Kjærester og utgifter

[Gjest Gjest akkurat nå]

Hm, lurer på om jeg er kravstor, urimelig eller dumsnill. Det er slik at kjæresten min tjener over dobbelt så mye som meg. I tillegg an en rekke frynsegoder i forbindelse med jobben sin.

Men han er meget påholden når det gjelder pengene sine, han benytter alle muligheter til å prute i butikker (en gang prøvde han også å prute da han skulle handle to lyspærer...) og har ord på seg for å være litt "sparsommelig".

Vi var nylig på en liten ferie sammen, ikke noe dyrt eller ekstragavant. Jeg hadde på forhånd fått inntrykk av at han skulle spandere denne turen (ja, jeg vet at jeg burde ha spurt mer konkret om dette, men jeg synes det er så veldig vanskelig og pinlig å snakke om penger), men da regningen kom, sa han at vi kunne dele denne på to. Og da vi var på ferie, var han tydelig opptatt av at vi skulle betale restaurantregningene annenhver gang. Dette gjorde at økonomien min mildt sagt blir anstrengt i noen måneder. Mens han stadig vekk kjøper plagg som er verdt like mye som ferien stadig vekk.

Jeg må tillegge at jeg ikke er en golddiggende bimbo. Jeg har bodd alene i mange år og har klart meg meget godt selv. Men nå har jeg kommet i en annen situasjon på grunn av sykdom, så jeg har bare en meget beskjeden trygd å leve av. Og vi har vært sammen i flere år.

Hva synes dere, kunne man forvente litt mer av kavaleren ? Og hvordan skal jeg forholde meg til liknende situasjoner i fremtiden ?

[Gjest Mysticgirl]

Huff dette høres ut som en gjerrigknark av de store!!!!! Dette er smålig av han!

[Gjest Tigress]

Det må da kunne gå an å sette seg ned med denne fyren og regne ut utgiftene slik at det er fordelt på dere i forhold til hva dere tjener? Hvis du tar inn bare en tredel av samla inntekt så må jo du slippe unna med en tredel av utgiftene? Han må jo fatte og begripe at det går utover selvfølelse og humør når en stadig må snu på krona for å klippe håret, mens han ruller seg i Versace-boksere (ok, fant på denne, men jeg likte den så godt!)! Bor dere sammen er dere å betrakte som et fellesskap, og da synes jeg ikke han bidrar nok.

[Gjest Gjest]

Hadde det ikke vært for at du skriver at dere har vært sammen i flere år, hadde jeg lurt på om det var min ex du hadde overtatt. Han var nøyaktig likedan, og jeg var likedan som deg. Ville ikke snakke om penger. Han delte alle regninger i forbindelse med ferier i to, men tjente en halv gang mer enn meg. Etterhvert kjølnet følelsene mine, og da sa jeg fra. Når han nærmest skrøt av at han levde et sånt nøkternt liv, måtte jeg korrigere han og si at det han omtalte som nøkternt ville jeg kalle gjerrig. Tror nok at han ble litt overrasket.

Jeg tror nok ikke at du kan forandre han selv om du prater om det. Så enten må du akseptere at sånn er det, eller så får du se deg om etter en mer generøs kavaler. Sånn er det.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svar så langt. Og Tigress, vi bor ikke sammen. Og forøvrig var hårklipp/boxer-kommentaren ganske beskrivende !

[Supramundane]

Jeg vet ikke hvor godt dette kan fungere for dere, siden dere ikke bor sammen ... men slik jeg og min samboer vurderer ting ..

Vi tar total inntekt, og regner ut hvor stor prosentandel av den totale inntekten vår egen lønn utgjør. Si f.eks at kjæresten din står for 70% av totalen, mens du står for 30%.

Da deler dere utgiftene 70-30.

Da betaler man en prosentvis riktig andel i forhold til hvor mye mer/mindre man tjener.

[Gjest lissi32]

Vi deler alle felles utgifter på to. Resten betaler vi selv. Dette fungerer strålende for oss og vi krangler aldri om økonomien. Nå er vi så heldig at vi får 12 000 fra kjelleren hver mnd som settes på en felles konto hvor vi begge har hver sitt kort. Er vi på private ting: cafe, byen, shopping osv dekker vi dette selv.

Jeg tror jeg hadde fått angst om han skulle gått løs på lønna mi

[caso]

Jeg vet ikke hvor godt dette kan fungere for dere, siden dere ikke bor sammen ... men slik jeg og min samboer vurderer ting ..

Vi tar total inntekt, og regner ut hvor stor prosentandel av den totale inntekten vår egen lønn utgjør. Si f.eks at kjæresten din står for 70% av totalen, mens du står for 30%.

Da deler dere utgiftene 70-30.

Da betaler man en prosentvis riktig andel i forhold til hvor mye mer/mindre man tjener.

Samme her.

Men når man ikke er samboere, så stiller det seg nok litt anneledes.. selv om det hørtes fryktelig gnient ut av han.

Men man kan vel ikke forvente all verden uten å si ifra heller, sånn sett, selv om man skulle tro det var naturlig. Ser den problemstillinge stadig vekk. Ofte skyldes det at den rike parten faktisk ikke "ser" at den andre er blakk, ettersom det aldri er et tema....

[Leo]

Jeg er kvinne, men av en eller annen grunn har jeg alltid tjent to - tre ganger så mye som de jeg har vært sammen med og hatt langt større formue.

Min oppfatning er at skjevt fordelt økonomi er noe av det mest ødeleggende som kan forekomme i et forhold og derfor har jeg/vi innrettet det slik at både gjeld og eiendomsrett er fordelt slik at det stemmer med inntekten. Faste "driftsutgifter" som strøm, telefon etc. har vært fordelt omtrent likt. Mat, bensin etc. betaler den som kjøper det og det kan aldri slå helt feil ut så lenge man kjører og spiser omtrent like mye. Det er i hvert fall ikke noe jeg noengang har giddet å regne på... Jeg har f.eks. spandert biff og dyr rødvin den ene dagen mens min kjæreste har stilt med nudler den neste. I mine øyne har det ikke spilt noen rolle. Middag er middag og man velger selv hvilke råvarer man bruker ut fra lyst og økonomi.

Har jeg invitert noen på ferie-/hyggetur eller på restaurant, ja så er det jeg som har invitert og følgelig er det jeg som betaler. Har vi avtalt å reise/gå ut sammen, ja så har vi avtalt på forhånd og reisen/stedet er tilpasset den med dårligst økonomi.

Trådstarter og kjæresten må rett og slett snakke mer sammen og gjøre klare avtaler på forhånd! Jeg har f.eks. alltid vært svært klar og åpen omkring at jeg ikke deler min eiendom og min formue med noen, men at penger avsatt til vanlige utgifter er felles.

Poenget er vel egentlig at jeg synes at hvis man har god råd og velger å ha en kjæreste/leve sammen med noen som har mindre god råd så får man a) tilpasse seg den andre partens inntektsnivå eller b) betale hvis det er noe man ut fra egeninteresse har lyst til å gjøre.

Gjerrige og smålige mennesker finnes det dog flust av, og mange av dem er menn. Jeg har fremdeles friskt i minne fyren jeg kastet ut av bilen og hev 27,50 i mynter etter fordi han satt med kalkulator krevde dette i bensinpenger på en tur til Hemsedal hvor jeg på forhånd hadde betalt for hytte og kjøpt inn all maten. Jeg har aldri snakket med ham siden, men jeg håper inderlig han måtte gå fra Noresund og hjem!

[Gjest Gjest]

Dersom dere "bare" er kjærester og ikke bor sammen synes jeg ikke du kan forvente noe fra ham. Da bør du heller satse på trygd og egen familie.

Hvis dere hadde vært samboere, forlovet eller gift ville jeg ha ansett det som en selvfølge at den av dere som ble syk/uføretrygdet for en periode ble støttet på alle vis (også økonomisk) av den som jobbet fullt.

[hjertesukka]

Du må hvertfall tenke deg grundig om før du blir samboer eller gifter deg med ham.

Litt surt oppgulp:-Har selv vært gift med en slik, og det forsuret hverdagen og forholdet. Selv om han tjente over det dobbelte av meg, forlangte han at jeg skulle betale HELE ferien- dumme meg gjorde det også,for det var en betingelse han satte for i det hele tatt å reise på ferie med meg.

Selv spradet han rundt i dyre merkeklær som jeg bare kunne drømme om, ja det var tider.

Av skade blir man klok, håper jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror i hvert fall det er veldig lurt å prøve å snakke om dette. Og når han foreslår å dra på ferie, så si klart fra at du ikke har råd (eller hva du har råd til), så han skjønner at enten får han spytte i litt for deg, eller dere får dra på en ferie som ikke ruinerer deg. Jeg synes ikke man har plikt til å sponse den andre, men da er det en bedre løsning, som Leo nevner, å tilpasse seg det den med lavest inntekt kan gjøre. Det kan i hvert fall fungere når man er kjærester og ikke bor sammen, vil jeg tro.

Utover det er jeg ganske sikker på at økonomi er et mindre problem i de forholdene hvor man kan være litt spandabel eller i hvert fall ikke "sulte" den andre mens man selv velter seg i luksus... Jeg synes i grunn det bør være en forutsetning at man i et samboerforhold eller ekteskap kan ha samme levestandard selv om den ene kanskje sitter igjen med mere lommepenger eller sparepenger. Når man ikke bor sammen blir det jo litt annerledes, men likevel. Prøv å ta det opp med ham i hvert fall! Det finnes nok noen som er gjerrige fordi ingen har gjort dem oppmerksomme på hvordan det oppfattes, men som kan forandre seg.

[Arkana]

Poenget er vel egentlig at jeg synes at hvis man har god råd og velger å ha en kjæreste/leve sammen med noen som har mindre god råd så får man a) tilpasse seg den andre partens inntektsnivå eller b) betale hvis det er noe man ut fra egeninteresse har lyst til å gjøre.

Helt enig.

[Supramundane]

Jeg må si at jeg ikke helt forstår hvordan tankegangen hans er. For meg faller det helt naturlig å dele med min samboer, som akkurat nå er student. Jeg tror at selv om man ikke alltid betaler "like mye", så jevner det seg ut i det lange løp, så lenge begge to har felles interesser om å hjelpe hverandre.

Som samboere er det jo enkelt å dele ting prosentvis ut i fra inntekt sett opp i mot utgifter, da vil det jo aldri bli urettferdig. En av partene vil klart ha mer penger i "lommepenger" per måned, målt i kroner og øre, men det vil alikevel være prosentvis rettferdig.

[Gjest Mysticgirl]

Min var også sånn! Jeg betalte alle regninger,også strøm og lånet på huset. Ja det er jo mitt hus, men han bodde jo her han og, og han betalte ikke noe i husleie!!Ikke noe på strømmen heller!!

Og itillegg så delte vi på maten. Han mente at siden han ikke eide sammen med meg så ble det feil at han betalte noe inn til meg.

Men etter en diskusjon her i en tråd for lenge siden om samme emnet så tok jeg det opp med han. Og sa at jeg kunne ikke leve sånn lenger.Og etter det så sier jeg bare ifra hva jeg mangler i regninger og han betaler det. Han kjøper også mesteparten av maten, siden jeg tjener mye mindre enn han.Og den av oss som har penger betaler og omvendt en annen gang. Så vi har heldigvis pengene sammen nå.

Du må sette frem krav. Gjør du ikke det så kommer det til å fortsette å være sånn. Gidder han ikke å dele med deg så må du bare prøve å se om du kan leve med å ha det sånn. Eller kutte haN UT

Endret 14. desember 2007 av Mysticgirl

[Supramundane]

Min var også sånn! Jeg betalte alle regninger,også strøm og lånet på huset. Ja det er jo mitt hus, men han bodde jo her han og, og han betalte ikke noe i husleie!!Ikke noe på strømmen heller!!

Og itillegg så delte vi på maten. Han mente at siden han ikke eide sammen med meg så ble det feil at han betalte noe inn til meg.

Men etter en diskusjon her i en tråd for lenge siden om samme emnet så tok jeg det opp med han. Og sa at jeg kunne ikke leve sånn lenger.Og etter det så sier jeg bare ifra hva jeg mangler i regninger og han betaler det. Han kjøper også mesteparten av maten, siden jeg tjener mye mindre enn han.Og den av oss som har penger betaler og omvendt en annen gang. Så vi har heldigvis pengene sammen nå.

Du må sette frem krav. Gjør du ikke det så kommer det til å fortsette å være sånn. Gidder han ikke å dele med deg så må du bare prøve å se om du kan leve med å ha det sånn. Eller kutte haN UT

Enig i dette.

Man er nødt til å tydelig si hva man selv venter og forlanger, ellers kan man jo ikke forvente at noe skal skje.

Still noen (konstruktive) kritiske spørsmål, og se hva han tenker om saken.