Lurer på hvorfor enkelte kvinner forlater samboer eller ektefelle etter et langt og godt samliv?

[Paladin]

Hei.

Idag hørte jeg fra en eldre venn av meg at han nå er blitt separert og de måtte selge huset og dele på å oppdra sønnen sin. Han har alltid følt at 20 års langt ekteskap har vært bra og kona har aldri klaget. Men plutselig en dag etter at de kom hjem fra en fin ferietur slapp hun bomben, hun ville skilles.

Han spurte hva han hadde gjort galt og om de ikke skulle forsøke rette på det som ikke var slik hun ønsket. Svaret han fikk var at han hadde ikke gjort noe galt, men hun sa hun følte at hun måtte leve og være fri. Så de fortalte tenåringssønnen sin om de dårlige nyhetene og måtte selge huset. Nå bor de i hver sin leilighet og deler på omsorgen. Etter noen måneder slik klager hun over at alt er så dyrt og hun har så dårlig råd. Dette fordi de delte alt 50%, men nå må hun betale alt sitt selv (huslån, mat etc.). Han sier hun ikke har funnet noen ny mann så det var ikke årsaken til bruddet.

Han har etter sjokket akseptert at ekteskapet er slutt og har ikke mer kontakt med henne enn nødvendig på grunn av sønnen. Så har gjør ingenting for å få henne tilbake. Men han sitter med mange spørsmålstegn som går på HVORFOR kan enkelte kvinner hoppe ut av et godt og trygt liv og over i noe som er mye vanskeligere økonomisk etc.? Han er litt bitter på henne for at hun aldri har nevnt at noe ikke har vært som det skulle. Han trodde de var verdens beste ektepar inntil bomben smalt. Er det vanlig for kvinner å leve i stillhet med savn og misnøye i ekteskapet inntil det sprekker? Er det vanlig å ønske å kunne leve livet og ha friheten man hadde i tyveårene når man nærmer seg seksti for da å bryte opp familien?

Jeg har også en annen venn som er i førtiårene. Han fikk også en liknende sjokkbeskjed. Denne gangen hadde kona funnet en mye yngre mann som ikke en gang ønsket å jobbe. Hun var selv uføretrygdet. Han fikk sjokkmeldingen om at hun også ønsket å leve livet og føle seg ung. Hun mente han var for gammel selv om han kun var 3-4 år eldre enn henne. At hun var helt avhengig av ham økonomisk spilte ingen rolle. Hun forventet at han skulle forsørge henne via barnebidrag til de to døtrene de hadde som hun ville ha eneansvaret for.

Han klarte å få delt omsorg i retten, men må allikevel betale henne mange tusen i måneden i bidrag siden hun ikke kan arbeide. Han fikk heller ikke noe varsel om at hun ikke trivdes i samlivet med ham. Enda mer merkelig for ham er at hun valgte en arbeidssky mann som ikke har inntekt og ønsker å leve på henne. Hva er det som gjør at enkelte kvinner hopper ut av et godt og trygt økonomisk ekteskap over til en mann som ikke har noen som helst ønske om å forsørge henne. Han er riktignok endel yngre, men hvorfor valgte hun ikke en mann som hadde jobb og kunne gjort livet mye lettere.

Så denne andre vennen min grubler også over at alt som så så bra ut kunne rase sammen på et øyeblikk. Fellesnevneren er at kvinnene ønsket å bli fri for å leve livet og føle seg unge. Han ble stemplet som for gammel selv om de hadde levd sammen neste halve livet.

Den eneste fellesnevneren jeg ser er at begge disse kvinnene har flere venninner som også har blitt skilt like før disse kvinnene ble skilt. Kan det være slik at skilsmisse er smittsomt blant middelaldrende venninner som prater om livet? Jeg tenker på at de kvinnene som blir skilt forteller til venninnene om hvor bra det var å bli kvitt mannen og få tilbake friheten. Dermed fristes de andre venninnene og kanskje de kaster en god og snill mann på dør som de aldri ville gjort ellers. Er dette mulig eller er jeg helt på jordet her?

Jeg forstår selvsagt at mange kvinner lever i et dødt ekteskap uten følelser etc. eller med en mann som ikke er god og snill. At de skiller seg er naturlig. Men kan det være slik at disse søker sympati hos venninnene og dermed sår tanken om at det er ikke så ille å være skilt?

Grunnen til at jeg skriver dette er å få synspunkter fra de som kan forstå hvorfor de kvinnene jeg beskrev kan droppe et langt og godt ekteskap for følelsen av å være fri, leve livet og føle seg ung. Er dette en panikkhandling fordi man innser at alderdommen tar en igjen og man må føle ungdommens brus en siste gang? Tilsvarende som mennenes førtiårskrise?

Jeg skulle gjerne hatt noen argumenter til vennene mine fordi de har forgjeves forsøkt å få noen logiske svar ut av ekskonene sine på hvorfor de valgte å bryte. De synes det blir for lettvint å si at man trenger å leve og føle seg ung igjen. Men kanskje det faktisk er sannheten uansett hvor ulogisk den er? Kvinnene sitter jo igjen nå med økonomisk utrygghet og uten mann i det ene tilfellet og en labil mann i det andre. Så hvor ble det av den friheten, livet og følelsen av å være ung som de drømte om? Ødela de et godt ekteskap for en illusjon?

Endret 11. desember 2007 av Paladin

[viren]

Jeg vet om kvinner som har brutt ut etter et langt samliv, etter å ha forsøkt gjentatte ganger å snakke med mannen sin om at alt ikke helt fungerte som det burde. Når så mennene får høre at kona vil bryte opp sitter de der som et spørsmålstegn "jeg trodde vi hadde det bra, jeg".

Det er vanskelig å si hvorfor kvinnene i de 2 tilfelle du nevner har valgt å gå, vi har jo bare den ene partens versjon. Kanskje var sannheten den at følelsene var døde for ektefellen, og at de ønsket å oppleve forelskelse igjen? Så enkelt som det? Det er jo også en av hovedgrunnene til utroskap, spenningen, forelskelsen.

Jeg er enig med deg i at det at det utad kan virke merkelig å bryte ut etter et langt og godt samliv. De fleste skjønner jo at forelskelsen nødvendigvis ikke varer evig. Kanskje de ikke hadde så sterke følelser i utgangspunktet, at de giftet seg fordi det var forventet, av trygghet eller andre grunner.

At noen av disse kvinnene som har levd i forhold i mange år med stabil økonomi har et urealistisk forhold til hvordan det er å klare seg alene, tror jeg så gjerne. Men vi mennesker er jo en gang sånn at vi ofte tror gresset er grønnere på den andre siden. Det finnes jo også drøssevis av eksempler på menn som forlater konene sine for yngre kvinner, så jeg tror ærlig talt ikke det ene kjønnet er "bedre" enn det andre.

[Gjest Gjest]

Jeg vet at noen kvinner som binder seg til en mann når de er veldig unge, kan sitte igjen med følelsen av at de ikke har fått levd livet - og at de vil skilles for å oppleve noe mer enn den "kjedelige" hverdagen.

Jeg vet også om kvinner som har forsøkt å snakke med mannen sin om den mistrivselen de føler i samlivet, uten at han forstår hva hun forsøker å fortelle. Da er altså signalene gitt, men ikke mottatt.

Jeg tror også det kan være en smitteeffekt, sxom du nevner. Hvor skilte roser sitt singelliv opp i skyene for å rettferdiggjøre egen skilsmisse.

Det er trist når samliv går i oppløsning.

Jeg lurer litt på om menn rett og seltt er enkelre i sine krav til samliv enn hva kvinnen er. Virker ofte som om det er mannen som vil ha den trygge hverdagen, mens kvinnen ønsker at det skjer noe mer. Mannen er fornøyd med den trygge hverdagen.

[Gjest hyn]

Jeg vet om kvinner som har brutt ut etter et langt samliv, etter å ha forsøkt gjentatte ganger å snakke med mannen sin om at alt ikke helt fungerte som det burde. Når så mennene får høre at kona vil bryte opp sitter de der som et spørsmålstegn "jeg trodde vi hadde det bra, jeg".

Det finnes jo også drøssevis av eksempler på menn som forlater konene sine for yngre kvinner, så jeg tror ærlig talt ikke det ene kjønnet er "bedre" enn det andre.

Jeg har vært på en rekke famileterapi-sesjoner, og psykologen kunne fortelle at det var veldig vanlig at den ene parten følte at alt var fint, mens den andre parten følte at h*n hadde prøvd å fortelle partneren sin flere ganger hva h*n mente var galt med forholdet. Så det å bare høre på historien fra en part av forholdet er meningsløst spør du meg.

Jeg har heller ikke inntrykk av at noen kjønn er bedre enn det andre. I min omgangskrets er det primært menn som har ønsket en yngre partner, men slikt kan jo være tilfeldig.

[Gjest Gjest]

Er dette "typisk" for kvinner? Trodde det som regel var menn som gjorde det slutt pga slike ting jeg

[victor78]

Jeg har også registrert dette og stusset litt på det.

Det med at en mer komplisert økonomisk hverdag ikke ser ut til å bekymre viser vel bare at penger absolutt ikke er alt her i verden.

Jeg tror også det er mange tilfeller der den ene parten prøver å få i gang dialog om at noe er feil, men at den andre ikke oppfatter dette. Men et spørsmål som da må stilles er hvorvidt den som ikke er fornøyd, faktisk ønsker å jobbe med forholdet. Eller om vedkommende relativt tidlig kommer frem til sin konklusjon. Dersom det siste er tilfelle gir man i realiteten ikke den andre en mulighet til å jobbe med forholdet. Man har bestemt seg, og i ettertid forteller man "alle" at "h*n skjønte jo aldri at vi sleit", og dermed rettferdigjør sine egne handlinger (noe vi mennesker er utrolig opptatt av å gjøre).

For dersom man tidlig bestemmer seg for at dette skal gå i grøfta, så klarer man selvsagt det. Man klarer da også å få mye av det den andre gjør til å bli feil og galt, man kan også meget enkelt påstå at den andre burde skjønt og forstått osv.

Det handler jo om innstilling. Folk jeg liker og ønsker å tilbringe tid med er jeg rausere med. Jeg tåler at de sier og gjør ting litt feil og lar de få rette opp det. I et parforhold der man derimot er litt interessert i å konfrontere klarer man alltids å legge noen vonde og vanskelige hensikter i selv de mest uskyldige ord og handlinger.

Det kan ligge et utall forskjellige årsaker til et brudd mellom to, og om det er hun eller han, eller begge, som bør "ta skyld" skal jeg være forsiktig å mene noe om. Men slik du fremstiller det, virker det som disse konene ikke har et realistisk forhold til livet. De drømmer om ungdom, frihet, vitalitet, spenning. Og det kan de i og for seg ikke klandres for. Om de rømmer fra mann og barn, eller om de forsøker rømme fra eget liv er også usikkert. Det er vel flere av oss som syns livet er både vanskelig å meningsløst til tider, og parteneren kan også være både vanskelig og meningsløs i og for seg, men vi mennesker liker jo se på oss selv som rasjonelle tenkende vesener, og det innebærer blant annet å se på konsekvenser av våre handlinger og å se på hva som blir best over tid. Ikke fokusere kun på øyeblikkets nytelse. Er mulig det e rpå det siste punktet disse konene lar seg friste.

[Gjest Gjest]

Det at du bare har den ene partens versjon er vesentlig. Sannsynligvis vet du svært lite om hvordan disse forholdene virkelig var. Derfor synes du det virker uforståelig. Hvis du fikk kvinnenes versjon også ville det nok vært lettere å forstå.

Mannen forteller oftest ikke kompiser hvor kontrollerende, gjerrig, psykisk ustabil, utro eller voldelig han er.

[Gjest Gjest]

Jeg har tatt meg i å lure på det samme.

Spesielt etter at jeg har snakket med venninner som hele tiden spør det retoriske spørsmålet: "det må da være noe mer?".

Felles for dem alle er at de har passert 30, nærmer seg 40, og begynner å gjøre opp status over livene sine, hva de har oppnådd, og hva de ønsker seg ut av resten av livet.

Småbarnsperioden er over, hverdagen har kommet, rutinene har tatt overhånd, og da kommer ofte tankene på "det må da være noe mer".

Jeg har tidligere sagt at jeg synes "bruk og kast-mentaliteten" har spredt seg, og at den har blitt overført til forhold også.

Er vi lei av den gamle datamaskinen føler vi at det er på tide å oppgradere eller finne en ny.

Maskinen fungerer så vidt som den skal, og den er trofast. Den er kjent, og du kjenner alle dens hemmeligheter, men i stedet for å være positivt føles det negativt.

Den er litt treig, bruker litt tid på å komme i gang, den er ikke spennende lenger...

Slik føler jeg at mange ser på fohold også. De har samme innstilling til menneskelige fohold som de har til biler, datamaskiner, mobiler... you name it¨... De legger mer vekt på spenning og fart, enn på stabilitet og trofasthet.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg vet at noen kvinner som binder seg til en mann når de er veldig unge, kan sitte igjen med følelsen av at de ikke har fått levd livet - og at de vil skilles for å oppleve noe mer enn den "kjedelige" hverdagen.

Jeg vet også om kvinner som har forsøkt å snakke med mannen sin om den mistrivselen de føler i samlivet, uten at han forstår hva hun forsøker å fortelle. Da er altså signalene gitt, men ikke mottatt.

Ja det er riktig i følge mine erfaringer. Mannen hører ikke etter og tar ikke signalene på alvor fra kvinnen.

Jeg lurer litt på om menn rett og seltt er enkelre i sine krav til samliv enn hva kvinnen er. Virker ofte som om det er mannen som vil ha den trygge hverdagen, mens kvinnen ønsker at det skjer noe mer. Mannen er fornøyd med den trygge hverdagen.

Ja det er min oppfatning og . At de søker det trygge og enkle. De krever ikke så mye, mens kvinner vil ha noe mer..

[Gjest Tigress]

Usj, dette hørtes vanskelig ut. Jeg tror ofte det koker ned til at det gang etter gang viser seg at det kommunikasjon mellom kvinner og menn er vanskelig. Eller egentlig at kommunikasjon om samliv er vanskelig - tror ikke det er noe letter i homofile samliv.

Det er utrolig krevende for begge parter å skulle ta opp slike ting, men jeg har et visst inntrykk av at det litt som Mysticgirl over sier - hun prøver å ta opp problemer, men han hører ikke etter. Kanskje er ikke hun klar nok, vi vet alle at menn ikke skjønner hint, eller kanskje han er lite flink til å høre etter og forstå at kvinnen vil ta opp et problem? Etter en stund blir hun lei av å ta opp et problem uten at de kommer noen vei, og så går hun. Han har kanskje aldri hørt på så lenge at de har kommet til problemet, og dermed virker det som om brudet kommer som lyn fra klar himmel.

Egentlig uttaler jeg meg på tynt grunnlag nå, har aldri opplevd noe slikt!

[Gjest =tentacle=]

Slapp litt av på å prøve å finne rasjonalitet bak kvinners valg. Vi fyller hele skalaen på den egenskapen, men noen ligger veldig langt mot følelsesstyring og noen er impulsive. Forholdet en er i er viktigere for kvinner enn for menn, livskvaliteten går gjerne mer ned for en kvinne når forholdet er lunkent enn for en mann. Økonomi blir mindre viktig i det perspektivet, en annen grunn til at økonomisk aspekt ikke tas så mye hensyn til av kvinner, er at mange tror at penger er noe som kommer på magisk vis, og at det vil ordne seg (les: en mann vil ordne det).

Enkleste forklaring jeg kan se for meg på det to sakene, er at en av dem ble forelsket/forelsket i at noen ble forelsket i henne etter et langt forhold hvor man blir immun mot den andres sjarm. Mens den andre følte seg fanget i rutiner og forpliktelser, og tolket mannen som et hinder for frihet og selvutvikling (mens det kanskje var hennes fantasiløshet og tiltak som manglet for å få det livet hun ønsket). Felles er nok at kjærligheten til mannen ikke var der lenger, og kjærlighet og fellesskap er viktig for de fleste kvinner. Menn kan i langt større grad se et middelmådig forhold som en praktisk måte å få organisert privatliv og sosialt liv på, og være fornøyde med det. For mange kvinner er forholdet den viktigste faktoren for å ha det godt i hverdagen.

[Gjest Madre Mia]

Jeg tror ikke dette er et fenomen bare blant kvinner. Har opplevd ektemenn som synes de har rett til å skaffe seg elskerinner fordi samlivet med kona er så dårlig. Og kona vet ingenting for han har ikke fortalt noe, sitter bare og beklager seg til dama i baren at "min kone forstår meg ikke". (Og det er faktisk ingen klisje, jeg jobber i en bar i sesonger.) Og koner som sitter og klager i venninneklubben at mannen er så åndsfraværende, så lite engasjert, tiltaksløs og slurvete.

I de fleste tilfeller tror jeg det er mangel på kommunikasjon. Noen nevnte datamaskin som eksempel her på bruk og kast-mentalitet. Men en god datamaskin kan oppgraderes den også, ihvertfall må man innstallere nye programmer og oppdatere den med jevne mellomrom. Det tror jeg gjelder for ektefolk også, man kjører på det samme programmet livet ut og tilpasser seg ikke tid og utvikling.

For meg selv kan jeg svare at jeg er redd for at jeg en dag plutselig skal få nok og pakke snippeska. Jeg vet ikke om jeg er flink nok til å kreve og holde på rettferdighet innenfor husarbeid, ungestell og økonomi. Kanskje jeg ofrer meg for mye og er for ettergivende slik at jeg plutselig en dag er helt utslitt og drittlei og drar fra hele balletten.

Har inntrykk av at menn synes alt er perfekt så lenge ingen klager. Og klaging vil de absolutt ikke høre, da stryker de rett på fotballkamp og pub og restarter seg selv. Uten at problemene er løst, men "glemt" for en stund til neste gang. Jeg har også inntrykk av at menn overlater til kona å ta initiativet til å løse konflikter og er veeeeldig treig å få igang til en samtale. Da har de plutselig tusen ting som er viktigere å gjøre på flekken.

Etter min erfaring er menn er flinkere til å ta hensyn til seg selv, mens kvinner er flinkere til å ofre seg for at hjulene skal gå rundt. Når den ene parten gir og den andre får eller tar, blir balansen feil, det går skjevt og til slutt i grøfta.

Endret 11. desember 2007 av Madre Mia

[Susan Sto Helit]

Enig med flere av de over.

Menn og kvinner komuniserer forskjellig, og vektlegger forskjellige ting. Menn har en tendens til å ikke oppfatte en samtale om problemer i forholdet når kvinnene forsøker å starte den.

Ofte kan de enten ta det som sutring, personkritikk, eller de bare lar vær å høre på hva hun egentlig sier. (Vet om mange som bare kobler ut hvis dama prater en stund.)

At han føler at forholdet er bra, betyr jo bare at han får SINE behov dekket. Kanskje sitter ikke hun med samme følelsen.

Hun som gikk til en mann som ikke jobbet, kan f.eks. har følt seg underlegen i forholdet, siden mannen forsørget henne? Og derfor gikk hun til en mann som var mer likeverdig, eller som var avhengig av henne.

Samtidig er det vel et kjent faktum at skilsmisser i vennekretser ofte er "smittsomt". Hvis ett par skiller seg, er det ofte flere som følger på.

Det er vel spesielt i slike situasjoner man bør tenke over hva man kan miste, ikke hva man savner.

Jeg har selv vært i et forhold der mine signaler om at noe var galt ikke ble tatt på alvor. Men da gikk det så langt at det var tydelig at ting ikke fungerte lenger.

Selv om noe av grunnen til denne tydeligheten var at jeg begynte å gjøre det jeg følte han gjorde allerede. Nemlig å gjøre akkurat det som passet meg, uavhengig av om det passet han eller ikke. Når jeg ikke alltid var med på alt han ville gjøre, men gjorde mine egne ting, så ble det fort interessekonflikter.

Alikevel var det nok ganske tydelig i ettertid at selv om vi var enige om bruddet, så var nok jeg mer klar for at dette bruddet var endelig.

Han ønsket i ettertid å arbeide med forholdet, mens jeg hadde gitt opp dette mens vi fortsatt hadde et forhold å arbeide med. For meg var det slutt!

(Altså var mine behov ikke oppfylt i forholdet, så jeg ønsket meg noe som oppfylte mine behov. Hans behov var oppfylt, så han ønsket seg tilbake til forholdet vi hadde.)

[Gjest javac]

Fra å være en viktig sosial konstruksjon og institusjon som baserer seg på noe langt mer enn kjærlighet mellom to mennesker, så har ekteskapet i større grad blitt noe man inngår for symbolikkens skyld. Å inngå et ekteskap dreier seg altså mer eller mindre om å bekrefte overfor hverandre og omverdenen at vi elsker hverandre så høyt at vi er villig til å love oss bort til evig tid. I andre tilfeller kan det være andre årsaker som gjør at man føler seg forpliktet til å gifte seg. Selv om mye av denne moralen henger igjen fra victoriansk tid, så gjør den seg fortsatt til en viss grad fortsatt gjeldende.

Det er ikke mye jeg er innom bryllupsforumet her på KG, men man kan jo ikke unngå å legge merke til hvor stort fokus det er nettopp på det sermonielle ved en vielse. Man planlegger nærmest et bryllup som om det sto på livet, men det er jo heller det som skjer etter at man ryddet bort kakene og slukket lyset i festsalen man virkelig burde konsentrere seg om. Samtidig tytes vi ørene fulle av hvordan et godt ekteskap skal være, noe som bare er med på å bygge opp under illusjonen om at man liksom skal få noe ekstra ut av livet bare i kraft av å være gift.

Siden et samliv i dag nærmest ene og alene er basert på følelser, så må man også gi næring til disse følelsene for at det skal ha livets rett. Når økonomiske, religiøse, sosiale og politiske faktorer ikke lenger spiller like stor rolle i hva som binder to mennesker sammen i et formalisert samliv, så må man konsentrere seg om det siste "limet" som gjenstår, nemlig kjærligheten. Jeg sier kjærlighet og ikke forelskelse, for forelskelsen er en flyktig, irrasjonell og uberegnelig følelse. Forelskelsen er mer eller mindre en kraftig kjemisk coctail som har sin viktigste funksjon i innledningen av et forhold, men den som tror at denne nærmest euforiske tilstanden vil være en konstant gjennom hele samlivet vil bli skuffet. Likevel er det tilsynelatende en utbredt oppfatning at denne forelskelseskonstanten finnes. Forelskelse og begjær er en god og berusende følelse, og man søker nærmest uavbrutt etter den. Dette, sammen med den fysiske manifestasjonen av den (les: sex), har nærmest blitt vår moderne tidsalders største tidsfordriv og besettelse.

De som ikke bygger samlivet sitt på noe mer enn flyktige følelser vil heller ikke se noen grunn til å bli værende når de har forsvunnet. De vil oppsøke disse følelsene og fylle vakuumet andre steder i stedet. I dag er det heller ikke forbundet noe større sosialt stigma ved å bryte ut av et ekteskap "fordi følelsene ikke er der lenger". Når forelskelsen er over, så har man dermed et alibi og en sosialt akseptert grunn til å søke lykken på andre jaktmarker. Ofte er barna en begrensende faktor når det gjelder fri utfoldelse i utenomekteskapelig forelskelse og sex, men også denne barrieren er i ferd med å forsvinne i jakten på den eneste lykke som virkelig betyr noe, nemlig din egen.

Skal ikke jeg få lov til å være lykkelig jeg også da? Selvsagt skal du det, men etter min mening er det kanskje på høy tid å heller omdefinere hva ekteskapet i dag faktisk er. Jeg synes vi rett og slett skal bytte ut ordene "..til døden skiller oss ad.." til "..til jeg finner noe bedre..". Jeg ser med andre ord ikke noen grunn til å opphøye ekteskapet som noe bedre eller mer aktverdig enn andre formelle og uformelle samlivsformer - eller "ikke-samlivsformer" for den del. Vi liker å henge fast til ekteskapsidealene, men svært få klarer i dag å leve opp til dem. Dette gjelder nok like mye kvinner som menn, men jeg tror nok kanskje at kvinner i større grad er flasket opp med illusjonen om at ekteskapet innebærer konstant forelskelse og lykke. Når ekteskapet ikke lever opp til illusjonene og forventningene, så blir de derfor rastløse og hopper til slutt over gjerdet for å smake på gresset der. De finner nok likevel ofte ut at gress stort sett bare er gress - man går lei og det smaker bittert uansett hvor man spiser det. Gir man gresset næring, så vet man imidlertid aldri hva som gror opp igjennom torva..

At vi lar oss påvirke av våre omgivelser burde også være rimelig åpenbart. Når våre venner forsøker å overbevise seg selv om sine egne valg, så vil dette også bevisst eller ubevisst virke inn på de valgene vi som tilhørere tar i våre liv. Det finnes nok en viss trygghets- og fellesskapsfølelse i nettopp det å sitte med de samme erfaringer og det samme utgangspunkt. Det er sosialt utgjevnende og faren for stigma og ekslusjon fra gruppen blir mindre.

Så mitt svar på spørsmålet ditt, Paladin, er derfor at hun er barn av sin tid. At mannen ikke plukker opp signalene før det er for sent, er delvis hans egen feil fordi han ikke er i stand til å lytte og se, og delvis hennes for ikke å ha klart å legge frem saken sin på en skikkelig måte. Jeg aner også en viss forskjell i forventninger og mangel på kommunikasjon som burde ha vært belyst i god tid før utfallet ble som det ble. De bærer begge skylden for at de ikke har klart å bygge opp en felles plattform å stå på enn forelskelse og det rent praktiske i dagliglivet som mann og kone.

Nei, for pokker. Nå har jeg skrevet nok.

Endret 11. desember 2007 av javac

[Gjest Gjest_morten_*]

I England har man uttrykk som "stiff upper lip", og "never explain, never complain".

Jeg synes menn burde slutte å pipe sånn, og heller ta disse tingene på strak arm.

Kona forlater mannen sin fordi hun ikke liker ham noe særlig lenger, det er sannheten !

Da må mannen akseptere dette, og gå videre i livet. Det er naturlig at det blir kraftig slitasje i forhold som varer 10, 15 eller 20 år, det er ikke noe å hyle for.

Hilsen Tøffen

[Gjest Gjest_Karine_*]

Hei Tøffen: jeg er enig med deg, det er mye sutring fra smågutter her inne..

[cleogold]

Ja det er riktig i følge mine erfaringer. Mannen hører ikke etter og tar ikke signalene på alvor fra kvinnen.

Ja det er min oppfatning og . At de søker det trygge og enkle. De krever ikke så mye, mens kvinner vil ha noe mer..

At ikke mannen krever så mye, er vel et tankekors? Hvor dekker han så sine behov? Er kone/samboer en slags "camp mate" eller arbeidskamerat (og kanskje litt mor, litt elskerinne i tillegg)? Hva med oss kvinner? Vi er vel heller opplært til at mannen skal være sentrum i livet vårt. Vi ønsker oss romantikk, og i et lengre forhold kreves god kommunikasjon og tilstedeværelse for hverandre (les respekt), om romantikk eller lidenskap skal kunne bevares eller blusse opp fra tid til annen. Kanskje mannen velger å investere energien sin helt andre steder enn i et langvarig forhold? Samfunnet vårt har mange arenaer der menn lettvint kan få erotiske stimuli. Jeg tenker på blader, filmer, internett m.m... Kvinnekroppen selger som aldri før, og hvem er alle disse mennene som bruker masser av tid og energi (samt penger) på å dyrke den "perfekte" kvinnen som finnes "der ute"? Mange av dem er nok han som trives med det "trygge og enkle" hjemme, uten å legge særlig mye energi i å utvikle/forbedre et mangeårig forhold. Kvinnen har dessverre eller heldigvis (ettersom man ser det), ikke samme interesse av å dyrke slike fantasifigurer og vil dermed ønske seg et helere og bedre forhold hjemme med den mannen hun har. Hvis han ikke møter henne her, vil det bli naturlig for en del kvinner å søke et helere forhold hos en en annen mann. Særlig middelaldrende kvinner har et behov for å føle seg attrahert av mannen sin, tror jeg, for å fungere bra seksuelt og på andre områder. De trøtner iallfall på menn som søker for mye i fantasi-kvinnene, som regnes for uppnåelige i virkeligheten og forblir derfor kun bilder og fantasier/drømmer. Det er dessuten en håpløs konkurranse å hamle opp med dem, for de er perfekte i mannens øyne, og du ... du forblir bare den trygge "camp-maten". Ikke alle kvinner ønsker å ha denne annenrangs rollen. Jeg tror samfunnet har kommet i en klemme når det gjelder kjønn og langvarige forhold. Å jobbe for noe som skal vare, ligger liksom ikke i tiden. Raske stimuli, lettvint tilfredsstillelse, er dessverre blitt det vanlige. Men det handler til syvende og sist om å føle seg sett og ønsket der man er. Det er det som gir sjelelig sunnhet og velvære.

[Alice Ayres]

Jeg tror rett og slett at det er så enkelt at man enkelte ganger bare får nok. Man har rett og slett ikke lyst til å tilbringe en eneste dag til sammen med partneren sin.

[Gjest Casey]

Han har alltid følt at 20 års langt ekteskap har vært bra og kona har aldri klaget. Men plutselig en dag etter at de kom hjem fra en fin ferietur slapp hun bomben, hun ville skilles.

Han spurte hva han hadde gjort galt og om de ikke skulle forsøke rette på det som ikke var slik hun ønsket. Svaret han fikk var at han hadde ikke gjort noe galt, men hun sa hun følte at hun måtte leve og være fri.

Han er litt bitter på henne for at hun aldri har nevnt at noe ikke har vært som det skulle. Han trodde de var verdens beste ektepar inntil bomben smalt. Er det vanlig for kvinner å leve i stillhet med savn og misnøye i ekteskapet inntil det sprekker? Er det vanlig å ønske å kunne leve livet og ha friheten man hadde i tyveårene når man nærmer seg seksti for da å bryte opp familien?

Jeg skulle gjerne hatt noen argumenter til vennene mine fordi de har forgjeves forsøkt å få noen logiske svar ut av ekskonene sine på hvorfor de valgte å bryte. De synes det blir for lettvint å si at man trenger å leve og føle seg ung igjen. Men kanskje det faktisk er sannheten uansett hvor ulogisk den er? Kvinnene sitter jo igjen nå med økonomisk utrygghet og uten mann i det ene tilfellet og en labil mann i det andre. Så hvor ble det av den friheten, livet og følelsen av å være ung som de drømte om? Ødela de et godt ekteskap for en illusjon?

Du krever altså ikke bare "sannheten", du krever at den skal være logisk i tillegg - når dette handler om følelser?! Jeg regner med at du er inneforstått med at følelser ikke kan settes inn i formler?

Det er felles for både menn og kvinner som opplever overraskende samlivsbrudd at de kan risikere å få ulogiske svar. Det er felles for begge kjønn at de kan finne på å si "det er ikke deg det er noe galt med, det har vært bra, men det er meg, jeg vil leve annerledes".

Hvorfor ikke akseptere, det er jo en ærlig sak å "plutselig" ikke ønske å være i forhold? Noen har tenkt over det lenge, andre er mer spontane. Det er ikke gitt at enhver vil leve i samme hus som den de er sammen med hver dag resten av livet. For enkelte er den tanken uutholdelig.

Det er vel også typisk at det er mannen som tror alt er bra fordi partneren ikke har sagt noe. En del menn pleier sannsynligvis ikke å se alle de ikke-verbale signalene.

[Gjest Madre Mia]

Hvis kriteriene for å leve med en mann er at han er snill og har god økonomi, er det uforståelig hvorfor dine venner mister konene sine...