Depresjoner

[Gjest Mea Culpa]

Vet innlegget ditt er gammelt, velger likevel å sitere deg på dette og kommentere det.

Det uthevede kan jeg relatere til, derfor har jeg for mitt vedkommende gjort noe med det. Siden du skriver 50-60 år til, så antar jeg at du er i 20-årene, altså er vi gjevngamle.

For meg er ikke dette tegn på depresjon. Det er fullt mulig at fagfolk vil karakterisere det som en depresjon, men det synes jeg er forkastelig. Her er min forklaring på hvorfor jeg mener det.

Mange sliter i dag med psykiske lidelser, veldig ofte er de betinget av de samme tankene som du "lider" av. Vi får høre at vi må ha mer åpenhet rundt psykiske lidelser og depresjon, for på den måten blir det enklere for vedkommende å akseptere at han/hun er syk. For å deretter søke hjelp og behandling. Ofte kommer denne "behandlingen" og "hjelpen" i form av piller og samtaler.

Mange nyter godt av pillene og samtalene, og klarer på sikt å leve "normalt" i samfunnet igjen. Andre havner i en "ond sirkel", hvor de karakteriseres som syke individer som trenger terapi og lykkepiller...

Jeg skal ikke si at "depresjonsdiagnosen" er inteteksisterende, for det finnes nok folk som er geniunt deprimerte.

Poenget mitt er at det er samfunnet som gjør folk deprimerte. Vi blir utsatt for et ekstremt press på alle fronter av livet, og vi har tusenvis av ting vi må forholde oss til.

Blant annet vil jeg sette søkelys på all reklamen vi blir bombardert med. Ikke bare opplyser den oss om nye produkter, men den gjør også at vi føler en rekke behov som ble skapt av reklamen. Dette behovet dekkes når vi kjøper produktet, for så å stue det vekk på loftet eller i en bod noen uker senere.

Gjennom annonsering kan de penetrere menneskets mest grunnleggende behov, og utnytte dem. La meg gi noen eksempler for å illustrere;

1. Du er feit og stygg, kjøp vårt slankeprodukt og bli tynn. (Dette går på at mennesker vil bli sett på og anerkjent av andre).
   
2. Du har masse kviser i trynet og er stygg, kjøp clerasil ansiktskrem. (Igjen, dette går på aksept og andres inntrykk av deg).
   
3. Kjøp forsikring, du kan bli utsatt for noe fryktelig, og da kan vi hjelpe deg. (Dette går på trygghetsfølelsen, vi mennesker er opptatt av å føle oss trygge).
   
4. Fet bil. (Andre vil se på deg som en suksess)
   

I forbrukersammfunnet, så er vi nemlig bare forbrukere med kjøpekraft som konsumerer produkter, og det må vi arbeide for å få penger til. Dette blir for mange en meningsløs tilværelse, fordi alt er så "glætt" og overfladisk.

Videre er vi utsatt for et slags gruppepress og en mentalitet der hva vi jobber med beskriver din verdi som menneske. Det er derfra vi har våre idealer rundt eliteyrker som lege, advokat og så videre.

Jeg tør nesten ikke beskrive hvordan man blir sett på av allmennheten, dersom man ikke synes at "jobbing er livet" og er villig til å bruke 37,5 timer i uken på det. Da blir man sett på som tiltaksløs, arbeidssky og snyltende.

Er dere klar over at folk har tatt livet av seg, fordi de har mistet jobben? De er så innbitt på at den viktigste delen av deres liv og verdi er arbeidet de gjør, at de faktisk avslutter livet sitt fordi de mister jobben!

Denne arbeidslivspropagandaen blir vi utsatt for konstant. Gjennom skole, NAV og så videre. Vi har alle hørt at mennsker som ikke har jobb, alltid blir deprimerte... For noe forbanna hjernevaskende sprøyt.

Dessverre har dette sprøytet fungert, for i dag fungerer vi mer som hjeterhunder for hverandre enn støttende og positive. Folk som ikke lever i tråd med samfunnets normer er sosiale avvik, og de kan man fint snakke nedlatende til eller vise liten eller ingen respekt.

Uansett, dersom man blir "deprimert" pga noen av disse tingene og holder seg i live, så blir man skjøvet inn på et kontor. Der blir man fortalt at det er flott at man innser at man er mentalt syk og har psykiske lidelser.

Nei, vettu hva, det er for meg helt idiotisk. Hvorfor skal enkeltindividet proppes full av kjemikalier og sitte i "dype samtaler" med (kjøpte og betalte) terapauter for å føle seg bra, når det er samfunnet som er så til de grader sykt?

Finn ut hva du vill innerst inne, si opp jobben din og realiser drømmene dine uansett hva de er. Det handler ikke om fast jobb, barn, hund, to biler og hus med hage for alle. Det er heller aldri for sent å snu, dersom du sitter med mange forpliktelser allerede.

Du ga meg en liten tankevekker der ... Takk!