Hvis barnet ditt var transkjønnet/transseksuelt-

[Gjest Gjest]

Ja, overskriften taler vel for seg selv?

[Vilya]

Det kommer helt an på når i livet jeg evt ville ha oppdaget dette.

En ting er å vite at et lite barn er fysisk transkjønnet, en helt annen ting er å oppdage at det barnet du hele tiden har sett på som jente opplever seg sjøl som gutt, eller omvendt.

Jeg tror kanskje det ville være enklere for oss å svare deg om spørsmålet var en smule mer utfyllende.

Endret 12. desember 2007 av Vilya

[Gjest Wolven]

Heisann!

TS, snakker du om et spesielt barn, eller er det et generelt spørsmål? Hvor gammelt er barnet i så fall? Er det for eksempel fire-fem år er det nok for tidlig å vite sikkert hvordan landet ligger. Er foreldrene veldig usikre bør de ta kontakt med en sexolog, som kan hjelpe til med å finne ut av det. Dersom barnet virkelig er transkjønnet er det svært viktig at det blir møtt med forståelse.

Jeg har all verdens grunn til å forstå hvordan et slikt barn kan ha det i oppveksten om h*n ikke kan være åpen overfor sine forelde og eventuelle søsken. Jeg har vært der.

[Ancalime]

på helt generellt grunnlag så tror jeg at jeg hadde blitt sjokert vist feks min 13 år gammle datter hadde fortalt med at hun følte seg som en gutt steng inne i en jentekropp, MEN jeg ville vært like glad i henne/han. Det er fortsatt mitt barn

Er umulig å si hvordan jeg hadde reagert eller tatt det ellers, men i alle fall ville nok kjærligheten til barnet fortsatt være der!

[Gjest Wolven]

[kheira]

Nå har ikke jeg barn enda da, men hadde det vist seg at mitt kanskje fremtidige barn var transseksuell, hadde jeg gjort alt jeg kunne for å støtte opp og hjelpe han/hun til å bli trygg på sitt "nye" jeg Eller hvis de var veldig unge, tatt de med til en sexolog som skrevet ovenfor her.

[Gjest Gjest]

Jeg klarer ikke forstå hvordan noen foreldre plutselig "mister" sin kjærlighet for barnet bare fordi barnet ikke har det kjønnet som man trodde. Det er da fortsatt sitt eget barn!

Selv ville jeg nok prøvd å hjelpe barnet til å forstå seg selv og bli kjent med seg selv uansett hva som måtte bli utfallet. Jeg ville også vært ganske klar på at barnet lar tiden hjelpe seg for å finne ut hva det virkelig vil når det kommer til kirusgiske inngrep og hormoner. Slik at når dette evt skulle skjedd hadde barnet, eller da sikkert litt eldre om dette ble oppdaget i tiårsalderen feks, så er barnet helt klar for hva som skal skje, og hvilke konsekvenser det vil ha for resten av livet. På den måten tror jeg barnet blir tryggere på seg selv, for det er sikkert en utrolig stor omveltning selv for et voksent menneske å ta en slik operasjon og plutselig er det ingen vi tilbake. Så jeg tror at om dette ikke blir gjort i veldig ung alder er det lurt å vente til barnet er så voksent at det forstår konsekvensene av det som blir kjort med kroppen deres.

[Orestes]

Tja, hvis den tenåringsgutten jeg har nå hadde kommet ut med at han var transkjønnet ville jeg blitt svært overrasket med utgangspunkt i hvordan han er og hvordan han har utviklet seg som person. Hadde han kommet med tanker om å føle seg som jente for tre-fire år siden ville jeg blitt mindre overrasket, tror jeg. Jeg må riktignok si at jeg baserer denne tankegangen endel på stereotyper rundt hvordan gutter og jenter "er" og hvilke interesser de generelt har. Jeg vet selvsagt at disse stereotypene ikke holder stikk, men de kan likevel være vanskelige å se bort fra når de først er snekret på plass.

Åkke som, hadde det vært slik hadde jeg ikke sett det som negativt utover at jeg, som alle foreldre, vil at ungen skal ha det så kjekt som mulig i sin tilværelse, og dette ville jo vært en stor bøyg å klatre over i så måte.

[Tusenfryd]

Jeg hadde blitt sjokkert, selvsagt og lei meg - på mitt barns vegne, jeg tror ikke veien videre blir lett.

MEN - jeg skulle ikke lagt sten til byrden - SELVSAGT forsvinner kjærligheten til barnet. Jeg elsker mitt barn over alt annet og ingenting kan endre på det!

[Gjest =tentacle=]

Forferdelse er vel det første jeg tenker, fordi det er et omfattende problem og hva som er de beste valgene er usikkert. Ingen vil vel at barnet skal måtte gå igjennom slike identitetsproblemer. Ville ha satt meg godt inn i det som finnes av informasjon om temaet. Kjærligheten til barnet ville ikke blitt påvirket, men det er helt sikkert en enorm mental omstilling å omprogrammere seg til å se sitt barn som et annet kjønn enn det fysisk har hatt.

[Gjest TS]

Takk for svar fra alle!

TS, snakker du om et spesielt barn, eller er det et generelt spørsmål? Hvor gammelt er barnet i så fall?

Det er vel egentlig et generelt spørsmål, stilt delvis på vegne av en ung venn av meg (på snart 13) som ikke er så sikker på om h*n har like forståelsesfulle foreldre som det de fleste som har svart her gir inntrykk av å være.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg klarer ikke forstå hvordan noen foreldre plutselig "mister" sin kjærlighet for barnet bare fordi barnet ikke har det kjønnet som man trodde. Det er da fortsatt sitt eget barn!

Selv ville jeg nok prøvd å hjelpe barnet til å forstå seg selv og bli kjent med seg selv uansett hva som måtte bli utfallet. Jeg ville også vært ganske klar på at barnet lar tiden hjelpe seg for å finne ut hva det virkelig vil når det kommer til kirusgiske inngrep og hormoner. Slik at når dette evt skulle skjedd hadde barnet, eller da sikkert litt eldre om dette ble oppdaget i tiårsalderen feks, så er barnet helt klar for hva som skal skje, og hvilke konsekvenser det vil ha for resten av livet. På den måten tror jeg barnet blir tryggere på seg selv, for det er sikkert en utrolig stor omveltning selv for et voksent menneske å ta en slik operasjon og plutselig er det ingen vi tilbake. Så jeg tror at om dette ikke blir gjort i veldig ung alder er det lurt å vente til barnet er så voksent at det forstår konsekvensene av det som blir kjort med kroppen deres.

Jeg er veldig enig i det du skriver her.

Samtidig så ville jeg nok blitt veldig lei meg på vegne av barnet. Det er ikke fordi det er noe galt med barnet, men fordi jeg vet at det er mange fordommer mot transkjønnede, og det ville være trist å tenke på at barnet mitt måtte hanskes med dette. Det virker som om transkjønnede som gruppe er der homofile og lesbiske var for noen år siden, når man tenker på hvilke fordommer de møter. Forehåpentligvis kan man se en gradvis toleranse framover, slik man gradvis har blitt mer aksepterende overfor homofile og lesbiske.

[Gjest Wolven]

Takk for svar fra alle!

Det er vel egentlig et generelt spørsmål, stilt delvis på vegne av en ung venn av meg (på snart 13) som ikke er så sikker på om h*n har like forståelsesfulle foreldre som det de fleste som har svart her gir inntrykk av å være.

Det er ikke lett å leve med en slik hemmelighet. Enda verre er det om h*n ikke kan være åpen overfor sine foreldre. Det ser i alle fall ut som h*n har deg, TS. Godt å høre!

Jeg er transkjønnet selv, og skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. Esben E. P. Benestad (lege og spesialist i klinisk sexologi) stiller seg gratis til disp. for spørsmål fra brukerne på et av mine forum, www.transetreffet.net. Kanskje h*n kunne få noen råd der?

Uansett: lykke til videre!

Endret 14. desember 2007 av Wolven

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner et barn som ble født som gutt, men som i dag er jente (ikke operert ennå). Vedkommende begynnte allerede som bitteliten å "oppføre" seg som jente. Ville kun gå i kjoler og jenteklær, lekte med typiske jenteleker, ville ha langt hår, ha jentevenner. Foreldrene lot henne (vi sier henne) være seg selv, og har vært helt fabelaktige. Nå er hun snart tenåring, har skiftet navn til jentenavn, er en naturlig del av en jentegjeng, og ser helt ut som en jente. Som alle andre i hennes situasjon, blir hun tett fulgt opp på rikshospitalet, og operasjon blir vurdert gjennomført hvis situasjonen er den samme etter at puberteten er ferdig. Mor til jenta fortalte at det var overraskende(for meg) mange som faktisk er i denne situasjonen, noe som har vært en god støtte for dem. De har støttet henne hele veien, hevet seg over andres fordommer og vært fantastiske. Nå har de hele veien, både familie og personen selv, vært veldig åpne om situasjonen. Men har visstnok hørt altfor mange ganger "hadde dere bare nektet henne å kle seg i jenteklær, hadde ikke dette skjedd"....

Kanskje ikke helt svar på spm, men men:)

[Gjest Wolven]

Men har visstnok hørt altfor mange ganger "hadde dere bare nektet henne å kle seg i jenteklær, hadde ikke dette skjedd"....

Hadde de fulgt opp dette ville jenta fått enda større problemer enn nødvendig. Alt for mange unge i slike situasjoner tar livet av seg i fortvilelse. All ære til hennes foreldre for den måten de takler dette på!

Endret 14. desember 2007 av Wolven

[Gjest TS]

Det er ikke lett å leve med en slik hemmelighet. Enda verre er det om h*n ikke kan være åpen overfor sine foreldre. Det ser i alle fall ut som h*n har deg, TS. Godt å høre!

Jeg er transkjønnet selv, og skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. Esben E. P. Benestad (lege og spesialist i klinisk sexologi) stiller seg gratis til disp. for spørsmål fra brukerne på et av mine forum, www.transetreffet.net. Kanskje h*n kunne få noen råd der? Uansett: lykke til videre!

Takk for svar, Wolven. Synes det er spesielt spennende å høre fra en som er transkjønnet selv. Skal så absolutt sjekke ut det forumet du nevner!

Kan jeg spørre når du selv forsto at du var transkjønnet (eller at det var "noe som var galt")?

Jeg er en slags "tante" for denne 12-åringen, og h*n er mye hos oss. Vi snakker en del om de følelsene h*n har her, men h*n tør ikke å snakke med noen andre om det. Foreldrene er EKSTREMT opptatt av fasade, og både vi voksne og 12-åringen selv vet at dette ikke er noe som kommer til å bli tatt godt imot. H*n selv er fast bestemt på å aldri si det og å flytte hjemmefra så fort som mulig (snakker også om å kontakte barnevernet selv for å få lov til å flytte tidligere og kanskje kunne leve det mere ut i fosterhjem/på institusjon uten å "plage" foreldrene med det...), men vi mener at foreldrene tross alt fortjener en sjanse. På en måte har vi lyst til at foreldrene skal få vite dette nå, for det er tydelig at dette er noe som begynner å bli et veldig stort problem for denne 12-åringen, og h*n trekker seg bort fra andre. At puberteten begynner å sette inn for fullt gjør det jo heller ikke lettere. På en annen måte er vi redde for at de faktisk vil avvise barnet fullstendig (vi har grunn til å tro at det vil kunne skje) og vet ikke om h*n kanskje burde få lov til å bli litt eldre før det eventuelt skjer?

Hjemme hos oss får h*n lov til å kle seg som det kjønnet h*n føler seg som, og vi har faktisk gått til innkjøp av en nesten full garderobe +++. Det er i tillegg det eneste stedet hvor h*n får (og alltid har fått) lov til å leke med de lekene h*n selv velger. Det er jo egentlig fortsatt bare et barn, dette her... Vi har alltid syntes det var viktig å gi ham/henne et "fristed". Forstår jo at foreldrene ville laget et rent helvete dersom de fant ut at vi har "oppmuntret" til dette, men det helvetet skal vi nok tåle. Men i det siste har samboeren min tenkt litt på om vi bare gjør alt enda mer forvirrende for 12-åringen selv ved at h*n må forholde seg til to måter å være på (hos oss kontra hjemme og samfunnet forøvrig). Selv er jeg overbevist om at vi gjør det rette og at det er så viktig å få lov til å være seg selv i det minste av og til at det oppveier alle eventuelle ulemper, men kanskje du har noe lurt å si om dette?

[Gjest TS]

Jeg kjenner et barn som ble født som gutt, men som i dag er jente (ikke operert ennå). Vedkommende begynnte allerede som bitteliten å "oppføre" seg som jente. Ville kun gå i kjoler og jenteklær, lekte med typiske jenteleker, ville ha langt hår, ha jentevenner. Foreldrene lot henne (vi sier henne) være seg selv, og har vært helt fabelaktige. Nå er hun snart tenåring, har skiftet navn til jentenavn, er en naturlig del av en jentegjeng, og ser helt ut som en jente. Som alle andre i hennes situasjon, blir hun tett fulgt opp på rikshospitalet, og operasjon blir vurdert gjennomført hvis situasjonen er den samme etter at puberteten er ferdig. Mor til jenta fortalte at det var overraskende(for meg) mange som faktisk er i denne situasjonen, noe som har vært en god støtte for dem. De har støttet henne hele veien, hevet seg over andres fordommer og vært fantastiske. Nå har de hele veien, både familie og personen selv, vært veldig åpne om situasjonen. Men har visstnok hørt altfor mange ganger "hadde dere bare nektet henne å kle seg i jenteklær, hadde ikke dette skjedd"....

Kanskje ikke helt svar på spm, men men:)

Det høres ut som om denne jenta er omtrent jevngammel med h*n jeg kjenner. Synes det er fantastisk å høre at det tilrettelegges så godt for henne!

[Gjest Wolven]

Kan jeg spørre når du selv forsto at du var transkjønnet (eller at det var "noe som var galt")?

Jeg var nok ca. 4-5 år gammel da jeg oppdaget at jeg trivdes best når jeg kunne byttelåne tøy med min kusine, men dat var ikke før i puberteten jeg for alvor skjønte at jeg ikke var som mine kamerater. Jeg vokste opp uten å kunne snakke med mine foreldre eller venner om hva jeg følte, så det tok mange år før med grubling og vanskelige tanker før jeg tok mot til meg og kontaktet Benestad. Det gjorde jeg først etter at jeg 40 år gammel hadde fått nok og var sekunder fra å ta livet av meg. Nå er jeg 52. Det var etter at jeg kontaktet Benestad at vi fant riktig "diagnose" for meg, og etter hvert ble det til at jeg søkte kjønnsbekreftende operasjon. I mars 2006 var operasjonen gjennomført. Det var en lang vei å gå, men jeg kom i mål.

Nå har jeg sammen med Benestad og noen andre fagpersoner dannet ei "kjønnskompetansegruppe" vi kaller for "Brigda":

"Brigda er en åpen samtalegruppe for alle med interesse for kjønn/transkjønn. Gruppen har ingen formell tilknytning til eksisterende foreninger som LLH, skeiv ungdom, FTP og LFTS, men flere av dem som har kommet på Brigda -møtene har tilhørighet i en eller flere av disse."

Mer om "Brigda" finnes også på Transetreffet.

Selv er jeg overbevist om at vi gjør det rette og at det er så viktig å få lov til å være seg selv i det minste av og til at det oppveier alle eventuelle ulemper, men kanskje du har noe lurt å si om dette?

Min egen erfaring tilsier at det er meget viktig at h*n har et fristed, et sted der h*n han slappe av og være seg selv av og til. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt det da jeg var på den alderen.

Endret 14. desember 2007 av Wolven

[Kalorina]

Jeg skal innrømme at jeg nok hadde blitt veldig overrasket, og nok litt sjokkert dersom mitt barn hadde kommet til meg og fortalt noe slikt. Men jeg ville vært veldig glad for at tilliten mellom oss adde vært såpass ta h*n følte at h*n kunne stole på meg.

Jeg ville naturligvis ikke elsket barnet mitt noe mindre, men jeg hadde nok ikke løpt rett ut og heist flagget. Det må være en noe kronglete måte å vokse opp på, og tenårene er da trøblete nok om man ikke skal ha dette å hanskes med i tillegg.

[Gjest risengrynt]

jeg har akkurat opplevd dette i forhold til min sønn på 22 år. jeg har skjønt at det har vært noe, men han har holdt ting godt skjult og ikke vist at han egentlig er jente inni. det ble naturligvis et sjokk når han fortalte det, men jeg er så glad for det. Han har vært veldig deprimert i perioder, og det har vært fryktelig vanskelig for oss foreldre når vi ikke visste hvorfor han hadde disse depresjonene. Nå sprudler han rundt ørene på meg og jeg har fått igjen det barnet jeg mistet underveis i tenårene. Jeg ser at han har lang vei å gå, men vi støtter han fullt ut og jeg vet at han blir mye lykkeligere som hun. Jeg er like glad i ham som før, ja enda mere nå fordi han lukket oss ute fra smerten sin, men heldigvis åpnet seg før han prøvde å ta livet av seg. Om han er en jente eller gutt spiller ingen rolle, han er barnet mitt uansett.