Gir vi opp for lett?

[Gjest Lovehurts]

Beklager rot og evt skrivefeil, er litt utafor...

I kveld har jeg og min samboer funnet ut at vi skal gå fra hverandre. Dette etter mye usikkerhet, mye frem og tilbake. Problemet vårt er at vi de siste årene har vært mer venner enn kjærester. Det er utrolig hyggelig å være venner, men det er ikke sånn jeg ønsker å ha det med en kjæreste: Vi kysser sjelden, sexlivet er nærmest ikke-eksisterende. Og romantikk, hva er det? Jeg er ikke forelsket i han lenger, og jeg kan ikke helt sikkert si at jeg elsker han, men jeg vet at jeg er fryktelig glad i han.

Vi har gjennom de fem årene vi har vært sammen vært hverandres beste venner, utrolig god støtte for hverandre og vi har hatt det mye koselig. Samtidig har flere ting tæret på forholdet vårt. Dramatiske hendelser for eksempel, dødsfall og sorgprosesser. Sexlivet er spiller en stor rolle, det innrømmer vi begge to. Vi liker å klemme hverandre, ligge inntil hverandre osv, så det har ikke vært helt mangel på nærhet, heldigvis. Jeg irriterer meg over han innimellom, men det verste er at vi aldri gjør noe sammen, det er sjelden vi finner på noe annet enn å sitte hjemme. Vi har vært på noen ferier, men han gleder seg aldri- han har slitt mye med depresjon i perioder. Depresjonen hans tror jeg kan være årsak til mye av det som er galt i forholdet vårt, men hans mangel på interesse for å gjøre noe med det- bestille seg en legetime for eksempel, gjør at jeg er redd for at dette problemet vil vedvare. Jeg tror at det gjør at jeg har blitt en mer negativ person enn jeg egentlig er, eller var før jeg ble sammen med han.

Det har vist seg at begge har hatt de samme tankene om forholdet vårt en god stund, vi vet ikke hva vi skal gjøre for å gjøre forholdet vårt bedre. Vi ble vel enige om at vi passer best sammen som venner, ikke kjærester.

Samtidig så blir jeg så trist, jeg sørger rett og slett over forholdet vårt kjenner jeg nå. Jeg kommer til å savne han så inderlig, det tror jeg ihvertfall nå. Samtidig vil jeg ikke stå i veien for at han skal få gjøre ting han ønsker i livet sitt (jeg er ikke flyttbar, men det er han, f.eks), og han fortjener å finne en søt jente som ikke er så forbannet usikker på han som jeg er nå. Jeg ønsker jo også å finne den berømte store kjærligheten, for nå er jeg usikker på at han er det.

Likevel blir jeg usikker, forventer jeg for mye av han og av et forhold, er det faktisk han som er den rette for meg bare at jeg ikke ser det akkurat nå? Gjør jeg en kjempetabbe som lar en så snill og god mann forsvinne ut av livet mitt, bare fordi han er treg, tiltaksløs og litt tøffel, og fordi forholdet vårt mangler intimitet?

Jeg blir så usikker.... og trist.

[Gjest Tigress]

Ikke så mye man kan si, egentlig. Men det er i hvert fall normalt å sørge over forholdet, tror jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg er av den formening at en bør prøve alt for å få det til å fungere før en bryter et forhold (som ikke involverer fysisk og psykisk vold). Inkludert rådgivning og familieterapi.

Går en ut av et forhold der en fremdeles har tvil, og uavklarte følelser for personen en går fra tror jeg det blir verre å komme seg videre.

"Hva gikk galt, hvorfor skjedde dette, kunne vi gjort noe annerledes? " kan ødelegge for veldig mange mennesker i lang tid framover.

Den dagen en kan gå ut av forholdet uten andre følelser enn et visst vemod fordi en epoke i livet er over, den dagen synes jeg partene har prøvd nok!

Da kan en gå ut av forholdet vel vitende om at en har prøvd alt, men det fungerte ikke likevel.

Jeg vet ikke om du tilhører den kategorien som har prøvd alt, har dere prøvd alt, gir dere ikke opp for lett!

Men det virker ikke slik siden du fremdeles har følelser og tvil om du gjør det rette, og siden du lurer på om dere gir opp for lett.

Du sier at dere har kommet inn i en vond sirkel, og at dere ikke vet hvordan dere skal komme ut av det... har dere prøvd familierådgivning? De kan komme med tips, og det blir mer forpliktende å prøve å bedre situasjonen dersom en 3. person er involvert.

Uansett hva som skjer, jeg ønsker deg alt godt, og lykke til videre!

[Gjest Gjestegutt]

Hei.

1) Depresjon kan være alt fra litt tungsinn til noe mer alvorlig. Hvis det er noe mer alvorlig så er det på grensen til å midlertidig endre personligheten til personen du bor sammen med. Om han er "for tiltaksløs" til å skaffe seg legetime så bør noen gjøre det for ham. Noe av det vanskeligste som deprimert gutt eller jente er å få gjort ting. Derav tiltaksløs og treg.

2) Hvor gammel er du? Det er helt sikkert mange "Nr 1" for både deg og samboern din der ute. Når du innser det så blir det veldig vanskelig å gjøre "rett eller galt" Jeg spør om alderen din fordi det kanskje er mer fristende å hoppe ut av ett forhold som er vanskelig om man er midt i 20 årene og barnløs. Om du er usikker og har en urolighet i kroppen din opp mot dette forholdet, så er det kun to alternativer:

A) Jobb med dette. B) Hopp ut av forholdet.

Det er en stadig vanligere løsning å velge alternativ B i dagens samfunn.

3) Om det er noe som gjør både deg og samboern din ulykkelig i forholdet deres, og at dere gjennom å prate sammen har funnet ut at dere passer best som venner, da anbefaler jeg at dere prøver å være fra hverandre litt. Gjør slutt på skiten og se hva som skjer. Dårlig løsning å utsette hverandre for flere år med usikkerhet kun fordi dere er redde for å ikke ha en annen person der.

Alle forhold der man er glad i hverandre sørges over når de tar slutt. I større eller mindre grad så blir man lei seg og føler et tomrom når partneren ikke lenger er der.

[minemor]

Ja, generelt gir vi opp forhold altfor lett!!!

Var sammen med x i 8 år, fikk en nydelig datter sammen men så begynte jeg å gå lei.... Holdt han på gress ett par år, vi hadde det jo egentlig bra .men så flytta jeg..

Har tenkt mye på dette i ettertid og funnet ut at d var altfor enkelt bryte ut, spesielt siden vi hadde barn.

Er gift med en fantastisk mann nå, og vil kjempe med nebb og klør for å få dette til å vare livet ut.

Klart man har opp og nedturer, men d vil det være uansett me d hvem du er sammen med..

Depresjon er en helt annen sak som jeg ikke kan uttale meg om.

Klemmer

[Gjest Lovehurts]

Ikke så mye man kan si, egentlig. Men det er i hvert fall normalt å sørge over forholdet, tror jeg.

Takk for svar. Ja, jeg tror det er normalt å sørge, man mister jo faktisk mye. Det føles virkelig ut som sorg.

Går en ut av et forhold der en fremdeles har tvil, og uavklarte følelser for personen en går fra tror jeg det blir verre å komme seg videre.

"Hva gikk galt, hvorfor skjedde dette, kunne vi gjort noe annerledes? " kan ødelegge for veldig mange mennesker i lang tid framover.

Den dagen en kan gå ut av forholdet uten andre følelser enn et visst vemod fordi en epoke i livet er over, den dagen synes jeg partene har prøvd nok!

Da kan en gå ut av forholdet vel vitende om at en har prøvd alt, men det fungerte ikke likevel.

Nå har det jo gått noen dager siden jeg skrev her sist. Jeg begynner vel å bli litt mer forsonet med min nye virkelighet, men vi er fortsatt midt oppe i dette samlivsbruddet, vi bor fortsatt sammen og prøver å få dagene til å gå som venner. Det er slutt, men ikke avsluttet- det vil det ikke være før vi har fått flyttet fra hverandre og ordnet opp i alt.

Følelsene mine har gått veldig opp og ned de siste dagene, men usikkerheten begynner å bli litt svakere ihvertfall. Samtidig tror jeg nok han går igjennom noe av det samme, jeg føler at jeg ofte ser savn i blikket hans, selv om han nå ikke vil innrømme det.

Vi har ikke prøvd "alt" det skal jeg innrømme, ihvertfall ikke terapi og sånt. Samtidig så vet jeg ikke om jeg har lyst, og jeg er usikker på om jeg hadde fått med meg han dit- antakelig ikke.

Hei.

1) Depresjon kan være alt fra litt tungsinn til noe mer alvorlig. Hvis det er noe mer alvorlig så er det på grensen til å midlertidig endre personligheten til personen du bor sammen med. Om han er "for tiltaksløs" til å skaffe seg legetime så bør noen gjøre det for ham. Noe av det vanskeligste som deprimert gutt eller jente er å få gjort ting. Derav tiltaksløs og treg.

2) Hvor gammel er du? Det er helt sikkert mange "Nr 1" for både deg og samboern din der ute. Når du innser det så blir det veldig vanskelig å gjøre "rett eller galt" Jeg spør om alderen din fordi det kanskje er mer fristende å hoppe ut av ett forhold som er vanskelig om man er midt i 20 årene og barnløs. Om du er usikker og har en urolighet i kroppen din opp mot dette forholdet, så er det kun to alternativer:

A) Jobb med dette. B) Hopp ut av forholdet.

Det er en stadig vanligere løsning å velge alternativ B i dagens samfunn.

3) Om det er noe som gjør både deg og samboern din ulykkelig i forholdet deres, og at dere gjennom å prate sammen har funnet ut at dere passer best som venner, da anbefaler jeg at dere prøver å være fra hverandre litt. Gjør slutt på skiten og se hva som skjer. Dårlig løsning å utsette hverandre for flere år med usikkerhet kun fordi dere er redde for å ikke ha en annen person der.

Alle forhold der man er glad i hverandre sørges over når de tar slutt. I større eller mindre grad så blir man lei seg og føler et tomrom når partneren ikke lenger er der.

1) I løpet av årene vi har vært sammen har han vært til flere psykologer, og jeg har oppmuntret og oppfordret han til både legetimer og psykologtimer, senest sa jeg til han at han burde komme seg til legen igjen for en uke siden. Men jeg får ikke fysisk dratt han med meg, det må være hans eget valg hvis det skal være noe vits. Deprimert tror jeg han har vært i større eller mindre grad hele tiden mens vi har vært sammen, og lenge før det. Han har nok blitt litt bedre også i perioder, men det varierer.

2) Midt i 20-årene, uten barn ja. "Perfekt" alder å gå ifra hverandre på, var det noen som sa... Og, du har rett, det er bare de to alternativene. Jeg vet ikke om vi har jobbet nok, men jeg tror ikke det er så mye evne og vilje til å jobbe særlig mer fra noen av oss. Det har gått i sakte nedoverbakke de siste årene, og nå har det flatet ut på et nivå ihvertfall jeg ikke ønsker å legge meg på- en comfortzone- det er behagelig, men ikke mer enn det. Samtidig er det så trist, for vi passer godt sammen på mange måter, og vi kjenner hverandre så godt!

3) Godt skrevet, og jeg tror du har veldig rett. Jeg tror kanskje at vi trenger å være litt fra hverandre. Man vet vel ikke hva man har før man mister det, på godt og vondt. Jeg prøver også å tenke at hvis det virkelig er meningen at det skal være meg og han, ja da blir vi sammen igjen en eller annen gang i fremtiden. Klisjé, jeg vet, men det er en liten trøst i det.

Tusen takk for et veldig godt innlegg.

Ja, generelt gir vi opp forhold altfor lett!!!

Var sammen med x i 8 år, fikk en nydelig datter sammen men så begynte jeg å gå lei.... Holdt han på gress ett par år, vi hadde det jo egentlig bra .men så flytta jeg..

Har tenkt mye på dette i ettertid og funnet ut at d var altfor enkelt bryte ut, spesielt siden vi hadde barn.

Er gift med en fantastisk mann nå, og vil kjempe med nebb og klør for å få dette til å vare livet ut.

Klart man har opp og nedturer, men d vil det være uansett me d hvem du er sammen med..

Depresjon er en helt annen sak som jeg ikke kan uttale meg om.

Klemmer

Ja, det er nok et enda større steg å ta når man har barn sammen, jeg er glad for at jeg ikke har barn med han -eksen- . Opp og nedturer vil det nok være, men hvis oppturene ikke veier opp for nedturene, så blir det summa summarum en nedtur i lengden. Dessverre. Godt å lese at du har funnet en du vil kjempe for å beholde, for å si det sånn. Det er vel kanskje litt av den viljen der jeg mangler akkurat nå.

(Tusen hjertelig takk for at dere svarte meg, og beklager at det tok så lang tid før jeg fikk meg til å skrive igjen)

Hilsen trådstarter, fortsatt trist, men kanskje litt mindre usikker...

[Gjest Gjest]

Jeg tenkter at dere kanskje ikke behøver å gi hverandre helt opp fordi om dere flytter fra hverandre. Dersom dere er så gode venner som du sier kan dere kanskje klare å holde kontakten litt, og se hverandres følelser litt ann? Kanskje savner dere hverandre for mye, kanskje ikke. Det at dere har tatt dette valget nå betyr ikke nødvendigvis slutten for evig og altid om dere skulle finne ut at valget var galt. Dersom dere faktisk enda elsker hverandre tror jeg dere vil finne ut av det ganske kjappt etter bruddet.

Jeg er enig med den over her som sa at det er viktig at man har fjernet absoludt all tvil. Derfor mener jeg at dere kan flytte fra hverandre, men ha en samtale om at dere enda er glad i hverandre og at dere kanskje begge to bør gi hverandre tid til å finne ut av følelsene deres og at ingen av dere derfor involverer dere med noen nye sånn med en gang. Det er viktig at dere begge finner ut at dette var det rette valgetog at dere er åpne om følelsene deres. Dersom du kommer frem til nå at dette var det rette, så forteller du ham om akkurat det slik at han også kan være i stand til å legge dere bak seg, og det samme andre veien.

Det høres kanskje litt rart ut med en slik type overgang, men så sannt dere faktisk har vært sammen i fem år er det jo ganske viktig at dere begge får en skikkelig avslutning hvor dere ser at dere evnt har det bedre uten hverandre. Jeg mener at mange gir opp for fort. Slik du beskriver situasjonen var den ganske lik slik jeg og min man hadde det, men vi ble begge enige om å ikke gi opp og vi har det nå bedre enn noen sinne, og jeg er til og med litt forelsket igjen også. Om dette kunne skje for dere vet jeg ikke, det finnes desverre ingen fasit, men jeg vil i alle fal råde dere til å være åpne om å virkelig bearbeide følelsene fo hverandre og snakke sammen om hvordan bruddet oppleves etc og ikke bare kutte hverandre helt ut. Det er mye bedre å gjøre det slik enn å måtte gå å tenke "tenkt hvis" i alle fall.

Og sånn til fremtiden, og ikke som moral til denne saken. Dersom man til en hver tid i livet skal bare følge hjertet og ikke legge ned arbeidet som må til i de dårlige perioder for å få hjerte til å henge med igjen, så vil man nok ikke klare å ha et livslangt samliv. Hjertet og følelsene, sexlysten og det hele henger som regel ikke med hele livet, den kan foresvinne og man kan jobbe for å få den tilbake, noen ganger fungerer dette andre ganger ikke. Poenget er bare at om bare hjertet skal lede veien for hele samlivet vil alle ende opp med å bli skuffet. Det å ha en realistisk holdning til dette gjør det lettere å kunne akseptere motbakkene, og lettere å akseptere å være villig til å jobbe, akkurat fordi man vet at det er mulig å få tilbake det man en gang hadde.

[Gjest Gjest]

Så lenge det ikke er barn i forholdet og dere ikke er gift så er det jo ikke noe problem. Men jeg syns generellt sett det er for lett å gi opp i forhold der man er gift eller man har barn ja. Da syns jeg at de grunnene du nevner ikke er grunner nok. Ting kan ha sine bølgedaler.

Men siden dere "bare" er samboere ville jeg nok kanskje sett meg litt rundt ja...

[Gjest Gjest]

Så lenge det ikke er barn i forholdet og dere ikke er gift så er det jo ikke noe problem. Men jeg syns generellt sett det er for lett å gi opp i forhold der man er gift eller man har barn ja. Da syns jeg at de grunnene du nevner ikke er grunner nok. Ting kan ha sine bølgedaler.

Men siden dere "bare" er samboere ville jeg nok kanskje sett meg litt rundt ja...

Blir ganske sint når jeg leser dette!

Generelt er det kanskje sånn at man av og til gir opp for lett, men jeg syns ikke det er noe forskjell på om man er gift eller samboer (barn blir noe annet). Følelsesmessig er man ikke mindre bundet til hverandre selv om man "bare" er samboere! Og et brudd kan oppleves like vondt!

Til trådstarter.

Syns det høres lurt ut å holde kontakten en stund (om dere klarer det) og se hva som skjer! Lykke til!!!

Klem fra meg til deg