Alt jeg forlanger er støtte..

[Gjest skuffet igjen]

Trenger en utblåsning. Dette skjer hver eneste gang, forstår ikke hvorfor jeg i det hele tatt orker å ringe hjem.

Alt jeg forlanger av deg er at du viser at du støtter meg, at du er litt hjelpsom og vil det beste for meg.

Hvorfor er det så jævla vanskelig av deg å støtte din egen datter når hun ringer hjem, og trenger litt oppmuntring når ting ikke går så jævla bra for henne? Jeg klarer bare ikke forstå det. Jeg ringer hjem og forventer at her skal du komme med noen positive ord om at det vil gå så fint, dette klarer du, du er jo så flink og lignende. Hva får jeg når jeg ringer? Jo, svaret ditt er: Jeg orker ikke å tenke på det, jeg er så travelt opptatt med mitt.

Hva feiler det deg? Det er faen ikke jeg som har valgt deg som mamma. Du kan iallefall late som du bryr deg.

Vet ikke helt om det passer her, men tror iallefall det passer bedre her enn barn og familie f.eks.. ?

:gråte:

[Snuppa 81]

Trenger en utblåsning. Dette skjer hver eneste gang, forstår ikke hvorfor jeg i det hele tatt orker å ringe hjem.

Alt jeg forlanger av deg er at du viser at du støtter meg, at du er litt hjelpsom og vil det beste for meg.

Hvorfor er det så jævla vanskelig av deg å støtte din egen datter når hun ringer hjem, og trenger litt oppmuntring når ting ikke går så jævla bra for henne? Jeg klarer bare ikke forstå det. Jeg ringer hjem og forventer at her skal du komme med noen positive ord om at det vil gå så fint, dette klarer du, du er jo så flink og lignende. Hva får jeg når jeg ringer? Jo, svaret ditt er: Jeg orker ikke å tenke på det, jeg er så travelt opptatt med mitt.

Hva feiler det deg? Det er faen ikke jeg som har valgt deg som mamma. Du kan iallefall late som du bryr deg.

Vet ikke helt om det passer her, men tror iallefall det passer bedre her enn barn og familie f.eks.. ?

:gråte:

Fikk skikkelig vondt da jeg leste innlegget ditt..

Vil bare gi deg en klem (..om det kan hjelpe noe...)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Fikk skikkelig vondt da jeg leste innlegget ditt..

Vil bare gi deg en klem (..om det kan hjelpe noe...)

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt.

Er ikke jeg som har valgt å få meg, hun burde vel tenkt litt lenger når hun fikk barn at ansvaret stopper ikke selv om jeg har blitt 17 og bor for meg selv? Jeg trenger jo å føle at hun er glad i meg, selv om jeg tror egentlig hun kunne vært foruten meg da..

Hun klager på at jeg ikke viser følelser. Hvem skal jeg vise følelser for?

Men takk for klemmen

Forventet ikke at så mangen skulle "bry seg" egentlig..

[Snuppa 81]

Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt.

Er ikke jeg som har valgt å få meg, hun burde vel tenkt litt lenger når hun fikk barn at ansvaret stopper ikke selv om jeg har blitt 17 og bor for meg selv? Jeg trenger jo å føle at hun er glad i meg, selv om jeg tror egentlig hun kunne vært foruten meg da..

Hun klager på at jeg ikke viser følelser. Hvem skal jeg vise følelser for?

Men takk for klemmen

Forventet ikke at så mangen skulle "bry seg" egentlig..

Slik jeg ser det; er det nå (hvor jeg bor for meg selv) jeg virkelig trenger mamma- og pappa også for den sak skyld..

Hvorfor klager hun på at du ikke viser følelser når hun ikke vil høre på deg ?

...man er mamma for livet...men man er også barn av sine foreldre og jeg mener at vi har ansvar for forholdet vi ("barn") også..

Tilbakemeldinger eller ikke; noen ganger er det vel godt å bare få det ut..

[lolita90]

jeg veit åssen det er, ikke å bo unne mamma da, men det å få noe sånt tilbake når jeg sårt trenger støtte

til deg fra lolita

[Gjest Gjest]

Vil bare si at du ikke er alene om slike følelser og opplevelser. Du er ikke alene.... Det hjelper vel ikke stort å vite det men....

ah, nå er det andre gangen jeg starter på dette inlegget... Vanskelig å få frem det jeg vil si uten å rote meg bort.

Mitt råd er å snakke med henne omd et. Krev at hun hører på deg, og si at hva hun mener kan hun holde for seg selv om det ikke er støttende i forhold til deg. Du er ikke til for å være en støtte og venninne for henne. Hun skal være en støtte for deg. Om hun ikke klarer dette ville jeg trukket meg litt tilbake. Ha kontakt ja, for all del. Men finn deg noen andre å betro deg til når du trenger det.

Det har jeg måttet gjøre, og det er faktisk en lettelse, men samtidig er det veldig vanskelig å skulle forholde seg til min mor. Jeg tror aldri vi vil få et normalt forhold. Til det er hun altfor forskjellig fra meg, og har det ikke bra psykisk. Hun gidder imidlertid ikke å få hjelp for det uansett hva jeg sier, så jeg gidder ikke bry meg om det mer. Hun er voksen og får klare seg selv, selv om jeg vet det ikke er lett for pappa....

Phu...

Nei betro deg til oss her inne i stedet du....

[Gjest Blondie65]

Jeg vil bare gi deg en god klem.

Og selv om jeg ikke er din mor, er jeg helt sikker på at du kommer deg gjennom hva det enn er som er vanskelig nå. Jeg håper du har venner rundt deg som kan gi deg det løftet og klappen på skulderen som du trenger.

Man kan velge sine venner ... men dessverre ikke familien nei.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Slik jeg ser det; er det nå (hvor jeg bor for meg selv) jeg virkelig trenger mamma- og pappa også for den sak skyld..

Hvorfor klager hun på at du ikke viser følelser når hun ikke vil høre på deg ?

...man er mamma for livet...men man er også barn av sine foreldre og jeg mener at vi har ansvar for forholdet vi ("barn") også..

Tilbakemeldinger eller ikke; noen ganger er det vel godt å bare få det ut..

Vet ikke hvorfor hun klager. Hun har ikke rett til det. Jeg har alltid blitt skjøvet bort. Hun hadde ansvar for meg og søskna mine(vi var 4), og jobbet mye for å få råd til dette. Dermed ble masse av ansvar "lagt over på meg". Jeg passet søsken, ryddet, laget middag, i tillegg til å være en unge.

Etter hvert som jeg ble eldre, så ble jeg også mobbet på skolen, men pga det alt dårlige forholdet mellom meg og mine foreldre, så sa jeg aldri det til dem. Taklet det heller på min måte(ikke på noen positiv måte egentlig). Etter 10 år(ble mobbet i 8 år av de 10) så fortalte jeg det endelig til noen, helsesøster på den videregående skolen jeg går på nå. Hun er den første personen som har hørt på meg. Ikke bare hørt, men hørt meg. Hun har ikke bare sett forbi meg, men sett meg. Endelig var det noen som faktisk så at jeg er ikke den sterke, tøffe og smarte 17 åringen. Jeg er den usikre 17 åringen, som ikke vet mer enn andre, og som faktisk trenger noen til å se meg av og til.

Hun forventer nå at jeg skal fortelle henne ting, men jeg vet jo ikke hvordan jeg skal gjøre det. Jeg har lært at det er kun meg selv jeg kan stole på. Ingen andre får vite noe som helst, for da vil det bare bli brukt mot meg(innbiller jeg meg..). Jeg skulle jo ønske at mitt forhold til min mor var slik som mange av mine "venners"(bekjente er vel det rette ordet, siden jeg ikke har så lett for å få venner) forhold er, at jeg kan fortelle hva jeg vil o.l, men jeg har aldri opplevd dette, så hvordan kan jeg vite det da? Det finnes ikke akkuratt en bruksanvisning på livet(isåfall ville det vært mye enklere).

Andre personer forventer og at jeg skal vise mer følelser. Min bestemor sa til meg at jeg er så kald og kynisk, jeg gråter ikke en gang i begravelser. Jeg er egentlig ikke kald, kynisk, følelsesløs osv.. jeg har bare gjemt de tingene inni meg, slik at ingen får se den sårbare meg.

Nå etter at jeg har flyttet, så har hun flyttet inn med kjæresten(altså samboer nå), og hans barn og mine søsken. Var jeg ikke glemt før, så er jeg iallefall både glemt og usynlig nå.

Det skulle vært en bruksanvising, som forteller meg hvordan jeg skal leve..

[Gjest Pax]

Min mamma er også slik, bare verre. Jeg kan ikke snakke med henne om problemene mine, men jeg har akseptert at det er slik. Jeg har ikke snakket med henne om problemer siden bursdagen min tidligere i år, hvor jeg var i en floke, og da jeg ba henne om råd kjeftet hun istedet, og jeg begynte å grine. Etter det bestemte jeg meg for å ikke snakke med henne om problemer lenger. Jeg er jo voksen, men det er likevel hardt å vite at mamma ikke er der når jeg trenger henne. Klem til deg.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg vil bare gi deg en god klem.

Og selv om jeg ikke er din mor, er jeg helt sikker på at du kommer deg gjennom hva det enn er som er vanskelig nå. Jeg håper du har venner rundt deg som kan gi deg det løftet og klappen på skulderen som du trenger.

Man kan velge sine venner ... men dessverre ikke familien nei.

Jeg har ikke så mange venner. Har ei, som jeg kan stole på, men eller så har jeg veldig store problemer med å få meg venner. Jeg tror at 99% av folk jeg treffer er ute etter å såre meg, men i virkeligheten så er 99% ute etter å være snille..

Jeg vil jo ha familien min, jeg er jo egentlig glad i dem, de er jo mine foreldre og mine søsken.. jeg er bare lei av å bli satt på sidebenken fra deres side.

[Gjest Blondie65]

Den bruksanvisningen finnes ikke for den er ikke standard for alle.

Behovet for å få trøst og bare slippe alt løs har du undertrykket så utrolig lenge at det ikke bare er å slippe det løs. Spesielt når det ikke er noen du føler du kan stole på til å "plukke opp".

Men det er viktig å få snakket om disse følelsene, så jeg håper du fortsetter hos helsesøster - evt. videre til en psykolog.

Det er også viktig å huske at dine "bekjente" ikke er mobberne dine. Jeg vil anbefale deg å prøve å finne ut om noen av dem er til å stole på og inngå nærmere vennskap med dem slik at de kan være den støtten du ikke har hjemmefra.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Den bruksanvisningen finnes ikke for den er ikke standard for alle.

Behovet for å få trøst og bare slippe alt løs har du undertrykket så utrolig lenge at det ikke bare er å slippe det løs. Spesielt når det ikke er noen du føler du kan stole på til å "plukke opp".

Men det er viktig å få snakket om disse følelsene, så jeg håper du fortsetter hos helsesøster - evt. videre til en psykolog.

Det er også viktig å huske at dine "bekjente" ikke er mobberne dine. Jeg vil anbefale deg å prøve å finne ut om noen av dem er til å stole på og inngå nærmere vennskap med dem slik at de kan være den støtten du ikke har hjemmefra.

Jeg gikk til skolepsykologen, men hun spurte meg hva jeg følte. Herregud, fikk lyst til å skrike tilbake og spørre henne hva hun føler. Det er jo det som er problemet..

Helsesøster er der da, hun er utrolig koselig. Og det er veldig herlig å vite at hun vil høre på meg når jeg vil snakke. Jeg har også fått ei venninne, som er til å stole på, det vet jeg, men det er alle dere andre utenfor, som er skumle

Jeg vet jo egentlig ikke at andre, verken ukjente eller folk i klassen er ute etter meg. De fleste vil jo andre mennesker godt. Jeg vil jo andre mennesker godt, uansett hvem de er(sånn omtrent iallefall ). Det vet jeg er noe jeg må fikse selv, å ikke tro at alle er ute etter å mobbe meg. For det er de virkelig ikke! De er jo herlige mennesker

Helesøster har "kobla" meg opp med ei, som har gjennomgått noe ala det samme som meg. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt, på hvem denne personen var. Så jeg gikk uvitene til kontoret, og der satt ei i klassen. Hun bare: what! Du? Du ser jo som den livsglade personen, smiler og ler hele veien.

Jeg hadde aldri trodd at det var henne jeg skulle bli kobla opp med da. Jeg trodde det samme om henne, som hun trodde om meg!

Skummelt hvor flinke vi er til å skjule problemer..

[Gjest Gjest]

Huff, begynnte å gråte her jeg.

Jeg håper virkelig du fortsetter å gå til helsesøster, og bruker henne det du har mulighet til. Det er kjempeviktig at du som er så ung får noen å prate med om problemene dine så de ikke blir større etterhver som du blir gamlere og får flere problemer.....

Jeg må si det virker som du har en kjempeflott helsesøster, og jeg håper hun kan hjelpe deg videre. Du trenger virkelig en støtteperson i livet ditt....

Har du noen andr ei familien du har et bedre forhold til? kusiner, tanter eller liknende? Uansett om ikke dette er tilfelle ville jeg prøvd å prate litt med den veninnen din.

Min egen erfaring var at ingen visste hvordan det egentlig var hjemme hos oss, med en småsyk mor psykisk, som aldri har tatt tak i problemene sine. Så dette gikk utover meg. Men ingen visste noen. Først de senere årene har jeg begynnt å åpne meg litt, og for din skyd håper jeg du slipper å vente så lenge...... Jeg er snart 30. Først nå begynner vennene mine å forstå hvordan det var å være meg da jeg var yngre, og hvorfor jeg selv har blitt psykisk syk, men blitt så og si frisk igjen

Ikke la det gå så langt for di egen del...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

..så at det var litt skrivefeil! Gikk litt kjapt i svingene! Men satser på at dere forstår hva jeg ville frem til:-)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Har du noen andr ei familien du har et bedre forhold til? kusiner, tanter eller liknende? Uansett om ikke dette er tilfelle ville jeg prøvd å prate litt med den veninnen din.

Nei. Jeg kommer fra en screwed up familie.. Hehe! Kunne ha laget en serie, så hadde vi nok slått rekorden på antall episoder til Hotel Cæsar

Jeg holder meg til hun venninna, og helsesøster foreløpig.

Og internett tydeligvis

[Snuppa 81]

Nei. Jeg kommer fra en screwed up familie.. Hehe! Kunne ha laget en serie, så hadde vi nok slått rekorden på antall episoder til Hotel Cæsar

Jeg holder meg til hun venninna, og helsesøster foreløpig.

Og internett tydeligvis

Du har humor hvertfall

[lille_lam]

Hei til deg kjære TS

Når jeg leste dine innlegg måtte jeg bare svare tilbake følte jeg. Akkurat som deg føler jeg det også, har hatt et turbulent forhold til min mor i alle år, har prøvd å nå fram, å bli sett og hørt av henne uten noen resultater. Det har alltid vært sånn ,nå er jeg eldre enn deg og har innsett at jeg aldri vil oppleve eller ha en slik "mamma" som jeg ønsker at jeg hadde. Men jeg klarer meg nå uten hennes anerkjennelse (selv om det i tider kan dukke opp noen håp om at det fortsatt er mulig )

Det gjør vondt når ikke ens egen mor vil (eller kan) være der for en. Jeg skulle ønske det så klart, men for min del er det best at jeg har minimum med kontakt med henne da det ofte dukker opp vonde følelser for hvordan jeg har blitt behandlet. Jeg har alltid hatt mange spørsmål som hun ikke vil svare på, hun blir da oftest fiendtlig og slem rett og slett..Men men, jeg også har nå litt problemer med å knytte nye kontakter i frykt for å bli tråkket på igjen.. men jeg tror at det er mulig å skaffe gode og poitive relasjoner og jobber med det

PS! Det er bra at du har humor, husk å beholde den, for den vil hjelpe deg veldig mye fremover

Endret 14. desember 2007 av lille_lam

[Gjest Reka]

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hei til deg kjære TS

Når jeg leste dine innlegg måtte jeg bare svare tilbake følte jeg. Akkurat som deg føler jeg det også, har hatt et turbulent forhold til min mor i alle år, har prøvd å nå fram, å bli sett og hørt av henne uten noen resultater. Det har alltid vært sånn ,nå er jeg eldre enn deg og har innsett at jeg aldri vil oppleve eller ha en slik "mamma" som jeg ønsker at jeg hadde. Men jeg klarer meg nå uten hennes anerkjennelse (selv om det i tider kan dukke opp noen håp om at det fortsatt er mulig )

Det gjør vondt når ikke ens egen mor vil (eller kan) være der for en. Jeg skulle ønske det så klart, men for min del er det best at jeg har minimum med kontakt med henne da det ofte dukker opp vonde følelser for hvordan jeg har blitt behandlet. Jeg har alltid hatt mange spørsmål som hun ikke vil svare på, hun blir da oftest fiendtlig og slem rett og slett..Men men, jeg også har nå litt problemer med å knytte nye kontakter i frykt for å bli tråkket på igjen.. men jeg tror at det er mulig å skaffe gode og poitive relasjoner og jobber med det

TS skrev:

"Hun hadde ansvar for meg og søskna mine(vi var 4), og jobbet mye for å få råd til dette. Dermed ble masse av ansvar "lagt over på meg". Jeg passet søsken, ryddet, laget middag, i tillegg til å være en unge"

Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv, derfor jeg måtte svare

PS! Husk å behold humoren din, for den vil hjelpe deg veldig mye fremover

Føler meg litt slem nå, men det er litt greit å se at det finnes flere her inne, samt deg, som har det slik, eller har hatt det slik med sine foreldre/mødre.

[lille_lam]

Føler meg litt slem nå, men det er litt greit å se at det finnes flere her inne, samt deg, som har det slik, eller har hatt det slik med sine foreldre/mødre.

Neida, du er ikke slem synes jeg Jeg fortår hva du mener, at du så klart ikke ønsker at noe skal ha opplevd noe vondt, men at det er godt å treffe på noen som har opplevd det samme, for da har man noen man kan snakke med og reflekter over de samme tingene

Jeg synes det er veldig godt å treffe andre som har opplevd det samme, da slipper jeg å forklare så mye Det blir lettere å forstå hverandre. Også er det bra noen ganger å høre hvordan andre ville ha taklet visse situasjoner man selv sliter med Få oppmuntring og støtte rett og slett