Hva bør vi gjøre?

[msplum]

Min samboer har daglig omsorg for sønnen sin som straks blir 10 år.

Gutten har normalt samvær med sin mor (annehver helg og 1 dag i uken).

Siden gutten var 8 år har mor lovet at når han blir 10 år så skal han få mobiltelefon av henne.

Dette har gutten gledet seg til i 2 år nå. De siste månedene har han hatt problemer med å sove fordi han gleder seg sånn.

Men så er det jo det da, at den siste måneden har mor begynt å stille krav.

Sist uke kom han hjem med en liste over ting han må gjøre/slutte med for at han skal få denne telefonen.

Uten å gå nærmere inn på innholdet i denne listen, så gjelder det blant annet å legge av seg uvaner, endre tankemønster og å utvikle selvtillit og selvfølelse. Alle sammen ting som tar adskillig lengre tid enn bare 1 uke.

For oss er dette bare en unnskyldning som hun bruker for å ikke gi ham denne telefonen likevel. Hun har overfor oss gitt uttrykk for at det blir så dyrt for henne.

Dette setter oss i et dilemma. Hvis han ikke får telefon av sin mor, skal vi (nok engang) redde situasjonen ved at vi kjøper telefon til ham og tar kostnadene?

[Gjest Blondie65]

Nei jeg synes ikke dere skal gjøre det. For det første "redder" dere mor ut av en tåpelig situasjon hun har satt seg selv i ved å love noe hun ikke kan holde. Dermed lager dere en situasjon der hun kan fortsette i samme stil og vite at dere redder henne.

Gutten blir skuffet over å ikke få telefon ja. Den skuffelsen får han ta ut på sin mor for det er der den hører hjemme.

Mor har stilt en rekke (urimelige) krav for at gutten skal få telefon. Det kan godt være at det er feil av henne å forvente at det skal skje på en uke, men igjen, det å gi han telefon undergraver mors urimelighet men også hennes myndighet.

Hvis han ønsker seg telefon sterkt nok oppfyller han nok kravene hvis mulig. Hvis mor da fortsatt ikke oppfyller sin forpliktelse får hun ta den konsekvensen i form av brutt tillit.

Uansett ville jeg tatt en alvorsprat med mor om å kutte ut å love ting hun ikke kan holde pga manglende resurser.

Hvis poden fortsatt ikke har fått mobil innen neste bursdag er kanskje tiden inne å gi det til han fra dere etter avtale med mor.

Telefonutgifter er vel noe begge foreldre må dele på hvis poden bruker telefonen også når han er hos dere. Jeg kan derfor ikke helt forstå hvilken kostnad en kontantkort telefon av anstendig type for en 8-åring skulle utgjør for mor. Det er en kostnad å kjøpe mobilen ja, men det må hun jo ha visst før hun lovet det?

[lolita90]

jeg kjøpte en kontantkortmobil, som bare kosta 600 kr...

det er ikke den mes avanserte mobilen, men den holder for meg, og det er ikke dyrt for en kontankortmobil

[msplum]

jeg kjøpte en kontantkortmobil, som bare kosta 600 kr...

det er ikke den mes avanserte mobilen, men den holder for meg, og det er ikke dyrt for en kontankortmobil

Nå er det ikke kostnadene som er det store problemet her. Det at vi må betale for dette også, er bare et irritasjonsmoment.

Mor bidrar ikke økonomisk i det hele tatt. Kjøper aldri tøy til ham, tar ham aldri til frisøren, vi mottar bare forskuddsbidrag. Det lille hun kjøper til ham blir hos henne og det er greit nok. Vi får ingenting og forventer ingenting.

Kommunikasjonen med mor er ikke den aller beste, og mor bestemte at han skulle få telefon når han ble 10 år uten å diskutere dette med far - som mente at han ikke skulle få telefon før han ble 11 år.

Gutten har ADHD og er ikke stand til å oppfylle mors krav uten svært tett oppfølging over lang tid - noe som selvfølgelig blir vår oppgave i og med at han bor hos oss.

Det blir også vår oppgave å takle hans skuffelse over å ikke få telefon.

Vi skal klare det, vi er vant til å "rydde opp" etter mor, vi er vant til å jobbe hardt for at gutten ikke skal miste tilliten til sin mor.

Hun gjør hele tiden ting som ødelegger forholdet til sønnen sin, men enn så lenge er han forferdelig glad i henne og vi føler at det er riktig av oss å ikke gjøre noe som kan gjøre ting verre. En dag vil han "våkne" og selv se hva som skjer - og vi tror at han må se dette selv, ikke høre det fra oss.

Men situasjonen setter oss jo i slike dilemmaer som dette hele tiden.

Skal vi la være å redde situasjonen og gå å se på en knust liten gutt i lang tid, når det ville vært enkelt å gjøre ham glad.

Eller skal vi redde situasjonen - mor vil fremdeles ha sviktet ham, for da vil han få telefonen av oss - og dermed nok en gang overta mors løfter.

[Gjest Blondie65]

Når gutten er 10 er det på tide å slutte å beskytte han mot mors brutte løfter. Jeg synes ikke dere skal gå på kompromiss med deres egen mening om at 11 år er rett alder for telefon. Jeg synes heller ikke at det er rett at dere ordner opp for mors brutte løfter.

Jeg forstår selvsagt at gutten blir knust. Men det er ikke dere som forårsaker det - det er mor. Når mor i tillegg har så lite forståelse for sitt barns ADHD at hun stiller helt urimelige krav som hun forventer at han ikke skal greie ...

Dere kan ikke være gisler for en håpløs mor (håpløs når det gjelder løfter). Sier dere ja til å kjøpe telefonen nå sier dere samtidig ja til at hun kan fortsette slik. En eller annen gang må dere ta "spetakkelet" og den trøsteløse gutten. Kan det ikke like greit bli nå?

(Personlig kan jeg overhodet ikke fatte at en mor kan holde på slik ... )

[Gjest =tentacle=]

Har dere mulighet til å ta en spansk en, og la mobilen komme som gave fra farmor og farfar, eller en tante/onkel som har vært "helt uvitende" om løfter og avtaler?

Jeg synes det er helt feil at gutten, spesielt siden han har større problemer med å takle frustrasjoner enn andre barn på samme alder, skal bli fratatt gaven han er lovet, med den begrunnelse at han ikke er bra nok for mor.

[Gjest imli]

Veldig enig i det Blondie65 skriver. Dere kan ikke fortsette å dekke over morens oppførsel, det er ikke riktig for hverken dere eller gutten. Moren kan jo finne på å love ting som er mye vanskeligere/dyrere for der å oppfylle enn en mobil. Hva da? En eller annen gang må dere slutte, kan like godt bli nå. Jeg mener dere gjør gutten en bjørnetjeneste ved å beskytte ham mot moren. Vær heller til støtte for ham når moren skuffer ham.

[Lavendula]

Jeg synes =tentacle= kommer med et godt forslag. Synes ikke dere skal la ungen lide for å statuere et eksempel overfor mora. Skjønner det er irriterende å rydde opp etter henne, men en mobiltelefon kan være veldig viktig når man er ti år, og av og til må vi la prinsippene falle.. Mitt argument blir at mora vil argumentere overfor han at han ikke får den fordi han ikke fyller kravene, altså han er ikke bra nok. Hadde det ikke vært for det, skulle hun nok fått tatt støyten selv, men når det blir sånn vil det ikke bli hun som feiger ut, hun vinner, han kan jo for det selv.. Dette trenger han ikke. La gutten få en telefon!

[Gjest Blondie65]

Jeg synes =tentacle= kommer med et godt forslag. Synes ikke dere skal la ungen lide for å statuere et eksempel overfor mora. Skjønner det er irriterende å rydde opp etter henne, men en mobiltelefon kan være veldig viktig når man er ti år, og av og til må vi la prinsippene falle.. Mitt argument blir at mora vil argumentere overfor han at han ikke får den fordi han ikke fyller kravene, altså han er ikke bra nok. Hadde det ikke vært for det, skulle hun nok fått tatt støyten selv, men når det blir sånn vil det ikke bli hun som feiger ut, hun vinner, han kan jo for det selv.. Dette trenger han ikke. La gutten få en telefon!

Tja dette blir prinsipp mot prinsipp. Far har sagt at 11 år er en grei alder for telefon og det synes jeg far skal holde på. Det går an å forklare gutten at det ikke er fordi han ikke oppfyller kunstige krav MOR har satt.

En eller annen gang MÅ de sette en stopper for en skruppelløs eller i beste fall uvettig mor.

[*Mina*]

Barnet blir den lidende part om dere skal la mor ta støyten, og det er ikke greit i mine øyne. Det er barnet som blir skuffet om han ikke får denne telefonen, og det er ikke riktig. Konfrontasjonen kan dere ta med mor uten at barnet får vite det. Men har barnet blitt lovet en telefon så bør barnet få en telefon. Og jeg hadde ikke stusset på om det var rett eller feil, for barnet er uskyldig i dette og derfor hadde jeg kjøpt en telefon til barnet.

Barn skal ikke bli lidende fordi voksne mennesker ikke klarer å holde det de lover, og det er ikke greit å la barnet ta støyten bare fordi mor skal få seg en lærepenge.

Men jeg hadde gitt mor klar beskjed, og sagt at dette ikke var akseptabel oppførsel.

[Gjest Blondie65]

Barnet blir den lidende part om dere skal la mor ta støyten, og det er ikke greit i mine øyne. Det er barnet som blir skuffet om han ikke får denne telefonen, og det er ikke riktig. Konfrontasjonen kan dere ta med mor uten at barnet får vite det. Men har barnet blitt lovet en telefon så bør barnet få en telefon. Og jeg hadde ikke stusset på om det var rett eller feil, for barnet er uskyldig i dette og derfor hadde jeg kjøpt en telefon til barnet.

Barn skal ikke bli lidende fordi voksne mennesker ikke klarer å holde det de lover, og det er ikke greit å la barnet ta støyten bare fordi mor skal få seg en lærepenge.

Men jeg hadde gitt mor klar beskjed, og sagt at dette ikke var akseptabel oppførsel.

Og hvordan skal da mor lære seg å slutte å love ting hun ikke kan/vil/har til hensikt å holde? Hvis far og stemor ALLTID skal verne barnet mot denne typen skuffelser fra mor sin side så vil det bare fortsette og fortsette og fortsette i all evighet. Det vil aldri bli et skuffet barn som konfronterer mor og mor vet jo at far ordner opp så det er jo bare å love mer på fars regning.

Ja man skal beskytte barn og man skal ikke love noe man ikke kan holde. Men det ansvaret må mor ta.

Jeg synes de voksne skal ta seg en skikkelig prat om dette og at det stilles krav til at mor følger opp det hun har lovet uten noe mer juks fra hennes side. Gjør det også klinkende klart at denne gangen blir hun ikke reddet av en snill far som ikke har hjerte til å se barnet skuffet.

Hvis mor likevel ikke finner det i seg å forstå at barnet må få det det er blitt lovet så kan man ikke gjøre mer. Da får det bli mor som forklarer det skuffede barnet at det ikke blir telefon.

Når den forklaringen er ute av verden og mor har blitt tvunget til å ta sitt ansvar DA kan man drøfte i den andre heimen hvordan man skal løse den manglende telefon (ved f.eks. en Tentacle løsning). Men ikke la mor springe fra denne.

[Gjest Mayamor]

Jeg synes 11 år er en høy grense for egen mobil jeg da...

Ser at samtlige i min 11 årings klasse har hatt mobiltelefon i et par år allerede. Men mor kan jo ikke bare love ting, så gå tilbake på løfter. Hva lærer du barnet ditt da? At det er lov å endre premisser for løfter? At avtaler er til for å brytes? Jeg ville laget et nummer ut av det med mor (bak barnets rygg), og dersom det ikke hjalp - ville jeg laget en ny avtale med eget barn om hvordan han likevell kan oppnå telefonen (eksempel betale havparten, jobbe med leksene, holde innetider i en tid dere bli enige om el).

Lykke til.

[venus*]

Jeg ville gitt gutten mobiltelefonen. Han har allerede gledet seg i dette i TO år. Det er lenge!

Jeg har absolutt ingen tro på at moren vil lære noe som helst uansett hva dere som primæromsorgsgivere gjør. Av og til må en bryte med sine egne prinsipper for at barna ikke skal lide under ubrukelige foreldre.

Oppdra gutten deres, mora tror jeg er en lost case

[*Mina*]

Og hvordan skal da mor lære seg å slutte å love ting hun ikke kan/vil/har til hensikt å holde? Hvis far og stemor ALLTID skal verne barnet mot denne typen skuffelser fra mor sin side så vil det bare fortsette og fortsette og fortsette i all evighet. Det vil aldri bli et skuffet barn som konfronterer mor og mor vet jo at far ordner opp så det er jo bare å love mer på fars regning.

Ja man skal beskytte barn og man skal ikke love noe man ikke kan holde. Men det ansvaret må mor ta.

Jeg synes de voksne skal ta seg en skikkelig prat om dette og at det stilles krav til at mor følger opp det hun har lovet uten noe mer juks fra hennes side. Gjør det også klinkende klart at denne gangen blir hun ikke reddet av en snill far som ikke har hjerte til å se barnet skuffet.

Hvis mor likevel ikke finner det i seg å forstå at barnet må få det det er blitt lovet så kan man ikke gjøre mer. Da får det bli mor som forklarer det skuffede barnet at det ikke blir telefon.

Når den forklaringen er ute av verden og mor har blitt tvunget til å ta sitt ansvar DA kan man drøfte i den andre heimen hvordan man skal løse den manglende telefon (ved f.eks. en Tentacle løsning). Men ikke la mor springe fra denne.

Man bruker ikke et barn for å lære den voksne hvordan man skal oppføre seg, og det er min mening. Barnet har i denne saken ventet i to hele år, og du er villig til at barnet blir skuffet bare for å gi mor en lærepenge? Vel, det hadde ikke jeg gjort, men jeg hadde forklart barnet at neste gang mor lover noe bør ikke barnet forvente noe som helst.

Men man bruker ikke barn på denne måten, uansett hvor mye man har lyst til å lære den andre å ta ansvar.

Endret 10. desember 2007 av *Mina*

[Gjest =tentacle=]

Jeg ville gitt gutten mobiltelefonen. Han har allerede gledet seg i dette i TO år. Det er lenge!

Jeg har absolutt ingen tro på at moren vil lære noe som helst uansett hva dere som primæromsorgsgivere gjør. Av og til må en bryte med sine egne prinsipper for at barna ikke skal lide under ubrukelige foreldre.

Oppdra gutten deres, mora tror jeg er en lost case

Helt enig. Mor viser vesentlige mangler i vurderingsevne her, jeg ville ha forventet lite fra den kanten basert på denne episoden alene.

[Gjest Gjest_Jeg_*]

Hvis ungen ikke får mobiltlf av moren, synes jeg dere skal prate med ungen om det, og la han skjønne at det moren sier ikke er noe han kan regne med. Blir nok litt skuffelse over moren; men hvorfor la gutten tro at hun er perfekt når hun faktisk ikke er det? La mor ta den støyten.

Deretter synes jeg dere bør vurdere om dere kanskje kan kjøpe mobil til gutten. Som andre sier; det er vanlig å få mobil flere år tidligere enn 11 år. Har selv en 11-åring, og hun fikk farens gamle mobil i 4. klasse, fordi hun gikk hjem fra sfo alene, og var alene hjemme litt; og fordi vi ikke har fasttlf. Det var en trygghet for oss alle. Man kan selvfølgelig ha regler på bruk av telefonen. Selv om barna har mobil, trenger de bare bruke den hvis det er noe viktig. Og hvis det blir misbruk og sløsing med tellerskritt, får de ikke bruke den før de viser at de er villig til å følge reglene. Men det er en annen diskusjon.

Kanskje dere kan inngå en avtale med gutten, -hvis dere er villig til å gi han mobil før han fyller 11,- og avtale at istdfor ukelønn kan ha etter så og så mange uker få mobiltelefon; og begrunne det med at dere synes han oppfører seg så bra, og er stor nok til å ha egen mobil, selv om han ikke har fylt 11. Synes det er ille at mor har lovet han det, og ikke holder det. for mobil er noe "alle" har, og som han endelig skulle få; så det blir nok en gedigen skuffelse.

Men; hvis dere vil vente til han er 11, så si iallefall at det er pga av at dere synes det er en passe alder, og har ingenting med mors urimelige krav å gjøre.

[lolita90]

jeg fikk min første mobil når jeg var 12 år, da hadde omtrent 70 % av de i klassen min mobil...

søstra mi fikk tidligere siden hu syntes det var urettferdig at jeg fikk og ikke hun

[Tusenfryd]

Barn skal ikke brukes i oppdragelsen av voksne.

jeg ville gitt barnet movbil - det skjer vel knapt i dag at NOEN gleder seg i over to år før de får det de ønsker seg og det bør belønnes.

Finn en annen måte å ta mor på, guttungen har ikke skyld i dette. Dere kan velge å la ham slippe å betale for å ha en teit mor, det bør dere velge. Dere er de voksne, dette er en sak mellom de voksne.

[Gjest Mayamor]

jeg fikk min første mobil når jeg var 12 år, da hadde omtrent 70 % av de i klassen min mobil...

søstra mi fikk tidligere siden hu syntes det var urettferdig at jeg fikk og ikke hun

Tidene forandrer seg i høyt tempo. Selv om du er ung (antar du er født i 1990...) er du "gammeldags" i synet ditt her...

[msplum]

Vi har ikke noe problem med at gutten får mobiltelefon nå, og har så vidt jeg vet aldri sagt noe til gutten om 11-års grense, så det er ikke noe problem.

Men, som enkelte andre påpeker her - mor vil ikke lære noe av dette uansett hva vi gjør. Hun er psykisk syk, noe som slår ut i en til tider ganske ekstrem egoisme.

Mor har en lang erfaring i å skuffe gutten. Hun lover og lover og svikter i siste øyeblikk. Det er det aldri hun som må ta støyten for, det er det vi som må ta. Hvis han blir vrang eller vanskelig når han er på samværhos henne, så ringer hun bare og forlanger at han blir hentet - og skylder på sin egen psykiske sykdom.

Situasjonen er komplisert og vi har gjort alt vi kan for at gutten ikke skal miste tilliten til sin mor, men det er jo helt klart en grense for hvor mye vi kan gjøre, og vi er fullstendig klar over at én dag så vil alt mor har gjort komme for en dag, og forholdet mellom dem vil bli vanskelig. Vi har bare håpet at det skulle ta så lang tid som mulig.

Gutten har en traumatisk barndom bak seg (det er en grunn til at han bor hos far), og vi hadde håpet at han skulle være litt eldre og litt sterkere den dagen han begynne å skjønne hva slags mor han har.

Uansett, vi får se hva som skjer. Han blir 10 år om noen få dager. Vi er i kriseberedskap og forberedt på det aller meste. Forhåpentligvis får han telefon av henne og hele saken går over av seg selv.