Å miste en onkel

[Maggie74]

Nå er det litt over 3 uker siden jeg fikk vite at onkelen min var død. Han døde på bursdagen til mamma. Han døde brått. Var bare 53 år gammel. Han hadde en kone, 3 barn og 2 barnebarn. Han døde i utlandet. Han ble drept. Hans datter er en veldig veldig kjær venn (den søsteren min mor aldri ga meg!). Jeg hadde god kontakt med hele familien fra så lenge jeg kan huske. Nå hadde vi endelig endt opp i samme landsdel (faktisk også samme fylke!). Men nå er han borte. Søkk vekk. Reiste til Liberia for å hjelpe de i nød, og kom tilbake i kiste. Det virker fremdeles helt meningsløst. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg videre. Jeg klarer ennå ikke å fortelle fremmede at 'han mannen som er savnet/funnet død i Liberia var min onkel" uten at tårene fylles opp og jeg blir helt gråtkvalt.

Jeg vil liksom ikke ta sorgen vekk fra familien. Jeg har opplevd i det hele at folk som er 'kun bekjente' tar sorgen alt for personlig og tror de sørger mer enn nærmeste familie. Jeg har opplevd at folk sier at de kan forstå hvordan kan min tante har det. Yeah right! Liksom at de kan forstå hvordan det er å sende mannen sin avgårde til et land langt unna og få han hjem i kiste! Liksom at de kan forstå hvordan det er at han nesten ikke kom hjem i det hele tatt fordi myndigheten der nede ikke vil at det skal komme frem hvem som tok livet av han og hans kollegaer. Liksom at de kan forstå hvordan hun har det! Jeg blir så harm.

Men på den andre siden vet jeg ikke hvordan jeg skal sørge. Jeg får ikke ut sorgen. Jeg blir ikke kvitt den selvom jeg aldri så mye snakker om han og om det som har skjedd. Det er kjempevanskelig.

:cry:

Takk for oppmerksomheten!

- M -

[Melian]

Uff, nå er det så lenge siden du har skrevet, at jeg ikke vet om du leser svaret.

Jeg ble litt ekstra lei meg fordi ingen hadde svart deg. (Åh, kan hende det er flere her inne også, men jeg tror jeg ikke orker å lese mer enn det som er på side 1 idag)

Ja, det må være vanskelig å miste en man er glad i, vanskelig å forstå og godta at noen vil drepe når den personen er der for å gjøre noe så uselvisk og noe så godt. Du kan sørge så mye du vil, uten å ta sorgen vekk fra familien. Du må sørge så mye og lenge som du tenger det. Ikke gå rundt å være irritert på folk som sier de forstår. Selv om folk ikke vet hvordan det kan være, så har folk empati slik at de kan forså. de mener bare godt. Er det vits i å kaste bort energi på de som vil din tante godt? Er det virkelig de du er sinte på? Eller er det kanskje fordi det er lettere å kanalisere sinne på noen som er akkurat der, på noen som du ikke risikerer å ødelegge et godt forhold til.

Jeg synes du har vært flink til å dele din sorg med oss, og jeg synes du skal gi deg selv mer tid. Det er så helt forskjellig fra menneske til menneske og dødsfall til dødsfall på hvordan man reagerer, men uansett så mener jeg at det tar tid å sørge. Ta deg selv noen stunder der du ser på bilder, snakker om minner, gjør ting som minner deg om din onkel.