Mitt valg

[Gjest Gjest_evie_*]

Jeg har gjort et valg jeg kommer til å bli dømt for blant de fleste. Jeg har nemlig innledet et forhold til en annen mann. I og for seg greit nok, men jeg er gift. Jeg er gift med en mann jeg har det veldig bra sammen med, vi har vært gift i mange år uten de store problemene i forholdet. Men jeg elsker han ikke slik jeg elsker den andre mannen. Jeg ønsker ikke å bryte ut av ekteskapet mitt.

Han andre jeg har innledet et forhold til er også gift, vi møtes ikke så ofte, men prøver å få til noen dager likevel. Det kan gå måneder mellom hver gang vi møtes. Jeg elsker denne mannen, og han elsker meg, men ingen av oss kan gå fra våre ektemaker.

Jeg vet at om min mann oppdager dette vil det ikke bli akseptert, og jeg vet at jeg vil såre han dypt. Hvorfor gjør jeg dette da? Blant flesteparten i dette samfunnet vet jeg at jeg vil bli fordømt og ikke forstått for å ha tatt et valg som dette. Det som jeg opplever er at jeg nå har det enda bedre med min mann som jeg er gift med, han kan ikke gi meg det han andre kan, men sammenlagt bidrar det til at jeg har det fint.

Er det helt forkastelig dette, eller er det noen som kan legge vekk den moraliserende pekefingeren og forstå mitt valg? Jeg vet jeg kommer til å få en storm av reaksjoner på dette, og jeg trenger ikke få fortalt meg hvor galt det er og hvor dårlig gjort det er mot min mann.

[Gjest =tentacle=]

Jeg har gjort et valg jeg kommer til å bli dømt for blant de fleste. Jeg har nemlig innledet et forhold til en annen mann. I og for seg greit nok, men jeg er gift. Jeg er gift med en mann jeg har det veldig bra sammen med, vi har vært gift i mange år uten de store problemene i forholdet. Men jeg elsker han ikke slik jeg elsker den andre mannen. Jeg ønsker ikke å bryte ut av ekteskapet mitt.

Han andre jeg har innledet et forhold til er også gift, vi møtes ikke så ofte, men prøver å få til noen dager likevel. Det kan gå måneder mellom hver gang vi møtes. Jeg elsker denne mannen, og han elsker meg, men ingen av oss kan gå fra våre ektemaker.

Jeg vet at om min mann oppdager dette vil det ikke bli akseptert, og jeg vet at jeg vil såre han dypt. Hvorfor gjør jeg dette da? Blant flesteparten i dette samfunnet vet jeg at jeg vil bli fordømt og ikke forstått for å ha tatt et valg som dette. Det som jeg opplever er at jeg nå har det enda bedre med min mann som jeg er gift med, han kan ikke gi meg det han andre kan, men sammenlagt bidrar det til at jeg har det fint.

Er det helt forkastelig dette, eller er det noen som kan legge vekk den moraliserende pekefingeren og forstå mitt valg? Jeg vet jeg kommer til å få en storm av reaksjoner på dette, og jeg trenger ikke få fortalt meg hvor galt det er og hvor dårlig gjort det er mot min mann.

Da må du ikke spørre om det er forkastelig

Sett fra kun ditt perspektiv er det en fin løsning, men som ektefelle plikter du å ta også din manns perspektiv i viktige livsvalg med i beregningen. Jeg har ingen problemer med å forstå. Men jeg synes ikke det blir riktig å fortsette å ta imot alt det gode din mann gir deg, når du gir det beste av deg selv til en annen, uten at han vet det.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å leve med en mann som ikke ville ønsket å være sammen med deg hvis han hadde visst sannheten. For det er jo ganske sikkert at han ville gått fra deg hvis han hadde fått vite hvordan ting henger sammen. Så hvordan orker du å se ham inn i øynene og vite at du er gift med en mann som egentlig ikke vil ha deg?

I mine øyne er det du gjør like ille som en voldtekt, for du tiltvinger deg kjærlighet mot hans vilje.

[Gjest Gjest_evie_*]

Jeg sa ikke at han ville gå fra meg, men at han ikke ville akseptere det.

Jeg forstår godt at det kommer motreaksjoner mot dette, det er ikke annet å vente.

Noen ganger i livet møter man den eneste ene som man ikke kan få. Du har to valg: enten la det gå forbi, eller gripe det. Jeg valgte å gripe det. Klart det er sårt å tenke på at jeg ikke elsker min mann slik jeg burde gjøre, men mitt forhold til han andre bidrar til at jeg ikke vil bryte ut av det ekteskapet jeg allerede har. Jeg får oppleve gjensidig kjærlighet. Jeg er glad i min mann, og jeg har det bra sammen med han, men jeg elsker han ikke slik jeg elsker den andre.

Filmen Broene i Madison County forteller langt på vei hvordan jeg har det...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Du sier at du ikke kan gå fra mannen din.

Det kan du selvsagt.

Hvilke bedrag du selv velger å leve med er ditt valg. At mannen din ikke får velge om han vil leve med dette eller ikke, det er værre. Du tar et valg over hodet på ham. Du tror du vet hvordan han vil reagere. Du vet det ikke. Jeg syns det er feigt av deg å ikke stå for det du gjør i livet.

[Gjest Dolce]

Du sier at du ikke kan gå fra mannen din.

Det kan du selvsagt.

Hvilke bedrag du selv velger å leve med er ditt valg. At mannen din ikke får velge om han vil leve med dette eller ikke, det er værre. Du tar et valg over hodet på ham. Du tror du vet hvordan han vil reagere. Du vet det ikke. Jeg syns det er feigt av deg å ikke stå for det du gjør i livet.

Helt enig!

[Gjest StockDama]

Det er ekstremt usympatisk.

[Gjest nextlife]

Er det helt forkastelig dette

Som du spør får du svar;-Ja det er helt forkastelig.

For din egen, elskeren og deres parneres skyld bør dere ta et valg, deres intense kjærlighet, eller tryggheten som deres nåværende ektefeller tydeligvis representerer.

Det som er forkastelig her er å være uærlig og kynisk mot sin ektefelle, og, du sier det selv, din mann vil ikke akseptere dette, og det vil såre han dypt.

Kan du virkelig såre en du tydeligvis er glad i på denne måten?

Eller er du stor nok til å ofre din nye intense kjærlighet for å opprettholde respekten fra din mann?

Dette kan kun du selv svare på, og du er den som må leve med det valget du tar

Endret 11. desember 2007 av nextlife

[Tabris]

Det kalles vel egentlig å ville ha i pose og sekk.

[victor78]

Jeg har selv tenkt at dette er hva jeg ønsker. Jeg ønsker ikke skille meg fra kone og barn, men man blir jo lei av å aldri ha sex. Så oppdager man jo ei etterhvert som man liker. Kjemien er der, samtalen går lett, man liker vedkommende. Man blir venner. Men når man så skal ta det videre kjente jeg at jeg fikk problemer med meg selv. Jeg var så bundet av ringen på fingeren at jeg klarte aldri noe mer enn å gi en klem. Jeg klarte faktisk ikke kysse henne. Hun er et fantastisk menneske som jeg begjærte (og begjærer i og for seg), men likevel var det en sperre. Jeg kjente at jeg må rydde i mitt eget liv før jeg kan gjøre dette.

For å være ærlig er dette noe ordentlig herk, og jeg skulle til tider ønske jeg klarte å bare glemme kona, slik at jeg kunne hatt en flott tid med venninnen. Samtidig må jeg leve med min samvittighet og min integritet resten av livet. Min største frykt var ikke at kona skulle hive meg ut, men at jeg skulle fordømme meg selv, og miste selvrespekten. Jeg tror at hvis man først lar seg selv krysse noen grenser, blir det enda lettere å krysse fler.

Jeg har ingen problemer med å forstå det du gjør, men det blir ikke riktigere av den grunn. Du er helt tydelig klar over dette selv, siden du skriver dette innlegget. Jeg tror dette plager deg, hvis ikke hadde du ikke skrevet her. Du bedrar og lyver for ektefellen din. Er det en ok oppførsel overfor en man påstår man elsker?`Hva om mannen din har et tilsvarende forhold? Syns du det er greit?

nei, slik kan du ikke holde på videre. Lev livet slik at du ikke har noe å skjule. Du må ta et valg. Avslutte forholdet til elskeren, eller skille deg fra mannen din og håpe at elskeren velger deg og ikke kona.

[Caracal]

Da jeg var ung involverte jeg meg med en dame som var gift. Det varte en stund før hun skilte seg for meg. Den tiden før hun var skilt slapp aldri taket i meg. Hver gang vi var sammen i det offentlige var jeg nervøs for at noen skulle se oss som kjente henne eller meg. Å ha det slik i en hver situasjon der man ferdes og treffer andre mennesker var ikke noe jeg kan anbefale noen. Faktisk så har jeg ingen bra minner fra den første tiden med henne. De kom først etter at hun var skilt og vi kunne leve som folk flest. Forholdet varte en del år men tok slutt senere. Poenget mitt er at den ”første tiden” der ting ikke foregikk moralsk riktig slapp aldri taket selv etter flere år. Man startet liksom ikke på en riktig måte med blanke ark. Det har jeg gjort siden..

Så lenge man velger å involvere seg med en annen person samtidig så er man vel egentlig ikke så glad i samboer/ektemann likevel.???

Det er vel få ting som er verre en å gå bak ryggen på ”den utvalgte”?

Caracal.

[Gjest Gjest]

Om det er forkastelig å svike en som elsker deg og være med på å ødelegge en annens ekteskap? ....

Neida! Ikke i det hele tatt, så bare kjør på du. Verden spinner jo rundt deg og dine behov, så hvorfor ta hensyn til andre?

[Gjest Gjest]

Jeg har gjort et valg jeg kommer til å bli dømt for blant de fleste. Jeg har nemlig innledet et forhold til en annen mann. I og for seg greit nok, men jeg er gift. Jeg er gift med en mann jeg har det veldig bra sammen med, vi har vært gift i mange år uten de store problemene i forholdet. Men jeg elsker han ikke slik jeg elsker den andre mannen. Jeg ønsker ikke å bryte ut av ekteskapet mitt.

Han andre jeg har innledet et forhold til er også gift, vi møtes ikke så ofte, men prøver å få til noen dager likevel. Det kan gå måneder mellom hver gang vi møtes. Jeg elsker denne mannen, og han elsker meg, men ingen av oss kan gå fra våre ektemaker.

Jeg vet at om min mann oppdager dette vil det ikke bli akseptert, og jeg vet at jeg vil såre han dypt. Hvorfor gjør jeg dette da? Blant flesteparten i dette samfunnet vet jeg at jeg vil bli fordømt og ikke forstått for å ha tatt et valg som dette. Det som jeg opplever er at jeg nå har det enda bedre med min mann som jeg er gift med, han kan ikke gi meg det han andre kan, men sammenlagt bidrar det til at jeg har det fint.

Er det helt forkastelig dette, eller er det noen som kan legge vekk den moraliserende pekefingeren og forstå mitt valg? Jeg vet jeg kommer til å få en storm av reaksjoner på dette, og jeg trenger ikke få fortalt meg hvor galt det er og hvor dårlig gjort det er mot min mann.

Det er veldig vanskelig å ikke komme med den moraliserende pekefingeren i en slik situasjon.

Du vil ha i pose og sekk... det er greit nok, det er ditt valg.

Du har valgt det livet du ønsker å leve.

Men ved å gjøre dette har dere også tatt valget for partnerene deres også, og hvilken rett har dere til å gjøre det?

Hva med mannen din og kona til elskeren din? Har ikke de den samme retten til å velge hvordan de vil leve sitt liv, som du og elskeren din har?

Har ikke de retten til å finne seg noen andre som kan gi dem de DE ønsker og trenger i stedet for å leve sammen med noen som kun fokuserer på sine egne ønsker og behov?

[Gjest Gjest]

Det er dessverre ikke noe annet å svare, enn at dette er forkastelig og svikefullt mot din mann.

Jeg skjønner at det går an å få enda sterkere følelser for en annen enn for partneren. Valget du tok, er jo ikke noe valg! Du unngår å velge, og sier jatakk til alt.

Det går ikke an å fortsette slik. Få litt ryggrad og sunn fornuft og velg en av dem. Stå for valget, og konsekvensene, og bli en sterkere kvinne av erfaringen.

[Gjest ninni]

Du sier at du ikke kan gå fra mannen din.

Det kan du selvsagt.

Hvilke bedrag du selv velger å leve med er ditt valg. At mannen din ikke får velge om han vil leve med dette eller ikke, det er værre. Du tar et valg over hodet på ham. Du tror du vet hvordan han vil reagere. Du vet det ikke. Jeg syns det er feigt av deg å ikke stå for det du gjør i livet.

Støttes, for det er dette det bunner i egentlig. Du kan kun ta et valg for deg selv, du kan ikke velge for din mann.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg kan forstå deg , men jeg støtter det ikke og mannen din har tross alt rett til å velge om han vil være sammen med ei utro dame eller ikke!

Å velge å fortsette uten å fortelle han hva du gjør er et forferdelig svik!

[Gjest Gjest]

Det kalles vel egentlig å ville ha i pose og sekk.

Akkurat. Jeg lurer på hvorfor noen mennesker har den tanken om at de fortjener å ha absoludt alt. Dersom en velger å leve sammen med en mann er det mye man velger å legge fra seg. Man velger å legge fra seg å ha kontakt med andre menn. Dersom forholdet ikke er så bra, sexen ikke er så bra etc, og man fremdeles velger å leve sammen med partneren så velger man fremdeles å godta de negative tingene. Hvorfor fortjener du å ha begge deler? Er du et så fantastisk menneske at du fortjener å ikke ofre noe for å være sammen med mannen du er gift med? De fleste andre må ofre noe i sitt ekteskap, hvorfor må ikke du?

Hvorfor gifter folk seg egentlig? Man lover da i gode og onde dager, men mener egentlitg "i gode og onde dager så sant vi har det bra, du gir meg nok sex, tar deg nok av meg og hjemmet etc".

[Gjest Gjest_evie_*]

Det var vel ikke forventet noe annet svar enn de jeg har fått her. Jeg skal ikke gå i forsvar, jeg forstår deres syn på det. Jeg forsøkte å få istand en meningsutveksling omkring dette, klart jeg har ser at jeg går bak ryggen på min mann og som jeg skrev i det første innlegget mitt, mange vil fordømme meg for dette. Med god grunn.

Jeg forsøkte å være ærlig og komme med mine tanker omkring dette, da virker det unødvendig å komme med uttalelser om at jeg er ekkel eller at man håper jeg skal dø av aids...det er ikke det saken gjelder.

Jeg trenger heller ingen moralisering over hvor galt det er overfor de to andre, jeg vet det.

[Gjest Gjest_Silja_*]

Du ba om en meningsutveksling og det har du fått.. Du kan faktisk ikke regne med å få støtte i en sak som denne.

Du spurte om folk her syns det er forkastelig, og da kan du ikke bli snurt for at folk moraliserer om hvor galt dette er overfor de to andre. Det er jo nettopp dette som er forkastelig.

Hvis du ikke takler moralisering burde du ikke lagt ut dette innlegget på dette forumet..... Du ønsker tydeligvis ikke å endre situasjonen din, og vil sikkert ha støtte på at det er ok.

Men det får du ikke her! Hvis spørsmålet ditt hadde vært: hvem av dem skal jeg VELGE den trygge mannen ELLER den spennende elskeren. Da ville du kunne få konstruktive svar

[Gjest Gjest_evie_*]

Nå misforstår du. Jeg ber ikke om å få støtte, jeg har gjort mitt valg, og slik er det. Jeg sier bare at jeg er ærlig, men at det er unødvendig å komme med kommentarer som sier at jeg fortjener å dø. Det er usaklig.

Jeg takler moralisering, jeg ville ikke lagt det ut på KG sine sider ellers, dette forumet er jo ikke kjent for å være så veldig "romslig" i sine meninger akkurat.. Men det er en annen sak.

Jeg ville lufte mine tanker omkring dette, og jeg vet at det er forkastelig og som jeg sier: jeg vet jeg vil bli dømt av veldig mange for det jeg har gjort.