Bør jeg gjøre det slutt?

[Gjest Anonymous]

Ok.. her kommer muligens et langt innlegg, men føler virkelig a jeg trenger litt råd her...

Jeg og kjæresten min har vært sammen i over 4 år nå, riktignok en del av og på, men vi har nå holdt sammen. Men nå er jeg usikker på forholdet vårt. Han har gjort mye dumt opp gjennom årene, ting som jeg nok aldri klarer å glemme.

Får vel kanskje fortelle litt om åssen han er som person... Først og fremst er han veldig søt og grei, og jeg trives veldig godt i hans selskap. Han har humor og vi koser oss mye i lag. Men der er også sider som jeg har vanskelig for å takle.. Han er litt den der flørtete typen, og jeg føler alltid at han "har et eller annet på gang" med en eller annen hele tiden. Kanskje er jeg sykelig sjalu, men så har han da også vært utro et par ganger.

Han har innrømmet til meg i ettertid å ha vært interessert i en annen mens vi var sammen (hun bor et annet sted, men han dro visst å besøkte henne en langhelg da jeg var vekkreist på ferie, noe jeg fant ut i ettertid da jeg tilfeldigvis kom over noen lettkledde bilder av henne). Jeg har også "tatt ham på fersken" i å ha besøk av en annen jente hjemme hos seg på rommet sitt, men han påsto da at de bare såg film sammen.

Begge disse episodene er en stund siden nå, og han påstår selv at han har forandret seg, noe jeg har vanskelig for å tro på. Jeg har forsøkt å fortrenge det så godt jeg kan, men det er ikke akkurat enkelt. Ofte sitter jeg for meg selv og tenker, og da kan jeg bli så sint at jeg har lyst å bare gjøre det slutt med én gang. Omtrent det var det som skjedde for et års tid siden da han drog på hyttetur sammen med noen kompiser og 5-6 jenter. Jeg forsøkte å nå tak i ham hele helgen, sendte ham meldinger og ringte ham, men det var ikke et pip å høre. Da han kom tilbake fra turen var det første han gjorde å tilbringe en ny kveld sammen med de samme folka, selv om jeg forsøkte å få kontakt med ham.

Dette var dråpen, og jeg gjorde det slutt med ham. Etter et par dager kjente jeg at jeg angret. Jeg sa jeg var veldig lei meg, at jeg hadde overreagert, men han ville ikke ta meg tilbake. Akkurat det klandrer jeg ham ikke for, men måten han var på i tiden mens det var slutt mellom oss synes jeg var virkelig lumpen. Jeg savnet ham så fryktelig, og nesten tryglet og ba om at vi skulle bli sammen igjen. Vi var mye med hverandre, og gjorde alt det som kjærestepar gjør. Men han var påpasselig med at vi ikke leide eller viste oss som "kjærester" offentlig. Han sa at kanskje en gang kunne vi bli sammen igjen, men ikke ennå, det var for tidlig. På denne måten gav han meg hele tiden forhåpninger om at vi kanskje ville bli sammen igjen. I et halvt år holdt vi på på denne måten, og jeg var helt knust inni meg. Såklart visste jeg at det lureste jeg kunne gjøre var å bare bryte all kontakt med ham, noe også vennene mine sa til meg, men jeg savnet ham så fryktelig og det var så godt å være med ham, som om alt var som før. Men etter endt hyrdestund, og et "nei, eg vil ikkje bli sammen med deg igjen", gikk jeg alltid knust hjem igjen og alt føltest verre enn noen gang. I denne tiden rotet han også med bestevenninnen min, noe jeg heller aldri kan klare å tilgi ham, uansett hvor full han påstår at han var.

Så, etter et halvt år bestemte jeg meg for at nå var det nok. Enten fikk vi bli sammen igjen, eller så orket jeg ikke ha kontakt med ham mer. Han fikk lang betenkningstid, og det endte tilslutt med at vi ble sammen igjen.

Nå er det godt enda et halvt år, og vi er fremdeles sammen. Men jeg er usikker på om det rette var å bli sammen igjen. Det føles på en måte som om han gav etter for masingen min.. I forholdet vårt er det alltid jeg som har kommet på besøk til ham og det er jeg som foreslår at vi skal finne på ting sammen. Han er mer den passive og likegyldige. Om jeg ikke tar kontakt kan det faktisk ta en ukes tid før vi ser hverandre igjen.. Han har heller aldri vært den der romantiske typen, som kjøper småkort, sender søte meldinger eller gir meg roser, sånn derre kjærestegreier.. Han har aldri bedt meg ut på middag (vi har vært sammen i over 4 år), og når vi først går ut og spiser sammen ender det alltid opp med at jeg betaler regningen.

Sånne "småting" synes jeg er ganske frustrerende, og når jeg forsøker å forklare ham va jeg mener sier han at jeg bare er sint og sur og sytete.. På denne måten er det alltid jeg som bli syndebukken når vi krangler.

Ok.. som dere skjønner så er jeg ganske frustrert. På en måte så har jeg bare lyst å gjøre det slutt, men jeg vet at det kommer til å bli et helvette, sånn som forrige gang.. Jeg er så utrolig glad i ham, og tanken på ham sammen med ei ny er direkte kvalmende.. Jeg er så redd for at jeg aldri vil komme over ham om jeg gjør det slutt. Jeg har sterke følelser for ham, men er usikker på om jeg elsker ham. Det samme sier han om meg, at han er veldig glad i meg, men om han elsker meg lenger vet han ikke sikkert. Han er ihvertfall sluttet å si det.. Jeg har forsøkt å forklare ham hvordan ståa er, men også da opptrer han veldig likegyldig. Han synes vi godt kan fortsette å være sammen, men det virker ikke som

om det er verdens undergang for ham om det blir slutt mellom oss heller..

Jee.. om det er noen som har kommet seg gjennom all klagingen min her, og har noen synspunkter på hva jeg bør/ikke bør gjøre, så hadde jeg vært veldig takknemlig..! Kanskje er det noen som har vært oppi en lignende situasjon? Er bare så utrolig redd for å gjøre noe dumt noe.. For gjør jeg det slutt nå, så skal det være slutt også. Ikke sånn frem og tilbake som forrige gang. Men tanken på at alt skal vere slutt mellom oss er egentlig ganske skremmende.. :-?

klem fra "usikker"

[Gjest Gjesta]

Hei!

Først må jeg bare si at jeg er imponert over hvor tålmodig du har vært overfor denne TUFSEN av en fyr! Makan...

Jeg skjønner at du er usikker og frustrert - det har du all grunn til å være. Jeg vil bare stille deg noen spørsmål som du kanskje kan tenke gjennom før du bestemmer deg for hva du vil gjøre...

Hvor mye verdsetter du ærlighet i et forhold?

Hvor viktig er det for deg at partneren er tro mot deg?

Hvor viktig er det for deg at du føler at partneren din elsker deg?

Hvordan takler du sjalusien din?

Hvor viktig er det for deg at det er tillit i et forhold?

Slik du beskriver din situasjon, virker det for meg som om du ikke stoler på gutten din - og at han heller ikke er til å stole på. Og hans oppførsel mot deg er ikke noe du bør godta!

Jeg forstår veldig godt følelsen av å IKKE ville være ham foruten og at det føles vanskelig å gjøre det slutt med ham. At du er så glad i han tiltross for hans dårlige oppførsel, vitner om at du er i en svært vanskelig situasjon nå...

Du er jo selv inne på tanken, så jeg våger meg på å si at jeg ikke tror dette forholdet har livets rett. Du legger tydelig vekt på helt andre ting i et forhold enn det denne gutten gjør - og dette kommer sannsynlig ikke til å forandre seg.

Tenk gjennom alt han har gjort som har såra deg, og tenk gjennom det han har gjort utelukkende for å glede deg...Trenger jeg si at det som har gjort deg glad bør være i stooor overvekt?

Jeg ønsker deg lykke til i denne vanskelige situasjonen, og vil minne deg om at du sikkert er ei TOPP jente som det helt sikkert finnes en TOPP gutt for et eller annet sted. Ikke kast bort tida di på denne gutten - han er ikke verdt det! TRO MEG!

Stor klem fra Kverula

[Gjest Mere Te]

Du bør absolutt prøve å kvinne deg opp til å gå fra denne gutten. Og det vet du vel selv. Det smerter, men sannheten er at følelsene er ikke gjensidige, dere skulle ikke vært sammen i utgangspunktet. Enten føler han ikke nok for deg, eller han er fryktelig umoden..

han bedrar deg, derom hersker det liten tvil og fra hans ståsted virker det faktisk ikke som om dere er kjærester/eksklusive. Mer som om dere er venner/elskere. Det blir litt annet enn hva du ønsker?

Men, kjære deg - dette er tøft, det vil gjøre fryktelig vondt og du må mobilisere stor viljestyrke. Det er ikke lett å forlate noen man elsker selv om det er det eneste rette og selv om vedkommende sårer deg hele tiden. Men på sikt - for å få et bedre liv, er dette det lureste du kan gjøre, tror jeg.. (folk forandrer seg sjeldent..)

Ønsker deg lykke til, enten du forlater ham eller du blir.

[Gjest Vega]

Huff. Gjør du det slutt nå vil det bli tungt, særlig den første tiden. Men å leve med den stadige usikkerheten og hans holdning til deg er vel heller ikke lett? Og hva om han kommer en dag og har funnet en annen? Da blir det vel enda verre, ti ganger verre enn om du går nå?

Virker som han har et forhold til deg i mangel av noen bedre. En uke uten at han kontakter deg? Rotet med din venninne, andre damer. Sier han er glad i deg, men usikker om han elsker deg - sånt vet man. Man vet om man elsker et annet menneske, i alle fall etter FIRE år!

Jeg vil råde deg til å gå fra ham. Det er tøft, men du kommer over det. Andre har gjort det før deg. Ikke f... la deg tråkke på av andre på denne måten! Du fortjener det ikke. INGEN FORTJENER DET! Hvorfor i h...... driver du med denne selvpininga! Hvorfor finner du deg i det!!! (Sånn, det er ikke deg jeg er sint på, men du bør kanskje bli litt sint på deg selv, og ta deg selv i øra, ta en prat med DEG SELV, huske at du er for verdifull til dette tullet.) Livet skal ikke leves på denne måten, du kaster vekk andre muligheter ved å bli i et slikt ødeleggende forhold.

Vet om ei som ble forlatt av typen til fordel for en annen, jeg spurte henne, det tok tre år før hun kom over det. Hun reiste vekk, til en annen kant av landet, og tok seg en jobb der. Sviket hans var verst. Men hun KOM over det. De sier det første året er verst. Jeg måtte også gå fra eksen min, etter ni år. Jeg satt i fire måneder og røyka og stirra i veggen når jeg var hjemme - selv om det var jeg som gjorde det slutt. Jeg var ute på byen og sånn, på besøk, men når jeg var alene var jeg fullstendig apatisk.

Jeg greide det. Jeg gikk ikke tilbake. Jeg ville ikke lenger finne meg i å bli behandlet uten respekt. Dette fortalte jeg til meg selv, de gangene jeg var i tvil. Jeg visste at belønningen, et bedre liv, ventet på meg lenger framme.

Så du klarer det. Ta en prat med deg selv!

En varm klem fra bare meg. :D

[Gjest Anonymous]

Takk alle tre, for at dere orket å lese og svare på innlegget mitt!

Det beste er nok å gi slipp på ham ja. Hadde det bare ikke vært så forbanna vanskelig.. Men det kommer nok til å skje før eller siden uansett, så er vel egentlig ingenting å gå og vente på.. Og ja, bedre at det blir slutt nå enn at han plutselig en dag dukker opp med ei ny

Og når jeg tenker etter så er det kanskje ikke så dumt å være singel en stund heller..

Men vi får se hva som skjer..

Ha en fin helg! :D

klem fra "nå litt mer sikker"

[Gjest Anonymous]

Vet hvordan du har det. Har vært i en liknende situasjon selv. Vi var sammen i fem år. To første årene var kjempefine. Så begynte han sikkert å miste interessen eller noe. Han er en snill, sjarmerende og morsom gutt.

Etter de to første årene behandlet han meg som dritt. Og jeg fant meg i det. Nå i ettertid kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kunne la ham tråkke slik på meg.

I begynnelsen kom han på besøk til meg og ville være sammen med meg hele tiden. ¨

Så begynte han å hinte frempå at vi traff hverandre for mye. At jeg burde være mer sammen med venninner og sånt. Greit tenkte jeg, fordi vi var jo mye sammen.

Så begynte lyvingen og bortforklaringer. Han ville være alene med kammeratene, tidligere var jeg med sammen med dem. Så fant jeg noe han hadde skrevet til en annen jente. Han sa at det var mens det var slutt mellom oss. Var slutt et halt år ca etter to år.

De to siste årene var helt for jævlige. Det var kun jeg som tok kontakt. Han hadde "regler" for hvor ofte vi kunne treffes. Ikke mer en så så mye i uka. Tok han kontakt var det for at han trengte hjelp til noe, som f.eks å vaske gulvene eller rydde. Og jeg gjorde det. Jeg gjorde alt for ham og fikk bare dritt tilbake.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han såret meg skikkelig, det gjorde fysisk vondt i hjertet. Jeg gråt meg i søvn hver gang jeg hadde vært på besøk hos ham. Jeg savnet sånn den gutten jeg ble sammen med. Og det var minnene som gjorde at jeg ikke klarte å gi slipp på ham.

De to første årene vi var sammen var de beste i livet mitt.

Tok meg lang tid å innse at jeg ikke kunne fortsette i det forholdet. Da var selvtillitten på bunn og jeg var deprimert. Jeg elsket ham jo. Men jeg hadde mistet meg selv. Borte var den glade, selvstendige jenta som torde si fra når det var noe hun mislikte. Jeg sliter enda med meg selv pga den behandlingen jeg fikk og ikke minst fordi jeg tillot noen andre å tråkke meg ned slik.

Jeg fikk en klump i halsen når jeg leste innlegget ditt. Ikke la ham behandle deg slik lengre. Si i fra at nå er det nok. Gjør det slutt enda så vanskelig det er. Du kan si at du elsker ham. Si at du er villig til å gjøre mye for ham, men å ødelegge deg selv og ditt liv er ikke en av dem.

Det er ikke rett å utslette seg selv å sine drømmer. Han viser tydelig at han ikke er interessert. Og han utnytter deg bare. Du er jo der uansett og er derfor god å ha.

Ingen burde finne seg i slik behandling. Men jeg vet hvor vanskelig det er å se når man står midt oppi det selv. Og ikke minst hvor vanskelig det er å skulle gjøre seg hard. Og ikke ringe dagen etterpå å si at man angrer på at man har sagt at nå er det slutt.

[Gjest Anonymous]

Dette er det mest nedverdigende innlegg jeg har lest på lenge.....Hva slags respektløs fjortis-oppførsel er nå dette????? :o

Denne GUTTEN manipulerer deg 100%. Hvorfor lar du det skje?

Har du ingen SELVRESPEKT?

OG TROR DU EGENTLIG HAN ER GLAD I DEG, SLIK HAN HAR BEHANDLET DEG?

Jeg er sikker i min sak, DENNE gutten elsker deg ikke!!!!! :cry:

Og en annen ting; Du påstår du er så glad i han? I hva da? Hva er det han GIR deg som er så fantastisk? INGENTING spør du meg....

Han har jo ingen som helst respekt for deg. oG HAN HAR JO INGENTING Å tilby deg.

Han vet nok ikke hva han vil. Men han vet tydeligvis hva han IKKE vil. Det har han bevist for deg i flere år nå, han vil IKKE ha DEG!

Herregud, kom igjen da lille venn, denne gutten elsker deg ikke. Jeg tror ikke engang du kan elske han. Han viser jo så tydelig hvor lite han er å samle på.

Synes du virkelig ikke at du fortjener bedre enn dette? JEG synes du gjør det!

Vet du; Jeg synes det er så trist å lese alle disse innleggene fra unge kvinner helt uten selvtillit her inne.

Er dere ikke verdt mere? Du er verdt så mye mere enn dette! TRO DU MEG!

Jeg er faktisk sikker på at du ikke egentlig er glad i denne uansvarlige gutten. Det er bare vanskelig å kutte ut, for du har tragisk nok VENNET DEG TIL denne dårlige behandlingen!!!!!! Utrolig, men sant........ :-?

Kort sagt; HVIS du vet ditt eget beste, må du gå i fra han!

IKKE la deg UTNYTTE lenger! NEKT å være hans leketøy i fremtiden! Du er nemlig en kvinne av kjøtt og blod, tanker, følelser og meninger. Du fortjener MERE enn dette.

Lykke til med å skape deg ditt eget liv, UTEN han!

[Gjest Anonymous]

Vet hvordan du har det. Har vært i en liknende situasjon selv. Vi var sammen i fem år. To første årene var kjempefine. Så begynte han sikkert å miste interessen eller noe. Han er en snill, sjarmerende og morsom gutt.

Etter de to første årene behandlet han meg som dritt. Og jeg fant meg i det. Nå i ettertid kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kunne la ham tråkke slik på meg.

I begynnelsen kom han på besøk til meg og ville være sammen med meg hele tiden. ¨

Så begynte han å hinte frempå at vi traff hverandre for mye. At jeg burde være mer sammen med venninner og sånt. Greit tenkte jeg, fordi vi var jo mye sammen.

Så begynte lyvingen og bortforklaringer. Han ville være alene med kammeratene, tidligere var jeg med sammen med dem. Så fant jeg noe han hadde skrevet til en annen jente. Han sa at det var mens det var slutt mellom oss. Var slutt et havt år ca etter to år.

De to siste årene var helt for jævlige. Det var kun jeg som tok kontakt. Han hadde "regler" for hvor ofte vi kunne treffes. Ikke mer en så så mye i uka. Tok han kontakt var det for at han trengte hjelp til noe, som f.eks å vaske gulvene eller rydde. Og jeg gjorde det. Jeg gjorde alt for ham og fikk bare dritt tilbake.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han såret meg skikkelig, det gjorde fysisk vondt i hjertet. Jeg gråt meg i søvn hver gang jeg hadde vært på besøk hos ham. Jeg savnet sånn den gutten jeg ble sammen med. Og det var minnene som gjorde at jeg ikke klarte å gi slipp på ham.

De to første årene vi var sammen var de beste i livet mitt.

Tok meg lang tid å innse at jeg ikke kunne fortsette i det forholdet. Da var selvtillitten på bunn og jeg var deprimert. Jeg elsket ham jo. Men jeg hadde mistet meg selv. Borte var den glade, selvstendige jenta som torde si fra når det var noe hun mislikte. Jeg sliter enda med meg selv pga den behandlingen jeg fikk og ikke minst fordi jeg tillot noen andre å tråkke meg ned slik.

Jeg fikk en klump i halsen når jeg leste innlegget ditt. Ikke la ham behandle deg slik lengre. Si i fra at nå er det nok. Gjør det slutt enda så vanskelig det er. Du kan si at du elsker ham. Si at du er villig til å gjøre mye for ham, men å ødelegge deg selv og ditt liv er ikke en av dem.

Det er ikke rett å utslette seg selv å sine drømmer. Han viser tydelig at han ikke er interessert. Og han utnytter deg bare. Du er jo der uansett og er derfor god å ha.

Ingen burde finne seg i slik behandling. Men jeg vet hvor vanskelig det er å se når man står midt oppi det selv. Og ikke minst hvor vanskelig det er å skulle gjøre seg hard. Og ikke ringe dagen etterpå å si at man angrer på at man har sagt at nå er det slutt. Og det værste husker jeg var redselen for at han skulle finne seg en annen og at jeg kom til å angre resten av livet. Vel jeg har enda ikke angret et sekund på at jeg gjorde det slutt.

Og gjør du det slutt og han finner seg en annen så vet du jo hva den nya dama får. En uromantisk utro løgner som snylter på dama si. En flørt som man aldri vet hvor man har. En umoden drittsekk rett og slett. Slike klarer man seg godt uten i livet sitt. Han lager jo mer smerte enn glede for deg.

[Gjest Anonymous]

De siste 2 innleggene her er veldig kloke.

Sørg for å lese de en gang til.

:blunke:

Vit at livet skal være mer glede enn smerte.

JA, du BØR absolutt gjøre det slutt. For din egen skyld.

Hvis du er en klok jente, vil du vite ditt eget beste.

[Gjest Oblic]

Nei, det er slett ikke dumt å være single. Det er ganske nødvendig i perioder. Som det er nå, blir du bare utnyttet. Hva tror du som rører seg i hodet hans - varme følelser er det iallfall ikke. Han bruker deg som dørmatte. Det er bedre for ham med et knull i ny og ne, enn ingen å stikke pikken i.

Så avhengig av sex og kos og et blendende smil at man skal la seg tråkkes på?

Men du er på mange måter ansvarlig, kanskje mer enn ham, når du klamrer deg til ham, og ikke skjønner hintene. At han er en drittsekk, får stå sin prøve, det er deg det gjelder nå. Du lar ham fortsette å være drittsekk, si meg - kanskje du liker det siden du blir?

Hvis du endelig vil rote mer med ham, i framtiden, så sørg for å ha minst en annen elsker. Mange kjekke karer som gjerne vil ha en elskerinne/venninne - man kan faktisk ha det gøy sammen, være venner og elskere. Men det er ikke sikkert det passer for deg. Da må du gå fra den dusten din, og finne deg en mann som du kan stole på. For det er massevis av dem. :D

[kristine 80]

HALLO :o

Bank bank er det noen hjemme????

Makan til løssluppen kujon til mann.

er du sammen med han fordi du ikke vil at noen av de andre jentene skal får han eller??

De kan bare få han, og krangle om han mellom seg.

Du blir den lidende i denne situasjonen.

Mitt råd: kom deg vekk, det finnes mange erlige og gode menn der ute! :blunke:

kristine

[Gjest Anonymous]

Ja kom deg bort fra den jævla tapren av et mannfolk!! sku gjerne ha kappa av den skitne kuken hans for deg :evil: sikker på at du er en kjempe topp jente og det er helt sikkert mange der ute som du kan bli tusen ganger lykkligerer med, bare så du vett det. og skull det ikke dukke opp noen så er det bare å melde meg på priv., ikke sant? Alvorlig talt, enkelte mannfolk er helt grønne på det der med å behandle damer..

muligens så er denne typen din usikker på seg selv og må derfor hele tiden få bevist overfor seg selv -og andre kvinnfolk at han fremdeles har draget, viss du skjønner.. for en latterligper

men HELVETTE heller. han er ikke verdt det, ok?

Love Stian

[Noravind]

Gjør det slutt!!!! Du fortjener bedre! Og han fortjener ikke deg!

[Gjest salma]

Det er nok av jenter som blir utnyttet der ute. Aner ikke hva som gjør at de finner seg i det, tross at jeg har vært en av dem selv. Kjenner flere tilfeller hvor sterke, oppegående jenter blir til små mus for en mann som ikke fortjener et blikk fra dem en gang...

Jeg slo opp. Tøffeste jeg noen gang har gjort. Trodde ikke livet ville gå videre, bare pliktfølelse som drev meg videre. Men vet du hva som skjedde? Omsider fikk jeg et LIV igjen!

Denne mannen fortjener deg ikke. Bli en av oss som sier at nok er nok, og vent med et nytt forhold til du finner en mann som er verdig din oppmerksomhet

[Gjest Anonymous]

bare en ting å si her: DUMP HAM!

[Gjest Anonymous]

Jepp, da var det gjort. Trodde det sku bli sjikli illa, men føle meg faktisk utrolig letta..

Ut og gå i 17.maitog!

*Kos Gunnhild*

[Ingeborg]

Godt gjort! Og helt riktig gjort. Selv om det kommer øyeblikk da du angrer - tenk på hvorfor du gjorde det slutt. Ikke fall for fristelsen til å prøve å få ham tilbake - ligg unna den telefonen! Lykke til!

[VesleBråka]

Kjære deg, du må åpne øynene og se at han utnytter deg... han er likegyldig overfor deg følelsesmessig, og han er ikke engang såpass anstendig at han behandler deg ordentlig. Han er fornøyd med tingenes tilstand hvor han får besøk og sex innimellom, men ellers ikke trenger å engasjere seg.

Uansett om det vil gjøre vondt når det blir slutt, for det blir det! så er det bedre for selvfølelse din at du setter ned foten "NEI, nå er det nok, jeg finner meg ikke i å bli tråkka på lengre, jeg fortjener så mye bedre!" Si det til deg selv; så kutter du ham ut, slikker sårene dine og move on. Vær ute, kos deg, hjertesmerten vil døyves (spesielt hvid du fokuserer på hvor dårlig han behandlet deg i det store og hele heller enn hvor grei han var et par ganger) og kanskje du møter en skikkelig fyr om ikke lenge. Men viktigst er at du vil være veldig stolt av deg selv for å gjenreise selvrespekten din!

Jeg har selv hengt i stroppen i ett år for en fyr som jeg skulle få til å elske meg, men det går ikke det med folk som ikke har kjærlighetsevne... Og den største grunnen til at jeg var så svak for ham var at han ikke var så interessert i meg. Omvendt råtten psykologi, jeg vet. Det gikk så langt som at han dumpet meg, selv om jeg visste at mitt eget beste var å pelle meg vekk fra ham leenge før... Det jeg var mest skuffet over i etterkant var meg selv, og min mangel på å ta skjeen i den andre hånden og ende forestillingen.

Kvitt deg med den tufsen øyeblikkelig! Jeg insisterer! Du vil bare synke lenger ned i myra jo lenger du er sammen med ham.

(Idag har jeg verdens beste mann som er omtenksom og respektfull og morsom og hyggelig og med stoor kjærlighetsevne De finnes. Ble sammen 3 mnd etterpå..)

[Gjest Anonymous]

Til Gunnhild, fra en mann

Jeg synes ofte at folk gir opp for lett, og forlanger for mye, i et forhold.

Ofte råder jeg dem til å tenke seg godt om og se på alternativene, i håp om at forholdet skal holde.

Men i ditt tilfelle kjenner jeg meg altfor godt igjen, ikke i deg men i måten du beskriver kjæresten din!

Og da er det bare en ting å si: Kjemp for å holde deg unna han!

Forhåpentligvis får han sin egen oppførsel rett i hodet en dag, og angrer til han har lært.

M

[Suzy]

For å gi deg et klart, tydelig og enkelt svar: JA og det fort!!! :o

Det lille helvetet du må gjennom for å takle tapet er ingenting mot det framtidige og kontinuerlige helvetet denne dritsekken vil la deg gå gjennom :evil:

Kom deg vekk!!

Suz