La ham vite hans identitet

[Gjest HarMonica]

Nå er jeg forbanna igjen! Dette er myntet på et spesielt foreldrepar, men gjelder generelt alle foreldre som lyver til barna om deres biologiske opphav.

Jeg føler sånn med deres sønn at hadde jeg visst hvem dere var i person , ville jeg ha pillet dere hardt og brutalt på samvittigheta. Dere har ingen rett til å frarøve deres egen sønns identitet, og hans ukjente søskens identitet. Det er en egoistisk og feig handling, og det er ikke bare dere som vil få svi for det. Deres sønn vil lide mest.

Å få ens verden knust i tusen biter, å vite at du er blitt lyget til av dine nærmeste i alle år...da er det vanskelig å finne styrke til å kunne stole på mennesker igjen.

En ting hadde vært om dere hadde vært glup nok til å sørge for at ingen visste, eller mistenkte, men det er vanskelig, og ikke rett i det hele tatt heller. En vakker dag vil deres sønn få høre det av noen halvbekjente på puben eller lignende, og hans verden vil aldri mer bli den samme igjen. Det er et annet menneskets liv dere sjonglerer med pga deres egen feighet.

Jeg har en slags forståelse for at dere var ung, dum, visste ikke bedre,redd osv, men ikke la ham få svi lenger. Sannheten kommer fram. Hans søsken har også rett til å vite om hans eksistens. Hans søsken er like store ofre som ham.

La ham få vite det av dere, det vil såre ham mer å få vite det av andre.

Kanskje han en dag vil tilgi dere, men sviket vil alltid være brent fast i hans minne. Gjør det ikke verre enn det allerede er. Gjør det for de uskyldige ofrene i denne kompliserte situasjonen, deres sønn og hans ukjente søsken.

Jeg vet hvordan det føles å få bakken revet vekk under meg, jeg vet at det svir, men jeg vet også at det går an å tilgi.

[Gjest Gjest]

Eh, ja. Si dette til den det gjelder kanskje?

Eller send historien til et ukeblad.

[Gjest Gjest]

Uansett hvordan innlegget er formulert så er vel dette et viktig tema, som kanskje burde vært diskutert nærmere? Er det tabu? Eller kanskje for personlig? Ikke vet jeg...

[*Mina*]

Hvorfor enkelte velger å gjøre som de gjør, er ikke alltid like enkelt for alle å forstå. Noen mener kanskje de gjør det rette, selv om andre mener noe annet. Noen mener kanskje at de skåner barnet for å bli såret, selv om andre mener at de kanskje vil gjøre det verre. Uansett årsak så er det bare foreldrene som vet hvorfor de har valgt å gjøre det på den måten, og selv om andre gjerne ikke er enig i dette er det ikke deres oppgave å sørge for å gjøre noe.

Og er man så "dum" at man forteller noe slikt til barnet, så er man ikke helt oppegående. Med det mener jeg at skulle det være en eller annen som er så løsmunnet at de bare må fortelle dette til barnet, så er det noe alvorlig gale med hodet deres. Selv om barnet da har blitt voksen, er det ikke noen som har med å legge seg bort i hva foreldrene har valgt å gjøre.

Selvfølgelig burde foreldrene tiet om dette, for jo færre som vet om det desto mindre sjangse er det for at noen plaprer med munnen.

Noen ganger velger man feil som foreldre, men andre ganger er det riktig. Det vil si at for et barn kan det være riktig å fortelle, men for et annet barn er det ikke det.

[Gjest dakine<]

Hvorfor enkelte velger å gjøre som de gjør, er ikke alltid like enkelt for alle å forstå. Noen mener kanskje de gjør det rette, selv om andre mener noe annet. Noen mener kanskje at de skåner barnet for å bli såret, selv om andre mener at de kanskje vil gjøre det verre. Uansett årsak så er det bare foreldrene som vet hvorfor de har valgt å gjøre det på den måten, og selv om andre gjerne ikke er enig i dette er det ikke deres oppgave å sørge for å gjøre noe.

Og er man så "dum" at man forteller noe slikt til barnet, så er man ikke helt oppegående. Med det mener jeg at skulle det være en eller annen som er så løsmunnet at de bare må fortelle dette til barnet, så er det noe alvorlig gale med hodet deres. Selv om barnet da har blitt voksen, er det ikke noen som har med å legge seg bort i hva foreldrene har valgt å gjøre.

Selvfølgelig burde foreldrene tiet om dette, for jo færre som vet om det desto mindre sjangse er det for at noen plaprer med munnen.

Noen ganger velger man feil som foreldre, men andre ganger er det riktig. Det vil si at for et barn kan det være riktig å fortelle, men for et annet barn er det ikke det.

Hvem sitt liv er det det lekes med? Hadde det vært meg ville jeg ikke ha levd ubevisst på en løgn. Blir litt Truman Show..

[*Mina*]

Hvem sitt liv er det det lekes med? Hadde det vært meg ville jeg ikke ha levd ubevisst på en løgn. Blir litt Truman Show..

Det er deg, men det er ikke dermed sagt det gjelder alle. Og som jeg sa man vet ikke alltid hvorfor foreldre velger som de gjør, og derfor blir det helt feil å si at de burde gjort si og så.

[Gjest Blondie65]

Jeg er av den formening at enten forteller man det til absolutt ingen i hele verden, eller så forteller man det til barnet.

Jeg har hatt denne diskusjonen før med noen som valgte å fortelle til meg om at barnet ikke visste at det var adoptert og jeg ble sint på barnets vegne.

Jeg vet også om en som i voksen alder fikk vite i gaten det "alle andre enn" h*n visste. Det gikk til h... med stakkaren.

Når barnet er gammel nok til å forstå hva adopsjon betyr bør de få vite om det, uten unntak. Det er min mening. Det kan være tusen grunner til at barn er adoptert, men det er noe barnet bør få høre fra sine foreldre, ikke fra alle andre.

Og ja jeg er selvsagt helt enig i at det er helt *dust* å lekke en slik nyhet til et barn. Men hvordan kan foreldrene garantere seg mot det hvis man forteller til andre det poden ikke får vite selv?

[Helen]

Jeg er helt enig i at man burde fortelle barnet hvem som er foreldrene.

Jeg vet hvor lett slike ting kan dukke opp så derfor bør man være ærlige.

Jeg vet om et par, de har voksne unger nå, der faren er ikke den biologiske faren til den eldste ungen. Hun var allerede gravid da de møttes, men han tok på seg farskapet. Alle i familien vet dette.

Jeg fikk høre det av en slekning av dette paret, dette fortalte han i fylla. Jeg trodde ikke noe på dette, men siden jeg synes det er veldig stygt gjort å fortelle slike ting tok jeg det opp med denne faren som jeg hadde mye kontakt med.

Han ble veldig rar, så fortalte han at dette var sant og at den eldste ungen aldri skulle få vite dette.

Nå har den eldste passert 30 år ++, men h*n vet fortsatt ikke noe om dette.

Jeg skjønner ikke at man ikke forteller ungene sine om det, hverfall når man vet at folk som vet dette er løsmunnet. Jeg sikker på at en eller annen dag kommer sannheten for en dag, og da kan det får store konsekvenser.

[Gjest lov og rett]

I og med at Norge er forpliktet til å følge FN's menneskerettigheter og barnekonvensjonen, og at disse er nedfelt i norske lover er det strengt tatt ikke lov til å skjule barns biologiske foreldre.

F.eks. folk som adopterer får streng beskjed at det ikke er lov til å skjule at barnet er adoptert, og det anbefales på det sterkeste at man snakker med barnet om adopsjonen fra så tidlig alder så mulig (alderstilpasset). Andre saker er f.eks. anonym sæd- og eggdonasjon er et eksempel som blir sett på som ulovlig i henhold til menneskerettighetene, så derfor har mange fått hjemmel fra retten at selskapene må ut med hvem som har donert hva.

Det er den juridiske siden av saken. Moralsk eller etisk sett så er det vel også vanskelig å rettferdiggjøre folk som lyver til barn om så viktige ting som hvem de er.

Kjenner til to tilfeller av skjult identitet selv, ene saken gjaldt onkel min hvor ingen andre visste om barnet hans og annen sak der en god venn hadde søsken han ikke visste om + at hans far ikke var hans far og hvor alle visste dette utenom barna det gjaldt. Begge ble oppdaget av tilfeldigheter (ingen som var løsmunnet) og i ettertid ser man at det var egentlig flaks at det ikke har blitt avslørt før. Begge erfaringer er at barna har svært vanskelig forhold til foreldre den dag i dag. Følelse av svik og bedrag fra den som skal elske deg mest og som du kan skulle stole 100% på er stort. Å bli kjent med nye søsken i voksen alder er heller ikke lett.

[Gjest Gjest]

Å la barna få vite sitt egentlige opphav er viktig! Jeg vet fordi jeg selv ikke fikk vite mitt.

For å gjøre en lang historie kort så endte det som det måtte gå. Jeg fant ut at familien på min "far" side ikke var min biologiske familie. Jeg hadde en søster med familie som jeg aldri hadde truffet. Har en sønn på 10 år som jeg fortsatt ikke fatter hvordan jeg skal fortalt at farfar ikke er farfar og at hans egentlige farfar er død. Jeg fikk aldri treffe han og alle sier han var en skikkelig kjekk og snill mann.

Jeg har fortalt dette til mine "brødre", men sliter med å fortelle min "far" at hans eneste barnebarn som han er utrolig stolt av ikke er hans barnebarn allikevel Dette er en mann som har vært psykriatisk pasient i 20år som endelig har kommet seg litt oppå så det er ikke bare å si det og satse på at han jogger det av seg.

Hvordan skal jeg formidle dette til mine venner? Hvordan skal familiene forholde seg til hverandre? Hva med ungene som kjenner meg som onkel men egentlig ikke er det?

Nå skal det sies at jeg ikke har mistet min familie på min "far" side, men det blir et spesielt forhold uansett hvor forståelsefulle dem er.

Det jeg savner spesielt mye og somm jeg aldri kommer til å få er å hilse på min egentlig far. Sannheten kom 3 måneder for sent. Jeg skulle gitt mye for å treffe ham....om så bare en gang! Han har ingen andre sønner og han fikk heller aldri vite at han hadde en, og en skikkelig godgutt av et barnebarn.

Jeg er en mann som sliter med å tilgi en avgjørelse som ble tatt for 34 år siden. Merker jeg blir trist av å skrive dette så jeg gir meg nå.

[Gjest imli]

Synes det er veldig trist med folk som får vite at den de trodde var far ikke er det, eller får vite at de er adopterte, i voksen alder eller av andre mennesker enn foreldrene.

Man burde i de fleste tilfeller være helt åpen om situasjonen, og gjøre det til en naturlig ting både for barnet/barna det gjelder og for folk rundt seg. Unger tåler sånt fint hvis de får vite det før de skjønner at de er "unormale". Har man alltid visst at man egentlig har en annen pappa, er det en naturlig ting, fordi man aldri har visst annet (det kan selvfølgelig være vanskelig på andre måter).

I noen tilfeller holdes slike ting skjult, og enkelte ganger er kanskje det det beste. Men da bør foreldrene holde det skjult for alle, ikke bare ungen.

[Gjest ærlighet]

Ofte kommer sånt for en dag til slutt. Mor til en bekjent var gravid da hun traff han hun ble gift med. Han visste at det ikke var hans barn og hun var synlig gravid da de ble forelsket, men han valgte å påta seg farskapet og gifte seg med henne. "Far" og sønn har alltid vært forskjellige og har ikke helt hatt kjemien i orden, noe som ville vært forståelig for sønnen hvis han hadde fått vite at det ikke var hans kjødelige far.

Etter at mor døde så ble det en del ugreier i familien som gjorde at "far" plutselig følte seg "nødt" til å fortelle at han ikke var sønnens far. Og da satt plutselig sønnen der foreldreløs, mor var død og ingen visste hvem far var. Dette kunne ha knust min bekjente dersom han ikke hadde vært den psykisk sterke typen han er.

[Gjest Blondie65]

Etter at mor døde så ble det en del ugreier i familien som gjorde at "far" plutselig følte seg "nødt" til å fortelle at han ikke var sønnens far. Og da satt plutselig sønnen der foreldreløs, mor var død og ingen visste hvem far var. Dette kunne ha knust min bekjente dersom han ikke hadde vært den psykisk sterke typen han er.

Det er akkurat sånne ting jeg synes er fælt. Det er så viktig for den gravides lykke at ingen får vite hvem far er og det kommer nok en tid der man kan få guts til å fortelle og <popp> der var enten mor død eller biofar og <svuuuusj> borte var også muligheten for barnet til å vite om sitt opphav. At man ikke i det minste kunne hatt vett til å skrive et brev som poden kan få i slike tilfeller på en satt bursdag ...

[Gjest Gjest]

Min halv-onkel fikk tilfeldigvis vite rett før han døde at han var adoptert. Må være kjipt å få vite sånn helt på tampen at livet ditt har vært en løgn.

[Gjest Gjest_trist_*]

Da jeg fikk vite om mitt opphav, fikk jeg høre at et par nære venner av meg hadde sittet og diskutert dette med totalt fremmede mennesker et par måneder før jeg fikk vite dette. Alle visste, unntatt jeg, og enda føler jeg at jeg var blitt ført bak lyset. Nære venner som visste , men ikke fortalte. Jeg føler meg sveket av alle som ikke sa noe. Jeg fikk forøvrig vite det av mine nærmeste venner.

Da jeg fikk vite dette, ville ikke de fleste i familien min snakke om det, og det var det jeg behøvde mest. Den dag i dag er det få som vil snakke om det, og det sårer. Akkurat som om det bare var en informasjon, og ikke hele livet mitt det dreide seg om. Ingen spør hvordan det går m biofar, søskenene mine(mine nye), de fornekter dette fortsatt, akkurat som om jeg fortsatt ikke visste noe.

Jeg har konstant dårlig samvittighet overfor mine "nye" søsken, fordi jeg ikke er der nok, men jeg føler som om jeg lever i et dobbelt liv. Min familie, og min nye familie. Det burde ikke være sånn. Hadde jeg vokst opp med denne viten, ville jeg ikke vært i denne situasjonen nå, ikke mistet tillita til mange av mine venner og slekt, og jeg kunne ha kjent mine søsken fra begynnelsen...om bare noen hadde sagt noe...

[Gjest utrolig]

Jeg tenker på barna til "kanomannen" i England. Pappa dro ut med kano og kom aldri tilbake, ble erklært død. Og så dukker han plutselig opp og sier at han tror han er savnet og at han har hukommelsestap. Deretter viser det seg at mor og far har hatt kontakt hele tiden mens far har vært "død" og at forsvinningen ble satt i scene for at mor skulle få utbetalt forsikringspengene.

Far har bodd i en naboleilighet og har sneket seg inn hos mor om nettene, de har fortsatt hatt et forhold mens sønnene har levd i troen på at far er død.

Jeg lurer på hva de føler idag? Det må føles som et dobbelt svik, først er far død og de sørger over tapet og så viser det seg at far lever og at mor har hatt kontakt med han hele tiden, mens sønnene ikke har fått vite noe.

[Gjest Blondie65]

Jeg lurer på hva de føler idag? Det må føles som et dobbelt svik, først er far død og de sørger over tapet og så viser det seg at far lever og at mor har hatt kontakt med han hele tiden, mens sønnene ikke har fått vite noe.

De har bedt han og moren ryke og reise og sagt at de iallefall for en stund ikke vil ha noe med dem å gjøre. Fullt forståelig.

[Gjest utrolig]

De har bedt han og moren ryke og reise og sagt at de iallefall for en stund ikke vil ha noe med dem å gjøre. Fullt forståelig.

Å, det har jeg ikke fått med meg. Prøvde å klikke på en link i en artikkel men den virket ikke. Jeg har full forståelse for deres reaksjon og jeg klarer ikke å fatte hva foreldrene tenkte på.