Hvor mye kontakt har du med

[Gjest datter]

Dette blir et langt innlegg, men jeg håper noen orker å lese, og jeg regner med at det er flere som har tanker om dette. Jeg sitter her og har dårlig samvittighet nå.

Jeg er 24 og har bodd hjemmefra i over 3 år, ca 8-10 timers kjøring med bil. Jeg er ikke så ofte hjemme, blir kanskje max 3 ganger i året. Får besøk kanskje toppen 2 ganger i året, da helst om sommeren.

Jeg har ingen søsken og foreldrene mine og jeg har en grei tone, men jeg føler sjeldent for å ta opp telefonen bare for å snakke. Når jeg ringer så er det gjerne noe jeg vil fortelle eller spørre om, og angående økonomisk hjelp. At jeg behøver penger er ganske sjeldent, men de stiller alltid opp om det skulle være noe.

Mamma blir gjerne litt satt ut om det går en uke mellom hver gang jeg gir en lyd. Ofte har jeg nok med å tenke på meg selv, slik som nå. Jeg er trøtt, sliten, lei av høsten, har eksamen osv. Jeg klarer ikke være "venninne" for mamma da. Når hun ringer får jeg gjerne en lang monolog om hva som foregår hjemme, og med alle. Kanskje jeg burde være mer interessert i familien min, men ofte har jeg ikke overskuddet til det.

Pappa hører jeg lite fra, ettersom jeg alltid har snakket mest med mamma, og jeg aner ikke hva jeg og pappa skal snakke om strengt tatt. For ikke lenge siden fikk jeg en mail fra han hvor han fortalte om sin nye jobb o.l. Jeg skrev en lang og hyggelig mail tilbake og prøvde å være oppmuntrende, samtidig som jeg fortalte litt om hva jeg drev med.

Fikk aldri noe svar. Fikk derimot en ny mail noen uker etter hvor det står at de hører så sjeldent fra meg, etterfulgt av enda en lang historie om hva han drev på med.

De støtter meg i alt, det er ikke det, det er bare ingen genuin interesse for hva jeg driver med. Jeg holder på med høyere utdannelse, og de har ingen skole. Våre interessefelt kolliderer fullstendig, og det er litt begrenset for hva vi kan snakke om.

Jeg blir fort sliten av å være sammen med dem nettopp på grunn av det jeg sa ovenfor. Jeg får ikke noe energi fra dem. De er verdens snilleste og gjør alt for meg, så jeg har dårlig samvittighet for å føle det sånn. Særlig overfor pappa, som jeg vet savner meg, og som jeg sjelden kontakter personlig.

Jeg skulle ønske de hadde flere nære venner enn de har, de har mange bekjente, men for få som de kan lette hjerter til. Vet ikke hvor normalt det er å ha nære venner i 50-årene, men jeg føler at JEG må være en venn også. Det er vanskelig..

Mamma gleder seg enormt til julen, da jeg kommer hjem. Hun har store forventninger til at det skal bli hyggelig, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke ødelegge noe. Jeg har ikke sett de på 4 måneder, og hun syns det er lenge.

Jeg føler ikke den helt store entusiasmen for å komme hjem skal jeg være helt ærlig. Jeg har mitt liv og mine venner på mitt nye hjemsted, og selv om jeg er glad i familien min så føler jeg en viss kjedsomhet sammen med de. Jeg blir bare en uke, så det bør gå bra.

Noen tanker?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg plages også av dårlig samvittighet fordi jeg besøker dem sjelden, og reiser på pliktbesøk. Skulle også ønske at foreldrene mine hadde flere nære venner eller nær familie i nærheten. Tror det ligger mer ansvar og pliktfølelse på våre skuldre fordi vi er enebarn. Mine foreldre klarer seg bra selv nå, så det er bare det sosiale de savner, men jeg gruer meg til de blir gamle eller syke.

Min mor var alvorlig syk da jeg var tenåring. Føler at jeg nesten brukte meg opp da. Nå har jeg også egne barn som jeg er alene om å følge opp. Har ikke nok energi til alt. Må prioritere.

Håper dere får en hyggelig juleferie!

[Kayli]

Jeg respekterer dine følelser, bare så det er klart, men jeg forstår dem ikke. I motsetning til deg har jeg et nært forhold til begge mine foreldre, særlig til mamma. Saken stiller seg litt annerledes, fordi vi bor på samme sted og ser hverandre minst en gang i uken. Jeg har også to barn som de er veldig glade i og flinke til å følge opp.

Jeg føler absolutt ikke at jeg er noen venninne for mamma. Jeg kan lette mitt hjerte til henne og be om råd, men de mest private ting går jeg ikke til henne med. Hun har også sine venninner som jeg går utifra at hun snakker med om helt andre ting enn med meg.

Jeg synes dine intensjoner for julen er gode. Dine foreldre har bare deg, og du er sannsynligvis det viktigste de har i livene sine. De gangene du er hjemme er nok gull verdt for dem.

Jeg håper dere får en fin jul!

Endret 8. desember 2007 av Kayli

[Gjest Gjest_Mathilde_*]

Jeg håper ikke min datter vil føle det slik når hun blir stor. Da hadde jeg som mamma blitt veldig skuffet og lei meg. Selv har jeg god kontakt med foreldrene mine. Besøker de kanskje en gang i uken, og har telefonkontakt med pappa neste hver dag (han er veldig skravlesjuk) bare korslig det, men nå bor jo vi på samme sted da.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. jeg er glade i foreldrene mine, men vi har ingenting felles.

De bor på landet, jeg bor i storby.

De har ingen interesser, jeg har mange.

De leser ingenting, jeg er glad i å lese.

De snakker bare om naboene. Det interesserer meg absolutt ikke, jeg kjenner disse folka knapt. Mine venner husker de ikke navnet på, bortsett fra de jeg gikk på skole med og har null kontakt med.

Når jeg er der, kjeder jeg meg. De merker ikke at samtaleemnene kjeder livet av meg (naboen og et veiprosjekt er i grunnen alt de snakker om).

De er ikke interesserte i å sette seg inn i ting og kommer med overfladiske kommentarer om hvor idiotiske andre er uten en gang å sette seg in i saken. Stiller jeg motspørsmål for å få dem til å tenke, blir de mutte og sure.

De sier de gleder seg til jeg kommer på besøk, men gjør i grunnen ingenting for at jeg skal trives bedre mens jeg er der. Jeg skal liksom bare sitte der og "slappe av", noe jeg går på veggene av. Å dra på en utflukt sammen er for "anstrengende".

Hvis jeg foreslår noe, sier de at jeg må besøke venner. De husker visst ikke at jeg aldri hadde skikkelige venner der og ble mobbet. Hvem skal jeg besøke? De tidligere mobberne?

[estrella]

Jeg har også noe ala slik du har det.

Jeg besøker foreldrene mine litt mer(de har vært på besøk 1 gang på et halvt år, mens jeg har vært hjemme 3 ganger), men det er fordi det er "kun" 5 timer med buss vekke fra dem, pluss jeg har så mange søsken som jeg vil besøke litt av og til. Det er egentlig mest pga søskna mine jeg faktisk drar hjem..

Jeg har egentlig et veldig overfladisk forhold til alle hjemme, bortsett fra et par venninner som faktisk vet om alt. Jeg misunner virkelig de som kan snakke med mødrene sine om sine ting. Det har jeg aldri hatt mulighet til, og nå føler jeg at det er for sent. Så det er mer sånn hei, hvordan går det med deg-forhold.

Pappa er jo veldig støttendes, han er flinkere enn mamma på det området. Han elsker også å prate i tlf, men det er ikke så ofte vi snakker fordi om. Han synst det er bra at jeg går på skole her, men mamma vil ha meg hjem, og forstår ikke hvorfor jeg mistrives så voldsomt hjemme. Det er der det igjen kommer tilbake, at hun ikke vet noen ting om meg(det gjør ikke pappa heller, men jeg tror han ser det på en annen måte enn mamma gjør, det med at jeg går på skole her).

Jeg skulle jo ønske at forholdet mitt til mine foreldre var bedre, men slik som det er for meg, så kan jeg gjøre hva jeg vil uten at de ser det! De har aldri sett meg for den "ungen" jeg er. Alt har vært fryd og gammen(men det har det ikke vært). Det er nok det som gjør at jeg har et overfladisk forhold til dem. Jeg bare håper den gangen jeg får barn at mitt forhold til dem ikke blir slik! Fordi det er ikke noe kjekt..

[Gjest datter]

Hehe, var litt artig å lese forrige gjests innlegg, for det er nesten litt sånn vi også har det. Jeg pleier å stille kritiske spørsmål, jeg jatter aldri med, og da er det ofte de ikke har noe å komme tilbake med. Likevel så er det jo ofte jeg kan diskutere med mamma, hun er ofte litt mer oppdater på hva som skjer enn pappa. Det er likevel ofte slik at de er veldig nedsettende mot ting som de ikke synes noe om, og da er det gjerne ting jeg føler helt annerledes om.

Vi har helt ulike liv, og jeg synes dette er trist. Jeg skjønner dere som sier at det høres helt grusomt ut at jeg føler som jeg gjør. Dere som trives sammen med deres foreldre er nok ganske sammenfallende med dem i både personlighet og interesser, og jeg misunner dere dette

Jeg får også høre at nå skal vi "slappe av og kose oss". Det vil si ikke gjøre noe som helst, spise og se på tv. Det gir meg ingenting, dette gjør jeg når som helst til vanlig, og noen voldsomme "aktiviteter" sammen med de blir som gjest kaller det "anstrengende".

Man kan dessverre ikke velge sine foreldre, men jeg skulle ønske vi var mer lik. Men som sagt så prøver jeg gjøre det beste ut av det når vi er sammen. Jeg var sammen med dem en uke i sommer, og vi hadde det veldig hyggelig.

Noe som er litt irriterende er at de behandler meg ofte som et barn. Får ofte høre "nå har lillejenten jammen blitt stor", og de blir nesten sjokkert over at jeg faktisk mestrer alt jeg gjør. De har fortsatt kallenavn på meg, "lillejenten, vennen.. osv". Mamma skriver ofte på sms "nå har mammaen din.. blabla".

Jeg syns dette kan være slitsomt, men jeg kan ikke gjøre så mye med det. Og det blir i tillegg lett å utad vise irritasjon når jeg møter denne "barnslige" oppførselen, og da går jeg lett i den fellen og blir den lille drittungen.

[pilutta]

Jeg har et godt forhold til foreldrene mine. Jeg bor i Oslo, og de bor i Trøndelag, men med fly er jo ikke avstanden så stor. Jeg er hjemme hele jula og påska, og da jeg var student var jeg hjemme hele sommeren og jobba på hjemplassen min. I sommer var jeg vel på 3 helgeturer (da jeg ikke hadde jobba meg opp noe ferie), og regner med at jeg tar ei uke der til sommeren. Hender også at jeg tar fri en fredag og tar langhelg hjemme.

Hele familien har tradisjon på juleshopping i London i november, og det er stor stas. I år ble det dessverre ikke noe av, grunnet sykdom. Men i oktober dro jeg faktisk på en ukes ferie med mamma og pappa, det har jeg ikke gjort på årevis. Var veldig hyggelig!

Mamma og pappa er ofte i Oslo med jobben, og da treffes vi så mye vi kan. I tillegg kommer de på besøk kun for besøkets skyld noen ganger.

Jeg snakker med dem på telefonen hver dag, både mamma og pappa. Hurra for trådløs familie....

Lillebror og jeg treffes i feriene, og snakker på telefonen et par ganger i uka. Prøver også å legge inn et Bergens-besøk i året for å treffe han.

Men vi har alltid trivdes i hverandres selskap, og har nok også jobba for å få det til.

[Julianne]

Jeg har et normalt godt forhold til foreldrene mine, og merker at ettersom jeg blir eldre blir jeg mer og mer overbærende med ting som irriterer meg ved dem, og flinkere til å se at i bunn og grunn så er det slik at de er ekstremt glad i meg og vil mitt beste.

Vi snakker på telefonen et par ganger i uka, og det hender vi stikker innom hverandre og drikker en kopp kaffe. Vi er sjeldent på turer sammen eller på lange besøk hos hverandre.

[billie]

Kjenner meg masse igjen i det som blir sagt her..

Snakker kansje med de på tlf 1 gng pr 1-2 uke. Er hjemme på besøk 4-6 g i året.

Tror det er vanlig å "vokse fra" foreldrene sine litt.

Jeg har i hele barndommen/ungdomsårene vært veldig nær mamma, og jeg har sett på henne som den som alltid har rett i ting, og som et slags forbilde. Pappa har jeg bare hatt et overflatisk forhold til (de er skilt)

Jeg flyttet hjemmefra som 19 åring, og da jeg var 21 flyttet jeg til Oslo.

Etter at jeg kom meg bort fra hjembyen min, ser jeg at familien min er nokså destruktiv.

Ettersom jeg blir eldre blir jeg mer formet til den personen jeg er og ønsker og være, og dette virker vanskelig for mamma.. Særlig siden jeg ikke er så veldig lik henne lenger..

hun er vant til at jeg støtter henne i alt, og ikke stiller meg kritisk til noe.

Jeg har blitt en ganske annen en da jeg bodde hjemme. Hun ser på meg som prippen og egoistisk føler jeg.. Dette fordi jeg ikke orker å bli dratt ned i dritten ved å flytte hjem, eller engasjere meg i livet til f.eks min narkomane bror. (vært narkoman siden jeg var liten) jeg går på høgskole, røyker ikke og fester aldri. Tror hun har vanskelig med å identifisere seg med meg..

Da jeg bodde hjemme var jeg destruktiv og mer "utagerende".

Alikevel er jeg selvsagt veldig glad i mamma og pappa, og gleder meg alltid til å dra hjem.. Men følelsen jeg sitter med etter et par dager hjemme er at jeg er så vanvittig lykkelig for det livet jeg har i Oslo.

Tror at når man blir voksen selv så er det vanskelig for foreldre å vite hvilken rolle de skal ha, og vi blir mer kritiske til foreldrene våre.

Men jeg vet at de er veldig glad i meg, og er stolte av meg.. Men vi har ikke godt av å være for mye sammen.. hehe

[Arkana]

Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre (Pappa døde for 3 år siden da, men hadde et godt forhold til ham også). Mamma bor i hjembyen min i Nord-Norge mens jeg bor i/rundt Oslo. Jeg er så godt som aldri hjemme, med unntak av til jul (men nå begynner vi å feire hos oss selv). Mamma er derimot mye på reisefot, både i jobb- og fritidssammenheng og hun bor alltid hos oss når hun er i området. Derfor ser jeg henne omtrent annenhver måned og hun skal være her to uker til jul. Vi ringer hverandre sjelden, men skriver mail ofte. Vi trives godt sammen og kan snakke sammen om alt. Jeg synes det er veldig godt at vi har det sånn.

Jeg ser ikke noe galt i at du synes det er kjedelig å være med foreldrene dine. Man trenger ikke like dem selv om de er foreldrene dine, man er jo ulike individer. Jeg synes ikke man skal føle seg forpliktet til å ha et nært forhold til foreldrene sine hvis det ikke føles riktig. Derimot synes jeg det er trist hvis du og moren din ikke er på samme nivå og ikke føler det samme for hverandre. Jeg personlig synes man skal anstrenge seg litt mer for sin egen familie, men dette er nok noe du må føle litt på selv.

[Benedikte]

Jeg har svært god kontakt med min far, og et helt ok forhold til min mor. Hovedproblemet ved min mor er at hun utelukkende er opptatt av status, og hun har aldri "kommet over" at jeg droppet medisinen til fordel for rettsvitenskap. Hun er selv overlege ved et av Norges største sykehus, og har investert mye i en lang karriere.

Hun stiller høye krav til meg og min søster i forhold til de fleste områder, og forventer faktisk at vi skal være like gode på brødbakst som vi utdanner oss til å bli innenfor våre kommende profesjoner. I følge henne er en ikke et "skikket koneemne" før en kan bake alt fra bunnen av, og vaske leiligheten i en fei. Man vasker selvfølgelig aldri huset på egenhånd, man leier inn vaskehjelp.

Min far er mer avslappet i forhold til sosial status, han tar livet som det kommer og har alltid støttet meg og min søster (som studerer psykologi) fullt ut. Jeg merker for øvrig godt at min mor aldri har fått den legedatteren hun ønsker seg, dette er et tema hun snakker om hver gang hun har anledning til det.

Like fullt trives jeg svært godt hjemme, og jeg sitter ofte i haven med et glass vann og et par bøker og snakker med min mor. Høsten benyttes ofte til shoppingturer og diverse weekender i Paris, Milano, etc. Min mor er en svært underholdende kvinne, og man blomstrer i hennes selskap. Samtidig føler jeg at jeg har sviktet som datter, som valgte å gå min egen vei innenfor det området som betyr mest for henne. Til tross for at valget ble gjort for flere år siden, men det ser ikke ut til at hun har planer om å svelge de kamelene ennå.

Med unntak av dette er min mor flott å snakke med på de fleste måter, men jeg og min søster føler ofte at vi aldri blir gode nok i hennes øyne.

[Bokormen]

Da jeg bodde hjemme (frem til for 7 år siden) var jeg veldig pappa-jente og kranglet ofte med mamma.

Etter at jeg flyttet hjemmefra, har jeg blitt mer og mer nær mamma (merkelig egnetlig...) og nå snakker vi sammen på tlf minst 4 x i uken, ofte hver dag. Jeg bor i Trondheim, og de bor i Telemark, over 70 mil unna, så vi ser hverandre stort sett i ferier, men vi besøker også hverandre i helger innimellom. Pappa har jeg fortsatt et nært og godt forhold til, men han prater jeg bare med ca 1 x pr uke i tlf. Hender vi sender litt smser da

[Helen]

Jeg har en veldig god kontakt med faren min og samboren hans, mora mi er død. Vi ringer hverandre minst en gang i uken bare for å skravle. Jeg prater egentlig ikke så veldig mye med faren min, det blir mest med samboern hans.

Jeg har et veldig godt forhold til min "stemor", vi kan snakke om alt. Har jeg problemer eller trenger noen å snakke med så ringer jeg henne. Jeg ser ikke på henne som noen stemor i.o.m at hun er på samme alder som meg (bare 4 år eldre). Det forholdet vi har er litt vanskelig å forklare, hun er en slik type som virker en del eldre enn det hun er så forholdet vi har blir nok en blandig av venninne og stemorrolle på en måte.

Vi bor ca tre kvarter unna hverandre med bil, men vi er ikke noe flinke til å besøke hverandre for det. Minstemann her er der som regel en helg i mnd og da blir det selvfølgelig til at vi besøker hverandre når vi henter og leverer.

[Gjest Gjest]

Jeg har også noe ala slik du har det.

Jeg besøker foreldrene mine litt mer(de har vært på besøk 1 gang på et halvt år, mens jeg har vært hjemme 3 ganger), men det er fordi det er "kun" 5 timer med buss vekke fra dem, pluss jeg har så mange søsken som jeg vil besøke litt av og til. Det er egentlig mest pga søskna mine jeg faktisk drar hjem..

Jeg har egentlig et veldig overfladisk forhold til alle hjemme, bortsett fra et par venninner som faktisk vet om alt. Jeg misunner virkelig de som kan snakke med mødrene sine om sine ting. Det har jeg aldri hatt mulighet til, og nå føler jeg at det er for sent. Så det er mer sånn hei, hvordan går det med deg-forhold.

Pappa er jo veldig støttendes, han er flinkere enn mamma på det området. Han elsker også å prate i tlf, men det er ikke så ofte vi snakker fordi om. Han synst det er bra at jeg går på skole her, men mamma vil ha meg hjem, og forstår ikke hvorfor jeg mistrives så voldsomt hjemme. Det er der det igjen kommer tilbake, at hun ikke vet noen ting om meg(det gjør ikke pappa heller, men jeg tror han ser det på en annen måte enn mamma gjør, det med at jeg går på skole her).

Jeg skulle jo ønske at forholdet mitt til mine foreldre var bedre, men slik som det er for meg, så kan jeg gjøre hva jeg vil uten at de ser det! De har aldri sett meg for den "ungen" jeg er. Alt har vært fryd og gammen(men det har det ikke vært). Det er nok det som gjør at jeg har et overfladisk forhold til dem. Jeg bare håper den gangen jeg får barn at mitt forhold til dem ikke blir slik! Fordi det er ikke noe kjekt..

Er du meg? Er jeg deg? Dette var som å lese om meg og mine foreldre. Nesten skummelt faktisk.

Det er faktisk ganske vanskelig å skulle forholde seg til mennesker som forventes av alle at skal være så nære deg og vite alt om deg, men som i realiteten ikke kjenner deg i det hele tatt.

Mine foreldre prater ikke MED meg, de prater til meg.... På den måten kommer de aldri inn til meg.

Jeg føler ansvar for dem etterhvert som de blir gamlere. Nå har jeg en bror men han bor litt lengre unna, de er jo bare SÅÅÅÅ venner da... Og det sårer litt... Men jeg har gitt opp litt... Men ang å bli gammel så sa de rett ut til meg at det blir jeg som blir sittende med ansvaret for dem når de blir gamle!!! Selvfølgelig kommer jeg til å ta ansvar, men er broren min fratatt alt ansvar han da? Snakk om å legge noe blytungt på deres datters skuldre sier jeg....

Jeg har anelse om at de kommer til å bli bitre og sure gamle, særlig min mor, og jeg kjenner jeg gruer meg allerede....

Jeg vil også ha et godt forhold til mine foreldre!!!!!

Og tro meg jeg har prøvd å forholde meg til min mor, men alt handler om henne og det er greit det, for en stund. Men man blir sliten av å være sin mors psykolog, og høre om hennes psykiske plager og problemer med min far. Hun har faktisk truet med å forlate han til meg. Hva mener hun jeg skal si til det da? Hærregud! Jeg kjenner når jeg skriver dette at jeg virkelig misliker henne som person, selv om jeg er glad i henne fordi hun er min mor.. Fælt men sant... Flere som har det slik? Og noen som har råd å komme med?

[estrella]

Er du meg? Er jeg deg? Dette var som å lese om meg og mine foreldre. Nesten skummelt faktisk.

Hehe.. :-)

Vi er sikkert dobbeltgjengere

[Gjest lillagubban]

Jeg er 21 og bor 10 timers kjøretur fra hjemme og er hjemme i juleferien og i sommerferien. I år skal jeg sannsynligvis ikke være mye hjemme i sommer siden jeg har jobb der jeg er. Snakker litt sporadisk i telefon med både mamma og pappa, men kan gå et par uker uten å høre fra de heller. Har ikke noe behov til å ha så mye kontakt. Jeg vet at de er der og er veldig glad i det. Dessuten er de veldig hyggelige, støttende, oppegående, intelligente, høyt utdannete, koselige, gavmilde og søte mennesker Men som sagt har jeg ikke behov til å snakke noe særlig med dem. Er jeg hjemme i lenger en en uka av gangen blir jeg ganske lei og kunne aldri ha flyttet hjem igjen. Har bodd hjemmefra i to og et halvt år.

Kjenner mange studentet som er hjemme hele tiden, nesten annenhver helg pluss alle ferier, og dessuten snakker i telefonen med mor/far eller søsken hver dag. Det hadde ikke jeg orket..! Er rett og slett ikke spesielt knytta til foreldrene og det var jeg aldri som barn heller. Liker å gjøre min egen greie.

[Thomasine]

Jeg bor i en tomanns-bolig som jeg deler med mine foreldre. Vi har hver vår ringeklokke, og den brukes! Ja, bortsett fra barnebarna, da... de går rett inn til besteforeldrene sine. Koselig, synes vi!

Skulle jeg bodd sammen med mammaen min i mere enn 1 uke, hadde vi begge flydd på veggen, men slik vi bor nå (og har gjort i over 5 år) funker det bra. De blander seg ikke inn i barneoppdragelsen, og vi repekterer hverandres "space".

For barnebarna er det flott! De har et veldig avslappet og nært forhold til besteforeldrene her i motsetning til de andre (farmor/farfar). Fint forhold der også, men det merkes at de ikke ser dem like ofte.

Jeg MÅ ikke snakke med foreldrene mine hver uke, og selvom vi bor "oppå" hverandre er det slettes ikke uvanlig at vi ikke ser hverandre på et par dager. De er meget aktive, og som småbarnsfamilie har vi vel nok å gjøre vi og.

Jeg har aldri vært venninne med mammaen min i den forstand at jeg forteller henne alle mine innerste tanker, men jeg er glad vi har et mor-datter forhold. Skjer det triste ting i livet mitt er hun der for å trøste meg på lik linje som når det skjer fine ting, da gleder hun seg sammen med meg.

Jeg har også min eneste bror og hans familie i umiddelbar nærhet, og vi er også nære. Må ha det slik, jeg...

Jeg har også alltid vært en pappa-jente, men pappa hjelper oss mere enn han prater. Men han må også være innom ukentlig...

God Jul, alle sammen!

[nat26]

Jeg har et normalt godt forhold til foreldrene mine, og merker at ettersom jeg blir eldre blir jeg mer og mer overbærende med ting som irriterer meg ved dem, og flinkere til å se at i bunn og grunn så er det slik at de er ekstremt glad i meg og vil mitt beste.

Vi snakker på telefonen et par ganger i uka, og det hender vi stikker innom hverandre og drikker en kopp kaffe. Vi er sjeldent på turer sammen eller på lange besøk hos hverandre.

Sånn er det her og

[Gjest Gjest]

Snakker med en av dem ca 5 ganger i uka i telefonen. I tillegg er jeg innom for kaffe eller mat tre-fire ganger i uka. Besøkene kan variere fra en times tid til et par tre timer.

Sånn er det bare i vår familie,og siden vi bor ganske nært er det ok å stikke innom.

Snakker også med,eller er på besøk/har besøk av andre familiemedlemmer (søsken/tanter/onker/besteforeldre/søskenbarn) tre-fire ganger per uke.

Det skal sies at om man ønsker en familiefri uke,er dette fullt respektert hos oss. Og dette er også forutsetningen for vår tette kontakt.