fins ikke kjærlighet for alle

[Gjest lovenot]

dvs møtt ulikee menn gjennom livet ..stort sett går det bra en mnd el to og man hører hvor god og søt man er-så en dag er det liksom bare over for dems part.etter de har lovt en fremtid og snakket om alderdommen ilag barn og flytte ilag og gud vet hva. uansett forsvinner de en etter en ... mange knuste håp...

hvor mange håp klarer man få knust ... vet det hadde vært greiere om jeg ikke hadde opplevd dette så mange ganger..føler jeg lever bare i en reprisefilm og er begynt vurdere at jeg ikke vil mer av livet.trives ikke med et kjærlighetsløst liv heller så er ikke bare leve resten av livet alene,det føles tomt og trist sitte alene julaften ,aldri ha noen finne på ting med bortsett fra iblant med venninner som har sin egen familie og kjæreste. de vet ikke hvor ensomt jeg har det ,eller jeg har sagt det til de uten at de sier noe særlig...tror ikke venner kan forstå alt .men tør jammen ikke forelske meg igjen tror jeg har blitt svikta 6 ganger i år .det er ganske mye. dvs møtt seks menn jeg har likt men alle har bare vært med meg en mnd ...så ingen forklaring heller på hva som gikk galt. skal man fortsette med gi andre folk hjertet sitt gang på gang ..man mister troen på folks ord.dvs JEG HAR MISTET TROEN.har selv aldri sagt at jeg vil ha en fremtid med noen for så ombestemme meg en mnd elller to etter ,føler såpass stabilt når jeg først føler noe.er menn av annet kaliber? jeg er så trist at føler hjertet er et hull ,syns tilogmed det er vanskelig puste nå.-gleden man får ved føle forelskelse blir erstattet med en sterk smerte i hjerteregion og søvnløse netter.satt netopp undret på at det er godt en kan føle slik glede i hjertet som når noen er gla i en ,men nå lurer jeg på hva som er vitsen når gleden erstattes med en sterk ubeskrivelig smerte en følelse av svik ,avvisning når en tenkte e hadde den rette.. når en selv føler at alt var fint og når man var så utrolig gla i noen.aldri et svar på hvorfor.bare taushet.folk er hjerteløse ! alle burde tenke seg til at andres smerter blir enda værre om de ikke er ærlige og sier på en fin måte hva som er skjedd eller simpelthen sier de har mista følelsene så slipper den andre undre og lure.og sørge i all evighet.

VET rett og slett ikke hva jeg skal gjøre mer ,å miste kjæreste rett før jul får meg bare miste lysten på jula,og hele livet.sitter tenker på kjøpe masse piller og finne meg et uthus legge meg i alene (slik jeg alltid føler meg) og bare svelge alle.orker ikke flere nye menn,ikke lyst på flere.trodde jeg skulle ha han i all fremtid han jeg hadde nå,er værre være singel når man er eldre enn når man er ung ,da går livet alltid vidre.tapet føles mye større nå når en er eldre.som om en sikkert ikke har flere sjanser.er begrenset hvor morro en har det på helligdager alene

[Julianne]

Stakkars deg da :trøste:

Jeg tenker litt på dette at du har hatt 6 forhold i løpet av det siste året som du har trodd skulle være "det store" der dere har planlagt felles framtid og alderdom, samtidig som disse forholdene kun har vart 1-2 mnd.

Jeg syns det høres veldig mye ut. Du må jo ha konstant overlapp? Jeg skjønner heller ikke hvordan du kan rekke å bli så glad i noen og så godt kjent at dere begynner å planlegge framtiden, for så å gjøre det slutt, for så å komme over ham godt nok til at du er klar for å møte den store kjærligheten på ny.

Når jeg leser det du skriver tenker jeg at det kan være at det å ha noen er viktigere enn hvem det er, og at du er villig til å planlegge framtiden med nær sagt hvem som helst, og at sorgen når han dumper deg er mer over at du nå blir alene igjen enn over at du mistet den ene du var glad i, hvis du skjønner hva jeg mener.

Uansett, håper du ikke gir opp. Det er noen for alle, ikke gi opp troen på det! Men det kan hende at du bør tenke litt gjennom alle disse forholdene du har vært gjennom det siste året, analysere dem og se etter mønstre for så å prøve å snu litt på ting, slik at du ikke opplever at historien gjentar seg konstant som du skriver. Og det kan også være at det er lurt å være litt mer tilbakeholden i starten, ta det litt med ro og bli kjent i ro og mak og bli sikrere og bedre kjent før du tenker at "dette er alvor".

Lykke til da.

[Paladin]

Kanskje det er mulig at disse mennene blir engstelige når TS allerede etter 1-2 måneder begynner å snakke om å flytte sammen, få barn etc. Det er helt greit å ha slike drømmer, men datingtiden er fin også og man skal ikke rushe forbi den kun fordi man savner å bo sammen med noen. Man kan være kjærester og bo separat i mange måneder før man finner det naturlig å bo sammen.

Jeg tror at TS kanskje har vært for utålmodig etter å nå hennes egentlige mål og det er å få en samboer hun kan få barn og bli gammel med. Dette er ikke unaturlig å føle når man har bodd alene veldig lenge. Man føler at man må ta igjen det tapte og har gassen i bånn mot det endelige målet.

Jeg ville også blitt skeptisk om en kvinne allerede etter en måned sier hun elsker meg og vil ha barn med meg. Da ville jeg spurt meg selv om hvordan kan hun kjenne meg godt nok til å planlegge et liv med meg så fort. Da får man følelsen at det ikke er MEG hun er glad i, men det å ha en eller annen slik at man ikke er alene. Da blir man usikker på situasjonen og trekker seg litt unna. TS opplever dette som avvisning og et stort nederlag.

Jeg synes TS skal fokusere på det positive. Hun har klart å få gode relasjoner med 6 menn i år. Dette betyr at hun er en person som ikke har problemer med å bli likt av menn og etablere god kontakt. Det finnes mange andre ensomme som ikke engang klarer å få nær kontakt med følelser med en eneste mann eller kvinne. Disse har et enda større problem.

Så TS har alle muligheter til å finne den rette i fremtiden såfremt hun bare sørger for å gire ned og ikke ha full gass mot det endelige målet. Jeg anbefaler at hun ikke tenker på å få barn og flytte sammen raskest mulig. Det er bedre å glede seg over at man har funnet en fin mann og nyte datingtiden. La mannen være med på å styre tempoet når man går over i neste fase etc. Pass på at han også tar initiativ til å møtes etc. Det betyr at man må være tålmodig og ikke bli for intens. Samtidig må man ikke bli så passiv at man virker uinteressert.

Det er forståelig at TS føler at alt hun gjør er galt siden forhold etter forhold ryker etter noen måneder. Jeg vil våge den påstanden at man er egentlig ikke i noe forhold når man kun har truffet hverandre 1-2 måneder. Da er man fortsatt i "bli bedre kjent" stadiet. Så ved å bli mer tålmodig og la mannen også være med å bestemme om planene fremover så tror jeg sjansen for at hun finner en mann som vil flytte sammen med henne er stor.

Så mitt hovedråd er for TS å glede seg over hvert nivå hun er på i det å bygge en relasjon til en fremtidig samboer. Ikke tenk på at man må over til neste nivå fortest mulig. La mannen være med på å bestemme dette. Da tror jeg at han vil føle seg bekvem med situasjonen og risikoen for at han trekker seg tilbake er mindre. Fokuser på å ha det bra og vise at man trives når man er sammen med mannen. Da er det ikke nødvendig å snakke om fremtidsplaner etc. Det kan komme senere så man er så godt kjent at det er naturlig å ha seriøse diskusjoner. Det er ikke dumt å vente til når mannen ønsker å snakke om dette.

Hvis mannen tidlig i forholdet spør hva man er ute etter så skal man selsagt være ærlig og si at man håper å finne en mann man kan dele livet med og en gang i fremtiden få barn med. Dette viser at man er seriøs samtidig som man ikke forventer at dette skal skje med en gang.

[Gjest Gjest]

Jeg tror også at det blir for mye for fort for disse andre. Etter 1-2 måneder er det mange som ikke har funnet klart ut om de er kjærester en gang, og om dette er noe å sattse på. Dersom de da ikke har funnet ut enda hva de vil, og du gir intrykk av at du er klar til å tilbringe livet ditt sammen med den il nok mange tenke at det ikke er rettferdig ovenfor deg å fortsette siden dem ikke føler like sterkt tilbake.

[Gjest Gjest trådstarter meg.]

Kanskje det er mulig at disse mennene blir engstelige når TS allerede etter 1-2 måneder begynner å snakke om å flytte sammen, få barn etc. Det er helt greit å ha slike drømmer, men datingtiden er fin også og man skal ikke rushe forbi den kun fordi man savner å bo sammen med noen. Man kan være kjærester og bo separat i mange måneder før man finner det naturlig å bo sammen.

Jeg tror at TS kanskje har vært for utålmodig etter å nå hennes egentlige mål og det er å få en samboer hun kan få barn og bli gammel med. Dette er ikke unaturlig å føle når man har bodd alene veldig lenge. Man føler at man må ta igjen det tapte og har gassen i bånn mot det endelige målet.

Jeg ville også blitt skeptisk om en kvinne allerede etter en måned sier hun elsker meg og vil ha barn med meg. Da ville jeg spurt meg selv om hvordan kan hun kjenne meg godt nok til å planlegge et liv med meg så fort. Da får man følelsen at det ikke er MEG hun er glad i, men det å ha en eller annen slik at man ikke er alene. Da blir man usikker på situasjonen og trekker seg litt unna. TS opplever dette som avvisning og et stort nederlag.

Jeg synes TS skal fokusere på det positive. Hun har klart å få gode relasjoner med 6 menn i år. Dette betyr at hun er en person som ikke har problemer med å bli likt av menn og etablere god kontakt. Det finnes mange andre ensomme som ikke engang klarer å få nær kontakt med følelser med en eneste mann eller kvinne. Disse har et enda større problem.

Så TS har alle muligheter til å finne den rette i fremtiden såfremt hun bare sørger for å gire ned og ikke ha full gass mot det endelige målet. Jeg anbefaler at hun ikke tenker på å få barn og flytte sammen raskest mulig. Det er bedre å glede seg over at man har funnet en fin mann og nyte datingtiden. La mannen være med på å styre tempoet når man går over i neste fase etc. Pass på at han også tar initiativ til å møtes etc. Det betyr at man må være tålmodig og ikke bli for intens. Samtidig må man ikke bli så passiv at man virker uinteressert.

Det er forståelig at TS føler at alt hun gjør er galt siden forhold etter forhold ryker etter noen måneder. Jeg vil våge den påstanden at man er egentlig ikke i noe forhold når man kun har truffet hverandre 1-2 måneder. Da er man fortsatt i "bli bedre kjent" stadiet. Så ved å bli mer tålmodig og la mannen også være med å bestemme om planene fremover så tror jeg sjansen for at hun finner en mann som vil flytte sammen med henne er stor.

Så mitt hovedråd er for TS å glede seg over hvert nivå hun er på i det å bygge en relasjon til en fremtidig samboer. Ikke tenk på at man må over til neste nivå fortest mulig. La mannen være med på å bestemme dette. Da tror jeg at han vil føle seg bekvem med situasjonen og risikoen for at han trekker seg tilbake er mindre. Fokuser på å ha det bra og vise at man trives når man er sammen med mannen. Da er det ikke nødvendig å snakke om fremtidsplaner etc. Det kan komme senere så man er så godt kjent at det er naturlig å ha seriøse diskusjoner. Det er ikke dumt å vente til når mannen ønsker å snakke om dette.

Hvis mannen tidlig i forholdet spør hva man er ute etter så skal man selsagt være ærlig og si at man håper å finne en mann man kan dele livet med og en gang i fremtiden få barn med. Dette viser at man er seriøs samtidig som man ikke forventer at dette skal skje med en gang.

nå tar du litt feil her jeg tenkte selv jeg hadde funnet det jeg ville gifte meg med denne siste mannen jeg traff i august.alt har føltes så bra helt til nå men har ikke sagt jeg elsker han til han og ikke sagt jeg vil bo ilag eller gifte meg(unntatt at jeg hadde spurt om gifting engang jeg var full)så jeg tenker inni meg ja at jeg vil bli gift med han ol men sier det ikke for vet slikt skremmer.-.

og med at jeg blitt svikta 6 ganger i år betyr ikke jeg har hatt seks forhold men er kun han siste jeg har følt sterkt for,de andre var sånne jeg ble kjent med som jeg ikke følte kjærlighet for men når man er singel dater man jo litt.. uansett var saken at de slutta ta kontakt ..iallfall to av de spilte forelska. og det er dårlig for om jeg hadde følt en av de var den rette hadde jo jeg blitt enno mer såra. han siste her derimot følte jeg spesiell kjemi med ...og jeg har ikke mast om ekteskap eller barn veit da hva som skremmer vettet av menn...men alt ved meg skremmer tydeligvis menn... uten at jeg vet hva.

vi har tilbringt tid ilag og han skrev når vi var fra hverandre at han savna meg så og lengta til se meg igjen- så plutselig har han trukket seg helt vekk. like før jul og samtidig som jeg hadde andre ting jeg syntes var vanskelig ...i livet nå..var så godt ha han der i livet mitt nå han bringte meg så stor glede.

så var iallfall mannen selv som nevnte barn og slikt ikke meg..derfor virker det rart med at han ikke vil mer.han er taus som en grav nå. og jeg får bare sove to timer om natta. og klarer ikke få i meg mat-

mannen her sa han ville finne ei leve med da vi møttes og han mente vi hadde det så bra ilag.

men som du nevnte har jeg klart bli likt av 6 menn i år men likevel er det jo et stort nederlag når de først er så positive til meg bare forvsinner-- jeg er snill og hyggelig. når jeg traff han her siste følte jeg noe spes.tenkte nå kan jeg aldri dø for så forelska er jeg i han.

[Gjest meg igjen]

Stakkars deg da :trøste:

Jeg tenker litt på dette at du har hatt 6 forhold i løpet av det siste året som du har trodd skulle være "det store" der dere har planlagt felles framtid og alderdom, samtidig som disse forholdene kun har vart 1-2 mnd.

Jeg syns det høres veldig mye ut. Du må jo ha konstant overlapp? Jeg skjønner heller ikke hvordan du kan rekke å bli så glad i noen og så godt kjent at dere begynner å planlegge framtiden, for så å gjøre det slutt, for så å komme over ham godt nok til at du er klar for å møte den store kjærligheten på ny.

Når jeg leser det du skriver tenker jeg at det kan være at det å ha noen er viktigere enn hvem det er, og at du er villig til å planlegge framtiden med nær sagt hvem som helst, og at sorgen når han dumper deg er mer over at du nå blir alene igjen enn over at du mistet den ene du var glad i, hvis du skjønner hva jeg mener.

Uansett, håper du ikke gir opp. Det er noen for alle, ikke gi opp troen på det! Men det kan hende at du bør tenke litt gjennom alle disse forholdene du har vært gjennom det siste året, analysere dem og se etter mønstre for så å prøve å snu litt på ting, slik at du ikke opplever at historien gjentar seg konstant som du skriver. Og det kan også være at det er lurt å være litt mer tilbakeholden i starten, ta det litt med ro og bli kjent i ro og mak og bli sikrere og bedre kjent før du tenker at "dette er alvor".

Lykke til da.

takk men som sagt var det kun han siste jeg følte var den rette... de andre var mere menn jeg møtte fordi jeg bor et sted jeg ikke kjenner noen på og jeg følte meg helt lost. så da drev jeg møtte ulike menn-bare for ha kontakt med noen.alle trnger det iblant.

men følte ikke kjærlighet til fler enn siste men muligens kunn jeg følt mer for om de ikke hadde stukket ........ syns menn er slemme som alltid velger den feige veien ut. jeg ville hørt det fra deres munn- eneste mønstre jeg kan se er dems mønstre ,at de ikke vil se meg mer en dag ,uten noen spes grunn, og dette vet jeg ikke årsaken til!hadde vært kjekt vite.

[Gjest Gjest]

Du skriver at de mennene du har møtt i løpet av året har "sviktet" deg, men er det egentlig riktig å tenke sånn? Når man møter noen foretar jo begge parter en vurdering på om dette kan fungere over tid. Føler man ikke det stemmer er det en ærlig sak å trekke seg ut. Selvsagt bør man gjøre det på en skikkelig måte, si fra og ikke bare "forsvinne", men jeg tror endel ikke føler så veldig mye forpliktelser ovenfor en person de bare har møtt noen få ganger og kanskje ikke hatt noe forhold til når alt kommer til alt.

Og uansett; det er fortsatt i mitt hode ikke særlig konstruktivt å ha den innstillingen at menn som velger en bort konsekvent "har sviktet"! For meg høres det ut som en negativ holdning som kanskje også stenger for ting du kunne jobbet med _selv_ for å få til dette bedre. Jeg er kvinne, men har måttet avvise et par menn i løpet av livet som har vært forelska i meg, mens jeg ikke har hatt de riktige følelsene for dem - jeg føler faktisk ikke at jeg har noe ansvar for å skulle bli sammen med disse bare fordi "de vil", men jeg har hatt et ansvar for å være åpen om mine (manglende) følelser og behandle dem fair. Jrg har også blitt avist noen ganger, og selv om det noen ganger har ført til kjærlighetssorg ser jeg i etteertid at de som har sagt nei til meg har behandlet meg fint - og jeg kan se på dette som gode erfaringer jeg er glad for å ha. Såklart det er kjipt å bli avvist, men det er også et tegn på at et forhold med samme person ikke ville fungert særlig bra når bare den ene parten tror h*n vil...

Hvis du jobber med din egen innstilling, ikke rusher ting for mye, ikke føle deg sviktet om ikke alle ønsker et forhold, er litt mer var for signalene deres helt fra starten (det kan være lett å bli ivrig og overtolke ting de sier og gjør), og ikke minst prøver å ha det fint og ikke føle deg utilstrekkelig selv om du er singel, kommer det sikkert til å ordne seg dette. Og forresten er det selvsagt lov å bli lei seg og ha kjærlighetssorg likevel.

[Gjest Blondie65]

Min opplevelse av enkelte menn er at de sier en masse fordi de TROR det er det partneren vil høre. Enkelte sitter så løst på ordene "jeg elsker deg" at det er opplagt at det bare er ord.

Men alle menn er ikke slik.

Det er klart at det er leit å bli "dumpet" og det like før jul, men det er nå ikke noe særlig å investere jul og enda et halvår for så å bli dumpet for noe som ikke kunne vare.

Trådstarter: du kommer videre etter dette også. Du har tydeligvis gode kvaliteter som tiltrekker menn - nå må du bare finne en mann som er verdig deg.

Jeg har vært singel siden 2001 og trodde ikke jeg skulle like en dag av det. Det var tøft i begynnelsen, jeg gråt mye og hadde det vondt. Men jeg lærte meg å bli utadvendt og holde kontakt med venner samt få nye - av begge kjønn. Nå har jeg det så bra at en mann for å få hverdagen til å bli innholdsrik ikke er nødvendig. Men det er klart at det også hadde vært godt å treffe en livsledsager. Men det haster ikke, det skjer når det skjer.

[Gjest Gjest]

Du skriver at de mennene du har møtt i løpet av året har "sviktet" deg, men er det egentlig riktig å tenke sånn? Når man møter noen foretar jo begge parter en vurdering på om dette kan fungere over tid. Føler man ikke det stemmer er det en ærlig sak å trekke seg ut. Selvsagt bør man gjøre det på en skikkelig måte, si fra og ikke bare "forsvinne", men jeg tror endel ikke føler så veldig mye forpliktelser ovenfor en person de bare har møtt noen få ganger og kanskje ikke hatt noe forhold til når alt kommer til alt.

Og uansett; det er fortsatt i mitt hode ikke særlig konstruktivt å ha den innstillingen at menn som velger en bort konsekvent "har sviktet"! For meg høres det ut som en negativ holdning som kanskje også stenger for ting du kunne jobbet med _selv_ for å få til dette bedre. Jeg er kvinne, men har måttet avvise et par menn i løpet av livet som har vært forelska i meg, mens jeg ikke har hatt de riktige følelsene for dem - jeg føler faktisk ikke at jeg har noe ansvar for å skulle bli sammen med disse bare fordi "de vil", men jeg har hatt et ansvar for å være åpen om mine (manglende) følelser og behandle dem fair. Jrg har også blitt avist noen ganger, og selv om det noen ganger har ført til kjærlighetssorg ser jeg i etteertid at de som har sagt nei til meg har behandlet meg fint - og jeg kan se på dette som gode erfaringer jeg er glad for å ha. Såklart det er kjipt å bli avvist, men det er også et tegn på at et forhold med samme person ikke ville fungert særlig bra når bare den ene parten tror h*n vil...

Hvis du jobber med din egen innstilling, ikke rusher ting for mye, ikke føle deg sviktet om ikke alle ønsker et forhold, er litt mer var for signalene deres helt fra starten (det kan være lett å bli ivrig og overtolke ting de sier og gjør), og ikke minst prøver å ha det fint og ikke føle deg utilstrekkelig selv om du er singel, kommer det sikkert til å ordne seg dette. Og forresten er det selvsagt lov å bli lei seg og ha kjærlighetssorg likevel.

vel som du selv sier har de sagt nei til deg og dermed ikke forsvunnet på en stygg måte uten gitt deg svar på noe. tror sorgen min blir værre pga det.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Min opplevelse av enkelte menn er at de sier en masse fordi de TROR det er det partneren vil høre. Enkelte sitter så løst på ordene "jeg elsker deg" at det er opplagt at det bare er ord.

Men alle menn er ikke slik.

Det er klart at det er leit å bli "dumpet" og det like før jul, men det er nå ikke noe særlig å investere jul og enda et halvår for så å bli dumpet for noe som ikke kunne vare.

Trådstarter: du kommer videre etter dette også. Du har tydeligvis gode kvaliteter som tiltrekker menn - nå må du bare finne en mann som er verdig deg.

Jeg har vært singel siden 2001 og trodde ikke jeg skulle like en dag av det. Det var tøft i begynnelsen, jeg gråt mye og hadde det vondt. Men jeg lærte meg å bli utadvendt og holde kontakt med venner samt få nye - av begge kjønn. Nå har jeg det så bra at en mann for å få hverdagen til å bli innholdsrik ikke er nødvendig. Men det er klart at det også hadde vært godt å treffe en livsledsager. Men det haster ikke, det skjer når det skjer.

syns det er vondt være den eneste som har dette de venner jeg har har hatt sine menn i åresvis. de har hytteturer reiser trygghet,noen har barn og de har alltid koselige høytider sier de mens jeg vil helst ikke det skulle funtes jul eller noe.

undrer og om menn bare er ute etter sex. med meg. jeg kler meg sexy for jeg ser ikke pen ut hvis jeg gjemmer meg i telt ol. jeg har vel prøvd kle meg sexy fordi det er smaken min men samtidig lure rjeg på om menn bare liker dette ,at jeg kan være sexy.så når jeg tar frem kosebuksene går de lei. venner sier jeg er morsom og diverse.men hos menn mister jeg snart selvtilliten pga dette skjer så ofte.har selv vært endel med venner og gjort alt mulig gjennom tidene men som sagt er de ofte opptatte med sitt og føler jeg savner kjærlighet mer enn vennskap.men helt å både ha vennskap og kjærlighet i en og samme person..

savner han siste så.. synes han er norges mest sexy mann,en spesiell utstråling og et herlig vesen,stemmen var som ingen annen ,utrolig hvor jeg savner den stemmen og den tankefulle måten han formidlet ting på.samtidig meget sterk person.. men skikkelig kosete og go.men nå er han altså mistet.vet at julen bare vil være tårer for min del,er så sårbar.kan ikke hjelpe for at hjertet føler slik sorg. han virket så utrolig rett ,fikk vondt i magen bare ved se på han sånn godvondt. hulk

[Gjest Gjest]

vel som du selv sier har de sagt nei til deg og dermed ikke forsvunnet på en stygg måte uten gitt deg svar på noe. tror sorgen min blir værre pga det.

Men hvis du alltid møter menn som bare "forsvinner" - så bør du jobbe med å være litt mer kritisk til folk før du "gir dem hjertet ditt" som du beskriver. Selvsagt er ikke alle like flinke til å ende et forhold på en pen måte, men du beskriver jo at flere av de du har møtt i år har du ikke engang hatt et forhold til, bare truffet noen ganger. Slik jeg kjenner til "datingfeltet" gjennom andre, virker det som man ikke har så mye forpliktelser før det evt er snakk om et gryende forhold. Mange dater flere i løpet av kort tid, og involverer seg kanskje ikke så veldig følelsesmessig med så mange. Man kan si hva man vil om denne måten å treffe potensielle partnere på - jeg tror jeg ville hatt store problemer med å være en aktiv dater selv; enten ville jeg blitt kynisk, eller jeg ville blitt redd for å involvere meg i det hele tatt. Kanskje du skal prøve å roe ned datingtempoet? Droppe nettsider for dating for en periode? Siden du virker som du involverer deg såpass fort at du føler deg såret og sviktet okke som.

Og det er kanskje slemt å si det, men jeg synes det virker som du har vanskelig for å se de mulighetene du har for å tenke annerledes rundt dette, og heller vil grave deg ned i å være stakkarslig. Da tror jeg du lett kan gjøre deg til offer for menn som ikke tar deg på alvor også..