forandret meg stort etter bryllupet, men jeg har gått fra å være student med deltidsjobb kveld og helg til å gå i fulltidsjobb på dagtid, så jeg er mye hjemme. Jeg vet at han reagerer på at jeg er mye hjemme, og han klager på at jeg bruker mye tid foran pcen, det er interesser han ikke skjønner. Konete har jeg aldri vært, men det kan hende han syns det allikevel... jeg har prøvd å spørre om jeg gjør noe feil, og når han nekter for det sier jeg at han er nødt til å fortelle meg det om jeg gjør noe han ikke liker, hvordan skal jeg ellers kunne endre meg? Da smiler han og sier at jeg er perfekt som jeg er...

Hvordan han tenker om det å være gift vet jeg ikke helt. Det var han som ville gifte seg, han fridde og satte dato og var altiv i planlegginga av bryllupet. Det var liksom "hans" greie. Livet vårt etter bryllupet har ikke forandret seg på grunn av bryllupet, tror jeg.

Denne mannen har tydeligvis kommunikasjonsproblemer!

Hvordan klarer du å leve med en beslutningsvegrer og en taus mann som ikke vil høre på hva du sier? :kaffe:

Huff, ønsker deg lykke til...

Kanskje du finner en ny, eldre og mer moden mann som er mer lydhør og forstår og ser deg bedre?

Eldre mann vil jeg da ikke ha, han jeg har er eldre enn meg fra før av og jeg vil ihvertfall ikke ha en eldre enn han igjen Ja, han har kommunikasjonsproblemer - eller VI har det - men jeg elsker ham. Og vil leve sammen med ham. Det er det jeg har valgt.

Jeg er gravid med hans barn, og ekteskapsløftene betyr faktisk noe for meg. Ellers hadde jeg gått for lenge siden.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det som irriterer meg mest er disse smilene og latteren hans hele tiden. Nå som jeg er gravid er jeg "den hormonelle gravide" hvis jeg klager på noe. Før jeg ble gravid var jeg "den lille sutrejenta".

Han tar meg ikke på alvor, og det gjør meg gal! Han skjønner virkelig ikke at jeg ikke har det bra i dette forholdet. Han forstår ikke at jeg ikke kan ha det bra når han har det så fint. Og han greier ikke å se ting fra min side i det hele tatt. Så lenge han har det bra må da jeg også ha det bra...

Samtidig har jeg jo alt jeg ønsker meg. Han er snill og god, trygg, en god familiemann med orden i sakene sine, han rydder og vasker hus og liker å ha det skikkelig rundt seg. Han er veldig glad i meg, kaller meg "sin lille prinsesse" og fra utsiden er vi paret alle er misunnelig på. Jeg får stadig kommentarer om hvor heldig jeg er som har en så kjekk og snill mann.

Jeg er bare så rådvill, jeg aner ikke hva jeg skal si og gjøre. Jeg bare vet at dette kommer til å gå den gale veien hvis vi ikke greier å jobbe sammen nå.

[Gjest Har vært der]

Huff, ikke en enkel situasjon dette, jeg har vært der selv.

Det jeg savner litt i dine innlegg, er at du kommer med hva som er din andel av "ansvaret" for at det har blitt slik.

Jeg leser veldig mye om hva han gjør galt, og det er selvsagt ikke bra, men hva gjør du? Kan du ha noe innvirkning på det som skjer?

Jeg har noen tanker rundt dette, og jeg håper du ikke tar det ille opp, for det er ikke vondt ment.

For det første er du gravid. Det er store endringer i kroppen din, og du blir mest sannsynlig litt følsom og sensitiv på ting som foregår rundt deg. Dette kan bidra til å gjøre ting større enn de behøver å være.

En annen ting er at han er en mann som opplever at kona hans forandrer seg. Du er gravid, og han har ikke forutsetninger for å forstå hva som skjer i din kropp akkurat nå.

Du opplever noe han ikke er en del av akkurat nå, han er en "utenforstående" i denne situasjonen, og kanskje han føler det slik også...? Det er ikke uvanlig at menn blir usikre når kona blir gravid.

For veldig mange menn blir ikke et svangerskap virkelig før:

1: magen begynner å vokse

2: babyen begynner å sparke

3: babyen blir født

Når du legger hånden hans på magen din, og han drar den til seg etter få sekunder, tyder det på at han ikke er komfortabel med situasjonen. Graviditeten er ikke noe som angår ham akkurat nå, den er ikke virkelig for ham.

Og du kan ikke tvinge ham til å være like engasjert som deg!

Du sier han smiler og sier han har det bra. Det kan være, men det kan også være at han ikke vil belaste deg med sine følelser akkurat nå.

Hvis du er hormonell eller sensitiv kan det være han tror at du blir lei deg hvis han sier noe.

Det kan også være at han ikke vil vedkjenne seg de negative følelsene han har, og at han skjuler dem?

Kanskje han har dårlig samvittighet fordi han ikke klarer å glede seg like mye over svangerskapet som du gjør?

Kanskje han føler seg utelatt fordi han ikke kan dele svangerskapet med deg?

Det kan være så mye som er grunnen til dette.

Han må være tålmodig med deg i denne tiden, og jeg råder deg til å være det samme tilbake. Vis storsinn og forståelse, han opplever ikke det samme som deg akkurat nå, men han vil komme dit til slutt bare du gir ham sjansen og tiden.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nei, jeg har ikke skrevet mye om min andel i dette, og jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg er feilfri. Men jeg forstår det bare ikke, og når jeg spør han gang på gang om jeg gjør noe galt har han ikke noe svar. Da er det ikke så enkelt å påpeke hva jeg har gjort, om du skjønner. Jeg vet jo at jeg også gjør feil, og jeg kan sikkert forbedre meg masse, men når jeg spør ham har han ikke noe å utsette på meg. Jeg har jo prøvd å fortelle ham at han må si ifra hvis det er noe, jeg er ikke typen som blir fornærma hvis jeg får kritikk. Men i hans øyne er jeg tydeligvis feilfri...

Dette har pågått i flere år, ikke bare de siste tre månedene som jeg har vært gravid, så det går ikke å skylde på graviditeten! Hadde det skjedd en forandring i ham når jeg ble gravid hadde jeg skjønt hvorfor, i det minste. Det hadde vært lettere for meg å takle.

Det at han ikke bryr seg om magen er bare sårt, det er i mine øyne ikke det problemet ligger. Kanskje han bryr seg mer etterhvert, kanskje ikke. Det er ikke noe vi snakker om, men det er følelser jeg går og bærer på.

Hva jeg gjør? Jo, akkurat nå har han det veldig bra. Og jeg gjør ingenting. Jeg maser ikke på ham, jeg lar han sitte med gitaren sin, jeg legger meg alene uten å komme og mase om at han skal være med meg, de eneste gangene jeg forstyrrer ham er når jeg roper opp trappa at jeg har laget mat hvis han er sulten. Og jeg merker på ham at han er fornøyd.

Når vi har slike perioder har ikke jeg det bra selv. Han har det flott, men ikke jeg. Det går til en viss grad, så begynner jeg å mase.

Alt jeg trenger går på sparebluss. Jeg vil at han skal gi meg ømhet og nærhet, og får jeg det ikke kan jeg bli sur og innesluttet. Det irriterer ham. Jeg unngår ham og unngår krangling, lar være å snakke til ham og det irriterer ham også. Jeg kan nok være masete og irriterende i perioder ja.

Jeg har spurt ham om ikke han ser at forholdet vårt har forandret seg. Han sier han merker at vi ikke har like mye sex, men ellers synes han ikke ting har forandret seg noe.

Du har vært der selv sier du, hva gjorde at du ble i stedet for å gå?

[Nabodama]

Det som irriterer meg mest er disse smilene og latteren hans hele tiden. Nå som jeg er gravid er jeg "den hormonelle gravide" hvis jeg klager på noe. Før jeg ble gravid var jeg "den lille sutrejenta".

Han tar meg ikke på alvor, og det gjør meg gal! Han skjønner virkelig ikke at jeg ikke har det bra i dette forholdet. Han forstår ikke at jeg ikke kan ha det bra når han har det så fint. Og han greier ikke å se ting fra min side i det hele tatt. Så lenge han har det bra må da jeg også ha det bra...

Samtidig har jeg jo alt jeg ønsker meg. Han er snill og god, trygg, en god familiemann med orden i sakene sine, han rydder og vasker hus og liker å ha det skikkelig rundt seg. Han er veldig glad i meg, kaller meg "sin lille prinsesse" og fra utsiden er vi paret alle er misunnelig på. Jeg får stadig kommentarer om hvor heldig jeg er som har en så kjekk og snill mann.

Jeg er bare så rådvill, jeg aner ikke hva jeg skal si og gjøre. Jeg bare vet at dette kommer til å gå den gale veien hvis vi ikke greier å jobbe sammen nå.

Synes han du er negativ ettersom du blir kalt "den lille sutrejenta" (for en ting å si, forresten!) og "den hormonelle gravide"?

Eller sier han det for at du skal slutte med å si fra? Altså, dette er en form for hersketeknikk, en nedlatende holdning, som plasserer deg i en bås. Noe som gjør at han kan fortsette som før, for det er jo ikke hold i det du sier, du er jo bare sutrete. Tror jeg hadde tatt tenning hadde mannen min kalt meg noe sånt! Makan!

Samtidig må jeg si at det er noe i det som en annen skrev her inne. Kan du ikke få en endring hos ham, må du begynne med deg selv. Vi påvirker jo hverandre gjennom vår væremåte. Er du misfornøyd nå, så kan det hende det er derfor han trekker seg unna også.

Tenk deg samme situasjon på jobb. En misfornøyd person drar de andre ned i humør, det blir en dårlig stemning. Er man mer positiv, ser lyst på ting, og er blid og hyggelig, er man en person de andre gjerne vil være sammen med, en tiltrekker seg de andre.

Ens oppførsel har altså stor innvirkning på hvordan andre har det sammen med deg.

Dette går jo mot alt det du tenker nå, hvordan kan du greie å være positiv og glad nåe du egentlig er lei deg, skuffet og såret?

Men prøv likevel. Du må bare bestemme deg for å se lyst på situasjonen, se lyspunktene i livet. Dette vil etterhvert virke inn på ham, og det blir mye større sjans for at han vil prioritere å være sammen med deg, kose seg i ditt selskap, gi deg det du trenger.

Da kan problemet løses med dette. Kanskje er det akkurat det som er problemet, at han opplever det å være sammen med deg som negativt for tiden, fordi du er misfornøyd? Da smitter dette fort over på ham, og det blir dårlig stemning mellom dere.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kanskje jeg er negativ. Det er absolutt mulig. Jeg skal ta det til meg.

Det jeg føler, er at han ikke trenger meg. Han er fornøyd så lenge han har mat på bordet og et sted å holde på med hobbyene sine. Jeg har prøvd å gi ham rom og se an stemningen, ikke mase på ham og la han være i fred, og da er han fornøyd. Men jeg greier det bare ikke over lengre tid!! Jeg mener jeg har prøvd. Dette har tross alt pågått i flere år, og jeg har prøvd og prøvd og prøvd. Og jeg kommer frem til det samme hver gang, så lenge jeg bøyer meg og legger lokk på det jeg føler har han det fint. Og det blir feil i mine øyne!

Jeg vet at han synes jeg burde gjøre mer husarbeid, at mye ligger på ham. Det har han sagt flere ganger. Og så synes han jeg skal få meg en "ordentlig" hobby i stedet for å være på nettforum. Han har foreslått at jeg skal begynne å sy eller noe.

Han har ikke kalt meg sutrejente, men det ligger tydelig i øynene hans at han bare synes jeg sutrer og tar ikke til seg det jeg sier når jeg prøver å snakke om tankene mine rundt oss. Så det er altså ikke noe han har kalt meg! Det er kroppsspråket og holdninga hans som forteller meg det. Jeg går ikke rundt og er negativ til oss, jeg vil jo ha mer av ham! Jeg syter ikke til vanlig, men han mener at jeg gjør det når jeg prøver å snakke. Vanlige ord glir ikke inn, da ler han bare, jeg må enten bli så sint at jeg begynner å gråte (ergo sutre) eller kjefte for at han skal høre. Og da har han gjerne glemt at jeg har sagt akkurat de samme ordene ti minutter tidligere på en normal måte - for da "kjefter jeg bare".

[Gjest Har vært der]

Du har vært der selv sier du, hva gjorde at du ble i stedet for å gå?

Tålmodighet og storsinn gjorde at jeg ble...

Jeg sa i klartekst, uten å gå til angrep, hvordan jeg oppfattet ham og situasjonen, og at jeg ikke ville ha det slik.

Han sa også at han hadde det bra, men jeg slo meg ikke til ro med det.

Jeg sa noe sånt som: "ok, du mener vi har det bra, jeg har det ikke bra. Hva kan grunnen være til at vi har så ulikt syn på det som foregår rundt oss?"

Jeg ba ham tenke over hva han mente var grunnen til at det var slik, (at jeg ikke hadde det bra mens han følte alt var perfekt) og at jeg var klar til å lytte når han var klar til å snakke med meg om det.

Da han kom til meg noen uker senere lyttet jeg. Stilte spørsmål for å få vite nøyaktig hva han mente, men kommenterte ikke det han sa utover det.

Etter dette spurte jeg ham hva han så som en løsning på problemet. Igjen lyttet jeg på det han sa, og sammen fant vi en løsning.

Det er snart 16 år siden denne første gangen, men vi har hatt et par episoder etter dette som har blitt løst på samme måte.

Men en ting jeg reagerte på: Du sier at du må kjefte for å bli hørt... og det kan jeg si med en gang, kjeft fungerer aldri!

Det blir det bare en negativ stemning av!

[Nabodama]

Kanskje jeg er negativ. Det er absolutt mulig. Jeg skal ta det til meg.

Det jeg føler, er at han ikke trenger meg. Han er fornøyd så lenge han har mat på bordet og et sted å holde på med hobbyene sine. Jeg har prøvd å gi ham rom og se an stemningen, ikke mase på ham og la han være i fred, og da er han fornøyd. Men jeg greier det bare ikke over lengre tid!! Jeg mener jeg har prøvd. Dette har tross alt pågått i flere år, og jeg har prøvd og prøvd og prøvd. Og jeg kommer frem til det samme hver gang, så lenge jeg bøyer meg og legger lokk på det jeg føler har han det fint. Og det blir feil i mine øyne!

Jeg vet at han synes jeg burde gjøre mer husarbeid, at mye ligger på ham. Det har han sagt flere ganger. Og så synes han jeg skal få meg en "ordentlig" hobby i stedet for å være på nettforum. Han har foreslått at jeg skal begynne å sy eller noe.

Han har ikke kalt meg sutrejente, men det ligger tydelig i øynene hans at han bare synes jeg sutrer og tar ikke til seg det jeg sier når jeg prøver å snakke om tankene mine rundt oss. Så det er altså ikke noe han har kalt meg! Det er kroppsspråket og holdninga hans som forteller meg det. Jeg går ikke rundt og er negativ til oss, jeg vil jo ha mer av ham! Jeg syter ikke til vanlig, men han mener at jeg gjør det når jeg prøver å snakke. Vanlige ord glir ikke inn, da ler han bare, jeg må enten bli så sint at jeg begynner å gråte (ergo sutre) eller kjefte for at han skal høre. Og da har han gjerne glemt at jeg har sagt akkurat de samme ordene ti minutter tidligere på en normal måte - for da "kjefter jeg bare".

For å si det enkelt og greit:

Du tiltrekker deg flere bier ved å bruke honning enn ved å bruke eddk.

Du vil ha mer av ham. Det får du ikke ved å være negativ og ved å ta opp dette gang på gang. Du må by på deg selv, vise at det er morsomt og fint å være sammen med deg.

Jeg tror endringen hos ham vil komme mer eller mindre av seg selv om du bevisst går inn for å endre atferd hos deg selv. Til å begynne med kan det nok være vanskelig, men etterhvert går det lettere, særlig hvis du begynner å merke endring hos ham.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tålmodighet og storsinn gjorde at jeg ble...

Jeg sa i klartekst, uten å gå til angrep, hvordan jeg oppfattet ham og situasjonen, og at jeg ikke ville ha det slik.

Han sa også at han hadde det bra, men jeg slo meg ikke til ro med det.

Jeg sa noe sånt som: "ok, du mener vi har det bra, jeg har det ikke bra. Hva kan grunnen være til at vi har så ulikt syn på det som foregår rundt oss?"

Jeg ba ham tenke over hva han mente var grunnen til at det var slik, (at jeg ikke hadde det bra mens han følte alt var perfekt) og at jeg var klar til å lytte når han var klar til å snakke med meg om det.

Da han kom til meg noen uker senere lyttet jeg. Stilte spørsmål for å få vite nøyaktig hva han mente, men kommenterte ikke det han sa utover det.

Etter dette spurte jeg ham hva han så som en løsning på problemet. Igjen lyttet jeg på det han sa, og sammen fant vi en løsning.

Det er snart 16 år siden denne første gangen, men vi har hatt et par episoder etter dette som har blitt løst på samme måte.

Men en ting jeg reagerte på: Du sier at du må kjefte for å bli hørt... og det kan jeg si med en gang, kjeft fungerer aldri!

Det blir det bare en negativ stemning av!

Been there, done that... han kom aldri.

Jeg vet så alt for godt at det ikke kommer noe godt ut av kjefting, men hva pokker skal man gjøre da? Når ingenting funker og han bare sitter der og smiler om jeg prøver å snakke på skikkelig vis? Jeg kjefter svært sjelden, det må sies, men av og til må det bare ut et sted, og han provoserer meg noe utrolig når jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det og han ikke tar meg seriøst..