Jeg gir opp kampen for å være tynn..

[Lalique]

Jeg har veid over 100 og jeg har veid under 40. Jeg har hatt alle typer spiseforstyrrelse, fra anoreksia til tvangsspising.

Jeg takker for bekjentskapene og sier opp "vennskapet"

Spiseforstyrrelsen har ødelagt kroppen min både innvendig og utvendig. Jeg har mistet venner, utdannelse, opplevelser, ja, ubeskriveldig masse! Fordi jeg har spist eller sultet. Eller trent.

Nå sier jeg opp spiseforstyrrelsen og tvangstreningen og tar i mot de eventuelle kiloene som kommer. Jeg skal ikke la meg forfalle for jeg ER allerede forfalt. Estetisk sett har jeg en kropp ethvert menneske vil bli kvalm av å se på. Puppene henger og jeg har hudfolder nedover rumpa og lårene som kan få bestemor på 92 til å se veltrent ut. Dette er resultatet av 17 års jojo-vekt. Dette er det spiseforstyrrelse gjør med en kropp. Den stygge sannheten.

Nå er jeg ferdig!

Klokka er nå 13 og jeg har spist opp i mot 5000 kalorier som jeg delvis har spydd opp igjen. Jeg har stresset med tanken om hvordan jeg skal klare å trene av meg maten i julen.

Inntil jeg har innsett at jeg er SÅ ferdig med selvpining og straff.

Jeg ønsker et liv som handler om mer enn mat og trening.

Kroppen min vil uansett aldri bli pen igjen. Til det må det uendelige mange timer kosmetisk kirurgi til, og for hva?

Jeg er bortsett fra spiseforstyrrelsen frisk. Jeg er samboer med verdens beste mann. Jeg har alt det jeg ønsker meg i livet, så hvorfor pine meg selv ved å jage etter en kropp som ser såkalt perfekt ut? Når jeg skriver dette innser jeg bare mer og mer hvor idiotisk det er.

En spiseforstyrrelse handler om mer enn mat, men for meg har det blitt en frykt i seg selv å bli overvektig. Jeg går i behandling for de underliggende årsakene og sakte men sikkert blir jeg fri.

Nå skal jeg også fri meg fra tynnhetstyranniet.

Fra og med i dag nullstiller jeg meg. Denne julen skal handle om mer enn mat!

Jeg er 1.60 og bruker størrelse 27 i jeans på H & M. Hvilken verdenskrise vil det medføre om jeg må se meg nødt til å handle jeans i størrelse 29 eller 30? Vil jeg bli mindre attraktiv for kjæresten min? Nei. Han elsker kvinnelige former og ønsker faktisk at jeg skal bli større.

Jeg har ikke tenkt å gi opp og spise og spise. Men jeg vet det vil komme dager da jeg gjør nettopp det. Sånn som i dag. Da skal jeg lese dette innlegget. Fra 13 desemeber, Luciadagen, da jeg startet dagen med 5000 kalorier + + og innså at nok er nok.

Snart kommer samboeren min hjem og vi skal sette sammen ikea-møbler og gjøre det koselig i mitt første hjem.

Jeg har blitt voksen.

Jeg skal prøve og feile og aldri gi meg. Hvis det å kjempe meg til et liv hvor maten ikke er i fokus, betyr at jeg går opp i vekt så skal jeg leve med det. Rett og slett fordid et viktigste her i livet er ikke mat. Det viktigste er å elske og bli elsket. :rødme:

[Gjest Morgan le Fay]

Jeg krysser fingrene for deg! Spiseforstyrrelser handler så vidt jeg har forstått det ofte mer om kontroll enn de egentlig handler om å "bli tynn", og det er en skummel følelse å måtte gi slipp på kontrollen.

Husk å kaste badevekten, den gjør ingenting bra uansett.

[Kvist]

Heier på deg!

Og ønsker deg masse lykke til i det nye livet!

[Lalique]

Jeg krysser fingrene for deg! Spiseforstyrrelser handler så vidt jeg har forstått det ofte mer om kontroll enn de egentlig handler om å "bli tynn", og det er en skummel følelse å måtte gi slipp på kontrollen.

Husk å kaste badevekten, den gjør ingenting bra uansett.

Tusen takk for lykkeønskningene!

Det er så snille folk her på KG. Har vært her noen år, men t.o.m her vises det hvor mye SF har ødelagt for meg; et kjapt søk på mine innlegg viser at omtrent alle diskusjoner jeg har engasjert meg i handler om MAT!

Jeg er mer enn mat, og vekt og kropp. Jeg har tanker og meninger og elsker å diskutere. Nå skal jeg bli FRI!

[Lalique]

Heier på deg!

Og ønsker deg masse lykke til i det nye livet!

Takk!

Det viktigste er å være bevisst på at motbakker kommer. Men dette er en kamp jeg SKAL vinne. Koste hva det koste vil!

[Gjest Gjest]

Det hørtes ut som fine mål!

Det er nok mange som ønsker deg lykke til med arbeidet. det blir nok noen tøffe dager også men du har jo en samboer også. Og kanskje etterhvert noen interesser som handler om noe annet utenfor deg selv.

Lykke til!

[Lalique]

Det hørtes ut som fine mål!

Det er nok mange som ønsker deg lykke til med arbeidet. det blir nok noen tøffe dager også men du har jo en samboer også. Og kanskje etterhvert noen interesser som handler om noe annet utenfor deg selv.

Lykke til!

Tusen takk!

Jeg vet dette blir hardt arbeid, men det er en prosess jeg har vært inne i en stund. Det å fylle dagen min med mer innhold enn mat og vekt og kilo.

Målet er å LEVE. Her om dagen var jeg i selskap og spiste blåskjell og drakk gløgg for første gang i mitt liv! Nytelse :rødme:

I helgen skal jeg ha juleverksted med stedatteren min og jeg skal kose meg med pepperkakelaging! Har jeg lyst til å smake deig så gjør jeg det, uten å måtte trene to timer på kvelden for å kompensere. Livet er mye mer verdt enn som så!

Mat er bare mat faktisk!

Nå setter vi sammen en ny veggseksjon samboeren min og jeg. Vi har spist pannekaker til middag og i kveld skal vi kose oss med kakao i pysjen :rødme:

Livet er verdt å leve, selv med en kosemage :love:

[Gjest Reka]

Lykke til!

[Småsmurf]

Jeg syns du er kommet veldig langt allerede jeg!

[Susan Sto Helit]

Jeg synes det høres ut som du er et godt steg videre allerede! Du har bestemt deg for å ikke la vekta og tvangstankene rundt mat styre livet ditt mer! Det er et stort skritt i rett retning!

Lykke til! Dette kan du klare!

Meg bekjent har ingen dødd av å bruke str 40 ennå!

[Gjest Gjest]

Livet er verdt å leve, selv med en kosemage :love:

Du har vel ikke kommet så langt ennå vel?

Håper du har et støtteapparat der også, og har kontakt med foreningen ROS.

[prinsessa]

Ønsker deg masse lykke til og ikke vær redd for og kontakte profesjonell hjelp hvis det skulle bli for vanskelig.

[Lalique]

Du har vel ikke kommet så langt ennå vel?

Håper du har et støtteapparat der også, og har kontakt med foreningen ROS.

Jeg har et kjempefint støtteapparat, både lege og psykolog som hjelper meg masse! Har også en fantastisk hjelp i Enhet for spiseforstyrrelser på sykehuset.

Nei, har vel ikke den største kosemagen. I dag er den bare veldig stor fordi jeg har overspist.

[FrizzleSizzle]

Overspisingen forsvinner etterhvert som du får et mer naturlig forhold til mat. Lykke til, du høres sterk ut!

[Gjest Gjest]

Meg bekjent har ingen dødd av å bruke str 40 ennå!

Har det helt fint i str 42/44 også jeg....

[Lalique]

Overspisingen forsvinner etterhvert som du får et mer naturlig forhold til mat. Lykke til, du høres sterk ut!

Tusen takk, det var godt å høre!

Jeg tror også det. At jeg må våge å stå løpet ut. Takle at jeg spiser for mye uten å måtte slanke eller trene det bort. Gjøre mat til noe selvfølgelig. Jeg tror selv jeg kan komme til å gå opp 3-4 kilo i denne prosessen, men at om jeg tør å stå løpet ut vil jeg få et naturlig og selvfølgelig forhold til mat.

[dilldall]

Åh du aner ikke hvor mye dette innlegget betyr for meg.

Vi er nesten i samme båt, selv om din situasjon er langt mer seriøs og beundringsverdig. Jeg har aldri hatt en "offisiell" spiseforstyrrelse, men det trenger den ikke å være heller før man innser hva man utsetter seg selv for. Jeg har slitt med selvbilde mitt i lang tid, og føler det er på tide å ta meg selv i nakken. For en tid tilbake handlet alt om hvordan jeg så ut, hver eneste detalj på kroppen min spilte en rolle. Jeg kunne gå sulten i flere dager bare for å tilfredstille misnøyene mine. "Drømmekroppen" er og blir urealistisk, og den er ikke verdt å strebe for hvis man skal ofre så mye. Det viktigste er å få tilbake livsgleden og kjærligheten for livet, familie og venner, for disse tingene er evigvarende:)

Uansett, lykke til på ferden

[Gjest Gjest]

Det blir vel feil når enkelte reklamerer for at "det er så flott med str. 40-42".

TS er tynn og for henne handler det sannsynligvis ikke om å bli tykk men om å kunne bli litt glad i mat og ha et mer normalt forhold til regelmessige måltider og hverdagen.

Hun kan fint være en str. 36 eller 38, så lenge hun har et sunt og avslappet forhold til det å spise.

[Gjest Gjest_gjest_*]

TS: Gratulerer!

Et mer eller mindre slitsomt forhold til mat er noe svært mange unge (og eldre) kvinner strever med. Kanskje de fleste?

OG det blir ikke bedre av slankekurer, tvert om.

Jeg slet med dette selv i over 10 år da jeg var ung. Det som åpnet øynene på meg var Susie Orbachs "Fat is a Feminist Issue"

http://www.amazon.co.uk/Fat-Feminist-Issue...4576&sr=1-1

Hun har skrevet flere andre bøker siden. Anbefales til kvinner som strever med maten og til dem som skal hjelpe dem.

Kast badevekten. Bry deg ikke om hvilken størrelse det er på buksene dine.

Og les en av Susies bøker.

Dette slankepresset er jo bare blitt verre med tiden. For 50 år siden veide modellene 2-3 kg mindre enn gjennomsnittskvinnen. Rekk opp hånden den som tror de gjør det i dag?

I tillegg har vi datamanipulasjon og denslags. For å riktig gi oss et uoppnåelig ideal.

Tenk over at det reklame og media sier til oss er: du er feit og stygg. Gi meg alle pengene dine.

Vil vi virkelig ha det sånn?

[Gjest Gjest]

Fælt at så mange kvinner verden over sulter seg og legger det ut på youtube:

http://www.youtube.com/watch?v=_uLAm3hl360...feature=related